Gå til innhold

Atter en tråd om ensomhet og sammenbrudd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Dette blir muligens svært lagt, da jeg har mye på hjertet, men ingen å snakke med. Jeg er 1.-årsstudent i en studentby med svært godt studentmiljø - og har faktisk bare én venn her. Det er utrolig tøft å være så alene og så ensom, når andre allerede har fått nye venner. Jeg deltok på fadderordningene og arrangementene, og var svært sosial i begynnelsen. Likevel klarte jeg ikke å finne en venn der. Så forsøkte jeg småprat mellom forelesningene i auditoriene, men det ble bare med småpraten - og jeg fikk heller ingen venner eller bekjente der. Jeg har forsøkt å pushe meg, men føler nå at jeg bare skrumper inn, og blir mindre og mindre deltakende.

På studiet mitt er det en del praktiske oppgaver, der man havner i grupper under de praktiske øvelsene. Dette er en ypperlig mulighet til å bli kjent med nye mennesker - men de jeg er på gruppe med snakker bare over meg, forbi meg og snakker utelukkende med hverandre. Når jeg prøver å delta i samtalen, blir jeg ignorert. Dette er utrolig tøft for meg, og tør dermed ikke lenger å være like aktiv i samtaler, da jeg hele tiden blir avvist.

Den ene vennen min klarer å bli kjent med nye mennesker. Men når jeg er med i gruppen, blir jeg alltid ignorert. Folk snakker forbi meg, unnlater å svare på det jeg spør om/prater om, og den konstante avvisningen blir til slutt for mye. Jeg forsøker å gå inn i meg selv og se på hva jeg gjør galt. Alt jeg blir invitert til, skjer gjennom denne ene vennen. Jeg er veldig takknemlig for at vedkommende gjør dette for meg, og forventer ikke at vennen min skal "vente" på meg. Jeg føler ikke at jeg kan dumpe alle problemene på vennen min, da vedkommende selv går igjennom en ganske alvorlig livskrise. Jeg later heller som alt er OK, slik at jeg slipper å overføre bekymringer til vedkommende. Men jeg tror vennen min skjønner at jeg har et svæært begrenset nettverk og prøver å pushe meg. Men jeg føler at jeg allerede er på grensen til hva jeg klarer å takle.

- Kanskje jeg er illeluktende? Jeg dusjer hver dag eller annen hver dag (dusjer jeg annen hver dag, benytter jeg meg som regel av "kattevask") samt deodorant og litt parfyme. Jeg klarer ikke se for meg at jeg lukter rart.

- Kanskje jeg ikke oppsøker sosiale aktiviteter nok? Jeg liker ikke å feste. Her ligger jo kanskje det ene problemet, da festing tydeligvis er en viktig sosial arena. Hadde jeg blitt invitert på en fest, hadde jeg deltatt, men jeg blir sjelden invitert. Pluss at det er dyrt - altfor dyrt! Så når jeg er på fest, drikker jeg sjelden, og dette blir jo heller ikke så veldig godt tatt i mot. Jeg jobber også frivillig en gang i uken for en frivillig organisasjon, men de fleste som jeg jobber frivillig med, er 30 år eldre enn meg. Jeg trives veldig godt der - men jeg er jo likevel ensom, da jeg alltid forblir alene i helgene. Jeg har søkt om å jobbe frivillig i en studentorganisasjon i tillegg, og venter på svar. Håper at jeg har muligheten til å finne bekjente der. Dessuten bruker jeg nesten alle ettermiddagene mine på universitetet for å lese utenom forelesningene. Jeg sitter som regel til kl. 6-7, og da har jeg som regel vært på uni. siden kl. 8 eller 9. Når jeg kommer hjem, er jeg da ganske sliten, og har ikke så mye overskudd til å finne på ting etterpå. Jeg skjønner ikke hvordan andre klarer å kombinere studier, lesing, trening og sosiale aktiviteter?!

- Kanskje jeg ser rar ut? Jeg kler meg helt normalt. Jeg er ikke så veldig opptatt av mote eller skjønnhet, men det er mange i mitt kull som heller ikke er det. Men man sender jo likevel noen signaler til omgivelsene gjennom klær og sminke. Tidligere brukte jeg ikke sminke, men har nå kjøpt en del sminke og nye klær, i håp om å ikke gli inn i tapeten :fnise: Hvis jeg kanskje ser mer velstelt ut enn en boms, at det blir lettere å bryte isen med noen.

- Kanskje jeg oppfører meg rart? Her ligger muligens et av problemene. For det første kan jeg kanskje virke litt kald på utsiden. Jeg er litt innadvendt, og det tar tid før jeg blir varm i trøya. I begynnelsen smilte jeg veldig mye, og kanskje det var lettere å tilnærme seg meg. Nå, derimot, smiler jeg nesten aldri. Jeg klarer bare ikke å smile. Jeg syns det er flaut å være den som alltid er alene i gangene. Jeg forsøker å ignorere det, og putter da på en knallhard maske slik at jeg ikke knekker sammen. Dersom jeg smiler for å virke hyggelig, tror jeg det ser litt falskt ut, for jeg er så anspent. Jeg klarer ikke slappe av.

Samtaleemnene jeg foretrekker, er jo enten rundt det akademiske, eller rundt litteratur, popkultur eller kunst. Jeg aner ikke hva andre liker å prate om, men det virker som de på kullet mitt ikke deler de samme engasjementene, så jeg forholder meg som regel til smalltalk og den typiske praten om været eller skolearbeid.

- Kan jeg bruke mine interesser til noe sosialt? Mine interesser dreier seg hovedsaklig rundt lesing og tegning. Jeg elsker litteratur og kunst, men finner ingen som deler de interessene. Dessuten er det kanskje ikke så sosialt å lese eller tegne.

Når det gjelder økonomi, har jeg heller ikke råd til å dra ut på fest eller ut på byen hele tiden. Når jeg først blir invitert ut på ting, er det som regel på kafé, kino, nattklubber, etc. - dette har jeg ikke økonomi til, og da ender jeg som regel opp alene.

Jeg har heller ikke smarttelefon med snapchat, insta eller liknende, fordi jeg ser på smarttelefoner som en distraksjon. Jeg har ingenting i mot at andre bruker smarttelefoner, men jeg foretrekker å utelukkende bruke telefonen min til sms og ringing, og har da en svingammel nokia. Mange spør meg jo om jeg har snapchat - kanskje dette er en sosial arena, på en måte? Jeg aner ikke. Men det virker som det er en negativ ting å ikke ha insta eller snapchat. Dette kommer jeg ikke til å skaffe meg med det første. jeg er lutfattig allerede.

I dag ble det bare for tungt. Jeg knakk sammen i timen. Foran alle. Først svimte jeg av, så gråt jeg. Og nå tror sikkert alle at jeg er litt gal? Da jeg fortalte de andre i gruppen min at jeg følte meg dårlig, trodde de ikke på meg og ignorerte meg. Så seig jeg om i stolen og gråt non-stop. Det ble for tungt og vanskelig. Jeg har forsøkt å være litt selvironisk og le det vekk - men det etser meg vekk innvendig. Jeg føler meg bare som et tomt skall. :trist:

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre eller hvordan jeg skal løse problemet. Jeg har planlagt å begynne å trene innimellom for å få utløp for overskuddsenergien og for endorfinernes skyld. Jeg tenker også at en ekstra frivillig aktivitet kan være en mulighet. Men da frykter jeg at det blir for mange ting å sjonglere, og at jeg går på en smell fordi jeg har for mange ting å gjøre i.l. av uken. Jeg bruker jo mye tid på lesing - men jeg har jo ingen studiegruppe, så jeg leser på egenhånd. Jeg aner ikke hvor jeg finner gruppene, eller hvem jeg skal spørre. Jeg vil jo heller ikke endre meg selv. Jeg vil jo være meg selv og bli akseptert for den jeg er - av noen. Jeg vil ikke være nødt til å late som jeg har interesser jeg ikke har, eller kle meg i klær jeg ikke liker eller gjøre regelmessige aktiviteter jeg ikke har råd til/ikke trives med.

Er det noen flere der ute? Er det noen som har råd? Hvordan ble dere kjent med nye mennesker og hvor lang tid tok det?



Anonymous poster hash: 262cc...fa9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Å begynne å trene høres ut som en god ide :) det hjelper iallefall på selvtilliten. Ellers har jeg ikke så mange råd dessverre. Men mest sannsynlig går det seg sikkert til ettersom tiden går. Vil bare gi deg en klem. Jeg hadde det også slik i starten, men det kom seg etter noen Mnd. Bare ikke bli altfor kritisk til deg selv på veien.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skaff deg deltidsjobb da får du penger til å kunne være med på sosiale ting. Skjønner at lesing er viktig men du må bare lese mer de dagene du ikke jobber. For å få et sosialt liv må man gjøre noe selv for det også. Bare det å jobbe feks to lørdager i mnd vil gi deg 3000 kr ekstra i mnd.

Annet du kan gjøre er å prøve å sette deg inn i temaer som de andre prater om. Du må ikke ha interesse for tema selv men det er greit å ha noe å bidra med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, jeg skjønner at dette er tøft. Har du prøvd å snakke med noen om dette?



Anonymous poster hash: 4a31a...756
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...