Følelsesløs/nummen etter dødsfall.

[AnonymBruker]

Jeg mistet nylig noen som stod meg svært nær. Før det har det vært en turbulent tid med mye vondt..

Jeg føler meg nummen. Føler på en måte ingenting ang. det. Føler meg kald.. Personen som er død betydde utrolig mye for meg. Men det er som om jeg ikke husker så mye av minner osv.

Men jeg har begynt å tenke på en jeg var sammen med, men slo opp med for lenge siden. En slags kjærlighetssorg. Han har ny dame nå, så det er ikke aktuelt å kontakte han.

Alt minner meg om han. Hørte sangen "vår" på radioen, og fikk klump i halsen. Så en som lignet skikkelig i butikken. Mange på TV har samme navn som han. Drømmer om han på natta.. Tenker på hvor godt vi hadde det sammen. Hvor fantastisk han er. Hvor flotte foreldre og søsken han har.. Nå er det ei annen som sikkert feirer noen romjulsdager der osv osv..

Det var jeg som avsluttet forholdet. For ikke lenge siden var jeg veldig interessert i en annen, men det førte ikke til noe. Tror egentlig ikke denne sorgen har med eksen min å gjøre. Jeg har vært vant til å ha noe på gang med en eller annen. Om ikke annet enn litt flørt. Nå har jeg ingen.

Kan det være at dødsfallet fortrenges på en måte, men sorgen kommer til uttrykk via tankene om eksen? Jeg føler meg helt på tuppa av og til.

Anonymous poster hash: 8fed7...d6a

[Gjest Vux]

Tja, hvis dødsfallet var ventet så har du kanskje kommet deg over dette allerede? (Som om man ikke hadde forventet noe annet, og da på en måte så seg ferdig med det hele.)

[AnonymBruker]

Det var ventet. Så jeg var jo forberedt på det. Og tenker at jeg må gjøre så godt jeg kan fremover, ha det så godt som mulig og virkelig leve. Det som har skjedd kan ikke forandres. Men føler ikke at jeg virkelig har skjønt at vedkommende er borte. Samtidig som jeg har blitt vant til at det ikke bare er å ta kontakt nå da.

Takler ikke å se på bilder, og når jeg snakker om vedkommende så er jeg utenfor meg selv på en måte. Føler ingenting mens jeg snakker, som om jeg snakker på vegne av noen andre, om noen andre.

Andre som viser sorg en stund etter dødsfall, som synes de er i skikkelig sorg for lenge, blir fortalt "Det viser jo bare hvor glad du var i den som er borte". Mens jeg fremstår nok veldig kald. Får ikke til å uttrykke meg og føler meg avstengt. Samtidig som at dette med eksen av og til overtar hele hodet mitt. Og da kan jeg grine osv..

Anonymous poster hash: 8fed7...d6a

[Gjest Maylin]

Tror du kanskje projiserer de følelsene du har for personen som nettopp har dødd, over på eksen. Kanskje det er lettere å takle, samtidlig som den nummenheten nettopp er et måte å sørge på. Jeg mistet også en som stod meg nær og vet akkurat hva du mener med å ha en avstand til den avdøde. Jeg slet med fryktelig dårlig samvittighet for å være så "kald", men samtidlig har jeg skjønt i ettertid at jeg rett og slett fortrengte hele minnet om han fordi det var så vanskelig å håndtere måten han døde på. Jeg utsatte sørgetiden min på en måte, noe som endte med at jeg ble stående fast veldig lenge, mens alle rundt meg som hadde vært sterkt sentimentale så ut til å gå videre ganske raskt. Det er der jeg tror du er nå.

Jeg tenker at den nummenheten du føler nettopp er tegn på at du prøver å takle med sorgen. Når du virkelig har innsett at personen er borte, vil sørgetiden din starte, og det vil bli lettere å gå videre med livet og det vil bli mye enklere.

[AnonymBruker]

http://amv.legehandboka.no/beredskap-for-krisehandtering-vedlegg-2-5-10-935.html

Her står det litt om reaksjonsmåter etter brå, uventede, traumatiske hendelser, som jo dødsfall ofte kan være.

Anonymous poster hash: e6f7d...c12