Hvorfor er du redd / ikke redd for å dø?

[Gjest avocadoen]

.

Endret 21. oktober 2014 av avocadoen

[Gjest Corto Maltese]

Døden er noe helt naturlig og jeg ser ingen grunn til og være redd for noe som er naturlig.

[Gjest BM2]

Er ikke redd for å dø, men blirnlitt vemodig nårbjeg tenker på all den fantastiske teknologiske utviklingen jeg går glipp av.

[Silfen]

Jeg er pr dags dato ikke redd for å dø. Men jeg har aldri vært i nærheten av å dø, eller hatt nærmeste som har dødd, så jeg vet ikke om perspektivet mitt ville endret seg dersom jeg hadde opplevd noe sånt.

Derimot har jeg vært i situasjoner, smertefulle, der jeg har tenkt at det må da være bedre å dø. Jeg takler smerter skikkelig dårlig og om noen hadde gitt meg valget mellom slike smerter lenge og en utvei som innebar døden, så hadde jeg muligens valgt sistnevnte.

Jeg er forøvrig ikke religiøs av noen art og tror ikke at man går videre noe sted. Jeg tror å dø er som at man slår av en bryter. Plutselig er man bare av og kommer ikke på igjen.

[Lucid]

Jeg er ikke redd for å dø - jeg vil bare ikke være der når det skjer..

Etter min mening er himmel og helvete menneskeskapt. Jeg tror at alle kommer til en annen verden, der alle negative følelser forsvinner. Et slags paradis, kanskje, der du blir tilgitt alt dumt du har gjort.

Noen bruker kanskje lengre tid på å komme dit, og blir værende her som det noen kalles spøkelser, fordi man har noe ugjort..

[Gjest Skogmann]

Både og..Redd for den dagen jeg må si farvell til min kjære. Samtidig er det noe helhetelig og "vakkert" med døden også. Vi oppløses i den samme jorden vi en gang sprang ut i fra, og selv om cellene våre dør fortsetter atomene å "leve" videre. De grunnleggende bestanddelene våre forsvinner aldri, og de har egentlig aldri vært udelelige heller. De har alltid vært en del av samme univers og eksistens, og vil alltid fortsette å være det. I så måte lever vi evig, selv om det mest sannsynlig ikke er en bevisst tilværelse.

[Gjest Skogmann]

Er ikke redd for å dø, men blirnlitt vemodig nårbjeg tenker på all den fantastiske teknologiske utviklingen jeg går glipp av.

Slik som verdensøkonomien ser ut i dag, så tror jeg du skal slappe av. Det eneste du går glipp av de neste 500 årene er mad max.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for det å være dø (være ikke-eksisterende, det har jeg jo vært i milliarder av år allerede), jeg er mest redd for å bli gammel eller syk og på en måte bare vente på at døden skal komme snikende. Jeg er også lei meg for eventuell sorg min død vil føre til hos de etterlatte. Utover det ser jeg ingenting å frykte.

Anonym poster: aad1bc1894d7caf9b0825c81019272f9

[AnonymBruker]

Døden er noe helt naturlig og jeg ser ingen grunn til og være redd for noe som er naturlig.

Haier er naturlige. Hadde du sagt det samme dersom jeg kastet deg uti et basseng med haier? Hva med løveburet i zoologisk hage?

Anonym poster: aad1bc1894d7caf9b0825c81019272f9

[Gjest Yva]

Har holdt på å dø et par ganger, er ikke redd for å dø. Men er så sinnsykt nysgjerrig på hvordan verden ville sett ut om 50-100-200 år at det irriterer meg jeg aldri får oppleve det

Årh jo så er jeg også kanonnysgjerrig på hva som skjer når vi er døde. skjer noe i det hele tatt, begynner man et nytt liv, blir alt bare sort, argh hva skjer?

[Gjest Corto Maltese]

Haier er naturlige. Hadde du sagt det samme dersom jeg kastet deg uti et basseng med haier? Hva med løveburet i zoologisk hage?

Anonym poster: aad1bc1894d7caf9b0825c81019272f9

Du kan ungå og bli angrepet av en hai. Du kan også ungå og bli spist av løver.

Desverre er det argumentet du prøver deg på ikke noe argument. Døden kan ikke ungås men og bli angrepet av haier eller løver kan ungås.

[Manolo]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg synes det er rart å tenke på at livet her på jorden går videre uten meg. Folk kommer til å leve på denne planeten i millioner av år, og jeg går glipp av alt som kommer til å skje!

Den eneste trøsten jeg har, er at bevisstheten om døden vil forsvinne i det øyeblikket jeg dør. Det er heldigvis ikke slik at man tenker "oops, der døde jeg visst", nå går jeg glipp av alt. Jeg håper at jeg ikke lider i forkant.

[Gjest Candy Pie]

Døden er noe helt naturlig og jeg ser ingen grunn til og være redd for noe som er naturlig.

Ja, det er jo naturlig. Men jeg skulle ønske jeg kunne vite hva som skjedde.

Jeg håper som de aller fleste andre at det er noe mer etter døden, men ærlig talt...burde vi ikke hatt noen "bevis" eller god grunn til å virkelig kunne tro at det er noe mer ?

Det finnes så mange mennesker og forskjellige dyr, jeg klarer bare ikke å tro at alle sammen skal havne et sted i sammen, det vil da ta veldig med plass...

Kanskje vi får et nytt liv, at sjelen bare popper inn i en ufødt kropp, men det virker for sært...

Hehe, jeg drømte for et pr netter siden at jeg snakket med min døde pappa. Han fortalte meg at de døde holder øye med oss som lever, og at de selv også har egne kropper, men de er ikke mennesker og de ser ganske annerledes ut. Han sa at de fremdeles var på jorda sammen med oss.

Jaja...skulle ønske jeg var sanndrømt. Men det var godt å "se" ham igjen uansett =)

Selv så vil jeg ikke være ikke-eksisterende. Det er en grusom tanke. Jeg kommer ikke til å merke stort når jeg først er borte, men er vondt å tenke på nå.

[Lilac]

Jeg har egentlig ikke vært redd for å dø før, men i det siste har jeg blitt litt småredd fordi man aldri kan vite hva som skjer når man dør. Og det er litt skremmende.

Jeg er veldig filosofisk så jeg tenker veldig sånn "hva om.." hele tiden.

[Margit25]

Redd for måten å dø på. Om den er smertefull, men tenk så fredelig etter døden.

[AnonymBruker]

Kanskje vi får et nytt liv, at sjelen bare popper inn i en ufødt kropp, men det virker for sært...

Akkurat dette har vært min teori også, haha. Men jeg tviler dessverre sterkt på at den er sann.

Anonymous poster hash: 2c041...90b

[AnonymBruker]

Jeg er virkelig ikke det spor redd for å dø. Har blitt trillet inn til to operasjoner der jeg visste at jeg meget vel kunne finne på å ikke våkne igjen, og har levd med en sykdom der det har vært en betydelig fare for at den ville medføre døden, men jeg har aldri vært redd for det. Det er rart, jeg er vanligvis ganske nevrotisk og bekymret, men død har jeg et helt uproblematisk forhold til.

Jeg håper jo det blir ganske smertefritt, men jeg er helt trygg på at når jeg er dør, da finnes jeg ikke mer, så det er ingenting å bekymre seg for. Når jeg er død kan jeg ikke bry meg om at jeg er død, så det er helt greit om jeg så skulle dø løpet av den neste timen, for da finnes jeg ikke lenger.

Helt greit å dø. Selvsagt trist for pårørende, altså, men jeg selv er jo ikke noe redd for noe jeg ikke kan bry meg om når det først skjer.

Anonymous poster hash: c3cb5...414

[Lucid]

Det må være slitsomt å gå rundt og være redd for døden, spesielt sin egen. Jeg er redd for at de jeg er glad i skal dø, men om jeg selv skulle forsvinne så håper jeg bare det går fort. Men hvorfor gå rundt og bekymre seg for noe som til syvende og sist er uunngåelig. Hvis du går rundt i enhver situasjon og tenker på det som kan skje, ikke bare i forhold til død, men også med tanke på generelt negative utfall av en handling. Du aldri kunne oppleve noe. Aldri kunne reise noe sted fordi flyet kan styrte eller båten kan synke. Aldri bli med på opplevelser som konsert og tilsvarende fordi noe kan skje. Aldri ta sjansen på å finne kjærligheten fordi det kan gå galt. Aldri kunne kjøre bil fordi du kan kræsje. Aldri kunne prøve noe nytt fordi du kanskje ikke tåler det/ikke liker det/skader deg. Det å gå rundt og være redd for å dø må være det samme som å gi opp og gi seg selv en dødsdom. Jeg har full forståelse for at frykt i seg selv er en irrasjonell følelse, at det er noe man ikke kan kontrollere, og at handlingene og tankene ofte blir styrt derifra fordi man ikke greier å fri seg fra det. Men det må være ekstremt slitsomt å være så redd for å dø at du glemmer å leve..

[AnonymBruker]

Jeg var redd for å dø en gang, men etter at jeg ble kristen finnes jeg ikke redd for det. Jeg tror jeg kommer til himmelen, der det er evig glede og evig fred. Jeg skal løpe rundt i grønne enger og være 100% frisk og lykkelig! Og best av alt: Jeg skal møte Jesus, min frelser- ansikt til ansikt.

Jeg har vært nær ved å dø noen ganger av alvorlig sykdom, og kan med hånden på hjertet si jeg ikke var redd. Men hvis jeg begynner å tenke på det, kan jeg engste meg for om jeg blir syk på en sånn måte at jeg ikke kan gjøre rede for meg.. Jeg har ingen nære pårørende (er helt alene) og jeg blir i så fall helt avhengig av fremmede mennesker. Håper jeg ikke kommer i en sånn situasjon at jeg blir liggende som en grønnsak, pleietrengende i mange år før jeg slipper.. Men når jeg drar herfra, blir det bare glede!

Anonymous poster hash: f2173...a97

[AnonymBruker]

Jeg har begynt å bli redd for å dø. Merket meg særlig da jeg var med eksen på byen en gang, også kom det noen gutter og var frekke. Var litt redd for å dø da men er det ikke nå lenger. Greia med det er at man ikke en gang vet om det finnes et sted etter døden. Tenk alt er bare sort også er man borte... en ganske trist tanke egentlig for det finnes jo ikke noe ro å få i sjelen med det.

Anonymous poster hash: 6ed1a...921