Vil være meg selv, men hvem er jeg?

[AnonymBruker]

For lengst har jeg villet godta personen jeg er, bli trygg på meg selv og ikke bekymre meg så mye over alt sammen.

Jeg har prøvd så hardt å finne ut av hvem jeg er. Jeg har så lyst til at venner/bekjente skal beskrive meg og fortelle - for jeg føler at jeg ikke har noen personlighet. Hvem er jeg?! Klart jeg vet at jeg alltid er i godt humør, sosial, snill og omtenksom - men personligheten min?! Det er så frustrerende.

Tingen er at det også går utover andre ting i livet mitt. Jeg tror ikke på/forstår ikke at noen kan bli forelsket i meg. Jeg har jo ingen personlighet, vet jo ikke hvem jeg er?! Hvordan kan noen bli forelsket i det?

De siste årene har jeg også begynt å tenke så EKSTREMT mye under div. samtaler. Til og med med min egen mor. Lurer på hvordan jeg skal reagere, hvor lenge samtalen skal vare, hvordan holde den gående og hvordan jeg skal avslutte den. Det er så slitsomt - slapper ikke av under samtalen Jeg leser også personen veldig nøye og godt, "skriver ned" reaksjonen og føler raskt om personen er komfortabel i mitt nærvær eller ei.

Jeg tenker så mye?! Tror hjernebarken er på vei til å sprekke.

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[AnonymBruker]

Er forresten 21 år. Har reist mye og burde funnet ut av hvem jeg er til nå...

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[Ramona]

Slutt å tenke så mye, og prøv å leve i stedet. Jeg ante ikke hvem jeg var før jeg var 25. Sånn ca. Ikke stress, du trenger ikke å finne alle svarene i dag.

Endret 28. juli 2014 av Ramona

[AnonymBruker]

Er forresten 21 år. Har reist mye og burde funnet ut av hvem jeg er til nå...

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

Wow, dette var som å lese mine egne tanker som jeg aldri egentlig har tenkt over. Jeg er like gammel som deg og har det veldig likt.

Anonymous poster hash: fb9ca...6b4

[AnonymBruker]

Tror de tankene du går med er ganske normale. Du analyserer situasjoner på et "metaplan" om man kan si det slik. I tillegg går det an å analysere at du analyserer. Så kan man analysere at man analyserer at man analyserer. Men gidder man det da? Husker at jeg var gjennom en sånn fase da jeg var litt yngre, så snakka jeg med en klok mann som fortalte meg om hvor mye vi mennesker faktisk kan henge oss opp i, og lage problemer av, om vi først begynner å gruble. Prøv å bryt spiralen litt etter litt. Prøv å bare "vær i nuet" mest mulig. Når du blir litt eldre vil du nok finne mer ut av hvem du er. Eller så vil du se at man egentlig aldri finner helt ut av hvem man er. Man tilpasser seg situasjoner og mennesker, men samtidig vil det alltid være et "meg" i grunn.

Anonymous poster hash: e5062...c81

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Er 23 år.

Anonymous poster hash: 02839...7ac

[AnonymBruker]

Samme problem her. 21 år jeg og.

Anonymous poster hash: 6804b...fcb

[AnonymBruker]

Tror de tankene du går med er ganske normale. Du analyserer situasjoner på et "metaplan" om man kan si det slik. I tillegg går det an å analysere at du analyserer. Så kan man analysere at man analyserer at man analyserer. Men gidder man det da? Husker at jeg var gjennom en sånn fase da jeg var litt yngre, så snakka jeg med en klok mann som fortalte meg om hvor mye vi mennesker faktisk kan henge oss opp i, og lage problemer av, om vi først begynner å gruble. Prøv å bryt spiralen litt etter litt. Prøv å bare "vær i nuet" mest mulig. Når du blir litt eldre vil du nok finne mer ut av hvem du er. Eller så vil du se at man egentlig aldri finner helt ut av hvem man er. Man tilpasser seg situasjoner og mennesker, men samtidig vil det alltid være et "meg" i grunn.

Anonymous poster hash: e5062...c81

Føler jeg kanskje av og til er litt for mye i nuet? Men er helt sant, kan henge meg opp noe grusomt i dumme ting.. Prøver å "glemme" og slappe av, men er helt stuck, og det gir virkelig ikke slipp.. Og at man tilpasser seg situasjoner og mennesker er helt sant - men vil så gjerne at jeg, personligheten min, skal komme frem - hvem jeg er. Men jeg klarer ikke å finne ut av hvem eller hvordan jeg er(?).

Kanskje det der også bare er en ting jeg har hengt meg opp i - men det er virkelig frustrerende å ikke vite "hvem jeg er"..

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[AnonymBruker]

Googlet enda litt mer, og fikk opp identitetsforstyrrelse. Lurer på om jeg kan gå så langt? Så plagsomt..

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[AnonymBruker]

Kjenner meg også veldig igjen. Føler meg litt som en kameleon personlighetsmessig - tar meg selv i å tilpasse meg og nærmest speile dem jeg er med. Det fører til at alle liker meg og jeg har mange venner, men jeg føler ikke at noen egentlig kjenner meg. Tror at dersom jeg skulle fått et utvalg av mine venner til å beskrive meg så hadde de beskrevet hver sin helt forskjellige person. Gjør dette også ubevisst overfor gutter - er den personen jeg går ut fra at de leter etter. Alle gutter jeg har vært forelsket i har avsluttet det hele med å si at jeg egentlig er drømmejenten deres og at de ikke skjønner hvorfor de ikke får sterkere følelser for meg når jeg egentlig er og har alt de leter etter. Men jeg skjønner det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre noe med det. Er 23 år og føler jeg burde ha "funnet meg selv" nå...

Anonymous poster hash: 07a5b...978

[AnonymBruker]

Meg over her - når jeg snakker om gutter jeg har vært forelsket i så er det altså snakk om gutter som har startet med å være kjempeinteresserte, og hvor mine følelser for dem har steget i takt med at deres følelser for meg har forsvunnet. Det er så trist og nedbrytende. Det har ført til at jeg - som deg TS - ikke lenger klarer å tro på at noen kan bli forelsket i meg, og de som påstår at de er det "slår jeg ned" fordi jeg er så redd for å lide nok et nederlag. Det er så fælt å oppleve at noen tror de er forelsket i deg inntil de blir bedre kjent med deg... :-(

Anonymous poster hash: 07a5b...978

[AnonymBruker]

Meg over her - når jeg snakker om gutter jeg har vært forelsket i så er det altså snakk om gutter som har startet med å være kjempeinteresserte, og hvor mine følelser for dem har steget i takt med at deres følelser for meg har forsvunnet. Det er så trist og nedbrytende. Det har ført til at jeg - som deg TS - ikke lenger klarer å tro på at noen kan bli forelsket i meg, og de som påstår at de er det "slår jeg ned" fordi jeg er så redd for å lide nok et nederlag. Det er så fælt å oppleve at noen tror de er forelsket i deg inntil de blir bedre kjent med deg... :-(

Anonymous poster hash: 07a5b...978

Jeg har det AKKURAT likt! Stygt av meg å si at jeg ble glad av å lese dette, men det er så godt å vite at jeg ikke er alene om det.

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[AnonymBruker]

Kjenner meg også veldig igjen. Føler meg litt som en kameleon personlighetsmessig - tar meg selv i å tilpasse meg og nærmest speile dem jeg er med. Det fører til at alle liker meg og jeg har mange venner, men jeg føler ikke at noen egentlig kjenner meg. Tror at dersom jeg skulle fått et utvalg av mine venner til å beskrive meg så hadde de beskrevet hver sin helt forskjellige person. Gjør dette også ubevisst overfor gutter - er den personen jeg går ut fra at de leter etter. Alle gutter jeg har vært forelsket i har avsluttet det hele med å si at jeg egentlig er drømmejenten deres og at de ikke skjønner hvorfor de ikke får sterkere følelser for meg når jeg egentlig er og har alt de leter etter. Men jeg skjønner det. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal gjøre noe med det. Er 23 år og føler jeg burde ha "funnet meg selv" nå...

Anonymous poster hash: 07a5b...978

For å svare igjen: så utrolig rart dette var å lese. Er som å lese om meg selv Det er virkelig vanskelig! Og tungt følesesmessig..

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg. Er 29 år. Prøver å gjøre noe med det, men går liksom ikke. Har lært meg å leve med det.

Anonymous poster hash: 6fdf9...e1f

[Blåklokke]

Høres ut som om du er hypersensitiv. Ta en test på nettet og se om det treffer. Da vil du forstå litt mer av tankemønsteret ditt.

[AnonymBruker]

Høres ut som om du er hypersensitiv. Ta en test på nettet og se om det treffer. Da vil du forstå litt mer av tankemønsteret ditt.

Dette hørtes ut som meg i det jeg leste det. Tok forskjellige tester - mer følsom enn mange, men ikke hypersensitiv. Tingen er på en måte at jeg er VELDIG opptatt av den andre personen. Jeg leser folk så fort, kan på en måte FØLE energien deres, hvordan de har det. Og det er muligens ofte derfor jeg vet hvordan jeg skal være? Tok en personlighetstest, og fikk personlighetskode ESFP. Tingen er at flere spørsmål kunne jeg ikke svare på; nettopp fordi jeg vet ikke. Liker jeg best det eller det? Er jeg sånn? Vet ikke.

Ofte klarer jeg ikke kjøpe klær eller parfyme. Jeg ser ikke om det er pent/lukter godt. Derfor velger jeg alltid etter hva jeg har sett at andre har.

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[Deoksyribonuklein]

Mange måler seg i forhold til andre, finner man ut at motparten er bedre enn seg selv eller ikke, så går man inn i en negativ tankebane. Et trygt og selvsikkert menneske har ikke behov for å måle seg med andre. I sport gjør mennesker det, og i konkurranser, ofte intelligens og kunnskapskonkurranser også. Vi har alle en identitet fra vi blir født til vi dør. Ditt kjønn. Du har ditt spesielle navn og utseende, din egen stemmer, din klesstil, din sterke og svake sider, hobbyer, interesser og smak/behag. Kroppen din er også med å gi deg identitet, samme med hårfarge og fasong. Det skal ikke være noen grunn til å tvile over hvem man er. Om man ikke kjenner sin egen væremåte derimot vil det by på en rekke utfordringer og gruble perioder. Mange mennesker sier "jeg vet ikke hvem jeg er lenger" etter å ha gjort en fæl handling de ønsker skulle vært ugjort. Andre sier "jeg har ikke funnet meg selv enda" basert på hemmeligholding av sexuell identitet, bisexuell, homosexuell etc. Man kan gå et helt liv uten å erkjenne egen legning. Uten at det skaper vansker eller hemmer vedkommende. Spørsmålet er, kan du leve med det? Hva skjer om du ikke kan leve med det? Det finnes klare symptomer på både personlighetsforstyrrelser, angst, depresjon og identitetskriser. Om du er oppriktig bekymret, eller har negative tanker over en lang periode anbefales det å ta kontakt med fastlegen. Vær åpen. Lykke til.

[Mulancholy]

Å finne seg sjølv er ein prosess. Det er noko ein lever og erfarer, ikkje noko ein berre snubler over. Kan hende du leiter for hardt, og tenker for mykje. Eit par nøkkelpunkt for å "finne seg sjølv" trur eg er å finne ut kva ein står for. Kva moral og holdningar har du? Kva liker/misliker du? Og den som var mest essensiel for meg; kva er dine negative sider? Godta degsjølv! Godta dine dårlige sider, vær fornøyd med deg sjølv. Begynn å sett pris på deg sjølv. Grunnen til at mine negative sider blei så viktige for meg var at dei lærte meg å le av meg sjølv. Pluss at eg kan sette pris på at dei sidene med meg som er mindre bra faktisk ikkje er så verst.

Ikkje prøv så hardt, vær deg sjølv og hugs at det er viktigare at du er fornøyd med deg sjølv enn at andre er det! Sjå på personane rundt deg, la deg inspirere av dei du liker, kva er det som gjer at du liker akkurat den personen? Har du kanskje det til felles med den personen? Men for alt i verden ikkje kopier andre, vær deg sjølv. Prøv å sjå deg sjølv med dei samme augene som du ser vennene dine.

Eg fant ut at det ikkje fungerte å tilpasse seg andre folk heile tida då eg var 20. Eg likte ikkje meg sjølv, og eg målte min verdi i kva andre syntes om meg, og dei eg tilpassa meg til blei ikkje godt nok kjendt med meg til at dei kunne like meg. Pluss at dei hadde nok ikkje likt meg uansett ettersom eg var nøydd til å tilpasse meg til dei heile tida. Når eg innsåg at folk ikkje likte min light versjon av meg, og dei ikkje godtok meg når eg prøvde å gjere alt rett, bestemte eg meg for å slutte å prøve. Eg bestemte meg for å være den eg er innerst inne, for å slutte å sensurere meg sjølv, sleppe meg meir laus, og bry meg mindre. Eg var allerede aleine så eg kunne ikkje gjere noko verre uansett. Resultatet blei at eg møtte mannen i mitt liv, fekk eit betre forhold til mine ekte venner som såg den virkelige meg før eg gjorde det sjølv ein gang (fordi eg kunne endelig sjå kva dei såg i meg, og stole på at dei var ekte og gode venner) og eg fekk luka ut dei som ikkje var ekte venner. Eg begynte å sette grenser og å være min egen person. Eg slutta å heile tida føye meg og tilpasse meg andre sine urimelige ønsker.

[AnonymBruker]

Mange måler seg i forhold til andre, finner man ut at motparten er bedre enn seg selv eller ikke, så går man inn i en negativ tankebane. Et trygt og selvsikkert menneske har ikke behov for å måle seg med andre. I sport gjør mennesker det, og i konkurranser, ofte intelligens og kunnskapskonkurranser også. Vi har alle en identitet fra vi blir født til vi dør. Ditt kjønn. Du har ditt spesielle navn og utseende, din egen stemmer, din klesstil, din sterke og svake sider, hobbyer, interesser og smak/behag. Kroppen din er også med å gi deg identitet, samme med hårfarge og fasong. Det skal ikke være noen grunn til å tvile over hvem man er. Om man ikke kjenner sin egen væremåte derimot vil det by på en rekke utfordringer og gruble perioder. Mange mennesker sier "jeg vet ikke hvem jeg er lenger" etter å ha gjort en fæl handling de ønsker skulle vært ugjort. Andre sier "jeg har ikke funnet meg selv enda" basert på hemmeligholding av sexuell identitet, bisexuell, homosexuell etc. Man kan gå et helt liv uten å erkjenne egen legning. Uten at det skaper vansker eller hemmer vedkommende. Spørsmålet er, kan du leve med det? Hva skjer om du ikke kan leve med det? Det finnes klare symptomer på både personlighetsforstyrrelser, angst, depresjon og identitetskriser. Om du er oppriktig bekymret, eller har negative tanker over en lang periode anbefales det å ta kontakt med fastlegen. Vær åpen. Lykke til.

Jeg er egentlig sjeldent deprimert og lider ikke av noen form for angst. Jeg vil være meg selv, er åpen for det, men det er ingenting som kommer, for jeg vet ikke hvem jeg er. Jeg vil stå opp for meg selv, vil ha egne meninger og holdninger, men huet mitt har ingen holdninger eller meninger. Jeg snur ofte meningen i diskusjoner, fordi jeg plutselig hører noe der, og da heller jeg mer over på det.

Det er virkelig ikke den lighte versjonen av å "finne seg selv", eller å "godta seg selv" - jeg vet virkelig ikke hvem jeg er. Personligheten min.Blir en forelska, forstår jeg ikke hva personen blir forelsket i. Da er det bare utseendet kombinert med smilet mitt. Jeg gjør ikke ting som er annerledes i andre.

Tror kanskje en tur til en med litt viten om dette hadde vært en idè for meg. Hadde det funnet en diagnose hadde det hjulpet så mye! Tusen takk:-)

Anonymous poster hash: ce38c...b8f

[Deoksyribonuklein]

Anbefaler kognitiv terapi. Lykke til!