Hvordan komme igang?! Er redd for trening...

[AnonymBruker]

Jeg sliter med angst og sluttet helt å trene for tre-fire år siden. Formen er nå helt rævva fysisk - bare å sykle flatt rundt kvartalet gir melkesyre og alvorlig anpustethet 😞 Jeg MÅ ta tak i det. Hvis jeg kommer i bedre fysisk form vil det være gull også for min psykiske helse som skranter pga angsten. Men jeg er redd for å trene! Jeg er redd for "symptomene" på trening fordi de minner meg om angstsymptomer og jeg tror ikke på at jeg klarer å gjøre noe særlig fordi jeg er i så dårlig form... Hvor starter man da? 😰 Jeg tør ikke en gang nærme meg et treningsstudio pga angsten og jeg har ingen venner å trene med.

Så det er sagt så er jeg undervektig og totalt blottet for muskler whatsoever. Hvor ville du begynt?

Motiver meg, please?! 😫

Anonymous poster hash: 22344...5f4

[Wiggins]

Når utgangspunktet er så lavt, burde du starte pent for å ikke gå på en smell. Det som gir flest helsegevinster for fysisk helse er en kombinasjon av utholdenhets- og styrketrening, jeg vil tro at samme kombinasjon også gir flest gevinster for mental helse.

Når utgangspunktet er såpass lavt vil jeg tro du har godt av ikke bare en personlig trening, men kanskje trening på et fysikalsk institutt. Der er det fysioterapeuter som vet en del mer om kropp og helse enn personlige trenere (jeg mener ikke å rakke ned på PT-er). Spør legen din om du kan få henvisning til trening på fysikalsk institutt.

Der går det mange andre folk som trener seg opp etter ulykker og/eller alvorlig sykdom, som er på tilsvarende lavt nivå som deg.

Hvis du skal leve et godt liv må du klare å bevege deg blant folk, for eksempel på et treningssenter. Du må finne mentale teknikker for å klare det, enten på egenhånd, eller med hjelp. Har du snakket med fastlegen din om dette?

Hva er du engstelig for? Er du redd for at folk skal synes du ser rar ut, eller er det en uspesifikk angst?

Om legen din mener du ikke kvalifiserer til det har jeg uansett noen tips her:

- Begynn pent. Gå turer i et tempo der du får opp pusten litegrann, men ikke så veldig. Ta noen rolige sykkelturer i nærområdet ditt. Med mindre du har en gammel sykkel eller har valgt navgir da du kjøpte din siste sykkel har de aller fleste sykler mange nok gir til at du kan finne et gir som er passe lett uansett hvor bratt det er.

- Ta noen enkle styrkeøvelser. Med ditt utgangspunkt kan du nok ikke gå rett på armhevninger, så det er nok enklest å finne lav nok og passelig belastning på et treningsstudio eller fysikalsk institutt, der de har en del apparater.

- Særlig for styrkeøvelsene er det bra å få instruksjon, enten av en fysioterapeut eller en PT, om hvordan du skal gjøre dem korrekt for å ikke overbelaste musklene.

Syklisten Tyler Hamilton er hovedsakelig kjent først for å ha dopet seg til OL-gull i Aten-OL (2004), deretter for å ha vært den som satte i gang bølgen av bevis mot Lance Armstrongs dopingbruk. For oss som følgere godt med på sykling er han også kjent for å lide av depresjoner. Jeg er ikke psykolog eller psykiater, men jeg vil tro at angst og depresjoner er beslekta med hverandre. Hamilton sa at sykkeltreningen hjalp enormt mot depresjonene.

Du er inne i en ond sirkel, til sist er du selv som må bryte ut av den. Andre (fastlegen, psykolog etc.) kan gi deg hjelp, men du må ta det avgjørende steget. For min egen del har trening alltid vært mentalt avslappende, det kan det bli for deg også. Jeg foreslår at du begynner med en gåtur eller en sykkeltur i rolig tempo.

[AnonymBruker]

Takk for langt og godt svar. Jeg går i samtaleterapi og jobber godt på å mestre stadig flere arenaer. Hva er jeg redd for? Angsten. Jeg sliter med panikkangst og har utviklet angst for panikkanfallene, så jeg jobber jo mye med den onde sirkelen der. Lett styrketrening går fint, kan fint gjøre armhevinger og halvtimes yogaprogram o.l. Er vel kondis som er det verste tror jeg, blir andpusten av å gå fort...

Jeg tenker jo i grunn å komme igang med mer regelmessig styrketrening hjemme men også å ta raskere gåturer og lette, korte sykkelturer, da disse siste både utfordrer det å være ute samtidig som det gir erfaring på det med å bli andpusten/få høy puls uten at det er et panikkanfall.

Men jeg vegrer meg så fælt på å sette igang med det. Føler jeg står med hælene spent fast i dørkarmen og "vil ikke", selv om jeg jo egentlig vil!

Men jeg kjenner jeg er mer motivert nå etter å ha luftet tanker rundt dette et par dager nå så jeg tror nok jeg hopper i det snart!

Anonymous poster hash: 22344...5f4

[AnonymBruker]

For å bli kvitt angst er vel en del av jobben å utsette seg for det som trigger den. Så bare hopp i det! Lag deg en plan for en uke eller noe sånt der du bestemmer deg for treningsøkter du skal gjennomføre. Start i det små og øk etter hvert som du føler du mestrer, formen blir bedre og angsten blir svakere. Lykke til!

Anonymous poster hash: a9688...91e

[La Guapa]

Hei😊 jeg har hatt panikkangst! Trening ble en del av veien mot å bli frisk, nettopp fordi det minner om angstanfall 😊

Jeg lærte meg at høy puls ikke er farlig og at kroppen belønner deg med endorfiner når du trener!

Lag deg en spilleliste med musikk du liker og begynn å gå tur- fort! Min psykolog ga meg en oppgave: du skal gå tur mens det er lyst ute hver dag !

Nå 10 år etter er jeg angstfri og jeg trener mye- og hardt!

Lykke til 😊 du kommer til å bli frisk 😊

[AnonymBruker]

Hei😊 jeg har hatt panikkangst! Trening ble en del av veien mot å bli frisk, nettopp fordi det minner om angstanfall 😊

Jeg lærte meg at høy puls ikke er farlig og at kroppen belønner deg med endorfiner når du trener!

Lag deg en spilleliste med musikk du liker og begynn å gå tur- fort! Min psykolog ga meg en oppgave: du skal gå tur mens det er lyst ute hver dag !

Nå 10 år etter er jeg angstfri og jeg trener mye- og hardt!

Lykke til 😊 du kommer til å bli frisk 😊

Tusen takk for godt og oppløftende svar! 😊 Jeg sykler faktisk en kort tur i går! Og gikk en tur i dag. Jeg tror også jeg må sette det inn i timeplanen å gå/sykle hver dag, så det ikke kan sluntres unna så lett. Det gjør jo godt, etterpå. En god stund etterpå, når jeg føler at pulsen faktisk går ned igjen og det ikke ble panikk av det. Men lengden på den perioden vil jo sikkert bare minke etterhvert som jeg erfarer det mer 😊

Jeg er så møkk lei av å leve i tvangstrøye, så nå skal det bli innsats og da må det bli bedring! 😊

Anonymous poster hash: 22344...5f4

[AnonymBruker]

Enig med de over her :-) Begynn rolig, ett lite steg i gangen. Planlegg treningen, da blir det lettere å gjennomføre. Og planlegg økter som du tror du klarer. Mestringsfølelse er viktig for motivasjonen og selvfølelsen! Da blir du ivrig på å fortsette, og du vil knytte gode følelser til treningen!

Vil også anbefale deg å loggføre øktene dine. Skriv ned hver trening i en egen treningsdagbok. Da vil fremgang bli mye tydeligere, da du kan gå tilbake å se på tidligere økter, og se hvor mye lengre du har kommet etter en viss tid. Er du ute på en gåtur, så skriv ned varighet og hvor tungt/lett det føltes.

Pulsklokke kan også være til god hjelp her. Den måler hvor hardt hjertet ditt jobber, og hjertet ditt lyver ikke :-) For meg var det hvertfall stor motivasjon å se tilbake på de første øktene, og se at på den samme runden så hadde gjennomsnittspulsen gått ned betraktelig! Det finnes også apper med gps som måler distanse og gjennomsnittsfart. Dersom du benytter deg av disse hjelpemidlene, pulsklokke og gps, så noter puls og distanse og fart i boka. Det vil være til stor hjelp på dager du ikke er særlig motivert for å komme deg ut :-)

Anonymous poster hash: 6fb6d...13d