Småbarnsforeldre - angrer dere på at dere fikk unga?

[AnonymBruker]

I dag når jeg var på butikken så slo det meg...at alle foreldrene som hadde unger med i butikken så sure og slitne ut. Greit nok det kan være en tålmodighetsprøve i butikken med unger, men jeg kan liksom ikke se for meg straks de går ut døra på butikken så er de plutselig blid som noen lerker igjen. Det må da være kjipt å gå rundt å være så sure og leie sammen med disse ungene?

Holder dere ut? Det kommer jo en tid da unger er greiere å ha med å gjøre. Når de blir voksne og du kan ha normale samtaler med de.

Anonymous poster hash: 13bcb...2c5

Så barnløse er aldri sure og slitne? Dere sprudler av energi døgnet rundt?

Anonymous poster hash: 6153a...bf5

[Gjest Olivia Benson]

Jeg synes synd på de som har fått barn. 99% av de som får barn får det fordi det er forventet av de, det er ett ønske man liksom skal ha i livet, om man vil eller ikke. Jeg ser det er mange foreldre som prøver hardt å virke lykkelig utad, men ser du de i ett øyeblikk de ikke vet du ser, så ser du hvor utmattet de egentlig er, hvor lei de er, hvor sliten de er. Hun som snakker om lillegullet sitt på side en her er et godt eksempel, hun prøver alt for hardt å virke lykkelig, når vi alle vet at hun egentlig er sliten. Men det vil hun nok aldri innrømme i det offentlige i frykt for å virke svak ett øyeblikk. Jeg syns synd på foreldre.

Anonymous poster hash: e827a...0df

Er du aldri sliten du da? Og er man ulykkelig fordi man er sliten?

[AnonymBruker]

Jeg synes synd på de som har fått barn. 99% av de som får barn får det fordi det er forventet av de, det er ett ønske man liksom skal ha i livet, om man vil eller ikke. Jeg ser det er mange foreldre som prøver hardt å virke lykkelig utad, men ser du de i ett øyeblikk de ikke vet du ser, så ser du hvor utmattet de egentlig er, hvor lei de er, hvor sliten de er. Hun som snakker om lillegullet sitt på side en her er et godt eksempel, hun prøver alt for hardt å virke lykkelig, når vi alle vet at hun egentlig er sliten. Men det vil hun nok aldri innrømme i det offentlige i frykt for å virke svak ett øyeblikk. Jeg syns synd på foreldre.

Anonymous poster hash: e827a...0df

Jeg tror du langt på vei har rett. Men følelsesladet vil vedkjenne seg det: gjort er jo gjort.

Anonymous poster hash: f8dd5...7a8

[AnonymBruker]

Jeg tror du langt på vei har rett. Men følelsesladet vil vedkjenne seg det: gjort er jo gjort.

Anonymous poster hash: f8dd5...7a8

Tror du har rett men at "foreldre ikke vil vedkjenne seg det". Gjort er gjort...

Anonymous poster hash: f8dd5...7a8

[AnonymBruker]

Så barnløse er aldri sure og slitne? Dere sprudler av energi døgnet rundt?

Anonymous poster hash: 6153a...bf5

Nå kan jeg ikke vite det sikkert siden det ikke står "jeg har barn" i panna til folk. Har bare lagt merke til de som går med barn virker mer negative og uten glimt i øyet enn folk ellers. Fortrinnsvis på butikken. Men når jeg tenker meg om ser jeg også i andre settinger det samme. Jeg vet ikke jeg. Kanskje foreldrene føler på det store presset ved å ha barn. At de alltid skal komme først, og at de dermed utslette seg selv litt for endel år frem i tid.

Anonymous poster hash: 13bcb...2c5

[AnonymBruker]

Nå kan jeg ikke vite det sikkert siden det ikke står "jeg har barn" i panna til folk. Har bare lagt merke til de som går med barn virker mer negative og uten glimt i øyet enn folk ellers. Fortrinnsvis på butikken. Men når jeg tenker meg om ser jeg også i andre settinger det samme. Jeg vet ikke jeg. Kanskje foreldrene føler på det store presset ved å ha barn. At de alltid skal komme først, og at de dermed utslette seg selv litt for endel år frem i tid.

Anonymous poster hash: 13bcb...2c5

Helt ærlig så syns jeg det er absurd med denne sammenligningen som skal foregå på KG. Det er forskjellige livssituasjoner.

Det er rart for meg å skulle sammenligne når jeg var mest sliten. Var det når jeg jobbet 12 timer om dagen eller er det nå med en 4-åring?

Anonymous poster hash: 6153a...bf5

[Gjest norah]

Kanskje det var feil å bruke order sure. Kanskje jeg heller skal si ulykkelige og uten...ja rett og slett ser det ut som mange av de ikke har noe gnist i øynene.

Anonymous poster hash: 13bcb...2c5

Jeg ser slik ut om dagen, fordi jeg har hatt alvorlig søvnmangel over veldig lang tid.

Om jeg da nettopp har hatt våkenatt og vasket oppkast glitrer det ikke akkurat i øynene.

Men jeg opplever en kjærlighet til barnet mitt og en lykkefølelse som er det sterkeste jeg noensinne har opplevd, det er helt ubeskrivelig og fantastisk.

Jeg hadde ikke et innholdsløst liv før, og hadde definitivt mer overskudd. Samtidig var ikke barnet mitt der, og jeg ville blitt ganske ulykkelig på sikt uten barn.

Det har å gjøre med at jeg sterkt ønsket meg barn, og visste hva det innebar.

Jeg angrer aldri, men kan synes oppgaven føles uoverkommelig til tider. Heldigvis går det raskt over.

Jeg vil beskrive livet med småbarn som berg- og dalbane; ekstremt slitsom og helt fantastisk vidunderlig på samme tid.

Kunne sikkert skrevet en avhandling om alt jeg beundrer og elsker ved det mennesket

I en periode av mitt barnløse liv var jeg utmattet i flere år av kronisk sykdom, og hadde bekymringer da som nå.

Livet er det samme- jeg har bare fått verdens beste menneske inn i livet mitt i tillegg.

Endret 3. mai 2015 av norah

[Gjest Solstråla88]

Jeg vil tippe de fleste småbarnsforeldre angrer. Selv har jeg valgt å ikke få barn, og har det tydelig mye bedre enn de i mine sosiale sirkler som har barn. Jeg kan gjøre det jeg vil, og er ikke hindret av en liten skrikeunge.

Stakkars foreldre, synes synd på de som har ødelagt livene sine slik.

Anonymous poster hash: c288c...1d1

Det å få barn har gitt ny glede til meg iallefall. Ja, mindre søvn og mindre tid til meg, men det lille barnet bringer så mue glede i hverdagen for både meg og mannen

[Schadenfreude]

Jeg synes synd på de som har fått barn. 99% av de som får barn får det fordi det er forventet av de, det er ett ønske man liksom skal ha i livet, om man vil eller ikke. Jeg ser det er mange foreldre som prøver hardt å virke lykkelig utad, men ser du de i ett øyeblikk de ikke vet du ser, så ser du hvor utmattet de egentlig er, hvor lei de er, hvor sliten de er. Hun som snakker om lillegullet sitt på side en her er et godt eksempel, hun prøver alt for hardt å virke lykkelig, når vi alle vet at hun egentlig er sliten. Men det vil hun nok aldri innrømme i det offentlige i frykt for å virke svak ett øyeblikk. Jeg syns synd på foreldre.

Anonymous poster hash: e827a...0df

Du trenger ikke synes synd på meg. Jeg stortrives med barn, og valgte å få barn fordi jeg ønsket å oppleve hvordan det var å følge et menneske gjennom oppveksten. Hva samfunnet rundt forventer, driter jeg i.

Jeg har en (snart) treåring i den verste trassalderen og kan sikkert se sliten ut når jeg har måttet gi samme beskjed 20 ganger.

Selv syns jeg synd på de som måler andres liv ut fra egne referanserammer og ikke evner å se at det som er riktig for én er ikke riktig for alle. Det må være veldig trist å være så trangsynt at man ikke kan skjønne at andre kan være lykkelige i en annen livssituasjon enn seg selv.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ønske flere foreldre kunne stå frem med sin bortgjemte anger...

Anonymous poster hash: edf5d...e1c

[Mor til en]

For et skikkelig dumt spørsmål som vitner om lite innsikt. Bli som å spørre:Angrer du på at du fikk søsknene dine? Om foreldre svarer ja på det spørsmålet har de trolig en alvorlig depresjon. Ingen kan forestille seg hvordan det er så ha barn før de er foreldre. Hvor høyt du elsker den lille byllen og la gjøre alt for den. I butikken traff du foreldre på et dårlig tidspunkt tipper jeg. Vi kan alle ha en dårlig dag.

[Kara W]

Jeg synes synd på de som har fått barn. 99% av de som får barn får det fordi det er forventet av de, det er ett ønske man liksom skal ha i livet, om man vil eller ikke. Jeg ser det er mange foreldre som prøver hardt å virke lykkelig utad, men ser du de i ett øyeblikk de ikke vet du ser, så ser du hvor utmattet de egentlig er, hvor lei de er, hvor sliten de er. Hun som snakker om lillegullet sitt på side en her er et godt eksempel, hun prøver alt for hardt å virke lykkelig, når vi alle vet at hun egentlig er sliten. Men det vil hun nok aldri innrømme i det offentlige i frykt for å virke svak ett øyeblikk. Jeg syns synd på foreldre.

Anonymous poster hash: e827a...0df

Det var da veldig generaliserende. Selvfølgelig finnes det mennesker som bare fikk barn fordi det var forventet av dem, eller som angrer på at de fikk barn, men å påstå at det gjelder nesten alle, eller en gang flertallet er å virkelig undervurdere sine medmennesker. De fleste er tross alt i stand til å ta gjennomtenkte valg, og til å klare å se det positive i situasjonen de er i, selv om ikke alt ble akkurat slik de hadde sett for seg. Det sier mer om deg at du ser ned på mennesker som velger annerledes enn deg enn det sier om dem.

Jeg er helt for at man skal kunne være åpen om de negative sidene ved å være forelder, for det en god del av dem også. Men det at det finnes negative sider er ikke ensbetydende med at alt bare er kjipt. Det er fult mulig å ha dårlige dager og være sliten, samtidig som man er lykkelig og synes livet som helhet er ganske OK.

[AnonymBruker]

Jeg har IKKE barn. Likevel kan jeg være både sur og sliten på butikken. En dag var jeg i så dårlig humør at jeg bare raste igjennom alt. Gadd ikke engang si unnskyld meg når jeg skulle forbi noen. Jeg synes alle på butikken ser slitne ut, ikke bare de med små barn. De aller verste er ofte de rundt 50.

Men jeg ønsker meg barn selv om jeg sikkert blir ganske sliten. Ikke fordi samfunnet forventer det, men fordi jeg liker å være med barn, liker å snakke med de, lære de ting.

Anonymous poster hash: 5a3b7...fc4

[teknosilje]

Jeg synes synd på de som har fått barn. 99% av de som får barn får det fordi det er forventet av de, det er ett ønske man liksom skal ha i livet, om man vil eller ikke. Jeg ser det er mange foreldre som prøver hardt å virke lykkelig utad, men ser du de i ett øyeblikk de ikke vet du ser, så ser du hvor utmattet de egentlig er, hvor lei de er, hvor sliten de er. Hun som snakker om lillegullet sitt på side en her er et godt eksempel, hun prøver alt for hardt å virke lykkelig, når vi alle vet at hun egentlig er sliten. Men det vil hun nok aldri innrømme i det offentlige i frykt for å virke svak ett øyeblikk. Jeg syns synd på foreldre.

Anonymous poster hash: e827a...0df

[teknosilje]

Og jeg synes synd på deg ☺

[Teriyaki]

Nei, jeg anger ikke. Dersom jeg hadde angret så hadde vi ikke valgt å få et til barn. Angrer ikke nå heller, til tross for at dagene kan gå i ett med treåring og baby.

Kan ikke forestille meg livet uten sønnene mine. Hadde sikkert hatt det fint. Hadde nok trent enda mer enn jeg gjør, dratt oftere på fjellturer, reist oftere, vært mer sosial osv. Men nå som jeg har de to guttene, så er det klart at jeg aldri ville vært foruten. Dessuten er det kun nå når vi har baby at vi virkelig er "låst til hjemmet". Vi er så heldig at vi har så mye familie som kan stille opp, så hvis det er noe vi vil på så er det sjeldent vi ikke klarer å skaffe barnevakt.

[AnonymBruker]

Det å få barn har gitt ny glede til meg iallefall. Ja, mindre søvn og mindre tid til meg, men det lille barnet bringer så mue glede i hverdagen for både meg og mannen

Du har jo hatt barn i 5 minutter da..

Da jeg hadde privatpraksis som psykolog hadde jeg masse mødre som pasienter som angret på å få barn. Det var veldig leit å sitte å høre dette, og veldig ofte jeg hørte det. Det skremte meg veldig fra å få barn, jeg ville ikke at min kone skulle ende opp på et kontor og tømme ut sin anger.. Men møtte da en flott dame en gang og vi fikk et barn. 2 år med fryd og gammen, sliten til tider, men godt var det. Så kom trass alderen på barnet, og min kone ytret at av og til angret hun. Nå er vårt barn 14 år, og tennårene er ingen dans på røde roser. Vi er så klart glad i vår sønn, elsker han mer enn livet selv, men har hendt man tenker at man skulle forbli uten barn. Etter man har tenkt de tankene så føler man seg helt komplett idiot og man skammer seg for å ha tenkt disse tankene, nesten så man føler man må straffe seg selv for et liv er skjørt og kan være over ved et blaff... Men det viser at å angre er veldig vanlig, et lite sekund. Og helt vanlig å føle et lite stikk av sjalusi når de som er helt fri til å gjøre som de vil gjør noe du lenge har hatt lyst til, men vært for opptatt av barn. Men uten å sette seg inn i en situasjon og gå minst fem mil i en annens sko, så er det veldig skummelt å påstå hvordan den personen har det, og ufint å si at man angrer veldig på å få barn. Smil heller til den personen, så kan det hende du faktisk får et smil tilbake og du ser det ikke er så ille du tror.

Anonymous poster hash: 57dde...86e

[Gjest Solstråla88]

Du har jo hatt barn i 5 minutter da..

Da jeg hadde privatpraksis som psykolog hadde jeg masse mødre som pasienter som angret på å få barn. Det var veldig leit å sitte å høre dette, og veldig ofte jeg hørte det. Det skremte meg veldig fra å få barn, jeg ville ikke at min kone skulle ende opp på et kontor og tømme ut sin anger.. Men møtte da en flott dame en gang og vi fikk et barn. 2 år med fryd og gammen, sliten til tider, men godt var det. Så kom trass alderen på barnet, og min kone ytret at av og til angret hun. Nå er vårt barn 14 år, og tennårene er ingen dans på røde roser. Vi er så klart glad i vår sønn, elsker han mer enn livet selv, men har hendt man tenker at man skulle forbli uten barn. Etter man har tenkt de tankene så føler man seg helt komplett idiot og man skammer seg for å ha tenkt disse tankene, nesten så man føler man må straffe seg selv for et liv er skjørt og kan være over ved et blaff... Men det viser at å angre er veldig vanlig, et lite sekund. Og helt vanlig å føle et lite stikk av sjalusi når de som er helt fri til å gjøre som de vil gjør noe du lenge har hatt lyst til, men vært for opptatt av barn. Men uten å sette seg inn i en situasjon og gå minst fem mil i en annens sko, så er det veldig skummelt å påstå hvordan den personen har det, og ufint å si at man angrer veldig på å få barn. Smil heller til den personen, så kan det hende du faktisk får et smil tilbake og du ser det ikke er så ille du tror.

Anonymous poster hash: 57dde...86e

For frekke abere pÅ kg er 5 minutter veldig lenge altså! På 6 uker har jeg da sovet og gjort mindre for meg selv enn noen gang. Med kolikk barn blir det sånn. Og kom ikke her med at du har hatt barn i 5 minutter, betyr det at ikke jeg kan sette pris på det og ikke angre? Barn er noe jeg har ønsket meg i mange år, ja klart det er slitsomt men for oss er der verdt det.

[Gjest norah]

Du har jo hatt barn i 5 minutter da..

Da jeg hadde privatpraksis som psykolog hadde jeg masse mødre som pasienter som angret på å få barn. Det var veldig leit å sitte å høre dette, og veldig ofte jeg hørte det. Det skremte meg veldig fra å få barn, jeg ville ikke at min kone skulle ende opp på et kontor og tømme ut sin anger.. Men møtte da en flott dame en gang og vi fikk et barn. 2 år med fryd og gammen, sliten til tider, men godt var det. Så kom trass alderen på barnet, og min kone ytret at av og til angret hun. Nå er vårt barn 14 år, og tennårene er ingen dans på røde roser. Vi er så klart glad i vår sønn, elsker han mer enn livet selv, men har hendt man tenker at man skulle forbli uten barn. Etter man har tenkt de tankene så føler man seg helt komplett idiot og man skammer seg for å ha tenkt disse tankene, nesten så man føler man må straffe seg selv for et liv er skjørt og kan være over ved et blaff... Men det viser at å angre er veldig vanlig, et lite sekund. Og helt vanlig å føle et lite stikk av sjalusi når de som er helt fri til å gjøre som de vil gjør noe du lenge har hatt lyst til, men vært for opptatt av barn. Men uten å sette seg inn i en situasjon og gå minst fem mil i en annens sko, så er det veldig skummelt å påstå hvordan den personen har det, og ufint å si at man angrer veldig på å få barn. Smil heller til den personen, så kan det hende du faktisk får et smil tilbake og du ser det ikke er så ille du tror.

Anonymous poster hash: 57dde...86e

Du kan ikke sammenlikne opplevelser fra personer som velger oppsøke psykolog- de har gjort det av en grunn.

Det blir litt som å sammenlikne dine pasienter med dyp depresjon og kraftig angst/tvangshandlinger med friske folk som kan kjenne på lett nedstemthet avogtil og grue seg normalt til spesielle ting.

Ikke sammenliknbart.

[Kara W]

Du kan ikke sammenlikne opplevelser fra personer som velger oppsøke psykolog- de har gjort det av en grunn.

Det blir litt som å sammenlikne dine pasienter med dyp depresjon og kraftig angst/tvangshandlinger med friske folk som kan kjenne på lett nedstemthet avogtil og grue seg normalt til spesielle ting.

Ikke sammenliknbart.

Det stemmer at det en psykolog hører ikke er direkte overførbart til resten av befolkningen, men at det er urelevant for debatten er jeg ikke enig i. Det at disse kvinnene må til psykolog for å fortelle dette betyr at det er et veldig tabulagt tema som man ikke kan snakke med andre i omgangskretsen om. Og det er utrolig trist. Dersom alle kunne være litt mer åpne om følelsene sine tror jeg at mange hadde fått det mye bedre.