hund; å bli enig om rase

[Gjest Gjest]

Jeg og mannen min er veldig glad i dyr begge to, men jeg er hakket mer avhengig av firbeinte i huset enn han. De to kaninene og katten kom i hus for en del år siden på mitt initiativ, og nå står prikken over i´en for tur; en hund. Men problemet er at mannen min ikke er gira på det. Sier at det kan være greit med hund om 10 år (vi er 33 år), men for meg blir det uutholdelig å vente så lenge. Jeg har ønsket meg en egen hund hele livet. Hva gjør man?

Problem nummer 2; han sverger til berner sennen som han har hatt før. Mens jeg vil ha en jeg kan bruke litt, og som ikke sveiper ned alt som står på bordet med halen og ikke sikler og røyter som fy. Det er jeg som tar meg av jobben med dyrene vi har nå (helt frivillig og uten å klage), og det kommer til å bli hovedsaklig min hund. Hvordan bli enig?

Jeg høres antakelig ut som en egoistisk fjott, men jeg tror ikke jeg har lyst til å leve stort lenger uten en hunde-kompis. Trodde det skulle gi seg når vi fikk barn, men nå er ungene 3 og 5 og jeg har fortsatt like et like stort ønske om å drive med hund. Men jeg har lyst til at vi begge skal ha lyst, selv om jeg vet at han forelsker seg hodestups i alt som kommer i hus. Hadde bare vært ok om jeg ikke følte at jeg presset det på han liksom.

Hvordan greier dere å bli enig om sånt? Har dere overkjørt samboern noen gang?

[Tabris]

Hva om dere kjøpte dere en hundebok og i tillegg gikk på en større hundeutstilling hvor det finnes flere raser? Kanskje samboeren din da gjennom bok/utstilling finner andre raser som kan være aktuelle?

[Gjest ts]

Hva om dere kjøpte dere en hundebok og i tillegg gikk på en større hundeutstilling hvor det finnes flere raser? Kanskje samboeren din da gjennom bok/utstilling finner andre raser som kan være aktuelle?

Han snakker om at han vil på berner utstilling *himle* i juli, så joda. Han er nok på gli når det gjelder hund generelt. Hundebok kan jeg kjøpe, men er redd han kommer til å gå helt i vranglås hvis jeg maser for mye. Huff, er lei av å ha dårlig samvittighet fordi jeg er sånn en kronisk dyreelsker.

Tar til meg tipset om hundeutstilling! Rart hva som kan skje når man ser rasen i levende live.

Men jeg vil fortsatt høre hvordan dere andre løser dette. Er dere virkelig alltid enig om rase og anskaffelse av hund? Noen som har måttet vente noen år på å få samboer på gli, eller eventuelt anskaffet hund likevel? Ikke å anbefale antakelig. (Selv om tanken "julegave" har slått meg. )

[Frey]

Du får finne ut hvilken rase du kunne tenkt deg og så deretter fremheve rasens fortrinn i forhold til en Berner. Hvis dere drar på utstilling så pass på å ikke kontakt utstillere som tydelig snart skal inn i ringen - vi er gjerne litt stressa da og mannen din kan nok fort oppfatte oss som sure og det hjelper vel ikke deg vil jeg tro

Her var det jeg som helst ville ha hund, men jeg anskaffet ikke hunden uten enighet med mannen. Det ble derfor også en annen rase enn det jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men nå har vi to, og rasen har blitt "min" rase

[Gjest ts]

Du får finne ut hvilken rase du kunne tenkt deg og så deretter fremheve rasens fortrinn i forhold til en Berner. Hvis dere drar på utstilling så pass på å ikke kontakt utstillere som tydelig snart skal inn i ringen - vi er gjerne litt stressa da og mannen din kan nok fort oppfatte oss som sure og det hjelper vel ikke deg vil jeg tro

Her var det jeg som helst ville ha hund, men jeg anskaffet ikke hunden uten enighet med mannen. Det ble derfor også en annen rase enn det jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Men nå har vi to, og rasen har blitt "min" rase

Takk for tips, skal styre unna stressa utstillere.

Det er utenkelig for meg å anskaffe hund uten at han er enig i en eller annen grad. Men det er langt fra "hurra -vi skal endelig få hund"-enig til "greit jeg gir meg" - enig. Vil helst ha den første

[Frey]

Kom til å tenke på hva som gjorde utslaget for min mann. Han traff en frøken med usedvanlig godt gemytt og han falt rett og slett for denne hunden. Når hun da senere ble drektig var han mer enn klar for valp etter henne. Kanskje det kunne være noe å finne et eksemplar av rasen som er en trivelig og koselig hund han kan få hilse på?

[Gjest Eir]

Tror kanskje det vil være taktisk av deg å kompromisse, hvis han er skeptisk til hund generelt vil han nok være lettere å få med på det hvis han får velge rase. Du bør ihvertfall sjekke ut hans rase, jeg er ganske sikker på at berner sennen kan brukes til ting den også, og større hunder kan lære å holde seg unna bordet osv. Og røyting må man jo regne med uansett når man har dyr.

Får han velge rase denne gangen har du også ett sterkere argument for at du får velge neste gang. Jeg og min samboer var helt enige om hunderase forrige gang, men siden vi ikke kan velge denne igjen blir vi ikke helt enig om rase på hund nummer to, og siden han har sterkere følelse til "sine" raser, blir det nok til at jeg gir meg, men da kommer jeg til å være mere frempå når vi engang kommer til hund nummer tre.

[Gjest Gjest]

Men jeg skjønne rikke hvordan du bare kan avfeie hans ønske jeg da. Jeg og mannen vil ha hund, og kommer til å anskaffe en om et års tid.

Jeg ville ikke ha jakthund, men siden han er jeger vil han naturlig nok ha det, og da en dachs.

Jeg ga meg på det jeg, for som du sier om mannen din vil jeg også bli utrolig glad i hunden uansett...

Du snakker jo som om du ikke ville blitt det, men at mannen din bare må gi seg?

Berner er forresten en fantastisk rase som jeg selv er oppvokst med. Vil riktignok ikke ha en selv, men da pga størrelsen. Vår berner bel brukt til kløv, som trekkhund, som turkamerat, som kosegris i sofaen og vakthund. Så hva er det man ikke kan bruke en berner til som du trenger?

Røyting ja, men det fallt av i dotter og var lett å ha med å gjøre i motsetning til andre rasers røytemønster.

Hun kostet aldri noe ned fra bordene, og sikkel? Hadde ikke noe problem med det nei, eneste var når hun ventet på godbit, men hvilken hund sikler ikke da?

Jeg sier ikke at du må gi deg, men du skylder nå han å høre på han og da, det er ikke bare du som bestemmer når du velger å leve med noen..

[Gjest ts]

Kom til å tenke på hva som gjorde utslaget for min mann. Han traff en frøken med usedvanlig godt gemytt og han falt rett og slett for denne hunden. Når hun da senere ble drektig var han mer enn klar for valp etter henne. Kanskje det kunne være noe å finne et eksemplar av rasen som er en trivelig og koselig hund han kan få hilse på?

Lurt! Funderer på å besøke en oppdretter som bor 20 minutter unna oss, hun driver med en rase vi begge liker. Kanskje jeg burde jobbe med den saken.

Tror kanskje det vil være taktisk av deg å kompromisse, hvis han er skeptisk til hund generelt vil han nok være lettere å få med på det hvis han får velge rase. Du bør ihvertfall sjekke ut hans rase, jeg er ganske sikker på at berner sennen kan brukes til ting den også, og større hunder kan lære å holde seg unna bordet osv. Og røyting må man jo regne med uansett når man har dyr.

Får han velge rase denne gangen har du også ett sterkere argument for at du får velge neste gang. Jeg og min samboer var helt enige om hunderase forrige gang, men siden vi ikke kan velge denne igjen blir vi ikke helt enig om rase på hund nummer to, og siden han har sterkere følelse til "sine" raser, blir det nok til at jeg gir meg, men da kommer jeg til å være mere frempå når vi engang kommer til hund nummer tre.

MYe fornuft her, men problemet mitt er at jeg vet dette kommer til å bli mitt ansvar. Og ettersom det er mye jobbe med en hund vil jeg gjerne ha en stor finger med i spillet ang. rase. Han har heller ikke veldig mye greie på raser og alt som finnes der ute. Heller ikke hundesport, og sånt som jeg har lyst til å drive med.

Men jeg skjønne rikke hvordan du bare kan avfeie hans ønske jeg da. Jeg og mannen vil ha hund, og kommer til å anskaffe en om et års tid.

Jeg ville ikke ha jakthund, men siden han er jeger vil han naturlig nok ha det, og da en dachs.

Jeg ga meg på det jeg, for som du sier om mannen din vil jeg også bli utrolig glad i hunden uansett...

Du snakker jo som om du ikke ville blitt det, men at mannen din bare må gi seg?

Berner er forresten en fantastisk rase som jeg selv er oppvokst med. Vil riktignok ikke ha en selv, men da pga størrelsen. Vår berner bel brukt til kløv, som trekkhund, som turkamerat, som kosegris i sofaen og vakthund. Så hva er det man ikke kan bruke en berner til som du trenger?

Røyting ja, men det fallt av i dotter og var lett å ha med å gjøre i motsetning til andre rasers røytemønster.

Hun kostet aldri noe ned fra bordene, og sikkel? Hadde ikke noe problem med det nei, eneste var når hun ventet på godbit, men hvilken hund sikler ikke da?

Jeg sier ikke at du må gi deg, men du skylder nå han å høre på han og da, det er ikke bare du som bestemmer når du velger å leve med noen..

Mannen hadde fortsatt berneren da vi møttes og jeg rakk å leve med den i 2 år før den døde, så jeg kjenner rasen. Han var en kjempefin representant han, men ikke veldig arbeidsvillig, og tung og stor og siklete og røytete. (kjenner flere bernere som sikler en god del og røyter myyye). Selv med ekstra fettsyrer i kosten. Prøvde agility og lydighet, men han var vanskelig å motivere. Jeg har lyst på en rase med mer futt, som ikke tar så mye plass. Selv om jeg ble utrolig glad i den hunden, det er ikke det

Enig i at jeg sikkert må fire på krava. Men han tar så lite initiativ (iom. at han klarer seg fint uten hung og), så da blir det vanskelig. Men heller berner enn ingen hund.

[Tibia]

...............

Endret 15. mai 2008 av Tibia

[FantasDick]

Jeg ville ha Rottweiler, som jeg har hatt tidligere, men mannen synes de var kjempefarlige og turte ikke ha en slik i hus. Vi var krisehjem for Charlottes Omplassering på den tiden, og hadde da litt forskjellige hunder innom. En nydelig Rottweilerhanne på 15 mnd trengte krisehjem, og jeg hadde selvfølgelig i tankene at vi skulle beholde han hvis kjemien skulle stemme. Mannen gikk med på å ha han i krisehjem, med forbehold om å kunne levere han tilbake når som helst. Etter at vi hadde hatt hunden i en uke, så bestemte vi oss for å beholde han. Mannen min trengte bare litt tid ti å finne ut at Rottweileren ikke trenger å være farlig, men han var veldig skeptisk i begynnelsen. Nå er han tøff som bare det og elsker hunden like mye som meg.

[Søs]

Kjenner flere Berner'e og ingen av dem sikler og river ned ting med halen. Joda, dem røyter en del, men den pelsen er enkel å støvsuge opp i motsettning til feks. labrador pels som borrer seg fast

[la Flaca]

Kjenner flere Berner'e og ingen av dem sikler og river ned ting med halen. Joda, dem røyter en del, men den pelsen er enkel å støvsuge opp i motsettning til feks. labrador pels som borrer seg fast

Hehe, selvfølgelig river dem ned ting med halen, den er jo perfekt plassert i forhold til høyden på et gjennomsnitts salongbord for eksempel. Eller en liten unge. Og skikkelig kraft er det i den.

Vi hadde også en berner som siklet. På mange av dem er skinnet på hodet for stort i forhold til kraniet, da blir det en del løshud og leppene siger ned. Mulig hanner er mer plaget med det?

Kan også skrive under på at det er mye røyting.

[Gjest Fisk73]

Hva med å gå på canis.no og ta den rasetesten der? Den kan hvertfall gi en liten pekepinn på hvilken hund som er rett for dere.

Har du hatt valp før? Selv vokste jeg opp med hund, kunne ikke tenke meg et liv uten hund (heldigvis har jeg en mann som også ville ha hund), men jeg var ikke "klar" over hvor mye jobb det er med en valp. Noen hunder krever mer enn andre, og jeg sier ikke at du ikke får det til, men jeg ville anbefalt deg at den første valpen din (deres) er av en type som ikke krever alt for mye. Noen hunder er rett og slett ikke anbefalt til førstegangskjøpere.

Selv valgte vi en labrador. Jeg hadde ikke noe spesielt lyst på labrador grunnet mine fordommer for rasen, siklete, feite, trege osv, men har nå revurdert akkurat den Kunne ikke levd uten han! :rødme:

Jeg tror dere må kartlegge deres behov for hund, sett opp en matrise, se på hvilke hunder som passer dere som familie, og velg så en hund ut fra de som passer dere. Men jeg skjønner mannen din, det er skrekkelig mye jobb å ha en valp/unghund, han er kanskje redd for alt arbeidet som kommer? Mulig han føler han har nok å "henge fingrene i", og har ikke behov for mer ansvar? Finn ut HVORFOR han ikke har lyst på hund nå, så er det lettere å finne en løsning som dere begge kan leve med. Kanskje dere skulle møtes på halvveien, få en hund om 5 år?

Til dere andre... Det er LABRADOREN som river ned ALT med halen....

Lykke til!

[Gjest Lilleulv]

Finn den rasen du vil ha, vis han bilder og fortell om rasen. ta han med deg på utstilling for å treffe hunder av den typen og etter hvert til oppdretter bare for en uforpliktende prat Har funka for meg, jeg har fått vilja mi på 2 stk hunder :-D men så var aldri min samboer så veldig negativ heller da. men husker jeg måtte jobbe litt den gangen jeg ville ha en portis til. Men ombestemte meg ang det da, ble golden i steden.

[MellonCollie]

Jeg vil bare skrive litt om å være på "den andre siden" også jeg da, som samboeren din.

Selv er jeg oppvokst uten hund pga allergi i familien. Når jeg møtte samboeren min, så fortalte han tidlig at han hadde hund, men som da bodde hos foreldrene hans mens han lette etter ny leilighet fordi han nettopp hadde flyttet til Trondheim for å studere. Når vi hadde vært sammen noen måneder, så flyttet hunden opp hit til ham, og litt senere flyttet jeg inn...

Du kan vel trygt si at det å ha hund ikke var som jeg hadde forventet Nå er jo denne situasjonen litt annerledes, fordi vi har hatt litt ekstra problemer med at hunden var litt sjalu på meg (var vant med å ha eieren sin alene), og at jeg slett ikke var hundevant, og dermed ikke alltid forsto hva som foregikk.

Per i dag, etter 3 år, går det ganske bra. Hunden og jeg går veldig godt overens og vi er en liten familie. Men samtidig kan jeg ALDRI tenke meg å skaffe en ny hund etter denne hundeperioden er over (i alle fall ikke på lenge!!), for det å ha hund er rett og slett ikke en livsstil som passer meg. Og det har samboer og jeg snakket om, og han respekterer det. For det er mye jeg også må ofre på grunn av hunden. Så jeg synes det er viktig at du respekterer det din samboer sier også, for det er et stort ansvar som blir lagt på ham også dersom du ønsker deg hund...

Mulig litt på siden, men bare mine tanker rundt det å være "ufrivillig" hundemamma. Lykke til med både valg og avgjørelse

[Gjest ts]

Så gøy at dere engasjerer dere!

Til fisken; dette er vår første valp sammen, og jeg har ikke hatt eneansvar for valp før. Men på den andre siden har jeg forsket på hund/valp de siste 7 årene (huff) så jeg vet som omtrent hva jeg går til. Voksen hund har jeg mye erfaring med, så jeg anser oss ikke som førstegangskjøpere. Men er ydmyk.

Lileulv; har tenkt å dra han med på utstilling og håper han får et bra inntrykk da. Har også en oppdretter av drømmerasen ikke langt unna, håper å få til et besøk der og. Men syns det er vanskelig, for jeg har jo veldig respekt for hva han ønsker og forstår han. Samtidig så har jeg ønsket meg hund hele livet, og tenkt at "når jeg etablerer meg med stort hus og hage, og ungene vokser til..." og så skal jeg ikke få hund nå heller... :gråte:

MellomCollie;

Takk for at du delte opplevelsen din med meg

Tibia; berneren til mannen var 4,5 år da han døde av hjernehinnebetennelse, så han var ingen gammel gubbe. Generelt er rasen holdt for å være under middels aktiv.

[Gjest Gjest]

Tibia; berneren til mannen var 4,5 år da han døde av hjernehinnebetennelse, så han var ingen gammel gubbe. Generelt er rasen holdt for å være under middels aktiv.

Hvor har du det fra?

Synes ikke noen om å skulle lure på noen en hund som ikke er ønsket. En hund er mye arbeide og dere bør være to som oppriktig har lyst.

Maser du til du får viljen din så ender hunden (uansett rase) bare med å skape splid mellom dere.

[Gjest Gjest]

Problem nummer 2; han sverger til berner sennen som han har hatt før. Mens jeg vil ha en jeg kan bruke litt, og som ikke sveiper ned alt som står på bordet med halen og ikke sikler og røyter som fy. Det er jeg som tar meg av jobben med dyrene vi har nå (helt frivillig og uten å klage), og det kommer til å bli hovedsaklig min hund. Hvordan bli enig?

Berner sennen er en stor rolig hund, med jevnt og rolig temperament. Men den er også meget ivrig og lekelysten. Bernere er selvsikre, oppmerksomme og modige, og er ellers en lærevillig hund som er enkel å ha i hus. De er vaktsomme, men samtidig godmodige og hengivne overfor folk den kjenner. Selvsikker og vennlige overfor fremmede.

Utdrag hentet herfra

[Gjest Lilleulv]

ts, hva slags rase er drømmerasen din da?