Pus er så sjalu...

[LilleSolstråle]

Vi har en katt på 2 år (Jesper) og vi har aldri hatt noen andre dyr enn han,så han er vant til å få all den oppmerksomheten han har villet ha. Kan vel si at han er litt bortskjemt og ganske mamma-dalt. På mandag tok vi til oss en kattunge (Gismo,også hannkatt),han er bare 7 uker gammel,så vi trodde det skulle gå helt fint. Regnet jo med at Jesper ville bli litt sjalu,men han er rett og slett litt slem mot den Gismo (slår han med poten,freser til han). Min samboer og jeg er flinke til å ikke sitte bare med den lille,men at vi koser en katt hver når Jesper er inne. Men Jesper er så sur,og er kun seg-selv når han sover sammen med oss om natta. Får så vondt,for jeg vil ikke at han skal tro at vi ikke er like glade i han lenger. Nå høres det ut som om jeg er helt rar kanskje,men han er liksom som den første ungen min.. Er det noen som har erfaring med detta? Vil det gå over av seg selv,eller er det noe jeg bør gjøre? (Bør forresten nevne at Jesper egentlig ikke er kastrert. Vi trodde han var det,men dyrlegen vi var hos gjorde det ikke ordentlig visstnok,så det må gjøres omigjen neste uke av dyrlegen vi har begynt å bruke nå).

[Gjest Elfrida]

Jeg tror dette helt sikker vil gå over. De må bare bli kjent med hverandre. Det har jo bare gått to dager!

Ikke tro at katten din tror dere ikke er glad i den lenger, katter har ikke slike tanker.

[LilleSolstråle]

Jeg tror dette helt sikker vil gå over. De må bare bli kjent med hverandre. Det har jo bare gått to dager!

Ikke tro at katten din tror dere ikke er glad i den lenger, katter har ikke slike tanker.

Takk for svar Ja,det har jo bare gått to dager. Jeg blir nok bare lett bekymret. Håper også det kan hjepe litt når han faktisk blir ordentlig kastrert også.. Er det greit at jeg snakker til Jesper når han slår den lille forresten? Syns jo ikke han skal få lov til det...

[Gjest Mysticgirl]

Dette kommer helt sikkert til å gå over. Har hatt mange katter , og i begynnelsen så skjer dette nesten alltid når det er nye katter som kommer på deres territorium. Snart vil de være venner, bare ha tålmodighet

[LilleSolstråle]

Tusen takk,det er godt å høre ble litt roligere inni meg nå

[Gjest]

Jeg passer nå på en liten kattunge som jeg må få gitt bort og kattene mine slår og freser fortsatt mot han selv om jeg har hatt i snart to uker. Men det er bare når han plager de. Såklart, de er voksne og vant til ro og fred, mens han er liten og vil leke hele tiden.

[Pusemamma]

Dette vil all sannsynligvis gå seg til. Min eldste pusejente var 3 år da jeg fikk en ny hunnkatt som var 3 mnd. Hun freste og var skikkelig sur. MEN måten hun var på overfor den lille er for og vise hvem som er sjefen. Klart de blir jo sjalu og siden de alltid har fått oppmerksomheten alene. Den lille fikk jo gjennomgå med litt bank og biting. Men hun fant ut fort hvem som styrer i heimen hos oss Tok vel en snau uke før jeg fant de liggende inntil hverandre. :love: Selv etter ett år i sammen hender det lillepus prøver på og være sjef men får fort vite hvor skapet står ja.

[LilleSolstråle]

Dette vil all sannsynligvis gå seg til. Min eldste pusejente var 3 år da jeg fikk en ny hunnkatt som var 3 mnd. Hun freste og var skikkelig sur. MEN måten hun var på overfor den lille er for og vise hvem som er sjefen. Klart de blir jo sjalu og siden de alltid har fått oppmerksomheten alene. Den lille fikk jo gjennomgå med litt bank og biting. Men hun fant ut fort hvem som styrer i heimen hos oss Tok vel en snau uke før jeg fant de liggende inntil hverandre. :love: Selv etter ett år i sammen hender det lillepus prøver på og være sjef men får fort vite hvor skapet står ja.

Ja,Jesper logrer veldig mye med halen. Og det tok Gismo som at han fikk lov til å leke med den. Det fikk han fort vite at ikke var greit Jesper er stortsett ute hele dagen,men det hender han ikke er klar for å gå ut når jeg drar på jobb og da går han ikke ut før jeg kommer hjem. Er det "farlig" at de er alene hjemme da,eller bør en være oppe og en nede trur du?

[Tabris]

Dette er normal oppførsel og går seg nok til, som andre her sier. Jeg synes ikke du skal kjefte på den voksne katten når han freser eller slår med poten mot den lille, så sant det ikke skjer i overmål.

Jeg har liten tro på at katter kan kjenne følelelser som sjalusi og glad i noen. Dette er menneskelige følelser som man gjør lurt i å ikke overføre til dyr.

[Gjest *Snart medlem*]

La det gå en uke eller to - det er nok ikke sjalusi, men det er jo ikke rart gamlekatten er hissig når det kommer en jypling inn på reviret dens

Det er ikke sikkert de noen gang blir bestevenner, men de kommer helt sikkert til å kunne bo sammen i fred og fordragelighet bare de får tid på seg.

[LilleSolstråle]

Dette er normal oppførsel og går seg nok til, som andre her sier. Jeg synes ikke du skal kjefte på den voksne katten når han freser eller slår med poten mot den lille, så sant det ikke skjer i overmål.

Jeg har liten tro på at katter kan kjenne følelelser som sjalusi og glad i noen. Dette er menneskelige følelser som man gjør lurt i å ikke overføre til dyr.

Sporer litt av temaet nå,men jeg er vel ikke helt enig i at katter ikke kan bli glad i noen. For sånn som Jesper oppfører seg overfor oss,og spesielt meg,så virker det som om han er svært så glad i oss (virker ihvertfall sånn i forhold til at han alltid skal ligge på fanget,tiltross for at han kan ligge andre steder i sofaen. At han vil sove på armen min om natta og at han til tider helst vil sitte på armen min hvis jeg går frem og tilbake for å ordne ting..) Mulig det er innbildning Men han virker veldig glad i oss :love: .. Jeg liker ihvertfall å tro det er sånn,for han bestemmer selv når han vil ha kos og hvis han skulle føle for å ligge for seg selv

Endret 26. september 2007 av SynneMarie

[LilleSolstråle]

Dette er normal oppførsel og går seg nok til, som andre her sier. Jeg synes ikke du skal kjefte på den voksne katten når han freser eller slår med poten mot den lille, så sant det ikke skjer i overmål.

Jeg har liten tro på at katter kan kjenne følelelser som sjalusi og glad i noen. Dette er menneskelige følelser som man gjør lurt i å ikke overføre til dyr.

Ble litt nysgjerrig nå,hvorfor tror du ikke det er lurt å overføre slike følelser til dyr? Vil ikke kritisere,syns bare det er interessant å høre hvorfor

[Tabris]

Jeg forstår godt at det virker slik. Det kan virke slik for meg også når katten min kommer mjauende mot meg med halen i været, eller hunden logrer og hopper ivrig når den ser meg. Men det vi gjør er å tolke dyrenes oppførsel inn i en menneskelig forståelse og referanseramme. Det er selvsagt naturlig, siden vi er mennesker, men vi tolker deres oppførsel slik. Som du selv nevnte - "jeg liker i hvertfall å tro at det er sånn".

Vi vil gjerne tro at våre dyr er glad i oss - vi er jo så glad i dem! Men kjærlighet og sjalusi er menneskelige følelser.

Grunnen til at jeg mener vi ikke bør gjøre den type projisering av følelser er at vi da lett kan forvente mer av dyrene enn de er i stand til å gi. (F.eks eiere som kjefter på hunden lenge etter den har gjort noe galt fordi "den forstår at den har gjort noe galt"). I tillegg vil mer kunnskap om hvorfor dyrene gjør som de gjør gi mer forståelse om dyrene generelt - noe som igjen kan føre til et bedre dyrehold.

[Gjest Gjest]

Hehe.. er det virkelig noen i dette forumet som tar denne Tabris alvorlig?

Geit nok å ha en mening om alt, men å ha et svar på alt..

[Tabris]

Hehe.. er det virkelig noen i dette forumet som tar denne Tabris alvorlig?

Geit nok å ha en mening om alt, men å ha et svar på alt..

Så hvis jeg faktisk kan gi et svar på de spørsmål som blir stilt, og kan begrunne mine påstander, så er det grunn til ikke å ta meg alvorlig? Betyr det at du bare tar de alvorlig som har en mening men uten å kunne svare for seg eller argumentere videre?

[Gummiloppa]

Jeg har liten tro på at katter kan kjenne følelelser som sjalusi og glad i noen. Dette er menneskelige følelser som man gjør lurt i å ikke overføre til dyr.

Greit nok at folk må få tro hva de vil, men jeg er helt uenig at dyr ikke har følelser. Min katt spesielt har en ekstremt sterk personlighet, og det er ikke til å ta feil av når hun er sint, glad eller fornærma. Ser også hvordan de foretrekker enkelte ovenfor andre. Så selvfølgelig kan de bli glad i folk/andre dyr på lik linje som oss. Ser jo hvordan kjærligheten oser av min pus hver gang hun kommer for å kose, eller ligger på fanget mitt og ser dormende opp på meg. Man skal ikke undervurdere dyrene. De er ikke roboter som bare lever på instinkter, de har personlighet de også

Endret 26. september 2007 av Tillepike

[Tabris]

Greit nok at folk må få tro hva de vil, men jeg er helt uenig at dyr ikke har følelser. Min katt spesielt har en ekstremt sterk personlighet, og det er ikke til å ta feil av når hun er sint, glad eller fornærma. Ser også hvordan de foretrekker enkelte ovenfor andre. Så selvfølgelig kan de bli glad i folk/andre dyr på lik linje som oss. Man skal ikke undervurdere dyrene

Jeg skal ikke bastant påstå at dyr ikke har noen form for følelser, det var nok litt unyansert av meg. Men jeg tviler veldig sterkt på at katter har følelser som "glad i". Dette kan man se bl.a. ved dyrs manglende sorg-reaksjoner, f.eks. En hunnkatt pleier som regel ikke å mjaue etter kattungene sine mer enn noen få dager etter de er gitt bort, og hvis man har to katter og avliver den ene så pleier man ikke få så stor reaksjon fra den som er igjen.

Men, igjen, det er veldig lett for oss å tolke dyrs kroppspråk og oppførsel til å passe inn i det vi kaller sjalusi, sinne osv.

Endret 26. september 2007 av Tabris

[Gummiloppa]

Jeg skal ikke bastant påstå at dyr ikke har noen form for følelser, det var nok litt unyansert av meg. Men jeg tviler veldig sterkt på at katter har følelser som "glad i". Dette kan man se bl.a. ved dyrs manglende sorg-reaksjoner, f.eks. En hunnkatt pleier som regel ikke å mjaue etter kattungene sine mer enn noen få dager etter de er gitt bort, og hvis man har to katter og avliver den ene så pleier man ikke få så stor reaksjon fra den som er igjen.

Men, igjen, det er veldig lett for oss å tolke dyrs kroppspråk og oppførsel til å passe inn i det vi kaller sjalusi, sinne osv.

Det med sorg-reaksjon er helt individuelt i så fall, for jeg har sett tilfeller hvor dyr kan bli helt ødelagte av sorg. Hvor de ikke blir de samme igjen. Et tilfelle hvor kompiskatten ble påkjørt, den katten som var igjen ville ikke spise eller kose og var helt apatisk. Og den lette og ropte på kameraten sin i lang tid etterpå. Jeg tror ikke dyr glemmer, de bare lærer seg å leve med tapet, akkurat som oss mennesker. Et annet tilfelle var med hunden til min mors tante. Når de var på ferie, så sørget hunden seg i hjel... Den nektet å spise. Den trodde vel at den var blitt forlatt og aldri kom til å se eieren sin igjen.

Men når sant skal sies, så kan ingen av oss vite hva som skjer oppe i dyrenes hode. Men jeg er ganske sikker i min sak ut i fra hva jeg har erfart

Endret 26. september 2007 av Tillepike

[Gilraen]

Jeg skal ikke bastant påstå at dyr ikke har noen form for følelser, det var nok litt unyansert av meg. Men jeg tviler veldig sterkt på at katter har følelser som "glad i". Dette kan man se bl.a. ved dyrs manglende sorg-reaksjoner, f.eks. En hunnkatt pleier som regel ikke å mjaue etter kattungene sine mer enn noen få dager etter de er gitt bort, og hvis man har to katter og avliver den ene så pleier man ikke få så stor reaksjon fra den som er igjen.

Men, igjen, det er veldig lett for oss å tolke dyrs kroppspråk og oppførsel til å passe inn i det vi kaller sjalusi, sinne osv.

Når jeg drar bort, f.eks til pappa, så begynner mine katter å skrike etter meg, hele tiden, mens jeg er borte. De setter seg utenfor rommet mitt, i håp om at jeg er der, og skriker og skraper på døren. Om det ikke funker, går de til utgangsdøren og gjør det samme der. Det vil si at de er glade i meg, og savner meg.

[LilleSolstråle]

Jeg skal ikke bastant påstå at dyr ikke har noen form for følelser, det var nok litt unyansert av meg. Men jeg tviler veldig sterkt på at katter har følelser som "glad i". Dette kan man se bl.a. ved dyrs manglende sorg-reaksjoner, f.eks. En hunnkatt pleier som regel ikke å mjaue etter kattungene sine mer enn noen få dager etter de er gitt bort, og hvis man har to katter og avliver den ene så pleier man ikke få så stor reaksjon fra den som er igjen.

Men, igjen, det er veldig lett for oss å tolke dyrs kroppspråk og oppførsel til å passe inn i det vi kaller sjalusi, sinne osv.

Hunden vi hadde da jeg var yngre sørget i flere måneder etter at valpene hennes døde (de var syke). Ynka,snuste desperat rundt og lå til slutt bare der hun hadde født dem... Tok lang tid før det gikk over. Så lenge dyr kan føle frykt og reddsel,så tror jeg de kan føle tillitt og kjærlighet også. En kattemor viser jo tydelig at ho er glad i ungene sine (f.eks. ved å bli usikker når noen holder ungene o.l.),men kanskje de ikke viser sorg på en åpen måte. Jeg tror også dyr lærer seg måter å vise at de er glad i eierne sine,i måten eierne viser kjærlighet for dem. Dette er som sagt hva jeg tror, og at andre har forskjellige meninger er helt greit