Er du redd for å dø?

[Marblecake]

Er ikke redd for døden, vil heller si jeg velkommer den.

[melodia]

Er ikke redd for døden =)

Drømte en gang om min kjære bestefar et år etter at han døde. Ha sa til meg i drømmen at jeg " må passe på meg selv for å ikke dø før tidlig, og at en gang når tiden kommer vil han komme og hente meg."

Glemmer aldri om det jeg drømte og tror virkelig på at alle våre kjære som er død,tar vare på oss levende =)=).

[TipsyTopsy]

Jeg er redd for å merke at jeg dør. Og så klart, alle har vel en redsel mtp døden. Ingen vet vel egentlig hva som skjer etter den tid, men jeg har min "tro" i allefall, og det er at livet etter døden, fortsetter....

[TipsyTopsy]

Er ikke redd for døden =)

Drømte en gang om min kjære bestefar et år etter at han døde. Ha sa til meg i drømmen at jeg " må passe på meg selv for å ikke dø før tidlig, og at en gang når tiden kommer vil han komme og hente meg."

Glemmer aldri om det jeg drømte og tror virkelig på at alle våre kjære som er død,tar vare på oss levende =)=).

Så søtt. De besøker oss ofte i drømme.

Et familiemedlem av meg, som jeg snakket med (han er død altså) sa det samme til meg. At han skulle guide og "hente" meg den dagen jeg døde.

Endret 3. oktober 2009 av TipsyTopsy

[felgen]

Nei, jeg er ikke redd for å dø. Det er en del av livet som alt annet.

Nei, jeg vet ikke hva som skjer etter døden, og er fullstendig likegyldig til det. Hvis jeg bare får sove.

[Gjest Gjest]

Nei, jeg er ikke redd for å dø. Det er en del av livet som alt annet.

Nei, jeg vet ikke hva som skjer etter døden, og er fullstendig likegyldig til det. Hvis jeg bare får sove.

Du mener vel FORTSETTE å sove...

[felgen]

Du mener vel FORTSETTE å sove...

Strengt tatt ikke

[alt og ingenting]

Jeg vet ikke hvordan det føles å dø eller være dø. De fleste som lever kan vel ikke si de gjør det. Vi er jo ofte redd for ting vi ikke vet hva er.

Å fy søren hvor mye jeg tenker på hvordan det føles. Eller hvordan det kanskje er å ikke føle, for den saks skyld.

Tenkt så lenge på hvordan det er å være dø. Men så kom jeg på tiden før jeg var født og hvordan det føltes (eller ikke føltes...) Og hjelp, det blir ikke mye søvn på meg om jeg fortsetter slik, gitt.

"Vi er redd for å dø når vi bruker en tredel av livet på å sove"

Hva skal jeg si? Jeg er redd for å miste de jeg er glad i. Og må si jeg blir veldig skremt av tanken på å ikke leve.

[stjernekyss]

Jeg døde nesten tidligere i år. Det skremmer meg fortsatt. Ja, jeg er redd for døden.

[Gjest Lunis]

Jeg er redd for å dø før tiden min. Jeg tror veldig sterkt på at alle mennesker er født for å utføre en oppgave. Om man dør før den oppgaven er utført, oppskaker man balansen. Når oppgaven er utført er jeg klar, men jeg vil jo helst dø fredelig og med mot da. Ikke som en kujon.

[Gjest Gjest]

Jeg er redd for å dø før tiden min. Jeg tror veldig sterkt på at alle mennesker er født for å utføre en oppgave. Om man dør før den oppgaven er utført, oppskaker man balansen. Når oppgaven er utført er jeg klar, men jeg vil jo helst dø fredelig og med mot da. Ikke som en kujon.

Ingen dør før tiden. Den dag man dør er den dag vi skal dø. Og den måten vi dør på er den måten vi skal dø på. Uansett om man 1 time gammel eller 100 år gammel.

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men syns det er et spennende tema å prate om.

Jeg er redd for å dø, men det jeg er redd for er hvis jeg fortsetter å føle etter jeg har død. For eksempel at selv om jeg er død så må jeg bare fortelle kjæresten/familien min at jeg elsker dem, men at jeg ikke får det til fordi jeg død.

Er også redd for at jeg kommer til å "se ned" på de som er igjen. Se at de er lei seg og jeg ikke kan gjøre noe med det.. :-(

Høres sikkert veldig teit ut, men...

Er også livredd for at folk rundt meg skal dø.. Redd for å ikke få fortalt de en siste gang at jeg elsker dem. Redd for tanken på at jeg aldri får se de igjen...

Anonymous poster hash: a3a2a...e11

[Strawberry Fields]

Gammel tråd, men syns det er et spennende tema å prate om.

Jeg er redd for å dø, men det jeg er redd for er hvis jeg fortsetter å føle etter jeg har død. For eksempel at selv om jeg er død så må jeg bare fortelle kjæresten/familien min at jeg elsker dem, men at jeg ikke får det til fordi jeg død.

Er også redd for at jeg kommer til å "se ned" på de som er igjen. Se at de er lei seg og jeg ikke kan gjøre noe med det.. :-(

Høres sikkert veldig teit ut, men...

Er også livredd for at folk rundt meg skal dø.. Redd for å ikke få fortalt de en siste gang at jeg elsker dem. Redd for tanken på at jeg aldri får se de igjen...

Anonymous poster hash: a3a2a...e11

Jeg er også veldig redd for følelser etter døden. Om man føler seg ensom, om man lengter etter ting, steder eller personer. Om man er fanget i mørket med bare tankene sine... Det er vel det eneste med døden jeg frykter. Det er det at man ikke aner hva man har i vente, som skremmer meg. Det er så mange forferdelige scenarioer. 

Jeg er ikke religiøs, så har ingen anelse om hva jeg tror jeg kan forvente av døden. 

[Gjest Balian de Ibelin]

Jeg har filosofert over døden ja. Hva skjer etter døden er det noe der er det ikke noe der. Blir vi reinkanert vandrer vi bare rundt som spøkelser. Jeg har tenkt over døden ja. Nei jeg er aldri bekymeret over det og død. Jeg har ingen frykt for døden

 

Jeg viser til mitt svar fra 2009

[Haru]

Jeg er ikke red for å dø, men jeg er redd for dødelig smerte

[Snof]

Det er få ting som skremmer meg mer enn tanken på å ikke eksistere. At man bare opphører å være, poff!... skummelt.

 

Hvis man er i det litt mer dystre humøret, så blir det meste plutselig ganske meningsløst. Alt hva man har gjort og opplevd, blir borte, for evig og alltid. Om man hadde et godt eller fryktelig dårlig liv, var god eller ond, har ingen betydning, etter at man er død. Det eneste som er igjen av deg etter døden, er minner av deg som andre besitter. Dette har dog ingen betydning for deg, siden du ikke lenger eksisterer. Slike ting har kun betydning mens man er i livet. Disse minnene vil med tiden også forsvinne, og om man går langt nok fram i tid, så vil nærmest alt bare være et tomt intet, der alt som har vært egentlig var ganske ubetydelig. Rart at folk bryr seg så mye om ettermæle sitt egentlig. 

[Gjest Gjest_lakrispia]

[AnonymBruker]

Jeg er også veldig redd for følelser etter døden. Om man føler seg ensom, om man lengter etter ting, steder eller personer. Om man er fanget i mørket med bare tankene sine... Det er vel det eneste med døden jeg frykter. Det er det at man ikke aner hva man har i vente, som skremmer meg. Det er så mange forferdelige scenarioer. 

Jeg er ikke religiøs, så har ingen anelse om hva jeg tror jeg kan forvente av døden. 

 

Hva slags følelser og tanker hadde du før du ble født? Siden du mener man kan inneha hjerneaktivitet etter at hjernen og resten av kroppen ikke eksisterer lenger?

 

Jeg er selv ikke redd for å dø. Det er en million ting som er verre enn døden. Døden er verken positiv eller negativ for den som dør, den bare er. Jeg er selvfølgelig redd for å bli skadet, syk etc., men selve det å bli borte er ikke skremmende. Det er en befrielse å tenke på at man slipper å leve evig. DET hadde vært grusomt det.

Anonymous poster hash: 96893...b6b

[Gjest BabyBlue]

Jeg har overhodet ikke lyst til å dø. Men nå har jeg ikke levd livet mitt ennå, ting har såvidt kommet i gang, så tanken på å gå glipp av selve opplevelsen av å leve ut livet stresser meg litt. Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å se på ting når jeg er en gammel dame, men jeg føler det er litt bortkastet å bruke så mye av livet sitt på å bekymre seg over penger, bosituasjon, jobb og utdanning bare for at man en dag skal dø og slutte å eksistere. Den tanken der er så deprimerende at jeg må slå den fra meg hver gang, for da føler jeg at alt blir så meningsløst. Man er så liten og ubetydelig i dette universet, for alt vi vet kan galaksen vår bli knipset rundt som klinkekuler av høyere vesener uti verdensrommet (Men In Black referanse). Der misunner jeg religiøse litt, må være fint å tenke at man har et liv etter døden og at man alltid vil "eksistere". 

 

Men på samme tid er døden utrolig spennende. Det er jo ingen som dør-dør og kommer tilbake for å si hvordan ting er, det er jo ingen som kan bevise hvordan det faktisk er å DØ og om det kommer noe etter det. Så det blir en unik opplevelse. De som kommer tilbake etter å ha vært død noen sekunder eller minutter og sier de har sett engler og lyset i tunnelen er jeg litt skeptisk til. Det blir jo spekulert i om hjernen utløser en står dose med lykkehormoner under døden, og det kan jo føre til all slags rare hallusinasjoner om hjernen fremdeles er aktiv. 

[AnonymBruker]

Men på samme tid er døden utrolig spennende. Det er jo ingen som dør-dør og kommer tilbake for å si hvordan ting er, det er jo ingen som kan bevise hvordan det faktisk er å DØ og om det kommer noe etter det. Så det blir en unik opplevelse. De som kommer tilbake etter å ha vært død noen sekunder eller minutter og sier de har sett engler og lyset i tunnelen er jeg litt skeptisk til. Det blir jo spekulert i om hjernen utløser en står dose med lykkehormoner under døden, og det kan jo føre til all slags rare hallusinasjoner om hjernen fremdeles er aktiv. 

 

Dette med "ut av kroppen opplevelser" skyldes gjerne det faktum at hjernen er rimelig aktiv den siste tiden før "den stenger ned". Om man kan tilskrive nær døden opplevelser hjerneaktivitet fullt ut er dog mer uklart så vidt jeg har fått med meg. 

Anonymous poster hash: bfc06...407