Redd katt - normalt?

[AnonymBruker]

Jeg har en kattemons på 8 mnd. Han ser ut til å ha det bra her sammen med meg; spiser godt, steller godt med seg selv, leker og koser seg. Han har vært hos meg siden han var 12 uker, og har fått en god og trygg oppvekst hos meg ihvertfall.

Han er ikke vant med at folk kommer og går her vi bor, men jeg har noen nære venner som han har fått et godt forhold til. Men jeg fikk øynene opp i dag, da det kom en venn inn han ikke har hilst på før. Katten gjemte seg, noe jeg ikke tenkte så mye over, men jeg reagerte på det som skjedde etterpå. Da han endelig kom frem ålte han seg bortover gulvet, skalv og virket kjemperedd - i lang til etterpå.
Personen som kom inn dro like etterpå, så katten hadde ingen kontakt med vedkommende.

Er det normalt at katter blir så redde? Hvordan blir deres katt når dere får besøk?

Jeg har jo hørt om katter som gjemmer seg ved besøk, og ikke kommer frem før besøket har dratt, men katten min skal jo ikke være en av dem.

Anonymous poster hash: 3db5e...fcb

[Gjest Lille-pus]

De tre som bor med meg i dag agèrer på følgende vis når det kommer besøk:

Frøken Fryd og min funksjonshemmede hjertevenn møter besøkende med stor tillit. Kommer umiddelbart for å hilse på, - uansett om de kjenner vedkommende eller det er førstegangsbesøkende.

Min Sorte Gentleman sitter i trappen og observerer dersom det er besøk han ikke kjenner.

- når han føler seg trygg kommer han spaserende og hilser på.

Den første katten som adopterte meg hadde et uhyre anstrengt forhold til små gutter i førskolealder. Kom et slikt menneske inn i vårt hjem så skøyt han rygg og freste til besøket.

- årsaken? Den samme som var grunnen til at han var livredd for langkosten og moppen og løvriven:

Han hadde blitt jaget og slått med kjepper av smågutter.

Med andre ord; Det trenger ikke være annet enn at stemmen eller lukten til ham som besøkte deg var noe som gjorde pusen din redd.

[Aurora M.]

Høres ut som om noe ved denne personen (stemme, fakter, væremåte, lukt) har framkalt et dårlig minne hos pus, og trigget fram frykten ja. Dyr er viselig innrettet på den måten at slike minner blir lagret automatisk så de kan unngå å utsette seg for samme fare en gang til.

Pusina mi er stort sett tillitsfull. Hun møter ikke fremmede folk i døra med hevet hale og skal hilse, men stiller seg avventende og noe skeptisk et stykke unna. Viser det seg dog å være et katteelskende menneske som vet å te seg rundt katter av hennes kaliber, er isen snart brutt og hun vil gjerne koses og klappes på (som den kosegrisen hun er )

Men, hun merker umiddelbart om det er et menneske som ikke liker katter! Da skyr hun dem som pesten. Hun gjemmer seg ikke direkte, men går inn på et annet rom eller helst ut, og blir der konsekvent til hun er sikker på at "styggedommen" er borte.

Jeg har en venninne hun ikke tåler synet av. Hvilket er synd for det er egentlig en snill og katteelskende dame. Men hun gjorde den "tabben" at hun hentet Pusina og avleverte henne i et midlertidig "beredskapshjem" en gang jeg ble akutt syk og ikke hadde kattepass. Pusina ville slett ikke hentes, og da hun skjønte tegninga, gjemte hun seg under sofaen. Min venninne måtte dessverre "jakte" på henne, og dermed var gjort. Det er mange år siden, men blir aldri glemt! Så når hun kommer er det krisetilstander i heimen. Det hjelper ikke hvor mye hun prøver å lokke med snill stemme og godbiter heller. "Du lurer ikke meg! Du har fjernet meg fra mor en gang før, og du kan gjøre det igjen!" "Heldigvis" for Pusina er hun ikke en veldig nær venninne, så det er ikke så ofte hun må gjenoppleve traumet.