Min kones sønn...

[Alumina]

Siden det ligger noen tråder om stebarn slenger jeg inn litt frustrasjon og håper på noen gode råd.

Min kone og jeg har begge barn fra tidligere ekeskap. Med de yngste fungerer det veldig greit og det er aldri snakk "dine og mine barn". Vi følger opp på tvers av dette og har det flott sammen.

Problemet er hennes sønn på 19. Han er i følge min kone den mest ufordragelige personen hun kjenner til. De rammene for orden og oppførsel i familien forholder han seg ikke til. Fra tid til annen skjeller han ut min kone etter noter. For et par år siden forsøkte han det også på meg. Da viste jeg han ned på rommet sitt, altså brukte fysisk makt for å flytte han. Siden har vi ikke vært på talefot. Jeg kan skjønne at det må ha vært et sjokk at noen satt ned foten når han har fått holde på slik hele livet. Skal ikke se bort i fra muligheten for at han er en slags psykopat.

Jeg har ingen innflytelse på hvilke regler som skal gjelde for han, slik det fungerer for de yngre barna på tvers av dine og mine. Han har en makt over min kone som gjør at hun lar han holde på som han vil. Av den grunn fyller jeg heller ikke noe stefarrolle og betrakter han heller ikke som en stesønn. Det er forsåvidt uproblematisk siden han betyr null og niks for meg.

Problemet er at det er slitsomt å ha han boende i samme hus. Etter en trakaseringsrunde for halvannet år siden sa min kone at han skulle ut av huset når han var fyllt 18. Det skjedde ikke. Den nye "fristen" er til sommeren. Min frykt er at det vil drøye. Begeret er fyllt opp for min del.

I det siste har han aktivt begynt å sabotere meg. Gjemme ting jeg skal bruke osv. I dag morges var skoene mine fyllt med stein og spiker og lommeboka flyttet til en jakke jeg svært sjelden bruker.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre. Juling har jeg hatt lyst til å gi han flere ganger. Jeg vurderer å sette begrensninger for tilgang til internett, strøm, kjøkkenmaskiner osv for å markere hvem som eier og bestemmer i huset og for å gjøre det så kjipt for han at han ønsker seg vekk så fort som mulig. Hvis jeg gjør dette bør jeg ha en plan for hvordan jeg vil håndtere det hvis han setter igang masse hærverk av huset og øker sabotasjenivået.

Synspunkter?

[AnonymBruker]

Min samboer var litt som din stesønn. Ikke så ekstrem, men han var på vei til å bli det.

Er det noe han har lyst til å lære eller gjøre? Jakte, bil, reise, øl, fallskjerm (kurs)..

Bit tennene sammen, prøv å behandle han som en annen voksen. Han kommer nok til å lure litt på hva som skjer, og tilslutt spør du om han vil være med på jakt eller noe annet. Bare du og han.

Dette er bare et eksempel. Poenget er at han må først få en respekt for deg, være nyskjerrig på deg og ikke bare se deg som "gamlingen". Da kan du snakke til han og forklare hva oppførselen gjør mot hans mor og søsken.

Ikke kjeft på han. Det som fungerer er at han må få dårlig samvittighet. La han tenke selv. Hardt mot hardt fungerer ikke, iallefall ikke som samboeren min forteller.

Her var det stefaren hans som satte samboeren min på plass. Nå er de gode venner og samboeren min er blitt en skikkelig mann som tar vare på familien sin, sin mor og søsken. Han sier ofte at hadde det ikke vert for stefaren hans hadde han blitt en tulling som ikke hadde klart holdt på noe.

Anonymous poster hash: ca387...c57

[AnonymBruker]

19 år?

Han flytter vel ut snart? Forbered han på det. Vær konsekvent i alt dere gjør. Vær streng.

Anonymous poster hash: 5084a...358

[AnonymBruker]

ah... hiv han ut! Sønnen til min samboer som er 17 bor heldigvis hos moren, jeg var livredd for å ha han i hus her, jeg visste aldri hvor jeg hadde han. Er det virkelig stefar/stemor sin rolle å redde en stesønn? Her har nok foreldrene sviktet i utgangspunktet. Sånn var det her. Ingen hadde sagt gutten i mot og da jeg satte foten ned ble det rabalder. På den måten han oppfører seg nå så tenker jeg at han aldri kommer til å ta i mot ordre fra en annen, f.eks arbeidsgiver. Dette blir ofte et problem når foreldre skiller lag fordi ingen av de vil være den strenge. Det er så feil! Sett foten ned og fortell han at sånn fungerer det ikke i ditt hus! Han er 19, han skal da greie å stå på egne bein!

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

[AnonymBruker]

Siden det ligger noen tråder om stebarn slenger jeg inn litt frustrasjon og håper på noen gode råd.

Min kone og jeg har begge barn fra tidligere ekeskap. Med de yngste fungerer det veldig greit og det er aldri snakk "dine og mine barn". Vi følger opp på tvers av dette og har det flott sammen.

Problemet er hennes sønn på 19. Han er i følge min kone den mest ufordragelige personen hun kjenner til. De rammene for orden og oppførsel i familien forholder han seg ikke til. Fra tid til annen skjeller han ut min kone etter noter. For et par år siden forsøkte han det også på meg. Da viste jeg han ned på rommet sitt, altså brukte fysisk makt for å flytte han. Siden har vi ikke vært på talefot. Jeg kan skjønne at det må ha vært et sjokk at noen satt ned foten når han har fått holde på slik hele livet. Skal ikke se bort i fra muligheten for at han er en slags psykopat.

Jeg har ingen innflytelse på hvilke regler som skal gjelde for han, slik det fungerer for de yngre barna på tvers av dine og mine. Han har en makt over min kone som gjør at hun lar han holde på som han vil. Av den grunn fyller jeg heller ikke noe stefarrolle og betrakter han heller ikke som en stesønn. Det er forsåvidt uproblematisk siden han betyr null og niks for meg.

Problemet er at det er slitsomt å ha han boende i samme hus. Etter en trakaseringsrunde for halvannet år siden sa min kone at han skulle ut av huset når han var fyllt 18. Det skjedde ikke. Den nye "fristen" er til sommeren. Min frykt er at det vil drøye. Begeret er fyllt opp for min del.

I det siste har han aktivt begynt å sabotere meg. Gjemme ting jeg skal bruke osv. I dag morges var skoene mine fyllt med stein og spiker og lommeboka flyttet til en jakke jeg svært sjelden bruker.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre. Juling har jeg hatt lyst til å gi han flere ganger. Jeg vurderer å sette begrensninger for tilgang til internett, strøm, kjøkkenmaskiner osv for å markere hvem som eier og bestemmer i huset og for å gjøre det så kjipt for han at han ønsker seg vekk så fort som mulig. Hvis jeg gjør dette bør jeg ha en plan for hvordan jeg vil håndtere det hvis han setter igang masse hærverk av huset og øker sabotasjenivået.

Synspunkter?

Du maler et bilde av din stesønn som ikke er flatterende. Du skriver at din kone synes sin egen sønn er "den mest ufordragelige personen hun kjenner til", du skriver videre at du ikke ser "bort i fra muligheten for at han er en slags psykopat". Jeg tror at de fleste mennesker ikke bare sånn helt uten videre blir ufordragelige mennesker. Kanskje han sliter med noe. Og jeg tror kanskje dere som hans familie bør gå litt i dere selv og forsøke å se hva det er som gjør at han oppfører seg slik. Føler han seg ikke sett, ikke elsket osv? Dersom en person utviser negativ atferd, reagerer selvsagt de rundt på et tidspunkt. Og når dette varer over tid blir det etter hvert et viktig kjennetegn ved personen, denne negative atferden. Det er ikke usannsynlig å tenke seg at dette nå har kommet så langt at dere forventninger til denne unge mannens atferd er at den skal være nettopp negativ og ufordragelig. Med andre ord blir det hele en evig ond sirkel og en selvoppfyllende profeti. At han betyr "null og niks" for sin stefar, det merker nok denne unge mannen.

Å si at du ønsker å gi ham juling, sette begrensninger for hvilke deler av huset han kan benytte og gjøre det så ubehagelig for ham at han bare ønsker seg vekk, er ikke, og jeg gjentar IKKE, proaktivt. Jeg må ærlig innrømme at jeg får svært vondt av stesønnen sin, slik du omtaler ham og forteller at andre ser på ham. Jeg synes du og din kone, som voksne, ansvarlige og empatiske mennesker bør sette ham ned en gang for alle og finne ut hva det egentlige problemet her er.

Anonymous poster hash: 71fb7...0de

[AnonymBruker]

^{Man ser gjerne to innfallsvinkler på slike og lignende problemstillinger. Det ene går på å sette hardt mot hardt med en årsak-virkning tankegang. Dvs uønsket atferd aksepteres ikke og får konsekvenser. Det andre går på å grave dypere etter årsaken til den uønskede atferden og ta problemet ved roten.}

^{Hva som er "riktig" vil nok variere fra situasjon til situasjon. For å fungere i samfunnet må man skjønne at man må være innenfor et visst intervall av atferd. De fleste mennesker over en viss alder har nok også en bevisst valgmulighet mht atferd man ønsker å ha.}

^{Om det vil lykkes å løse problemer med en slags terapeutisk tilnærming til dypere forklaringer til avvikende atferd tror jeg vil avhenge av at partene har et ekte ønske om å stå hverandre nær.}

Anonymous poster hash: 66084...60e

[Jade]

Dette kan ikke ha skjedd over natten. Konen din synes han er den mest ufordragelige personen hun kjenner, og sønnen har adferdsvansker. Dette må ha skjedd gradvis? Han må vel ha merket at moren ikke liker han oppover årene. Jeg skjønner også at det er tungt når barnet er slik. Men det er foreldrenes ansvar å skaffe hjelp! Han skal ut i verdenen på egen hånd. Ja, han blir snart kastet ut av sitt eget hjem. Bryr dere ikke dere om at han skal få et godt liv videre?

[AnonymBruker]

Forstår meg ikke på foreldre som velger seg nye partner istedet for å ta vare på sine barn.

Anonymous poster hash: 1ead1...35e

[AnonymBruker]

Med tanke på guttens alder og din beskrivelse av situasjonen vil jeg si at det vil være det beste for alle parter om han flytter ut. Det er synd det har blitt sånn, og det er sikkert mange ulike grunner til det, men disse kan ikke jeg spekulere i.

De fleste ungdommer flytter ut det året de fyller 19 pga fullført VGS. Vet ikke hvordan situasjonen er med skole/jobb i dette tilfellet, men innen høsten bør det være mulig å ha avklart en jobb, eller studier, og dermed inntekt/studielån. Et forslag her kan da være at dere finner en hybel til han nå, betaler frem til august, og sier at han deretter må betale husleie selv. Har han allerede inntekt kan dere naturligvis vurdere å betale for færre måneder.

Anonymous poster hash: 59f45...99d

[AnonymBruker]

Forstår meg ikke på foreldre som velger seg nye partner istedet for å ta vare på sine barn.

Anonymous poster hash: 1ead1...35e

Nå har vel ikke denne saken noe å gjøre med at en av foreldrene (eller begge) har fått ny partner. Ganske sikkert har dette utviklet seg over lang tid, også før ny partner er kommet inn i bildet. Det første jeg fikk høre da jeg møtte min samboer var hvor håpløse ungene hans var, de ble skikkelig lagt merke til når de var ute på noe. Slitsomme rett og slett. Eldstemann hadde nok trengt psykolog/bup, men mora er dessverre ikke villig til å se problemet. Yngstemann har nevnt at han vil ha psykolog men foreldrene bare overhører det.

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

[Piri Formis]

Stakkars unge. Voksenpsykiatrien neste.

[AnonymBruker]

Dette var trist lesing. En ung mann som bor i et hus hvor han til de grader er uønsket. Ikke rart han oppfører seg som han gjør.
Du har brukt fysisk makt ovenfor ham også.
Jeg synes ikke det er ok at han oppfører seg som han gjør, men det er ikke ok at du har den innstillingen du har til ham heller. Du ser ikke en gang på ham som en del av familien, eller som stesønnen din.
Vil bare gjøre deg oppmerksom på at han er stesønnen din, uansett om du vil eller ikke.
Dette tror jeg det bare kommer elendighet ut av hvis dere ikke klarer og snu denne situasjonen. Og som kjent må man begynne med seg selv.

Anonymous poster hash: da3fe...345

[AnonymBruker]

Dette var trist lesing. En ung mann som bor i et hus hvor han til de grader er uønsket. Ikke rart han oppfører seg som han gjør.

Du har brukt fysisk makt ovenfor ham også.

Jeg synes ikke det er ok at han oppfører seg som han gjør, men det er ikke ok at du har den innstillingen du har til ham heller. Du ser ikke en gang på ham som en del av familien, eller som stesønnen din.

Vil bare gjøre deg oppmerksom på at han er stesønnen din, uansett om du vil eller ikke.

Dette tror jeg det bare kommer elendighet ut av hvis dere ikke klarer og snu denne situasjonen. Og som kjent må man begynne med seg selv.

Anonymous poster hash: da3fe...345

Men hva tenker du at "vi" skal gjøre da? (jeg er ikk ts men en av de andre som har lagt inn kommentar her) Vi har prøvd å prate, finne på aktiviteter, fortelle hva som forventes av alle i hjemmet etc. Han hater meg sier han. Han hadde et dårlig forhold til faren før jeg kom inn i bildet så det er nok mye der som henger igjen. Jeg hadde gjerne godtatt han, men normal folkeskikk/oppførsel forventes!

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

[AnonymBruker]

Men hva tenker du at "vi" skal gjøre da? (jeg er ikk ts men en av de andre som har lagt inn kommentar her) Vi har prøvd å prate, finne på aktiviteter, fortelle hva som forventes av alle i hjemmet etc. Han hater meg sier han. Han hadde et dårlig forhold til faren før jeg kom inn i bildet så det er nok mye der som henger igjen. Jeg hadde gjerne godtatt han, men normal folkeskikk/oppførsel forventes!

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

Jeg har ikke svarene på hva som kan gjøres. Og man skal selvfølgelig ikke godta dårlig oppførsel. Det jeg reagerer på er innstillingen til ts.

Anonymous poster hash: da3fe...345

[AnonymBruker]

Som andre har nevnt.. dette skjer ikke over natten. Men de aller fleste av oss er "drittsekker" i tenårene. Dessverre så er det veldig mange i dag som vokser opp i forskjellige hjem, med forskjellige voksen personer å forholde seg til.. barna får ikke den tryggheten og stabiliteten som de trenger.

Mange ganger er den eneste måten å få oppmerksomhet på er å være pøbel..også utvikler dette seg. At TS's kone kan si at hennes egen sønn!! er den mest ufordragelige menneske hun vet om sier litt om at her har foreldrene sviktet totalt!! Tenk så vondt det må være for gutten.. i tillegg har han fått en stefar som støtter mamma i at han er ett grusomt menneske... stakkars gutt!!

Min egen sønn var også en skikkelig drittsekk på den tiden, jeg hadde ikke noe annet valg enn å holde ut, og fortalte han hver dag hvor glad jeg var i han, var aldri i tankene at jeg skulle kaste han ut... det var jo i den perioden han virkelig trengte meg, I dag er han 22 år og han vet ikke hva godt han skal gjøre for sin mamma.

Det er helt sikkert ikke lett å være steforeldre oppi dette, men velger man å gå inn i ett partnerforhold med noen med slik "bagasje" så må man faktisk holde ut.. eller så får man være særbo til barnet selv flytter ut.. ikke at de blir kast ut bare fordi de har fylt 18 år, faktisk så har foreldre forsørgerplikt på barnet frem til det er 21, så sant det tar utdannelse.

Gutten trenger kjærlighet, omsorg og trygghet fra foreldrene.

Anonymous poster hash: 1ead1...35e

[Jade]

Men hva tenker du at "vi" skal gjøre da? (jeg er ikk ts men en av de andre som har lagt inn kommentar her) Vi har prøvd å prate, finne på aktiviteter, fortelle hva som forventes av alle i hjemmet etc. Han hater meg sier han. Han hadde et dårlig forhold til faren før jeg kom inn i bildet så det er nok mye der som henger igjen. Jeg hadde gjerne godtatt han, men normal folkeskikk/oppførsel forventes!

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

Veldig forvirrende når en annen bruker kaprer tråden og skriver som om han er TS. Jeg trodde du var TS helt til du spesifiserte det på slutten her.

[AnonymBruker]

 

Veldig forvirrende når en annen bruker kaprer tråden og skriver som om han er TS. Jeg trodde du var TS helt til du spesifiserte det på slutten her.

 

****

okai, så det vil si at vi som har lignende situasjoner ikke kan være med i diskusjonen? Jeg skrev da helt i starten av innlegget at jeg ikke var ts.

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

[Luckiness]

Er det du TS som eier huset dere bor i? Isåfall har jo du rett til å bestemme hvem som skal få lov å bo der og dermed bruke det.
En 19åring må forstå hvilken oppførsel som er normal, selv om man ikke kan like alle folk like godt. Og det er i hovedsak moren hans som må snakke med han når det er noe og stille krav.

[AnonymBruker]

Altså, denne saken dreier seg jo om noe mye større enn hvorvidt din stesønn bør bli boende i huset eller ikke. Dette handler ikke om du og din kone liker denne gutten eller ikke, men om at dere har en gutt i hus som trenger hjelp!

Du som steforelder har selvsagt ikke ansvaret for å oppdra en nesten voksen gutt - men hvor er guttens foreldre? Hva har din kone gjort for å hjelpe sin sønn aktivt? Hvilke tiltak har blitt prøvd, hvilke instanser har hun vært i kontakt med?

Dette høres ut som en gutt som med all sannsynlighet har psykiske utfordringer og som burde ha vært i kontakt med BUP/psykolog/utredning for lenge siden. Slik jeg leser innlegget ditt har denne gutten utagert lenge før han ble myndig, altså var det hans mors ansvar å få ham inn på en annen kurs. Jeg har selv en tenåringssønn, og jeg skal love deg at om han hadde fullstendig sluttet å fungere i vår familie, og totalt ignorerte grenser og regler, så hadde jeg som hans mor snudd alle steiner for å finne den bakenforliggende årsaken.

Ungdommer har naturlige nykker og tester grenser, men de blir ikke fullstendig utagerende og antisosiale sånn uten videre. De blir slik fordi det ligger andre årsaker bak, og/eller fordi de lider av psykisk sykdom, personlighetsforstyrrelser eller andre vansker som behøver fagfolks hjelp.

Anonymous poster hash: 1a2db...1a9

[Jade]

  

****

okai, så det vil si at vi som har lignende situasjoner ikke kan være med i diskusjonen? Jeg skrev da helt i starten av innlegget at jeg ikke var ts.

Anonymous poster hash: ef89a...2e8

Skriver du som AnonymBruker og svarer som om du er TS, så må du selvsagt spesifisere i hvert innlegg at du ikke er TS.