Å være ubetydelig i vennegjengen

[AnonymBruker]

Jeg er en del av en relativt stor vennegjeng, hvor de fleste av oss har vært venner i mange år. For et par timer siden sa jeg farvel til noen av vennene mine, etter en kveld hos meg. Det var en kveld med mye prat og latter, og var i teorien veldig hyggelig. Likevel sitter jeg igjen med samme følelsen jeg alltid gjør. Tomhet. En tung tomhet. Jeg føler at jeg ikke egentlig er venn med disse menneskene. At jeg bare er til stede, men ikke har noen betydning for hvordan kvelden blir. Det var jeg som inviterte, og dermed fikk oss sammen, men de andre hadde hatt det akkurat like gøy uten at jeg var der.

Jeg er ikke den mest høylytte, eller den som har flest historier å fortelle. Jeg er en ganske rolig person, og sier ikke så mye hvis jeg ikke har noe å si (hvis dere skjønner). Men jeg er også alltid blid, en åpen person som man kan prate med om alt, og jeg er blitt fortalt at jeg er veldig trivelig.

Nesten alltid når noen i vennegjengen ikke har vært med på en aktivitet, får de spørsmål om det neste gang. "Hvor var du på lørdag?". "Hvorfor var ikke du med på filmkveld sist helg?". Det er aldri noen som har spurt meg hvor jeg var de gangene jeg ikke er med. Jeg tror rett og slett ikke resten av gjengen har noe forhold til om jeg er der eller ikke. De har ikke noe i mot at jeg er med, men det er heller ikke et savn når jeg ikke er der. Jeg føler meg bare så utrolig ubetydelig.

Hvis jeg har lyst til å være sosial, må jeg som oftest invitere til noe selv. Det er sjelden noen som tar kontakt med meg for å finne på noe. Jeg blir selvfølgelig invitert hvis det skjer store fester og lignende, men vanlige hverdagsaktiviteter skjer ofte i mindre grupper, og da er det sjelden noen som inviterer meg. Jeg er usikker på om dette er fordi de ikke ønsker å være sammen med meg, at det rett og slett ikke faller dem inn å invitere meg, eller at de er så vant med at jeg tar kontakt selv at de går ut i fra at jeg har andre planer.

Jeg har vurdert å bare forsvinne fra denne vennegjengen. Mest sannsynlig er det ingen av dem som hadde tenkt så mye over det. Samtidig ville jeg jo sittet igjen alene, og det er heller ikke noe jeg ønsker.

Noen som har det på samme måte? Eller noen tips til hva jeg kan gjøre? Kanskje noen her har en slik som meg i vennegjengen, og kan dele sine tanker om det? Det "åpenbare" er vel å enten endre personlighet slik at jeg blir mer viktig for vennene mine, eller å finne noen nye som kanskje liker meg bedre. Men ingen av delene er så lette å gjennomføre.

Og om så ingen leser dette eller har noen tips eller tanker, så var det uansett godt å få det ut

Anonymous poster hash: 95556...8e9

[gjest 321]

Hei du,

Veldig trist at du føler deg ubetydelig. Det er ikke noe man skal føle.

Jeg syntes du har et veldig stort fokus på hva de andre i gjengen syntes om deg. Jeg tror jeg ville prøvd å flytte fokus til hva jeg selv syntes om de andre og hvordan det er å henge med dem. Hvis du liker å være med i den vennegjengen og har det oppriktig gøy, så er det jo kjempebra. Da bør du bare fortsette å invitere til ting og kose deg, i stedet for å analysere for mye.

Men hvis du føler deg tilsidesatt og sitter igjen med en dårlig følelse hver gang dere er sammen, så er jeg faktisk enig i at det kan være en idè å finne seg venner du føler er givende å være med som setter pris på deg.

Alle kan heller ikke ta like mye plass i alle vennegjenger, og alle er forskjellige. Men det betyr ikke at du er mindre viktig av den grunn.

Og når du nevner at det åpenbare er å endre personlighet, så syntes jeg Absolutt ikke du skal gjøre det! Vær deg selv du. Det virker som du har kjempemasse fine egenskaper!

Så mitt tips er vel egentlig å bry deg mindre om hva du tror de syntes om deg og hvordan du "framstår" i vennegjengen, så kan du heller bry deg mer om å ha det gøy og å føle deg bra! Vær med folk som får deg til å føle deg bedre og betydelig!

[Red-Ruby]

Det høres litt ut for meg som om du har steng dem ute, og ikke omvendt slik du sier.

kanskje dette kommer av å ha en venngjeng som ikke er tilpasset deg? for slik du fremstiller det, så høres det ikke ut som om du har det kjekt når dere er i lag.

[AnonymBruker]

Har hatt litt samme problemet tidligere. Du bør bli kjent med dem på 2 mannshånd. Når du bare er med når hele gjengen er med er det ingen som føler de får en soessiel reladjon til deg.

Anonymous poster hash: c067b...e51

[Gjest Mrs. Random Nick]

Det som er positivt her er at de kommer til deg når du inviterer dem.

En ting jeg lurer på er om du spør de som eventuelt ikke dukker opp på slike sammenkomster om hvorfor de ikke var der og så videre?

Jeg tror ikke det er smart av deg å "forsvinne" fra den gjengen. Hvor gammel er du? Når man kommer over vgs. er det i alle fall enda vanskeligere å få nye venner. Jeg tror de smarteste av deg vil være å gå litt mer inn for å bli med de du kjenner når du merker at de skal finne på noe. Spør om du også kan være med.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Ja da er man i feil vennegjeng og får identiy issues. IKKE hyggelig når ingen behandler man som en person, men bare stepping stone eller skal bestemme over en og snakker dritt om utseendet mans personligheten etc.

Anonymous poster hash: 3b5ff...4c9

[AnonymBruker]

Hvis dine verste baksnakkere er dine beste venner vet man at man har bommet svakt hihihi for å si det mildt.

Anonymous poster hash: 3b5ff...4c9

[AnonymBruker]

Takk for svar alle sammen.

Jeg fremstilte kanskje problemet litt dårlig i første post. JEG koser meg og har det bra når jeg er sammen med vennene mine, men jeg får følelsen av at de er ganske likegyldige til mitt selskap. At det er aktiviteten som er det viktige, grunnen til at de kom, og ikke det å være sammen med meg. Hver gang de går ut døra lurer jeg på om de i det hele tatt vil gidde å bli med neste gang. Jeg tror det er der den tunge følelsen kommer fra.

Vi er alle i slutten av 20-årene, så det å finne seg en ny vennegjeng kan nok bli vanskelig, ja. Jeg har jo mange venner utenfor også, men det er i gjengen jeg føler meg mest hjemme, selv om det kanskje ikke høres sånn ut.

Jeg tar særlig til meg kommentarene på at dette kanskje er et selvkonstruert problem, og at jeg burde fokusere mer på meg selv i stedet for dem. Alle kan ikke være favoritten i vennegjengen.

Egentlig føler jeg meg ganske dum som laget denne posten, men det var likevel godt å få litt tanker ned på papiret. Takk for alle svar og gode ord:)

TS

Anonymous poster hash: 95556...8e9

[Aryamili]

Takk for svar alle sammen.

Jeg fremstilte kanskje problemet litt dårlig i første post. JEG koser meg og har det bra når jeg er sammen med vennene mine, men jeg får følelsen av at de er ganske likegyldige til mitt selskap. At det er aktiviteten som er det viktige, grunnen til at de kom, og ikke det å være sammen med meg. Hver gang de går ut døra lurer jeg på om de i det hele tatt vil gidde å bli med neste gang. Jeg tror det er der den tunge følelsen kommer fra.

Vi er alle i slutten av 20-årene, så det å finne seg en ny vennegjeng kan nok bli vanskelig, ja. Jeg har jo mange venner utenfor også, men det er i gjengen jeg føler meg mest hjemme, selv om det kanskje ikke høres sånn ut.

Jeg tar særlig til meg kommentarene på at dette kanskje er et selvkonstruert problem, og at jeg burde fokusere mer på meg selv i stedet for dem. Alle kan ikke være favoritten i vennegjengen.

Egentlig føler jeg meg ganske dum som laget denne posten, men det var likevel godt å få litt tanker ned på papiret. Takk for alle svar og gode ord:)

TS

Anonymous poster hash: 95556...8e9

Du høres ut som en flott jente Tror det er riktig som du sier, alle kan ikke være "favoritten". Kan ta min vennegjeng som eksempel: Kjent hverandre siden barneskolen, og møtes regelmessig når alle er hjemme igjen (vi har flyttet litt rundt om kring for å studere). Av og til kan ikke alle komme, og man synes jo det er leit, men det er litt sånn "sånn er det bare, det passet ikke for henne i dag". Det er ikke det at vi ikke bryr oss om at en eller to ikke kunne komme, men vi vet at neste gang er det kanskje en selv som ikke har muligheten.

Uansett, til det jeg egentlig skulle si: Når man er samlet som en gjeng, så blir det gjerne litt "gjengete". For min del føler jeg iallefall at det er litt annerledes, aktiviteten (som gjerne kan være skravling, matlaging, spilling, vindrikking etc) blir litt i fokus, men selvsagt spør man hverandre om hvordan det går og sånn. De litt "dypere" samtalene kommer når man er litt færre, jeg åpner meg gjerne mest på tomannshånd med noen. Er ikke alle jeg snakker med om de samme tingene, men det betyr ikke at jeg liker den ene eller den andre mer eller mindre. Er bare det at de er hver sin personlighet, og da blir det naturlig sånn at visse ting kommer mer i fokus enn andre Noen snakker jeg mer med om sex enn andre, noen snakker jeg mer med om familien osv.

Man har et forhold til hver enkelt, men når man er sammen som en gruppe så er dynamikken annerledes. Hvis du føler deg litt "disconnected" med gjengen, så kan det kanskje være det at du ikke føler du har et forhold til hver enkelt, men at det alltid blir en gruppegreie?

[Gjest Bettys]

Ikke la noen føle deg ubetydelig og gjøre deg mindre enn du er! Du er mer enn god nok som du er. Hvis vennene dine konstant gjør at du føler deg ubetydelig ville jeg faktisk sett meg om etter nye venner.

[Gjest Gjest]

Begynn å invitere dem en og en på pizza og øl for å få et personlig forhold til dem kanskje?

[Cata]

Enig med Gjest. Det kan være lurt å invitere dem enkeltvis i blant slik at du får en mer direkte relasjon til enkeltpersonene i gjengen. Tror ikke det er lurt å kutte dem ut, dels fordi du faktisk trives sammen med dem og dels fordi det unektelig ER vanskeligere å få nye venner når man er over "studiealder".

Men kjenner følelsen. Var selv med i en gjeng som jeg for så vidt trivdes sammen med, men som fant på mye moro sammen uten å invitere meg med også da jeg var i slutten av tenårene. Det gav en litt merkelig følelse av å være haleheng, selv om vi altså hadde det hyggelig når vi var sammen.

[AnonymBruker]

Du har en gjeng, mange som ikke har det.<br /><br />

Anonymous poster hash: 39d21...556

[LittleBabyBlue]

Kjedelig å føle seg som attpåklatt. Er enig med de over. Finn på ting på tomannshånd for å styrke bånd og gjøre deg litt mer synlig i gjengen. Jo mer man opplever jo mer har man felles og jo mer har man å snakke om. Det er så alt for lett å skli inn i bakgrunnen og bli tatt for gitt hvis man er av den forsiktige typen.

[AnonymBruker]

Ikke tenk at du er ubetydelig

Jeg har det på akkurat samme måten med vennene jeg har fått på skolen så vet hvordan det føles :/

Lykke til!

Anonymous poster hash: f690b...069