Han dyttet/slengte meg

[KajsaSueReturns]

Igjen er du bare ute etter å bortforklare mannens voldelige adferd!

Igjen begynner du å dikte, da du tillegger meg meninger angående kvinnen som jeg ikke har gitt uttrykk for!

Mannen burde strengt talt tenkt på disse barna før han valgte å begå denne handlingen.

Har du aldri du blitt så sint før at du har kastet noe i gulvet og gått ut av rommet??

Eller blir du så sint at du går til angrep fysisk?

At du er så ivrig i å bortforklare og unnskylde denne adferden, sier mye om hvem du er som menneske!

Du er ikke en person som jeg gidder å utveksle flere ord med, da jeg har ingen respekt for deg og dine holdninger!

Nei, jeg har faktisk aldri kastet noe i en krangel. Jeg syns det er ganske utrolig at kvinner skal kunne tillate seg å gjøre dette uten at det oppfattes som problematisk, og jeg er ganske sikker på at vi hadde hatt en rimelig annen tone om ts hadde skrevet om at mannen hennes hadde kastet en gjenstand i veggen under en krangel, enn den vi har nå.

[Gjest Olivia Benson]

Nei, jeg har faktisk aldri kastet noe i en krangel. Jeg syns det er ganske utrolig at kvinner skal kunne tillate seg å gjøre dette uten at det oppfattes som problematisk, og jeg er ganske sikker på at vi hadde hatt en rimelig annen tone om ts hadde skrevet om at mannen hennes hadde kastet en gjenstand i veggen under en krangel, enn den vi har nå.

Du har rett i at ts ikke skulle ha kastet fjernkontrollen i veggen. Hadde mannen min kastet noe i veggen i sinne under en krangel hadde jeg blitt redd.

Det er likevel på et helt annet nivå å dytte henne flere ganger og sperre veien for henne. Det hadde det vært om rollene hadde vært snudd også.

Uansett er det ingen tvil om at ts må tenke seg om mange ganger når det kommer til graviditeten og at de uansett trenger hjelp utenfra.

[AnonymBruker]

Jeg blir kvalm.

Nei, jeg er ikke mann, og jo, jeg har blitt slått av en mann før (nå ble ikke trådstarter slått da men) - men denne unnskyldningen bør du akseptere. Dere venter et felles barn, dere bør gjøre det dere kan for å holde dere sammen, og om dette er det største problemet deres akkurat nå så kan dere komme dere gjennom det. Det er enkelt og greit bare å sette en klar og tydelig grense, EN GANG TIL OG DET ER OVER OG UT.

Kvinne/konemishandlere begynner nok slik, ja, men de viser vell for faen meg tegn lenge før det har gått 4 år! Det er jo måte på hvor paranoid man skal være! Han har hatt mye å tenke på, raseriet tok overhånd og han er sannsynligvis veldig klar over hva som skjer, etter å ha lest innlegget ditt er det jo tydelig at mannen angrer. Du brakk ingen bein og det går fortsatt bra med barnet i magen (regner jeg nesten med siden det ikke er nevnt). Tror du han er en konemishandler? Var du redd for at han skulle slå deg eller gjøre deg vondt før denne hendelsen tok sted? Nei, det tviler jeg sterkt på. Da hadde du nok nevnt det også i hovedinnlegget. Menn som slår damene sine viser tegn til det lenge før det har gått 4 år, nok engang, jeg kan ikke få understreke det nok. Jeg snakker av både egne erfaringer og andres erfaringer. Er nok andre som har andre erfaringer enn meg, men jeg deler i det minste min.

Det er ikke rart forhold går til helvete nå for tiden, nå ingenting kan fikses. Typisk også at det er et barn som skal til for å ødelegge alt, er alltid en fellesnevner. Kom dere i samtaleterapi, forsøk for hva enn det er verdt for ungen i magen din sin skyld. Det er det sjeldent noen som gjør, håper DU prøver i det minste. Syns litt synd i samboeren din jeg. Han har nylig gjort deg vondt fysisk i en tilstand hvor han mistet kontrollen, og angrer på det etterpå, sannsynligvis ødelagt et forhold for alltid. Han vil fikse det, men det vil ikke du.

Bare å skrive så mye dritt dere vil tilbake til meg, men jeg kommer ikke innpå denne tråden igjen, rett og slett fordi jeg ikke orker lese de tragiske svarene om at jeg er en kvinnehater og sannsynligvis egentlig en mann som ikke sier "stakkars deg, reis bort, kom deg unna før du blir drept, dette er livsfarlig, gud hjelpe deg, faen ta den mannen håper han dør og får juling selv". Dere må prøve å fikse forholdet, og det skjønner jo du selv også. Dette er vondt for dere begge og samtaleterapi kan muligens hjelpe, om ikke så kan det løses dere to imellom gjennom enkel og grei kommunikasjon. Håper for barnet i magen din sin skyld at alt løser seg.

Anonymous poster hash: 5367b...8df

[AnonymBruker]

Må bare legge til, vi alle har vært sinte en gang og de aller fleste vet nok hvordan det er å handle i raseri og angre etterpå. Mennesker gjør feil, noen ganger feil som aldri kan fikses men med mindre den ene parten er død så kan ting fikses bare man vil. Ferdig med den saken. #43

Anonymous poster hash: 5367b...8df

[Gypsy22]

Jeg blir kvalm.

Nei, jeg er ikke mann, og jo, jeg har blitt slått av en mann før (nå ble ikke trådstarter slått da men) - men denne unnskyldningen bør du akseptere. Dere venter et felles barn, dere bør gjøre det dere kan for å holde dere sammen, og om dette er det største problemet deres akkurat nå så kan dere komme dere gjennom det. Det er enkelt og greit bare å sette en klar og tydelig grense, EN GANG TIL OG DET ER OVER OG UT.

Kvinne/konemishandlere begynner nok slik, ja, men de viser vell for faen meg tegn lenge før det har gått 4 år! Det er jo måte på hvor paranoid man skal være! Han har hatt mye å tenke på, raseriet tok overhånd og han er sannsynligvis veldig klar over hva som skjer, etter å ha lest innlegget ditt er det jo tydelig at mannen angrer. Du brakk ingen bein og det går fortsatt bra med barnet i magen (regner jeg nesten med siden det ikke er nevnt). Tror du han er en konemishandler? Var du redd for at han skulle slå deg eller gjøre deg vondt før denne hendelsen tok sted? Nei, det tviler jeg sterkt på. Da hadde du nok nevnt det også i hovedinnlegget. Menn som slår damene sine viser tegn til det lenge før det har gått 4 år, nok engang, jeg kan ikke få understreke det nok. Jeg snakker av både egne erfaringer og andres erfaringer. Er nok andre som har andre erfaringer enn meg, men jeg deler i det minste min.

Det er ikke rart forhold går til helvete nå for tiden, nå ingenting kan fikses. Typisk også at det er et barn som skal til for å ødelegge alt, er alltid en fellesnevner. Kom dere i samtaleterapi, forsøk for hva enn det er verdt for ungen i magen din sin skyld. Det er det sjeldent noen som gjør, håper DU prøver i det minste. Syns litt synd i samboeren din jeg. Han har nylig gjort deg vondt fysisk i en tilstand hvor han mistet kontrollen, og angrer på det etterpå, sannsynligvis ødelagt et forhold for alltid. Han vil fikse det, men det vil ikke du.

Bare å skrive så mye dritt dere vil tilbake til meg, men jeg kommer ikke innpå denne tråden igjen, rett og slett fordi jeg ikke orker lese de tragiske svarene om at jeg er en kvinnehater og sannsynligvis egentlig en mann som ikke sier "stakkars deg, reis bort, kom deg unna før du blir drept, dette er livsfarlig, gud hjelpe deg, faen ta den mannen håper han dør og får juling selv". Dere må prøve å fikse forholdet, og det skjønner jo du selv også. Dette er vondt for dere begge og samtaleterapi kan muligens hjelpe, om ikke så kan det løses dere to imellom gjennom enkel og grei kommunikasjon. Håper for barnet i magen din sin skyld at alt løser seg.

Anonymous poster hash: 5367b...8df

Det er feil at en mann som slår kvinner gjør det før 4 år, det er dokumentert at menn ofte starter og slå når samboer først blir gravid, er utallige historier

om menn som blir voldelige under et svangerskap.

( disse har ikke vist tegn på vold før )

At dere bagatelliserer blåmerker , dytting og frihetsberøvelse , slik at hun ikke får hentet sin sønn og er redd. Får være på deres kappe!!!!! Skjerp dere

[Gypsy22]

Her er link http://www.sinnetshelse.no/artikler/vold_gravide.htm

[AnonymBruker]

Min eksmann startet å slå da jeg var 7 mnd på vei. Da hadde vi vært sammen i 3 år. Og det ble bare verre. Jeg hadde ikke gitt denne mannen mer makt over meg.

Anonymous poster hash: f1d21...c8d

[Gjest tomasjj]

Nei, jeg har faktisk aldri kastet noe i en krangel. Jeg syns det er ganske utrolig at kvinner skal kunne tillate seg å gjøre dette uten at det oppfattes som problematisk, og jeg er ganske sikker på at vi hadde hatt en rimelig annen tone om ts hadde skrevet om at mannen hennes hadde kastet en gjenstand i veggen under en krangel, enn den vi har nå.

Jeg ser poenget ditt.

Og det var faktisk ikke mer enn et par dager siden at det ble hevdet her i forumet at det var vold og man burde gå fra hverandre når en mann under stort press klikket og kastet middagen i gulvet.

Det ville vært interessant å vite mer om hva som skjedde som foranledning til situasjonen, uten at det betyr at vold er akseptabelt eller at man søker å unnskylde vedkommende som her var voldelig. Det skal være mulig å forstå at det kan klikke for noen uten at man mener det er akseptabelt.

[Gypsy22]

Min eksmann startet å slå da jeg var 7 mnd på vei. Da hadde vi vært sammen i 3 år. Og det ble bare verre. Jeg hadde ikke gitt denne mannen mer makt over meg.

Anonymous poster hash: f1d21...c8d

❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

TS her.

Jeg og sambo har snakket litt sammen nå, men ikke så mye enda. Jeg trenger å ha ham litt på avstand etter dette.

Selvsagt skulle ikke jeg ha slengt den fjernkontrollen heller, og må tenke meg om neste gang jeg blir sint, uansett synes jeg det var mye verre at han var fysisk mot meg. Jeg har fortsatt blåmerker.

Han var veldig snill i hele går, og prøver å komme innpå meg igjen og viser respekt når jeg trenger avstand, det setter jeg pris på. Vi sov sammen i natt, og har snakket noen ord sammen i dag tidlig. Jeg tror dette vil ordne seg.

Vi må uansett sette oss ned og snakke om dette, snakke om babyen og snakke om terapi. Jeg tror ikke dette kommer til å skje igjen, men jeg vil gjøre det klart for ham at om det gjør det, så er jeg ute umiddelbart.

Takk for alle kommentarer dere har kommet med, alle sammen, det hjelper å reflektere i alle retninger faktisk.

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

[AnonymBruker]

Jeg er svært imot abort selv, men det er likevel det jeg vil anbefale deg å ta.

Har opplevd nogen lunde det samme tidligere, hvor det i etterkant viser seg at mannen var psykopat (bevist hos psykolog). Fikk sjokk over at en så god mann kunne gå til angrep etter flere gode år... I ettertid ser jeg at alt var et psykologisk spill.

Håper du kommer deg vekk og ikke lar deg lure av unnskyldningene! Når noen går til fysisk angrep løper man.

Anonymous poster hash: e2b15...5d5

[AnonymBruker]

TS her, vi har snakket sammen og alt virket som det skulle løse seg. Og jeg valgte å tilgi og move on, og har begynt å se på babytinger og gleder meg.

Så i går kveld så ville han snakke, nå er det han som er så usikker på om vi kan klare dette, om vi får dette barnet og det bare blir slutt etter et år som han sier. Det er han redd for… Og at jeg skal kreve enda mer av han når det kommer flere barn i huset.
Han sier han vil ha meg, men vet ikke om vi bør ha noe barn enda. Jeg sier at hvis han tvinger meg til å abortere så mister han meg også…
Vi ble liksom ikke ferdig med den samtalen, skjønner ikke hva han vil… og nå blir jo jeg også usikker når han sier sånt...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, tror jeg må snakke med ei venninne…

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

[Gjest chisandra]

Her kjenner jeg at jeg blir så usikker på hva som egentlig har skjedd at det er vanskelig å si noe som helst.

[AnonymBruker]

Her kjenner jeg at jeg blir så usikker på hva som egentlig har skjedd at det er vanskelig å si noe som helst.

Alt står i første innlegg.

Vi har hatt det litt turbulent i det siste, men snakket om både giftemål og barn for få mnd siden.

Nå ble jeg gravid, uten at det var helt planlagt. Han er dritstressa pga det.

Og nå er han redd for å fortsette sammen meg hvis vi skal ha denne babyen for han er redd for om vi skal kunne vare.

Jeg var jo på nippet til å gå fra ham i helgen pga at han slengte meg opptill flere ganger, men valgte å tilgi.

Jeg lurer nå på om jeg bare skal gå fra ham og abortere dette barnet, selv om det er det siste jeg ønsker. Og jeg hadde faktisk sett for meg en framtid med denne mannen...

TS

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

[Gjest]

TS her, vi har snakket sammen og alt virket som det skulle løse seg. Og jeg valgte å tilgi og move on, og har begynt å se på babytinger og gleder meg.

Så i går kveld så ville han snakke, nå er det han som er så usikker på om vi kan klare dette, om vi får dette barnet og det bare blir slutt etter et år som han sier. Det er han redd for… Og at jeg skal kreve enda mer av han når det kommer flere barn i huset.

Han sier han vil ha meg, men vet ikke om vi bør ha noe barn enda. Jeg sier at hvis han tvinger meg til å abortere så mister han meg også…

Vi ble liksom ikke ferdig med den samtalen, skjønner ikke hva han vil… og nå blir jo jeg også usikker når han sier sånt...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, tror jeg må snakke med ei venninne…

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

Forstår at du ikke har det lett.

Synes du har gitt en veldig klar melding i forhold til abort.

Har hørt om menn som lover hva som helst, unge senere og jeg vet ikke hva, for å få dama til å ta abortn når hun ble gravid. Og så er de aldri klare, "senere".

Samtidig, at han føler det sånn er ikke så enkelt det heller.

Ingen kan garantere at det ikke blir slutt om noen år.

At du krever mer? Tja, det er naturlig at man må bidra mer om man får en unge. Men det gjelder jo dere begge.

Det du må tenke på er:

- Er dette mannen jeg ønsker å være sammen med framover?

- Ønsker jeg en livsvarig binding med han? Dvs få barnet.

[AnonymBruker]

Forstår at du ikke har det lett.

Synes du har gitt en veldig klar melding i forhold til abort.

Har hørt om menn som lover hva som helst, unge senere og jeg vet ikke hva, for å få dama til å ta abortn når hun ble gravid. Og så er de aldri klare, "senere".

Samtidig, at han føler det sånn er ikke så enkelt det heller.

Ingen kan garantere at det ikke blir slutt om noen år.

At du krever mer? Tja, det er naturlig at man må bidra mer om man får en unge. Men det gjelder jo dere begge.

Det du må tenke på er:

- Er dette mannen jeg ønsker å være sammen med framover?

- Ønsker jeg en livsvarig binding med han? Dvs få barnet.

Tusen takk Themis, for gode ord og at du tar meg seriøst

Ja han lover jo nå at da kan vi heller ha barn senere, når blir det liksom helt passende for det lurer jo jeg på. Jeg mener at nå har det jo skjedd, vi har vært sammen lenge, og da får man bare ta det som kom og leve med det. Alt ordner seg jo.

Jeg blir så veldig i tvil om jeg vil fortsette å ha ham, når han er usikker på oss fordi jeg er gravid… Det kan jo umulig love godt. Og det er så sårende å måtte engang tenke tanken på å abortere babyen vi har laget, trodde aldri jeg skulle bli satt i en sånn situasjon av mannen jeg er sammen med liksom.

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

[Gjest]

Tusen takk Themis, for gode ord og at du tar meg seriøst

Ja han lover jo nå at da kan vi heller ha barn senere, når blir det liksom helt passende for det lurer jo jeg på. Jeg mener at nå har det jo skjedd, vi har vært sammen lenge, og da får man bare ta det som kom og leve med det. Alt ordner seg jo.

Jeg blir så veldig i tvil om jeg vil fortsette å ha ham, når han er usikker på oss fordi jeg er gravid… Det kan jo umulig love godt. Og det er så sårende å måtte engang tenke tanken på å abortere babyen vi har laget, trodde aldri jeg skulle bli satt i en sånn situasjon av mannen jeg er sammen med liksom.

Anonymous poster hash: 8dc82...3e6

Jeg tror det kan lønne seg at du signaliserer at du er i tenkeboksen med forholdet deres.

At han ikke er den du trodde han var, først utsatte deg for vold og frihetsberøvelse, og så begynne å presse deg til abort.

Greit nok at det har vært mye i forhold til familien han (var det ikke faren som var død?) men det rettferdiggjør ikke å oppføre seg sånn mot deg.

Livspartneren din skal være den du kan stole på, den som er der for deg, som backer deg opp når det trengs.

Ikke en som bryter deg ned og gjør deg redd.

Så du må først finne ut hva du vil. For egentlig så har han jo alt vist at han har disse holdningene.

Og hjelper det da hvis han tverrvender fordi du sier at du kjenner deg utrygg på forholdet?

Du har vel noen valg her:

- Få ungen, fortsette forholdet og håpe på det beste.

- Gå fra han, få ungen, og forholde deg til han ved behov. Du blir da aldri kvitt han.

- Gå fra han, ta abort, og starte et nytt liv uten han.

Selv hadde jeg foretrukket å være alene heller enn å være sammen med en som jeg ikke kan stole på.

Men det er du som må velge.

Og det finnes faktisk en hel del bra menn der ute!

[AnonymBruker]

Det kommer jo helt an på omstendighetene. Hvis hun kaster en fjernkontroll i veggen fordi hun er lei av å se han være i dårlig humør pga uønska graviditet og en syk far så er det mye verre enn at han dytter henne i affekt.

Er forskjell på å skade veggen og skade en person!

Anonymous poster hash: cc280...827

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: 9ea96...7ee

[AnonymBruker]

Stakkars deg, for en situasjon du er i. At han dyttet deg tre ganger vitner til at dette er dramatisk. Jeg tror ærlig talt han kan gjøre det flere ganger. Syk far, fjernkontroll i veggen.. det spiller ingen rolle, sånt gjør man ikke!

Du har sjanse NÅ til å gjøre noe med dette. Og at du er redd han og sover med sønnen din isteden. Jeg får vondt av deg. Du kommer alltid til å ha i bakhodet hva han har gjort med deg om du vil fortsette å ha et forhold med han.

Anonymous poster hash: 48b13...160