25 års krise. Alle vet hva de vil, uten om meg...

[AnonymBruker]

Jeg runder snart 25 år, har samboer og hus. Likevel føler jeg meg ikke komplett.

I hodet mitt er jeg som en enogtyve åring som ikke vil slipp på ungdommen. Kanskje ikke så rart da jeg har vært i to forskjellige forhold omtrent hele mitt liv, og som dermed har gått glipp av mange reiser, fester og det å være ¨fri¨ og ung.

De fleste venninnene mine fra vidergående har flyttet til motsatt enda av landet, og jeg sitter egentlig igjen med ett fåtall gode venner. Den sørgelige nyheten (om jeg har lov til å si det) er at en av mine bestevenninner er nå gravid igjen med barn nummer to. Jeg skjønner jo at det venninne forholdet sakte men sikkert kommer til å dø ut, da hun kommer til å ha nok med familien sin i nærmeste fremtid. Må bare legge til at jeg selvfølgelig er kjempe glad på hennes vegne!! Men det blir trist å ikke kunne gå ut med henne, og være spontan som tidligere.

En annen av mine bestevenninner har søkt utdanning nå i en annen del av landet og kommer sannsynligvis til å flytte snart.

Så ja.. da sikker jeg igjen her alene da, uten å vite hva jeg vil. Jeg føler meg overhodet ikke klar for barn enda, og får panikk av tanken. Samtidig kryper jo alderen på, og jeg må nesten innse at min ungdomstid er over.

Jeg liker heller ikke jobben min. Jeg har en veldig krevende jobb som innebærer dag, kveld og natt noe som gjør at døgnrytmen min er fullstendig fucka. Det går igjen ut over fritiden min, trening osv.

I tillegg jobber kjæresten min kun kveld og natt, så jeg sitter mye alene om kveldene.

Opp i alt dette her går dagene fort som fy, og jeg vet ikke lenger hva jeg vil. Tiden renner ut av fingrene på meg, og jeg blir eldre og eldre for hver dag.

Jeg er ikke lykkelig lengre, og jeg er mye nedfor og sur. Jeg kan heller ikke viderutdanne meg, for det har vi ikke økonomi til da vi sitter med lån og det hele.

What to do?

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

[AnonymBruker]

Ikke fortvil, det er flere som er nesten 30 og i din situasjon. Du er bare 25, mye kan utrettes.

Se Meg Jay's TED talk;

Hennes råd ang. "identitetskapital" er veldig bra.

Anonymous poster hash: dad52...027

[AnonymBruker]

Forresten, er du lykkelig med mannen din? Du er nedfor, blir redd av tanken på barn (selvsagt opp til deg om du vil ha dem overhodet), du tenker over alt du gikk glipp av mens du var i forhold og andre reiste og studerte.

Tankene du har kommer jo ofte over at man tenker at man har stagnert og at livet ikke er som det skal. Er han virkelig drommemannen og en du gleder deg til å tilbringe livet ditt med?

Anonymous poster hash: dad52...027

[AnonymBruker]

Jeg runder snart 25 år, har samboer og hus. Likevel føler jeg meg ikke komplett.

I hodet mitt er jeg som en enogtyve åring som ikke vil slipp på ungdommen. Kanskje ikke så rart da jeg har vært i to forskjellige forhold omtrent hele mitt liv, og som dermed har gått glipp av mange reiser, fester og det å være ¨fri¨ og ung.

De fleste venninnene mine fra vidergående har flyttet til motsatt enda av landet, og jeg sitter egentlig igjen med ett fåtall gode venner. Den sørgelige nyheten (om jeg har lov til å si det) er at en av mine bestevenninner er nå gravid igjen med barn nummer to. Jeg skjønner jo at det venninne forholdet sakte men sikkert kommer til å dø ut, da hun kommer til å ha nok med familien sin i nærmeste fremtid. Må bare legge til at jeg selvfølgelig er kjempe glad på hennes vegne!! Men det blir trist å ikke kunne gå ut med henne, og være spontan som tidligere.

En annen av mine bestevenninner har søkt utdanning nå i en annen del av landet og kommer sannsynligvis til å flytte snart.

Så ja.. da sikker jeg igjen her alene da, uten å vite hva jeg vil. Jeg føler meg overhodet ikke klar for barn enda, og får panikk av tanken. Samtidig kryper jo alderen på, og jeg må nesten innse at min ungdomstid er over.

Jeg liker heller ikke jobben min. Jeg har en veldig krevende jobb som innebærer dag, kveld og natt noe som gjør at døgnrytmen min er fullstendig fucka. Det går igjen ut over fritiden min, trening osv.

I tillegg jobber kjæresten min kun kveld og natt, så jeg sitter mye alene om kveldene.

Opp i alt dette her går dagene fort som fy, og jeg vet ikke lenger hva jeg vil. Tiden renner ut av fingrene på meg, og jeg blir eldre og eldre for hver dag.

Jeg er ikke lykkelig lengre, og jeg er mye nedfor og sur. Jeg kan heller ikke viderutdanne meg, for det har vi ikke økonomi til da vi sitter med lån og det hele.

What to do?

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

Du har ikke gått glipp av fester og singellivet og reiser. Du har valgt det bort. Stor forskjell.

Dessverre så er svaret så enkelt og vanskelig som at du må ta ansvar for eget liv. Om du ikke liker jobben din så søk på en ny, om det ikke fins jobber som du kunne tenkt deg i nærheten så tenk på å flytte. Om du mistrives i yrket ditt så har du plenty med tid til å studere. Om typen er feil for deg så finnes det flere menn der ute og om du aldri vil ha barn men heller reise verden rundt med livet på ryggen så er faktisk det helt ok. Verden ligger for dine føtter.

Men det hele starter her: med å innse og innrømme at det bare er du som bestemmer utfallet av ditt liv. Så om du misliker det så har du gjort dårlige valg og må ta nye, bedre, valg.

Anonymous poster hash: 176bd...9bf

[Marie90]

Du har ikke gått glipp av fester og singellivet og reiser. Du har valgt det bort. Stor forskjell.

Dessverre så er svaret så enkelt og vanskelig som at du må ta ansvar for eget liv. Om du ikke liker jobben din så søk på en ny, om det ikke fins jobber som du kunne tenkt deg i nærheten så tenk på å flytte. Om du mistrives i yrket ditt så har du plenty med tid til å studere. Om typen er feil for deg så finnes det flere menn der ute og om du aldri vil ha barn men heller reise verden rundt med livet på ryggen så er faktisk det helt ok. Verden ligger for dine føtter.

Men det hele starter her: med å innse og innrømme at det bare er du som bestemmer utfallet av ditt liv. Så om du misliker det så har du gjort dårlige valg og må ta nye, bedre, valg.

Anonymous poster hash: 176bd...9bf

Ville dobbeltplusset denne om jeg kunne.

I tillegg må du anerkjenne at det som er riktig for andre ikke alltid er rett for deg. Og at du må ta selvstendige valg uavhengig av hva venner, samfunn, foreldre eller samboer måtte mene. Du kan unnskylde deg med X eller Y ikke ville sette pris på om du tok et gitt valg, men det er ditt valg og også ditt ansvar.

[AnonymBruker]

Forresten, er du lykkelig med mannen din? Du er nedfor, blir redd av tanken på barn (selvsagt opp til deg om du vil ha dem overhodet), du tenker over alt du gikk glipp av mens du var i forhold og andre reiste og studerte.

Tankene du har kommer jo ofte over at man tenker at man har stagnert og at livet ikke er som det skal. Er han virkelig drommemannen og en du gleder deg til å tilbringe livet ditt med?

Anonymous poster hash: dad52...027

Både ja og nei. Jeg har mange ganger lurt på om livet ville vært bedre med en annen mann, men jeg vet ikke. Jeg er forelsket og glad i samboeren min, men han har jo negative sider som alle andre. Det er faktisk en av grunnene for jeg ikke vil ha barn. Jeg er ikke sikker på om han jeg vil få barn med enda.

Du har ikke gått glipp av fester og singellivet og reiser. Du har valgt det bort. Stor forskjell.

Dessverre så er svaret så enkelt og vanskelig som at du må ta ansvar for eget liv. Om du ikke liker jobben din så søk på en ny, om det ikke fins jobber som du kunne tenkt deg i nærheten så tenk på å flytte. Om du mistrives i yrket ditt så har du plenty med tid til å studere. Om typen er feil for deg så finnes det flere menn der ute og om du aldri vil ha barn men heller reise verden rundt med livet på ryggen så er faktisk det helt ok. Verden ligger for dine føtter.

Men det hele starter her: med å innse og innrømme at det bare er du som bestemmer utfallet av ditt liv. Så om du misliker det så har du gjort dårlige valg og må ta nye, bedre, valg.

Anonymous poster hash: 176bd...9bf

Jeg kan ikke begynne å studere igjen. Hvordan skal jeg klare meg økonomisk? Vi har huslån, bil og andre ting som må betales. Jeg trenger full inntekt.

En annen ting. Klart jeg valgte bort fester og reiseliv mens jeg var ung og forelsket, men det er vel lov å angre? Jeg kan dessverre ikke ta igjen tapt tid.

TS

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

[AnonymBruker]

Hva jobber du med?

Anonymous poster hash: 61979...85d

[AnonymBruker]

Hvis du har lyst til å selge huset, bli student og feste, ja så er tiden NÅ!

Dersom du er i et forhold der mannens egenskaper skremmer seg fra barn, så ville jeg tatt det som et tegn på at forholdet uansett ikke var riktig.

Ser deg for meg som singel student til høsten. Med feste og reiser

Anonymous poster hash: 227ca...fd3

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig med innlegget over om at du må ta ansvar for eget liv og lykke. Men likevel vil jeg bare si at selv om alt egentlig er på plass og man er lykkelig - så kan man stresse litt med at årene bare flyr. Jeg gjør nemlig det. Jeg blir 27 i år, er sammen med en jeg er forelsket i og glad i og som jeg vil være sammen med for alltid (hvis han vil ), jeg er snart ferdig med master og har et fint liv med masse venner og alt sånt. Men, jeg føler at dagene bare raser avgårde fortere og fortere, og jeg kjenner faktisk veldig på det at jeg ikke har så mange år igjen av disse ubekymrede "ungdomsårene" her. Jeg MÅ begynne å tenke på barn om ikke så lenge. Hos oss er det litt omvendt enn for deg, jeg vil gjerne ha barn og vil gjerne ha det med han, men er redd han ikke blir klar på noen år enda - og da kommer jo tankene - tør man å vente på han? Tenk om han plutselig ikke vil allikevel om to år? Da er jeg snart 29! Da er det sent å begynne å lete etter en ny ...

Uff, det var ikke meningen å kuppe tråden din, men jeg vil bare du skal rydde litt opp i hodet ditt og finne ut hva som faktisk skaper stresset ditt. Det henger kanskje sammen med alt du føler er mindre bra i livet ditt, men det kan altså komme sånne følelser selv om man har det fint. Det er uansett veldig viktig å ikke bare la livet drifte forbi mens man sitter på sidelinjen og føler man ikke har noen medvirkning, for det har du. Du er ikke ett tre - hvis du ikke har det bra der du er kan du flytte på deg. Og hvis du fikser alle tingene som gjør deg ulykkelig, men likevel stresser med at årene flyr - ja, så kan du trøste deg med at du ikke er alene.

Anonymous poster hash: d35c0...910

[cocoon]

Vel, det første du må finne ut er jo om du vil være med mannen din. Skjønner at det er lett for meg å si, men....

Hvis du velger at du ikke vil være med han, må dere jo selge huset, og da får du jo mere midler til å evt studere.

[AnonymBruker]

Jeg må si du høres ut som en dårlig venninne som støter vekk din bestevenninne kun fordi hun får barn? At hun ikke kan være like spontan nå for en periode betyr ikke at dere ikke kan finne på ting, egentlig uansett alder på barna. En baby kan fint være med på kafé eller trilletur.

Dere må selvsagt ha lyst å være venner, og gi litt rom for forandringer, for at kontakten ikke skal dø ut. Du skrev ikk noe om hun kun pratet om seg selv og barn, uten å interessere seg for deg tilbake, for det er en annen situasjon.

Anonymous poster hash: 9d60d...cc0

[AnonymBruker]

Huff, jeg vet ikke helt jeg En dag er kjæresten min perfekt, en annen dag vil jeg bare ut. Samboeren min har ikke så mange venner selv, og da blir det ofte litt kjedelig. Vi sitter ofte inne sammen på hver vår pc, eller går en tur ute sammen. Samboeren min er heller ikke den skarpeste kniven i skuffa, så det er jeg som må arrangere turer, og ordne med diverse. Men så har han igjen andre gode kvaliteter som er sjeldent å finne i en mann.

Vi har nylig kjøpt hus, så det ville vært synd å selge (skatte for gevinst). Samtidig liker jeg jo huset vi bor i, selv om vi har blitt veldig bundet med lån osv.

Nei, jeg vet ikke jeg.. Kanskje jeg hadde blitt lykkelig, og hadde fått lyst på barn dersom jeg var sammen med en annen? Jeg vet virkelig ikke hvor problemet mitt ligger, og hvorfor jeg ikke er lykkelig for ALT føles feil. Feil jobb, feil kjæreste(?), feil venner, feil sted, feil.....ALT!! Forbaska! Dette tapper meg fullstendig for energi, og jeg vil egentlig bare ligge på sofaen hele dagen.

Hadde jeg bare visst hva jeg vil, så hadde jeg gått for det. Men jeg er helt rådløs og fortvila!

TS

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

[Marie90]

Huff, jeg vet ikke helt jeg En dag er kjæresten min perfekt, en annen dag vil jeg bare ut. Samboeren min har ikke så mange venner selv, og da blir det ofte litt kjedelig. Vi sitter ofte inne sammen på hver vår pc, eller går en tur ute sammen. Samboeren min er heller ikke den skarpeste kniven i skuffa, så det er jeg som må arrangere turer, og ordne med diverse. Men så har han igjen andre gode kvaliteter som er sjeldent å finne i en mann.

Vi har nylig kjøpt hus, så det ville vært synd å selge (skatte for gevinst). Samtidig liker jeg jo huset vi bor i, selv om vi har blitt veldig bundet med lån osv.

Nei, jeg vet ikke jeg.. Kanskje jeg hadde blitt lykkelig, og hadde fått lyst på barn dersom jeg var sammen med en annen? Jeg vet virkelig ikke hvor problemet mitt ligger, og hvorfor jeg ikke er lykkelig for ALT føles feil. Feil jobb, feil kjæreste(?), feil venner, feil sted, feil.....ALT!! Forbaska! Dette tapper meg fullstendig for energi, og jeg vil egentlig bare ligge på sofaen hele dagen.

Hadde jeg bare visst hva jeg vil, så hadde jeg gått for det. Men jeg er helt rådløs og fortvila!

TS

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

Du må selvsagt finne ut hva du vil forst. Det er dette begynnelsen av tyveårene som regel brukes til - selv om du ligger litt etter i loypen, er det langt fra for sent. Men det kan bli det om du ikke tar fatt.

Det er en kombinasjon av hva du liker, er flink til og hva som er realistisk. Det gjelder ikke bare arbeidsliv, men hobbyer. Du har vel en viss peiling på hva slags person du er og hvilke egenskaper du ikke får brukt i nåvaerende jobb. En fordel ved å ha jobbet er at du har en viss peiling på hva du liker/ikke liker - og du kan i det minste eliminere ulike yrker.

Du må også få ryddet opp i din okonomiske situasjon. Har du studert tidligere, og hvis ja, hvor mye? Du kan fortsatt kvalifisere for studielån.

Bor du i en mindre eller storre by? Hvis du bor et lite sted er ganske mange valg begrenset allerede - studiemuligheter samt kurs og hobbymuligheter, og hvis det kommer til stykket - dine muligheter for å treffe en ny mann.

Det storste og mest begrensende valget du har tatt er å kjope bolig med og flytte inn med kjaeresten din. Der må du selv velge hva du skal gjore og det er heller ikke så mye råd vi kan gi uten at du har revurdet det valget. Huset begrenser okonomien din samt bostedet ditt og partneren din begrenser familieplanlegging, reising, festing osv. Det er dette som har parkert deg i din nåvaerende situasjon og dersom du skal drastisk endre ditt eget liv er du nodt til å ta noen drastiske valg.

Er du fornoyd med kun å soke en annen jobb eller ta opp en ny hobby, så kan ting ellers forbli de samme. Men hvis det er reise, nye studier og jobbe et annet sted som er målet, så må du roske ditt nåvaerende liv opp med rota.

[kareen]

Hvor lenge har du følt det sånn? Hvis dette er noe som har plaget deg i lengre tid, så må du jo ta fatt i det. Har du snakket med samboeren din? Ikke tenk at du er fanget i det livet du har nå. Vil du studere, så får du det til. Selg huset, jobb på siden og ta fagene delvis. Livet er for kort til å brukes til å tenke sånne tanker.

Bare husk at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på andre siden. De fleste av oss har sånne utopiske tanker om hvordan livet vårt burde være, men da ser vi aldri den reelle hverdagen. Det vil alltid være negative ting. Det gjelder bare å ha de riktige positive tingene som overgår de negative.

[Sack0]

Jeg blir 24, og er lærling. Lærling i et yrke jeg ikke kommer til å jobbe med senere, fordi jeg ikke orker arbeidstidene og å alltid ha uforutsigbare dager (blir som regel alltid overtid, og noen dager er bare skikkelig dritt). Jeg er også ganske lei av å jobbe kveld, noe jeg har gjort i alle jobbene mine siden jeg tidligere har jobbet i butikk på kjøpesenter.

Mitt aller største problem er at jeg er redd for hva alle andre vil si. Jeg har gjort så mye forskjellig, og trodde jeg endelig skulle klare å fullføre det jeg har begynt på nå, få fagbrev og bare "leve livet" som voksen. Men jeg har virkelig lyst til å gi opp lærlingtiden etter endt permisjon, og få en kontorjobb som er fra 7-8 til 15-16. Jeg er veldig lei av å være den som alltid failer det jeg starter på, og ikke klarer å finne ut hva i all verden jeg skal gjøre resten av livet.

Så jeg vet akkurat hvordan du har det!

[AnonymBruker]

Ikke fortvil, det er flere som er nesten 30 og i din situasjon. Du er bare 25, mye kan utrettes.

Se Meg Jay's TED talk;

Hennes råd ang. "identitetskapital" er veldig bra.

Anonymous poster hash: dad52...027

Veldig bra tale, men jeg må bare si at jeg føler meg litt skremt. Hun sier at vi må gripe livet NÅ, og ikke vente. Skal jeg bare møte opp på jobb i morgen med oppsigelsen da?

TS

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

[AnonymBruker]

Veldig bra tale, men jeg må bare si at jeg føler meg litt skremt. Hun sier at vi må gripe livet NÅ, og ikke vente. Skal jeg bare møte opp på jobb i morgen med oppsigelsen da?

TS

Anonymous poster hash: 243a3...1d3

Nei, det bør du overhodet ikke gjøre. "The defining decade" har plutselig blitt mantraet og det eneste svaret som presenteres i slike diskusjoner, men det er VELDIG viktig å huske på at dette er satt i en amerikans kontekst og at selv om hun har noen gode poenger så er det forskjell fra norsk kultur. I tillegg er det også mange mennesker som må gjøre større inngripen i sine liv på et eller annet tidspunkt, og da ofte mye senere enn 25. I følge Meg Jay så er det jo ingen som klarer det. Hun har nok rett i at det er vanskeligere, men folk blir tvunget til å finne seg nye jobber hele tiden, det er en del av kapitalismen og de fleste greier seg på et eller annet vis.

På sett og vis argumenterer også Meg Jay mot seg selv, på den ene siden mener hun at man ikke skal bruke noe særlig tid på å finne seg selv, mens at det på den andre siden er viktig å bruke begynnelsen av tyveårene til dette. Vel, da er hun i så fall mer i tråd med andre forskere.

Uansett er det slik at ikke alt i livet er like gøy, det er faktisk viktig å finne lyspunkter der man allerede er fremfor å søke etter noe bedre hele tiden. Det å bare hoppe fra tre til tre, selv i begynnelse av tyveårene, kan være like galt, det er f. eks få arbeidsgivere som setter pris på at man aldri viser at man har "stayerevne" i utdannelse og/eller jobber. Dette er vel så viktig som det å finne seg selv tidlig i tyveårene, som Meg altså mener er så viktig. Selv om ikke jobben er perfekt er det viktig å vise at man kan stå i den en stund selv om det ikke alltid er så gøy.

Anonymous poster hash: 16755...7d0

[Hjertefisk]

Velkommen i 25års krise-klubben. Har vært der selv. Blir 27 år i år og nå begynner krisen å roe seg litt. Jeg har bare innsett livet er for kort til å sitte å gruble og bekymre seg over bagateller. Da mister jeg jo bare enda mer av tyveårene!

Det er nå faktisk slik at livet består aller mest av hverdager. Helt vanlige hverdager som stort sett består av å kjede seg på jobben, gruble over hva man skal ha til middag, utsettelse av klesvask, irritere seg over samboeren, måke snø, planlegge den éne uka med ferie osv. Og sånn er det for absolutt alle. Ingen slipper unna hverdagene! Selv ikke de med mastergrad innen verdens-mest-spennende-fag. Men det jeg tror skiller en lykkelig person fra en ulykkelig en, er at man klarer å finne små gleder og meninger i disse ellers så kjedelige dagene.

Da jeg ble 25 år var den dagen jeg innså at shit, nå har jeg jo ikke noe plan lengre på hva som skal skje. Jeg er ferdig studert, fått meg jobb, leilighet, kjæreste og katt! Alle "livs-prosjektene" jeg har jobbet med så lenge er komplette. Hva nå? Nå må jeg jo bare peise på å få en unge eller to bare sånn at jeg har et nytt prosjekt som kan gi meg ei mening med livet! Tenkte jeg da. Det er jo enten det eller så må jeg jo bare flytte og starte på nytt i en annen verdensdel. For de kjedelige hverdagene så jeg på med skrekk og avsky.

Nå elsker jeg disse helt vanlige dagene. Det er selvsagt ikke alltid de er så gøye, og sånn tror jeg det er for alle. Men jeg klarer å kose meg når jeg setter på musikk, tar meg et glass vin og setter i gang å brette klær på badet. Når jeg krangler med kjæresten så klarer jeg å le av det etterpå. Når jeg har vært og handlet fiskepinner til middag, mistet bussen og gått en time i regn og uvær - da tar jeg en selfie av det røde våte trynet mitt og limer det inn i fotoalbumet mitt som heter "hverdager". Et år senere blar jeg igjennom albumet og koser meg. Jeg har jo et helt fantastisk bra liv.

Jeg tror vi er inne i en spesiell tidsalder der alle skal "finne" seg selv, oppnå masse, studere, reise til fremmede verdensdeler, se fit ut og virkelig få med seg ALT livet har å by på. Så klart skaper det et press på oss. Alle vil vi jo leve livet til det fulleste og være maks lykkelig. Men er det egentlig så gærnt, å bare ha et helt alminnelig liv? Jeg misunner litt mine besteforeldre. De hadde det nok på en helt annen måte da.

Jeg tror ikke du skal stresse så mye. Alle sitter med bekymringer uansett hvilken retning de har valgt i livet, og mange sitter med akkurat de samme tankene som deg! Inkludert meg selv. Men jeg har prøvd å reist og bodd i et annet land. Det var ikke så gøy som jeg trodde. Jeg har også studert i et annet land. Satt mest inne og leste på rommet mitt. Har prøvd å trene og bli super-fit. Syntes bare det var slitsomt.

Det høres ut som om jobben din tærer litt på hodet ditt så vel som helsa. Men prøv å finne en balansegang slik at du kan kose deg også. Når overskuddet kommer, kommer også inspirasjonen og de positive tankene tilbake. Etterhvert vil nok krisa gå over. Det jeg lærte var at det nyttet ikke å se etter andre for å finne oppskriften på et bra liv. For det er egentlig ingen som har peiling. Alle bare går rundt og prøver og feiler de også. Og det er jo en liten trøst i seg selv.

[AnonymBruker]

*klappe*

Her tror jeg du setter ord på noe svært vesentlig. Det er så mye snakk om å realisere seg selv i dag, at man ikke engang ser hvor mye innsats de som gjør det aller best legger i det. Skal man f. eks. lykkes i næringslivet så krever mange bransjer at man ofrer svært mye. Mange av de beste i min bransje jobber opp mot 20 timer dagen på kontinuerlig basis, jeg har selv jobbet svært mye i perioder og selv om det er en bransje jeg selv valgte så er det på ingen måte gøy hele tiden. Slik er det for mange, og ønsker man radikale endringer så må man ofte ta en helt ny utdannelse og/eller flytte, og dette bør være godt planlagt. Ikke bare "gjør de endringene som skal til" ifølge Meg Jay og andre forskere som lever litt isolert i sin akademiske verden.

Anonymous poster hash: 16755...7d0