Problemer med pappa

[AnonymBruker]

Jeg har et enormt savn etter pappa, selvom han lever, og bor i samme hus som meg.

Han har vært alvorlig syk så lenge jeg kan huske. Han lærte meg dermed ikke å sykle, gå på ski, lese og slike ting. Det har jeg klart på egenhånd. Han har prøvd å kompensere med å gi meg gaver. Noe jeg ikke ønsker.

Jeg vil bare oppleve å ha en far som jeg kan snakke med, en som beskytter meg, og som ville gjøre noe sånt som å spille fotball med meg. Men tvert i mot, vi snakker ikke sammen. Jeg prøver virkelig å føre samtaler med han. Men han vil ikke.

Jeg har fem eldre søsken. Alle de har opplevd pappa som en far, og de snakker alltid masse om det.

Er jeg dum som blir misunnelig? Som blir lei meg?

Det er ikke kjekt å se på alle fedrene som koser seg med barna sine, når min barndom har gått med til å besøke pappa på sykehus. Er jeg umoden og utakknemlig? Jeg er 20 år om det har noe å si.

Anonymous poster hash: 4dd90...7ad

[AnonymBruker]

Du er ikke dum, du har all grunn til å være lei deg. Du er ikke umoden og utakknemlig. Du er bare en vanlig kid som savner det "å ha en pappa". En pappa som er tilstede. Det har du ikke, det har du gått glipp av. Det er trist men det er virkeligheten. Håper du kan finne trøst hos noen, kanskje du til og med kunne tatt deg en prat med din far - jeg er sikker på at han forstår, han har trossalt vært far for dine fem eldre søsken.

Anonymous poster hash: 2c19f...797

[AnonymBruker]

Jeg hadde en far som var psykisk syk og som aldri var der for meg. Skjønner ditt savn.

Anonymous poster hash: f932e...741

[AnonymBruker]

Husk at din far er veldig glad i deg, men foreldre er forskjellige, og uttrykker kjærlighet på ulike måter. Om han i tillegg har vært mye syk, så har nok kanskje dette også preget hans overskudd? Håper det ordner seg!:-)

Anonymous poster hash: 71405...c4c