Ønsker han ikke hadde barn. Har du erfaringer/råd?

[AnonymBruker]

Er ikke ute etter noe spesielt her, vil bare få ut litt frustrasjon sånn at jeg ikke tar det ut over feil person. Vil også gjerne høre litt erfaringer fra andre som går gjennom/har vært gjennom det samme. Kanskje få litt medlidenhet, haha.

Jeg har alltid vært en person som elsker barn.

Har derfor heller aldri tenkt at å få kjæreste med barn er noen hindring - mer et pluss, nesten.

Så fikk jeg type med et barn.

"Koslig" tenkte jeg i begynnelsen, men nå begynner jeg å kjenne på andre følelser som jeg ikke liker så godt.

Typen min er en helt fantastisk kjæreste og jeg kjenner at han er glad i meg. Han gir meg mye oppmerksomhet og vi har aldri hatt en krangel (vi har vært sammen i seks mnd.).

Vi er så mye sammen at han nærmest har flyttet inn (ikke offisielt). Han sover her hver eneste natt, går hit når han er ferdig på jobb og er her når jeg ikke er her. Det liker jeg.

Men jeg føler meg litt "tilsidesatt" når det kommer til sønnen. Når det er pappahelg er han hjemme hos seg selv og jeg kjenner at jeg bare går rundt og gruer meg til de dagene vi må være adskilte og at det gjør vondt når han er borte.

Kjenner også det er kjipt at dager vi står opp om morgenen og jeg har sett fram til en dag sammen hvor vi gjør mye gøy, så får jeg heller høre at "jeg skal ha Truls i dag, så må bare stå opp og komme meg ut. Vi sées i kveld, da".

Føler meg så forlatt så altfor ofte :S

Han kan kanskje bli flinkere til å gi beskjed om dette litt tidligere enn 30 minutter før han må dra, men føler meg fortsatt kjip som har disse følelsene.

Holder dem for meg selv, for selvfølgelig må han være med sønnen sin!

Blir jo urettferdig av meg å vise at det gjør meg trist, for det var jo mitt valg å involvere meg med en med barn.

Så tenker jeg at ting kanskje ikke blir helt som jeg ønsker om/når vi flytter sammen.

Vi må finne en tre-roms sånn at sønnen har et soverom (dette plager meg absolutt ikke. Har sønnen mer enn gjerne på besøk, spesielt siden det ikke er oftere enn i helgene).

Men jeg tenker at "gah, nå må jeg forholde meg til ex-kjæresten hans, barnets andre familie og greier...".

Jeg har selv vokst opp i et "broken home" og har syntes det har vært slitsomt med steforeldre vs. foreldre og alt det der.

Nå er det jeg som er steforelder og ikke barn

Jeg har alltid vært forsiktig med å ikke få barn "for tidlig" siden jeg ikke vil være i en familie hvor det er "mine og dine" barn, exkjærester, diskutering/krangling om hvem som skal ha høytider, ikke ha muligheten til å flytte utenbys eller reise på lengre ferier, bytte på barna hver uke og alt det der...

"Når jeg får barn, skal det være med en jeg mest sannsynligvis kommer til å være med resten av livet mitt", har jeg hatt planlagt siden jeg var barn.

Tenkte ikke at dette kunne være en seriøs kandidat da jeg begynte å date kjæresten min, siden vi begge gjorde det litt for moroskyld - helt uforplitende.

Men så ble vi veldig glade i hverandre, og nå er ikke ting så enkelt lengre

Kan godt se for meg å etablere meg med han om ting fortsetter som det gjør nå, så da må jeg jo bare bite i det sure eplet og tenke på alle som har det kjipere enn meg (problemene mine føles alltid mindre når jeg henter frem de tankene).

Det ble en litt lang sutretekst dette her.

Kudos til dere som orket å lese dette og dobbel kudos til dere som bidrar i kommentarfeltet etter å ha lest! :)

Så det jeg vil høre her er generelle tanker rundt dette med å få kjæreste med barn når man er barnløs selv, og deres egne erfaringer rundt dette.

Hvem vet, kanskje noen har noen gode råd å gi?

Hilsen jente 24

Anonymous poster hash: eaa31...d48

[AnonymBruker]

Og vær så snill; ingen slemme kommentarer eller råd om noe dumping. Kommer ikke til å dumpe han for dette. Vil heller jobbe med egne følelser.

Anonymous poster hash: eaa31...d48

[peppermyntete]

Høres ut som du har funnet en flott mann! Sønnen hans kommer jo alltid til å være den viktigste i livet hans (+ evt andre barn dere får). Kjærligheten til deg er en annen type kjærlighet, men ikke mindre sterk eller viktig. Men når man har barn så MÅ nesten barna komme først, selv om man har kjæreste. Hvis du ikke tror du klarer å leve med det så er han kanskje ikke den rette for deg? Men dere har tross alt bare vært kjærester et halvt år, mye kan skje! Dere kjenner ikke hverandre fullt ut enda og det høres ikke ut som du kjenner sønnen så godt heller? Jeg tror du må jobbe med egne følelser og tanker her for at dette skal fungere. Men på meg virker det nå som han prioriterer dere begge to.

[AnonymBruker]

Høres ut som du har funnet en flott mann! Sønnen hans kommer jo alltid til å være den viktigste i livet hans (+ evt andre barn dere får). Kjærligheten til deg er en annen type kjærlighet, men ikke mindre sterk eller viktig. Men når man har barn så MÅ nesten barna komme først, selv om man har kjæreste. Hvis du ikke tror du klarer å leve med det så er han kanskje ikke den rette for deg? Men dere har tross alt bare vært kjærester et halvt år, mye kan skje! Dere kjenner ikke hverandre fullt ut enda og det høres ikke ut som du kjenner sønnen så godt heller? Jeg tror du må jobbe med egne følelser og tanker her for at dette skal fungere. Men på meg virker det nå som han prioriterer dere begge to.

Takk for svar

Ja, han er en fin fyr og jeg føler meg aboslutt ikke mindre prioritert enn sønnen og jeg er glad for at han ikke prioriterer sønnen mindre på grunn av meg. Vil jo ikke ha en kjæreste med en slik personlighet. Barn skal alltid være viktigst, spesiet når de ennå er små (gutten er sju år).

Jeg føler at jeg jobber med mine egene følelser ved å snakke om det Vet at det er enn veldig vanlig situasjon å være i i dagens samfunn, så vi er nok mange som er her jeg er.

Føler meg nok bedre når vi er mange som kan snakke om det positive og det kjipe ved dette. Håper å få noen innslag på dette i denne tråden : )

Anonymous poster hash: eaa31...d48

[AnonymBruker]

Dette kommer vel til å bli mye bedre når dere flytter sammen og du blir en naturlig del av det å være sammen med sønnen? For da er det jo naturlig at du også er med på ting. Tror alt blir mye bedre da!

Anonymous poster hash: e5498...1a7

[AnonymBruker]

Det er jo tidlig i forholdet enda, så mye kan jo skje.

Jeg tenker at hvis/når dere evt. flytter sammen, vil jo problemet med at han blir borte hele helgen forsvinne, da sønnen vil være hos dere. Da blir dere bedre kjent og på sikt antagelig kunne finne på "familieting" sammen alle tre, + evt. nye barn.

Synes han høres super ut jeg, og han prioriterer jo deg alle andre dager, så det burde du jo bare være glad for.

Men du kan jo selvsagt snakke med han, og si at du ønsker å vite når han skal være sammen med sønnen sin på forhånd når dette er mulig. Slik at du kan evt. kan planlegge andre ting.

Drømmen din om en "standar" familie uten dine/mine/våre barn, vil jo bli knust i dette forholdet, men det kan bli kjempe fint fordet, så lenge du er åpen for det. Dessuten har ved dette blitt den nye normalen....

Anonymous poster hash: 0cc93...9c9

[AnonymBruker]

Mange av følelsene du beskriver høres ut som nyforelska følelser. Det at det gjør vondt å være fra han en hel helg, er veldig vanlig når en er helt i starten av forholdet.

Kul ned litt, og tenk gjennom hva dere begge ønsker. Å forhaste seg er aldri bra når barn er involvert. Det blir nok bedre etterhvert

Anonymous poster hash: 1add3...a4b

[Gjest Coolaid]

For meg høres det ut som om det meste er greit, bortsett fra kommunikasjon mellom dere angående hvordan dere skal få sønnen inn i deres felles liv. Kjæresten din bør også være flinkere til å fortelle deg om hans planer når han skal treffe sønnen, du bør bli flinkere til å spørre han om det.

Dere har ikke kranglet på 6 mnd ? Ofte er det en indikator at en eller begge er litt konfliktsky og holder igjen følelser og kanskje er redd for å ta opp ubehagelige ting. Kjenner du deg igjen i dette ?

Snakk sammen, fortell det slik som du har fortalt det til oss her inne.

Og når det kommer til hans eks så kan du velger fra første stund av å forholde deg helt anonym til henne. Si hei og smil, og hold avstand - hun er bare et vanlig menneske, det kan være like ubehagelig for henne som deg. Du trenger ikke ha noe med henne å gjøre.

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om det meste er greit, bortsett fra kommunikasjon mellom dere angående hvordan dere skal få sønnen inn i deres felles liv. Kjæresten din bør også være flinkere til å fortelle deg om hans planer når han skal treffe sønnen, du bør bli flinkere til å spørre han om det.

Dere har ikke kranglet på 6 mnd ? Ofte er det en indikator at en eller begge er litt konfliktsky og holder igjen følelser og kanskje er redd for å ta opp ubehagelige ting. Kjenner du deg igjen i dette ?

Snakk sammen, fortell det slik som du har fortalt det til oss her inne.

Og når det kommer til hans eks så kan du velger fra første stund av å forholde deg helt anonym til henne. Si hei og smil, og hold avstand - hun er bare et vanlig menneske, det kan være like ubehagelig for henne som deg. Du trenger ikke ha noe med henne å gjøre.

Nei, gjør ikke det Ja, vi er ingen av oss spesielt glad i konflikter eller drama, men jeg tror vi begge er veldig flinke til å tilrettelegge oss.

Den eneste hete diskusjonen vi har hatt er om det er ok med Muhammed-karikaturer eller ikke Så det går nok ikke under kranging.

Vi er veldig forskjellig, men jeg liker forskjellene hans, så prøver heller å lære av dem i stedet for å starte en krangel basert på dem. Han gjør nok det sammen.

Men ja, kanskje jeg skal slenge ut at jeg ønsker han gir meg beskjed litt på forhånd når han må dra, sånn at det ikke skjer sånn plutselig.

Ja, jeg klarer nok sikkert eksen. Jeg er en likende person, så om hun utstøter meg får det bare være sånn Hadde hun vært en god venn av typen min ville jeg nok anstrengt meg litt mer for å også bli det, men siden de kun holder kontakt på grunn av sønnen føler jeg meg ikke presset til noe.

Uansett, takk for svar, Coolaid

Anonymous poster hash: eaa31...d48

[AnonymBruker]

Jeg hadde tatt "vil du ha flere barn" samtalen ganske raskt hvis dette er alvor.

Anonymous poster hash: 38273...cab

[AnonymBruker]

Er i nesten samme situasjonen som deg. Har alltid vært veldig glad i barn, og kommer fra et "broken home" som du kaller det, så jeg vet i hvertfall hva jeg ikke vil bli som en ekstra person i livet til barnet.

Vi har kun vært sammen ett år, men pga av hans økonomiske situasjonen flyttet vi sammen.

Merker at jeg syntes det kan være slitsomt. Vi har vel ikke hatt en helg for oss selv enda (har barnet 50%)

Merker at jeg begynner å gi opp. Ikke spesielt vanskelig å forholde seg til eksen, men jeg merker at jeg må gi opp mine drømmer om å flytte utenlands, mindre reising med en kjæreste med barn enn en uten pga enkelte ferieuker må gå til barnet osv. Er mye som er bestemt for deg, før man selv har bestemt at tiden er inne for barn.

Jeg sliter med å være glad i barnet, men jeg engasjerer meg i lek, og det er stort sett alltid jeg som tar intiativ til å finne på aktiviteter når barnet er hos oss.

Men jeg er sliten - sliter også med tanker som "jeg vil at å få barn skulle være første gangen for begge" ... Nå er det kun nytt for meg

Anonymous poster hash: 69e1f...135

[AnonymBruker]

Jeg er også i nesten samme situasjon. Vi er samboere, da. Mor har funnet ut at hun skal ha fri i alle ferier, og far sier selvfølgelig ikke nei til å ha barnet. Har egentlig ikke noe å klage på da barnet er her annen hver helg, men skal innrømme det er litt kjipt å ikke få en ferie alene med kjæresten. Mens mor og hennes kjæreste får masse ferier i lag. Verken jeg eller samboer går overens med eksen, kanskje derfor jeg føler det er ekstra surt at hun får fri i ferier. Det var egentlig meningen at far skulle ha barnefri i påsken, for første og helt sikkert siste gang etter vi ble kjærester, men fikk en melding fra han i dag om at barnet kommer i morgen og blir til mandag. Helt greit at barnet kommer, men jeg ble irritert og lei meg for jeg hadde gledet meg til vi skulle ha fridager bare vi to. Samtidig så kunne han ha sagt fra før, tviler på at den avgjørelsen ble tatt i dag.

Og som AB over meg sier, jeg må jo bare godta det som blir bestemt. Men jeg føler ofte at det er den forbanna eksen som bestemmer mye over min og våre ferier og hvordan de planlegges.

Dagens frustrasjonsinnlegg! Husk, TS, dere har kun vært sammen i et halvt år. Det er nok forelskelsen som snakker når du savner han sånn og føler deg forlatt. Men det med å gi beskjed tidligere er jeg enig med deg om. Etter å ha vært samboere i ett par år er det fortsatt beskjeder om samvær jeg ikke får vite før barnet kommer omtrent.

Anonymous poster hash: 5b040...575

[AnonymBruker]

Men jeg føler meg litt "tilsidesatt" når det kommer til sønnen. Når det er pappahelg er han hjemme hos seg selv og jeg kjenner at jeg bare går rundt og gruer meg til de dagene vi må være adskilte og at det gjør vondt når han er borte.

Kjenner også det er kjipt at dager vi står opp om morgenen og jeg har sett fram til en dag sammen hvor vi gjør mye gøy, så får jeg heller høre at "jeg skal ha Truls i dag, så må bare stå opp og komme meg ut. Vi sées i kveld, da".

Anonymous poster hash: eaa31...d48

Ehmm.. Du gruer deg til helgen kjæresten din skal tilbringe med sin biologiske sønn?! Du føler deg, som voksen, "tilsidesatt" når du ikke får 100% oppmerksomhet hele tiden, uten tanke for at du er voksen, og at barnet hans er, nettopp, et barn. At han prioriterer tid med barnet burde du verdsette, om du ser for deg egne barn med mannen.

Anonymous poster hash: 94b98...779

[AnonymBruker]

Ehmm.. Du gruer deg til helgen kjæresten din skal tilbringe med sin biologiske sønn?! Du føler deg, som voksen, "tilsidesatt" når du ikke får 100% oppmerksomhet hele tiden, uten tanke for at du er voksen, og at barnet hans er, nettopp, et barn. At han prioriterer tid med barnet burde du verdsette, om du ser for deg egne barn med mannen.

Anonymous poster hash: 94b98...779

"eeeehmm" ja det er slik ts opplever det. Må du virkelig gjenta hovedinnlegget for å skjønne?

Anonymous poster hash: 5b042...4a0

[AnonymBruker]

TS, hvis jeg var det ville jeg faktisk forsøkt å se om jeg kunne funnet meg noen andre, uten barn. Du er bare 24, det finnes masse menn der ute som ikke har barn.

Sønnen er så gammel at du blir aldri noen omsorgsperson, kun dama til pappa. Du blir sannsynligvis ikke en person han setter pris på, før han blir over 20. Det er en forferdelig utakknemlig oppgave å være stemor. Masse oppofrelser, avvisning og jobb - og du får veldig lite igjen. Det må du være forbredt på.

Hadde du vært 34, så hadde det begynt å bli vanskelig å finne en partner man likte, da hadde jeg rådet deg til å bli og bearbeide dette. Men du er bare 24, gå heller videre og finn noen andre.

Anonymous poster hash: 6168c...a17

[Jade]

Be om at han setter opp i en kalender hos deg de dagene sønnen skal hjem til han. Da vet du hva du har å forholde deg til, og du kan legge dine egne planer. Kanskje du har noen venninner du har sett litt for lite etter at du fikk kjæreste? Kanskje du kan legge trening eller andre gjøremål til de dagene?

[AnonymBruker]

Dette er som å lese mine tanker fra tiden jeg traff min mann. Han har en datter fra før, med et svært konfliktfylt forhold til mor (mekling med advokater, barnevern etc...). Selv med alt vi har vært gjennom, er vi ment fra hverandre. Ja, jeg har av og til mine tanker om at ting ville vært bedre om han ikke var "dum" og fikk barn med henne... men da ville jeg ikke vært stemor for verdens fineste prinsesse... <3

Å møte barnet, og å flytte inn og bli en familie har vært det flotteste som har skjedd meg. Samboer er flink til å inkludere meg med barnet, og om jeg skulle valgt på nytt, hadde jeg likevel gått gjennom ilden de første to årene for å få det slik vi har det i dag. Jeg skjønner godt at du har disse tankene, men aldri la drømmemannen gå, for det blir bedre og barnet er kun en berikelse.

Det eneste negative per i dag er at vi ikke har barnet mer enn annenhver helg. Det er tungt når vi leverer henne tilbake til sin mor, for det skaper et ufullstendig hjem. Men fokus ligger på å glede seg til neste gang, og jeg anbefaler deg på det varmeste å se fremover på hvor godt det vil bli når dere flytter sammen offisielt og blir en familie. (Det er min erfaring hvertfall...).

Anonymous poster hash: 2b22e...228

[AnonymBruker]

Det høres ut som at du fortsatt er nyforelsket og derfor kun prioriterer han og ikke det du har lyst til (det du gjorde før du traff han), og at du blir sår når han ikke gjør det samme. Dvs treffer sønnen (utenom normal samværshelg??).

Hva med å legge planer selv. Plutselig er det du som skal avgårde, treffe noen venninner el.l. og blir borte hele dagen.

Snakk sammen, tydelig at du har behov for litt forutsigbarhet og det er normalt. Jeg ville også fortalt om venninneavtaler i forveien altså, men forsøk å gjøre noe uten hverandre..

Anonymous poster hash: 0e1d0...26c

[AnonymBruker]

TS, hvis jeg var det ville jeg faktisk forsøkt å se om jeg kunne funnet meg noen andre, uten barn. Du er bare 24, det finnes masse menn der ute som ikke har barn.

Sønnen er så gammel at du blir aldri noen omsorgsperson, kun dama til pappa. Du blir sannsynligvis ikke en person han setter pris på, før han blir over 20. Det er en forferdelig utakknemlig oppgave å være stemor. Masse oppofrelser, avvisning og jobb - og du får veldig lite igjen. Det må du være forbredt på.

Hadde du vært 34, så hadde det begynt å bli vanskelig å finne en partner man likte, da hadde jeg rådet deg til å bli og bearbeide dette. Men du er bare 24, gå heller videre og finn noen andre.

Kremt! Jeg er en av de som har kommentert positivt for en mann med barn, og er nå 25. Var 22 år når jeg møtte han. "Det finnes andre fisk i havet" føler jeg er en litt feil ting å si for ei på 24 år. Barnet var fire når vi flyttet sammen, og jeg er sett på som en omsorgsperson fra dagen vi møttes.

"Hadde du vært 34..." Kjære vene, kvinner og menn blir foreldre fra de er 16 år, så den garantien ville jeg ikke satt noe poeng på.

Anbefaler å fortsette om du ønsker å være med han, og gå dersom det blir vanskelig. Å være sammen med en mann med barn kan være utfordrende dersom du ikke blir inkludert i oppdragelse og endringer av samvær som dukker opp. Om dere har en god kommunikasjon om barnet og enige i oppdragelse, så vil det gå veldig fint.

Anonymous poster hash: 2b22e...228

[AnonymBruker]

Er ikke ute etter noe spesielt her, vil bare få ut litt frustrasjon sånn at jeg ikke tar det ut over feil person. Vil også gjerne høre litt erfaringer fra andre som går gjennom/har vært gjennom det samme. Kanskje få litt medlidenhet, haha.

Jeg har alltid vært en person som elsker barn.

Har derfor heller aldri tenkt at å få kjæreste med barn er noen hindring - mer et pluss, nesten.

Så fikk jeg type med et barn.

"Koslig" tenkte jeg i begynnelsen, men nå begynner jeg å kjenne på andre følelser som jeg ikke liker så godt.

Typen min er en helt fantastisk kjæreste og jeg kjenner at han er glad i meg. Han gir meg mye oppmerksomhet og vi har aldri hatt en krangel (vi har vært sammen i seks mnd.).

Vi er så mye sammen at han nærmest har flyttet inn (ikke offisielt). Han sover her hver eneste natt, går hit når han er ferdig på jobb og er her når jeg ikke er her. Det liker jeg.

Men jeg føler meg litt "tilsidesatt" når det kommer til sønnen. Når det er pappahelg er han hjemme hos seg selv og jeg kjenner at jeg bare går rundt og gruer meg til de dagene vi må være adskilte og at det gjør vondt når han er borte.

Kjenner også det er kjipt at dager vi står opp om morgenen og jeg har sett fram til en dag sammen hvor vi gjør mye gøy, så får jeg heller høre at "jeg skal ha Truls i dag, så må bare stå opp og komme meg ut. Vi sées i kveld, da".

Føler meg så forlatt så altfor ofte :S

Han kan kanskje bli flinkere til å gi beskjed om dette litt tidligere enn 30 minutter før han må dra, men føler meg fortsatt kjip som har disse følelsene.

Holder dem for meg selv, for selvfølgelig må han være med sønnen sin!

Blir jo urettferdig av meg å vise at det gjør meg trist, for det var jo mitt valg å involvere meg med en med barn.

Så tenker jeg at ting kanskje ikke blir helt som jeg ønsker om/når vi flytter sammen.

Vi må finne en tre-roms sånn at sønnen har et soverom (dette plager meg absolutt ikke. Har sønnen mer enn gjerne på besøk, spesielt siden det ikke er oftere enn i helgene).

Men jeg tenker at "gah, nå må jeg forholde meg til ex-kjæresten hans, barnets andre familie og greier...".

Jeg har selv vokst opp i et "broken home" og har syntes det har vært slitsomt med steforeldre vs. foreldre og alt det der.

Nå er det jeg som er steforelder og ikke barn

Jeg har alltid vært forsiktig med å ikke få barn "for tidlig" siden jeg ikke vil være i en familie hvor det er "mine og dine" barn, exkjærester, diskutering/krangling om hvem som skal ha høytider, ikke ha muligheten til å flytte utenbys eller reise på lengre ferier, bytte på barna hver uke og alt det der...

"Når jeg får barn, skal det være med en jeg mest sannsynligvis kommer til å være med resten av livet mitt", har jeg hatt planlagt siden jeg var barn.

Tenkte ikke at dette kunne være en seriøs kandidat da jeg begynte å date kjæresten min, siden vi begge gjorde det litt for moroskyld - helt uforplitende.

Men så ble vi veldig glade i hverandre, og nå er ikke ting så enkelt lengre

Kan godt se for meg å etablere meg med han om ting fortsetter som det gjør nå, så da må jeg jo bare bite i det sure eplet og tenke på alle som har det kjipere enn meg (problemene mine føles alltid mindre når jeg henter frem de tankene).

Det ble en litt lang sutretekst dette her.

Kudos til dere som orket å lese dette og dobbel kudos til dere som bidrar i kommentarfeltet etter å ha lest! :)

Så det jeg vil høre her er generelle tanker rundt dette med å få kjæreste med barn når man er barnløs selv, og deres egne erfaringer rundt dette.

Hvem vet, kanskje noen har noen gode råd å gi?

Hilsen jente 24

Anonymous poster hash: eaa31...d48

Du må bare lære og forstå at barnet til din kjæreste er det fineste han har. Barnet hans vil alltid være der og det vil alltid være viktig for ham. De har og vil alltid ha et helt spesielt bånd og historie sammen.

Du må respektere dette hele veien og du vil være prioritet nr 2.

Slik er det når man blir sammen med en person som har er barn fra før av. Du må forholde deg til det.

Anonymous poster hash: 8684d...f5b