Gå til innhold

Stemor trenger råd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg og samboeren min har bodd sammen siden nyåret. Vi hadde vært sammen en knap måned før vi flyttet sammen av praktiske årsaker.. Dvs. Vi bodde såpass nærme at ungene allerede var involvert før vi ble sammen. Vanskelig å forklare, men det var naturlig at alt skjedde så raskt. Men vi begynner å kjenne på ettervirkningene av at alt skjedde så raskt.

Han har to barn fra før, jeg har ett. De kommer godt over ens, og det gjør jeg og barna også. Trodde jeg. Stedatter har alltid vært litt sjalu. Noe som er forståelig, siden de har hatt faren sin for seg selv i 6 år før jeg kom inn i bildet. Når de er her (50/50) prøver jeg å holde meg litt unna far, noe som bare fører til dårlig stemning.. Jeg føler også at samboeren min overser meg, men jeg vet han ikke mener å overse meg, han er bare ekstra sliten de ukene vi har barna. Det er jeg også. Ungene er krevende, jeg lager mat, vasker klær, kjører og henter, hjelper til med lekser. Far er også der og hjelper til, men han jobber mye og har mye aktiviteter på kveldstid. Siden mitt barn er såpass liten at hun legger seg klokke 19.00 ender det opp med at jeg sitter hjemme med ungene på de kveldene far er borte.

Nå har det toppet seg. Far hadde lovt ut å ta med ungene på noe en dag han skulle noe annet med meg. Datra på 12 var rasende og kjeftet og smelte på faren, og sa at hun ikke trivdes hos ham fordi jeg var så sur hele tiden. Truer alltid med at hun ikke vil være hos oss lengre. Ja, jeg kan være mye sur (mest frustrert egentlig) men det er fordi jeg ikke føler at jeg blir hørt eller satt pris på. Far er jo livende redd for at ungene ikke vil være hos han lengre og gir etter for alt. Da ender det opp med at jeg må forklare familien min at min samboer ikke kan være med på en stor familietilstelning likevel. Jeg synes dette er flaut og ikke minst sårt.

Han sier selv at han ikke vil gi opp, men at han har mye å jobbe med vedrørende barna. Spørsmålet mitt er egentlig hvordan vi skal takle dette? Det er også ett problem med krangling huset. Meg og han, han og ungene. Mitt barn sitter midt i dette og jeg føler jeg må skjerme henne hele tiden.

Jeg elsker denne mannen av hele mitt hjerte og kommer ikke til å gå i fra ham. Men det er vanskelig og vondt å leve sånn...

Anonymous poster hash: f9dfe...5e1

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ufattelig at dere velger å flytte sammen etter å ha vært sammen i kun 1 måned. Ungene fikk ikke engang tid til å venne seg til at du var i livet ders før du er der hele tiden.

Ungene reagerer på krøll dere voksne har laget! Og du er sur?? Vel, du og far kan skylde på dere selv her. Beklager, men sånn er det.



Anonymous poster hash: 468a4...3c2
  • Liker 20
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis dere bare har vært sammen i én mnd før dere flyttet sammen så syns jeg det er til pass for dere at dere nå opplever problemer i fht barna.

De fleste fornuftige mennesker er sammen en lang stund før de introduserer barna og lar barna venne seg til tanken om at alle skal bo under samme tak før man flytter sammen.

Anonymous poster hash: f5efa...b82

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her.

Fordi jeg beholde anonymiteten velger jeg å ikke gå mer innpå hvorfor vi flyttet sammen så raskt. Men som sagt så var ungene involvert i livene våre før vi ble sammen på grunn av boforholdene våre. De var involvert før tanken på at vi skulle bli kjærester dukket opp. Det hadde vært rart om vi ikke kunne involvere barna etter vi ble kjærester, da de allerede var involvert fra før.

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakkars barn. Barna skal alltid komme først, det har de ikke gjort her. Du sier jo selv at du føler du må skjerme datteren din, men at du allikevel ikke vil gå fra han. Tror du ikke barna plukker opp den dårlige stemningen rundt dere? Forstår ikke at noen velger å gjøre slikt.



Anonymous poster hash: 49c17...90a
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bad om råd, ikke kritikk.

Jeg vil snu den dårlige stemningen. vi vet vi trenger hjelp! Og vi er villige til å gjøre alt for å snu dette. Vi har også mange fine stunder sammen. Og mye av "kritikken" jeg får er uforståelig for meg. Når de er her klager de hvor kjedelig det er hos moren, og sier at de heller vil være hær. Men plutselig så kan det snu, og så er det her det er fælt å være. Far vier all sin tid til dem når de er her, det gjør jeg også. De får alt de ønsker seg av materielle ting og vi tar dem med på opplevelser og turer. Men hvis jeg og far finner på noe alene (de ukene de er hos mor) blir datra sjalu og anklager far for å ikke prioritere dem. Er det virkelig slik at vi ikke skal få bruke tid på hverandre når de ikke er her?!

I løpet av tiden vi har bodd samme har vi aldri satt vekk ungene for å være alene. Med mor er de mye alene (11 åringen er gjerne barnevakt for søsknenen) eller hos besteforeldrene i helgene. Jeg synes jeg blir urettferdig behandlet av stedatter, men lar det aldri gå ut over henne!

Skal jeg ikke ha lov til å være sur en dag, bare fordi jeg er stemor?! Kom ikke her å si at dere som har egne barn aldri er sure!

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

TS her.

Fordi jeg beholde anonymiteten velger jeg å ikke gå mer innpå hvorfor vi flyttet sammen så raskt. Men som sagt så var ungene involvert i livene våre før vi ble sammen på grunn av boforholdene våre. De var involvert før tanken på at vi skulle bli kjærester dukket opp. Det hadde vært rart om vi ikke kunne involvere barna etter vi ble kjærester, da de allerede var involvert fra før.

Anonymous poster hash: dce7b...704

En ting er å kjenne noen. Det er noe helt annet for barn å venne seg til at noen er kjæreste med mamma / pappa og så plutselig skulle bo sammen. Dere har vært egoister å kjørt på uten å ta hensyn til barna.

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bad om råd, ikke kritikk.

Jeg vil snu den dårlige stemningen. vi vet vi trenger hjelp! Og vi er villige til å gjøre alt for å snu dette. Vi har også mange fine stunder sammen. Og mye av "kritikken" jeg får er uforståelig for meg. Når de er her klager de hvor kjedelig det er hos moren, og sier at de heller vil være hær. Men plutselig så kan det snu, og så er det her det er fælt å være. Far vier all sin tid til dem når de er her, det gjør jeg også. De får alt de ønsker seg av materielle ting og vi tar dem med på opplevelser og turer. Men hvis jeg og far finner på noe alene (de ukene de er hos mor) blir datra sjalu og anklager far for å ikke prioritere dem. Er det virkelig slik at vi ikke skal få bruke tid på hverandre når de ikke er her?!

I løpet av tiden vi har bodd samme har vi aldri satt vekk ungene for å være alene. Med mor er de mye alene (11 åringen er gjerne barnevakt for søsknenen) eller hos besteforeldrene i helgene. Jeg synes jeg blir urettferdig behandlet av stedatter, men lar det aldri gå ut over henne!

Skal jeg ikke ha lov til å være sur en dag, bare fordi jeg er stemor?! Kom ikke her å si at dere som har egne barn aldri er sure!

Anonymous poster hash: dce7b...704

Du trenger ikke nedsnakke mor for å fremheve deg selv. Det er særdeles lite sjarmerende.

Mitt råd: Ta minst to skritt tilbake. Ikke press deg på ungene, ta de komme til deg og slutt å vær så sur - du kan ikke være sur på ungene for at de reagerer på de dårlige valgene du og far tar

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis det er en familiegreie, er det ikke naturlig at hans barn også var invitert med? Dette er ikke ment som kritikk, bare et spørsmål. Din familie inkluderer vel hans barn også?

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår utmerket godt at barna hans ikke trives med denne situasjonen. Og så blir DU sur? Kjære vene.



Anonymous poster hash: b5219...957
  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du trenger ikke nedsnakke mor for å fremheve deg selv. Det er særdeles lite sjarmerende.

Mitt råd: Ta minst to skritt tilbake. Ikke press deg på ungene, ta de komme til deg og slutt å vær så sur - du kan ikke være sur på ungene for at de reagerer på de dårlige valgene du og far tar

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

Det er vel ikke nedsnakking av mor når jeg prøver å bevise et poeng! Vi setter tydeligvis tid med barna høyere enn de gjør hos mor. Er det galt av oss også?! Er ikke det bra for noe? Poenget er at jeg føler meg urettferdig behandlet av ungene. Jeg, som bruker all min fritid på barna, får alt dette til takk!

TS

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke nedsnakking av mor når jeg prøver å bevise et poeng! Vi setter tydeligvis tid med barna høyere enn de gjør hos mor. Er det galt av oss også?! Er ikke det bra for noe? Poenget er at jeg føler meg urettferdig behandlet av ungene. Jeg, som bruker all min fritid på barna, får alt dette til takk!

TS

Anonymous poster hash: dce7b...704

Poenget er nok heller at barna føler seg overkjørt av deg og av far, de klarer ikke å tilpasse seg situasjonen og de nekter å resignere (som mange yngre barn ville gjort - de tilpasse seg ikke, de resignerer bare).

Om du ikke evner å se at det er dere voksne, ikke barna, som er problemet og som er eier av problemet så kan vi ikke hjelpe deg. Du må annerkjenne at du og far har gjort feil, at dere gjør feil og at det ikke er barna sin feil at dette ble et svare leven.

Hva barna gjør, eller ikke gjør, hos mor er ikke relevant.

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår utmerket godt at barna hans ikke trives med denne situasjonen. Og så blir DU sur? Kjære vene.

Anonymous poster hash: b5219...957

Akkurat HVA mener du jeg gjør feil i hverdagen? Ja, vi gjorde en tabbe ved å flytte sammen så raskt. Men vi prøver å gjøre det beste ut av det! Når ungene er her har vi både gode og vanskelige stunder. Jeg og stedatra kan finne på mye gøy og jeg kan sitte lenge å spille ps4 med guttungen. Da er det ikke noe snakk om at de har det fælt her. Poenge er at jeg forstår ikke hva jeg gjør galt nå- i hverdagen! Både jeg og far gjør vårr ytterste for at ungene skal ha det bra når de er her, men det er lite takknemlighet å spore. Ts

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Poenget er nok heller at barna føler seg overkjørt av deg og av far, de klarer ikke å tilpasse seg situasjonen og de nekter å resignere (som mange yngre barn ville gjort - de tilpasse seg ikke, de resignerer bare).

Om du ikke evner å se at det er dere voksne, ikke barna, som er problemet og som er eier av problemet så kan vi ikke hjelpe deg. Du må annerkjenne at du og far har gjort feil, at dere gjør feil og at det ikke er barna sin feil at dette ble et svare leven.

Hva barna gjør, eller ikke gjør, hos mor er ikke relevant.

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

Jeg innser da at det er vår feil, det er akkurat derfor jeg søker råd om hvordan jeg/vi skal håndtere situasjonen! TS

Anonymous poster hash: dce7b...704

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det en selvfølge å bruke all min fritid på barna mine, det gjør ikke venninnen min som reiser bort en helg i ny og ne på venninnetur til en dårligere mor enn meg. Vi velger bare å gjøre ting forskjellig, men er begge gode mødre for akkurat våre barn. Med andre ord, så er du ikke noe bedre enn barnas mor, bare så det er sagt.

For meg virker det som om du forventer at barna skal bukke og nikke for deg fordi du "ofrer" deg for barna. Og som om du nesten vil være bedre enn barnas mor, med tanke på din sammenligning. Dette kan jeg tenke meg at barna fort merker, iallfall når du går rundt og er sur mye av tiden. Selv om du putter på et smil så forstår barn slikt.

Dere har gravd deres egen grav med å velge å flytte inn sammen etter 1 måneds forhold, hva slags mennesker gjør slikt da? Ingen grunn som er god nok for å gjøre noe slikt når dere har barn på hver deres kant.



Anonymous poster hash: 49c17...90a
  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat HVA mener du jeg gjør feil i hverdagen? Ja, vi gjorde en tabbe ved å flytte sammen så raskt. Men vi prøver å gjøre det beste ut av det! Når ungene er her har vi både gode og vanskelige stunder. Jeg og stedatra kan finne på mye gøy og jeg kan sitte lenge å spille ps4 med guttungen. Da er det ikke noe snakk om at de har det fælt her. Poenge er at jeg forstår ikke hva jeg gjør galt nå- i hverdagen! Både jeg og far gjør vårr ytterste for at ungene skal ha det bra når de er her, men det er lite takknemlighet å spore. Ts

Anonymous poster hash: dce7b...704

Svaret ligger i: "Ja, jeg kan være mye sur (mest frustrert egentlig) men det er fordi jeg ikke føler at jeg blir hørt eller satt pris på"

Du er voksen. Jenta er 12 år. Du er mye sur, men forventer takknemlighet fra 12åringen....

Seriøst! Du må gå i deg selv. Det er ikke barnas oppgave å sørge for at du er blid, at du blir hørt, at du blir sett og at du har det bra.

Det er omvendt.

Anonymous poster hash: 468a4...3c2

  • Liker 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det er vel ikke nedsnakking av mor når jeg prøver å bevise et poeng! Vi setter tydeligvis tid med barna høyere enn de gjør hos mor. Er det galt av oss også?! Er ikke det bra for noe? Poenget er at jeg føler meg urettferdig behandlet av ungene. Jeg, som bruker all min fritid på barna, får alt dette til takk!

TSAnonymous poster hash: dce7b...704

Du får la være og bruke all fritiden på barna da, så kanskje de får deg litt på avstand og får vennet seg til situasjonen litt gradvis.

Og nei, dere setter ikke barna høyt når dere setter deres behov så til side som dere har gjort ved å flytte sammen så tidlig.

Grenser til barnemishandling å flytte sammen etter kun én måned.

Anonymous poster hash: f5efa...b82

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat HVA mener du jeg gjør feil i hverdagen? Ja, vi gjorde en tabbe ved å flytte sammen så raskt. Men vi prøver å gjøre det beste ut av det! Når ungene er her har vi både gode og vanskelige stunder. Jeg og stedatra kan finne på mye gøy og jeg kan sitte lenge å spille ps4 med guttungen. Da er det ikke noe snakk om at de har det fælt her. Poenge er at jeg forstår ikke hva jeg gjør galt nå- i hverdagen! Både jeg og far gjør vårr ytterste for at ungene skal ha det bra når de er her, men det er lite takknemlighet å spore. Ts

Anonymous poster hash: dce7b...704

Jeg fikk bare enda mer sympati med barna hans etter dette svaret ditt. Jeg orker rett og slett ikke bruke lang tid på et langt svar, derfor kommer det må kort og direkte: Problemet og feilen for barna, er slik jeg tolker det, er at du ER der. Det er ikke okei å kaste barn inn i en helt ny bosituasjon med nye mennesker.

Anonymous poster hash: b5219...957

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere gikk alt for fort, barna hadde ikke mulighet til å i det heletatt bearbeide det at dere gikk fra å være naboer til å være kjærester før dere valgte å flytte sammen. Da blir det kaos, selvfølgelig.

Mitt tips ville vært å flytte ut igjen, begynne på nytt og ta det rolig, dere gikk helt feil frem.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det går an å si "her har vi virkelig driti oss ut, vi må ta det hele fra begynnelsen" og flytt fra hverandre! Så når dere har vært kjærester et par år går gjerne samboerskapet mye bedre.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...