være venn med ex

[AnonymBruker]

For 2 mnd siden ble det slutt mellom meg og min samboer.

Vi hadde da vært sammen i nesten to år, og bodd sammen i nesten 1.

Vi har en hund sammen og har egentlig begge to vært enig om at de årene vi har hatt sammen har vært utrolig bra og at vi er kjempe glad i hverandre.

Det kom som et stort sjokk på meg når han plutselig fortalte meg en dag at han ikke hadde følelser for meg lenger. Ettersom han alltid har vært den som har ropt følelsene sine høyest. Altid gjort det klart at han vil gifte seg med meg, og har i ettertid avslørt at han hadde planlagt frieri siden før jul.

Men når alt kommer til alt så føler han seg visst nok ikke moden nok. er 25 og jeg er 27.

Jeg har aldri presset på med at vi skal gifte oss, men han har vært veldig på, på dette området og vi har snakket en del om det.

Men så da etter en litt kjip mnd hvor jeg er en del frustrert fordi han virker som han trekker seg unna, så konfronterer jeg han med det, hvor han får øynene opp for det selv sier han. OG han kommer fram til at han rett og slett ikke føler det lille ekstra for meg lenger.

Han kunne fint fått barn med meg og er kjempe glad i meg. Men han føler ikke han klarer å være i et forhold om han ikke har like sterke følelser for meg.

han er redd for å gjøre noe dumt, og har ingen tro på at han kan få tilbake følelsene sine.

Om han gjør det, så kommer de tilbake av seg selv sier han. Og da kommer han krypende.

Jeg elsker ham fortsatt, sånt forsvinner ikke så lett for meg. Han er min første kjærlighet, og jeg kommer nok alltid til å være veldig glad i ham.

Nå som vi er slutt så viser han helt andre sider av seg selv. Den delen av ham som var umoden da vi var sammen har triplet seg, det er omtrent det eneste jeg ser.

Den søte fine gutten jeg ble kjent med, han ser jeg omtrendt ikke.

Han sier han vil ha meg i livet sitt, og håper vi kan være venner. Han har vært veldig klar på dette. Han er fortsatt kjempe glad i meg, og synes jeg er morsom å være rundt.

Men det er dette jeg sliter litt med å godta.

han sier han vil ha meg som venn, men han gjør ikke noe for å beholde vennskapet.

Det er alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, det er alltid jeg som tar initiativ. Med mindre det er å trene sammen, for det synes han jeg duger til.

Men å dra på kino med meg for å se en film han har lyst til å se som han vet jeg og vil se, det gidder han ikke. Der tenker han ikke på meg.

Det gjør han heller med de andre vennene sine.

Det er så utrolig sårende og jobbe så hardt fra min side for å fortsette å beholde ham som venn, og ikke oppleve at han forsøker tilbake.

alt blir bare tomme ord.

Jeg har det vondt, og jeg jobber utrolig mye med meg selv for å komme meg videre.

Jeg ser nå at sånn som han er pdd så passer vi ikke sammen, og han fortjener meg virkelig ikke. Men det er fortsatt vondt å føle at jeg ikke en gang er god nok til å være vennen hans. At han faktisk ikke egentlig vil ha et forhold til meg at all.

Vet ikke hvorfor jeg følte jeg måtte dele det her, men jeg føler ikke jeg kan si i fra til ham heller. For da føler jeg han synes jeg bare lager drama, og at jeg må stole på det han sier. Om han vil være vennen min så vil han det, og at jeg ikke skal overtolke etc etc.

Vet bare ikke om dette er godt nok for meg.

Jeg vil ikke miste ham, og jeg føler vi er på vei til å finne et forhold som kanskje kan fungere etterhvert. Men jeg føler det er jeg som gjør all jobben.

føles som at han ikke kunne brydd seg mindre...

Hilsen lei seg.

Anonymous poster hash: 6bf87...758

[Miss.Skien]

Kjære deg! Du høres ikke lykkelig ut. På tide å kutt omtrent all kontakten eller? Han høres ikke veldig keen på å fremdeles holde kontakten med deg. Kanskje det også er vondt for ham at dere to skal være venner ettersom han var den som slo opp? Uansett bør du ta et standpunkt om hva du vil gjøre! Snakk med han, respnderer han ikke. Kutt kontakten til det minimummet! Mitt råd

[dama med svara]

Det eneste jeg vil tipse deg til å snakke med han, gutter tenker ikke på samme måte. Kanskje vil han være med deg og tenker ikke over at dette er noe du tenker mye på. Han bryr seg nok, men kanskje han bare syns det er deilig å henge med litt forskjellig folk.

Snakk med han, la han få en sjanse til å forklare hvordan han ser hele denne greia og kanskje er det ikke mer enn at han ikke har tenkt noe spesielt over det.
LYKKE TIL

[blabla-]

Jeg har forsøkt dette en gang, altså å være venn med en eks. Det funket en stund, men til slutt kuttet vi kontakten, og det er jeg glad for nå.

For meg er en eks en eks. Ikke noe mer. Men fint for de som faktisk greier å være venner da.

Distanser deg fra han da, om han er sånn. Vet ikke om bikkja bor hos deg eller han, men er den hos deg greier du vel å passe den selv?

[Lizliz]

...

Endret 22. mai 2014 av Lizliz

[Gjest Blomsterert]

For 2 mnd siden ble det slutt mellom meg og min samboer.

Vi hadde da vært sammen i nesten to år, og bodd sammen i nesten 1.

Vi har en hund sammen og har egentlig begge to vært enig om at de årene vi har hatt sammen har vært utrolig bra og at vi er kjempe glad i hverandre.

Det kom som et stort sjokk på meg når han plutselig fortalte meg en dag at han ikke hadde følelser for meg lenger. Ettersom han alltid har vært den som har ropt følelsene sine høyest. Altid gjort det klart at han vil gifte seg med meg, og har i ettertid avslørt at han hadde planlagt frieri siden før jul.

Men når alt kommer til alt så føler han seg visst nok ikke moden nok. er 25 og jeg er 27.

Jeg har aldri presset på med at vi skal gifte oss, men han har vært veldig på, på dette området og vi har snakket en del om det.

Men så da etter en litt kjip mnd hvor jeg er en del frustrert fordi han virker som han trekker seg unna, så konfronterer jeg han med det, hvor han får øynene opp for det selv sier han. OG han kommer fram til at han rett og slett ikke føler det lille ekstra for meg lenger.

Han kunne fint fått barn med meg og er kjempe glad i meg. Men han føler ikke han klarer å være i et forhold om han ikke har like sterke følelser for meg.

han er redd for å gjøre noe dumt, og har ingen tro på at han kan få tilbake følelsene sine.

Om han gjør det, så kommer de tilbake av seg selv sier han. Og da kommer han krypende.

Jeg elsker ham fortsatt, sånt forsvinner ikke så lett for meg. Han er min første kjærlighet, og jeg kommer nok alltid til å være veldig glad i ham.

Nå som vi er slutt så viser han helt andre sider av seg selv. Den delen av ham som var umoden da vi var sammen har triplet seg, det er omtrent det eneste jeg ser.

Den søte fine gutten jeg ble kjent med, han ser jeg omtrendt ikke.

Han sier han vil ha meg i livet sitt, og håper vi kan være venner. Han har vært veldig klar på dette. Han er fortsatt kjempe glad i meg, og synes jeg er morsom å være rundt.

Men det er dette jeg sliter litt med å godta.

han sier han vil ha meg som venn, men han gjør ikke noe for å beholde vennskapet.

Det er alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, det er alltid jeg som tar initiativ. Med mindre det er å trene sammen, for det synes han jeg duger til.

Men å dra på kino med meg for å se en film han har lyst til å se som han vet jeg og vil se, det gidder han ikke. Der tenker han ikke på meg.

Det gjør han heller med de andre vennene sine.

Det er så utrolig sårende og jobbe så hardt fra min side for å fortsette å beholde ham som venn, og ikke oppleve at han forsøker tilbake.

alt blir bare tomme ord.

Jeg har det vondt, og jeg jobber utrolig mye med meg selv for å komme meg videre.

Jeg ser nå at sånn som han er pdd så passer vi ikke sammen, og han fortjener meg virkelig ikke. Men det er fortsatt vondt å føle at jeg ikke en gang er god nok til å være vennen hans. At han faktisk ikke egentlig vil ha et forhold til meg at all.

Vet ikke hvorfor jeg følte jeg måtte dele det her, men jeg føler ikke jeg kan si i fra til ham heller. For da føler jeg han synes jeg bare lager drama, og at jeg må stole på det han sier. Om han vil være vennen min så vil han det, og at jeg ikke skal overtolke etc etc.

Vet bare ikke om dette er godt nok for meg.

Jeg vil ikke miste ham, og jeg føler vi er på vei til å finne et forhold som kanskje kan fungere etterhvert. Men jeg føler det er jeg som gjør all jobben.

føles som at han ikke kunne brydd seg mindre...

Hilsen lei seg.

Anonymous poster hash: 6bf87...758 [/quote

Hvordan kan en håpe på et "vennskap"så fort etter et brudd??

Skulle vært psykologi på barnetrinn

Gud hjelpe,hvor bedre rustet vi hadde vært.

Ts. Kom deg videre,kutt kontakt!

Hvorfor lurer du deg selv??

[Apehjerne]

venn med exer funker på sikt når ingen har følelser for hverandre. min første ex har jeg ingen kontakt med. min andre ex er jeg god venn med. han jeg flytta i fra for 8 mnd siden er det fremdeles spetakkel med så han orker jeg ikke forholde meg til

[AnonymBruker]

Jeg tror det å være venner er en slags overgangsfase for meg.

Jeg vet at vi mest sannsynligvis ikke kommer til å klare å være det når en av oss finner noen annen..

Men å kutte kontakten føles umenneskelig for meg.

TS

Anonymous poster hash: 6bf87...758

[kareen]

Det virker som han vil være single og vil være "venn" med deg for å ha det der i tilfelle han vil ha deg tilbake. Det hadde jeg aldri godtatt. Sier om andre, kutt ut kontakten for ditt eget beste.

[Apehjerne]

...

om en venninne av deg hadde gått på kino uten deg hadde du blitt skuffet da også?

du er faktisk intet annet enn en venn nå og kan dermed ikke forvente at han skal invitere deg med på alt mulig.

du burde kutte kontakten siden du fremdeles har følelser for exen din. alt annet er seigpining og du vil ikke komme deg videre

[Apehjerne]

For 2 mnd siden ble det slutt mellom meg og min samboer.

Vi hadde da vært sammen i nesten to år, og bodd sammen i nesten 1.

Vi har en hund sammen og har egentlig begge to vært enig om at de årene vi har hatt sammen har vært utrolig bra og at vi er kjempe glad i hverandre.

Det kom som et stort sjokk på meg når han plutselig fortalte meg en dag at han ikke hadde følelser for meg lenger. Ettersom han alltid har vært den som har ropt følelsene sine høyest. Altid gjort det klart at han vil gifte seg med meg, og har i ettertid avslørt at han hadde planlagt frieri siden før jul.

Men når alt kommer til alt så føler han seg visst nok ikke moden nok. er 25 og jeg er 27.

Jeg har aldri presset på med at vi skal gifte oss, men han har vært veldig på, på dette området og vi har snakket en del om det.

Men så da etter en litt kjip mnd hvor jeg er en del frustrert fordi han virker som han trekker seg unna, så konfronterer jeg han med det, hvor han får øynene opp for det selv sier han. OG han kommer fram til at han rett og slett ikke føler det lille ekstra for meg lenger.

Han kunne fint fått barn med meg og er kjempe glad i meg. Men han føler ikke han klarer å være i et forhold om han ikke har like sterke følelser for meg.

han er redd for å gjøre noe dumt, og har ingen tro på at han kan få tilbake følelsene sine.

Om han gjør det, så kommer de tilbake av seg selv sier han. Og da kommer han krypende.

Jeg elsker ham fortsatt, sånt forsvinner ikke så lett for meg. Han er min første kjærlighet, og jeg kommer nok alltid til å være veldig glad i ham.

Nå som vi er slutt så viser han helt andre sider av seg selv. Den delen av ham som var umoden da vi var sammen har triplet seg, det er omtrent det eneste jeg ser.

Den søte fine gutten jeg ble kjent med, han ser jeg omtrendt ikke.

Han sier han vil ha meg i livet sitt, og håper vi kan være venner. Han har vært veldig klar på dette. Han er fortsatt kjempe glad i meg, og synes jeg er morsom å være rundt.

Men det er dette jeg sliter litt med å godta.

han sier han vil ha meg som venn, men han gjør ikke noe for å beholde vennskapet.

Det er alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, det er alltid jeg som tar initiativ. Med mindre det er å trene sammen, for det synes han jeg duger til.

Men å dra på kino med meg for å se en film han har lyst til å se som han vet jeg og vil se, det gidder han ikke. Der tenker han ikke på meg.

Det gjør han heller med de andre vennene sine.

Det er så utrolig sårende og jobbe så hardt fra min side for å fortsette å beholde ham som venn, og ikke oppleve at han forsøker tilbake.

alt blir bare tomme ord.

Jeg har det vondt, og jeg jobber utrolig mye med meg selv for å komme meg videre.

Jeg ser nå at sånn som han er pdd så passer vi ikke sammen, og han fortjener meg virkelig ikke. Men det er fortsatt vondt å føle at jeg ikke en gang er god nok til å være vennen hans. At han faktisk ikke egentlig vil ha et forhold til meg at all.

Vet ikke hvorfor jeg følte jeg måtte dele det her, men jeg føler ikke jeg kan si i fra til ham heller. For da føler jeg han synes jeg bare lager drama, og at jeg må stole på det han sier. Om han vil være vennen min så vil han det, og at jeg ikke skal overtolke etc etc.

Vet bare ikke om dette er godt nok for meg.

Jeg vil ikke miste ham, og jeg føler vi er på vei til å finne et forhold som kanskje kan fungere etterhvert. Men jeg føler det er jeg som gjør all jobben.

føles som at han ikke kunne brydd seg mindre...

Hilsen lei seg.

Anonymous poster hash: 6bf87...758

vel, i mine øyne så er det ikke så rart at han tar avstand fra deg. du har fremdeles følelser for han og blir såret over å ikke være et førstevalg lenger. min ex var også sånn, det fikk meg bare til å ta mer avstand.

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk blitt såret om en veninne hadde dratt å sett en kino vi hadde snakket om sammen med noen andre uten å invitere meg ja.

Jeg ser jo at jeg burde kutte kontakten til det minimale. Hvertfall når han ikke klarer det han sier han klarer helt fint. Som er å behandle meg som en av sine venner.

Jeg blir mest såret av at han sier han vil vi skal være venner. Men ikke gjør en insats for å beholde meg som venn. At det kun er jeg som gjør jobben.

Om jeg klarer å holde følelsene mine for meg selv når vi er sammen så burde det jo ikke ha noe å si om man er exer eller ikke?

Jeg vil jo ikke ha ham tilbake sånn som han er nå.. absolutt ikke.

Anonymous poster hash: 6bf87...758

[AnonymBruker]

Selv om tanken på å kutte kontakten er fæl, så er det vel fælere å ha kontakt av og til, bli oversett osv. Vær snill mot deg selv i lengden og kutt kontakten, så kan dere heller ta den opp når begge føler for det.

Å være venner rett etter et brudd tar mye energi.

Anonymous poster hash: 7f0c4...277

[AnonymBruker]

Du må rett og slett kutte kontakten. Det nytter ikke å være venner med en eks man har følelser for! Send ham en høflig melding om at du herved går videre uten ham men ønsker ham alt godt, slett ham fra mobil/face, og se fremover.

Vennskap mellom ekser fungerer når begge parter er 100% sikre på at de er ferdige med hverandre romantisk, og ikke blir sjalu, lei seg og hindres i å komme seg videre i livet.

Det føles umenneskelig å bryte kontakten, men alternativet er verre. Alternativet er å gå rundt og være usikker, trist, og ikke minst få det helt jævlig når det uunngåelige skjer: at han begynner å ligge med andre jenter og kanskje forelsker seg og får en ny kjæreste. Da er det bedre å bare bryte nå, bli ferdig med kjærlighetssorgen og så komme seg videre i livet og bli lykkelig med en ny mann med tiden.

Hvis han ønsker å finne tilbake til følelsene for deg, så må han jo få muligheten til å savne deg, og merke at du ikke sitter og venter som en lydig hund! Men ikke regn med at han vil ha deg tilbake, og OM han vil det, synes jeg du skal være veldig skeptisk. Om man virkelig elsker noen høyt nok mister man ikke bare følelsene sånn plutselig, det er ikke sånn det fungerer. Hvis han kommer tilbake er det sannsynligvis fordi han har fått nok av å rote med andre og være fri og singel for en stund, og savner tryggheten og den jevnlige sexen han fikk med deg. Ikke fordi han elsker deg så utrolig høyt - da hadde han jo vært med deg akkurat nå..

Anonymous poster hash: e9059...77b

[Sapree]

Du må kutte ut kontakten, det er det beste for deg og det hjelper deg virkelig med å komme deg videre! Du kan alltids gjenoppta kontakten senere, men da når du ikke har romantiske følelser for ham. Det er den beste medisinen mot kjærlighetssorgen.

[Gjest brutal_mann]

Min første tanke er at han holder deg på gress.

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen med min eks var det omtrent likt. Han ville være venner etter han gjorde det slutt og jeg godtok det alt for lenge for jeg elsket han og tok de brødsmulene jeg kunne få fra han. Håpet alltid på at det skulle bli oss igjen. Tok med 2 år og innse det ikke kom til og skje. 2 år med utrolig mye forvirring i mitt følelsesliv. Jeg prøvde date litt, men ble til jeg sammenlignet alle med han og da tapte de. Man blir og vitne til mannen du elsker dater andre og det er bare helt ille smertefult og sårenes. etter to år så traff han en dame han etterhvert flyttet til og giftet seg nå i høst. Nå har vi kuttet kontakt etter jeg fikk et brev fra han at han ikke ønsket være venner lenger og rippet opp i mye som hadde skjedd i perioden etter det ble slutt og sa grunnen til det ble slutt var pga mine vektproblemer. Nok en gang klarte han og såre meg.

Så mitt råd er og ta avstand. ikke ta kontakt med han. Prøv lev ditt liv uten han. Bedre og ha noen smertefulle måneder nå enn og ha det i mange år slik som meg. Livet blir bedre selv om det føles utenkelig og leve uten kontakt med han nå vil jeg absolutt tro det er det beste iallfall til du har fått bruddet på avstand.

Anonymous poster hash: 49dde...fec

[AnonymBruker]

^ Signerer AB over her.

Det letteste er å ta helt avstand, hvis ikke så blir alt så forvirrende og sårt. Du kommer til å se han date, og han se deg date, som kan skape uggen stemning selv om dere er venner.

Jeg er faktisk i samme situasjon, men jeg er mer eller mindre ferdig med han. Men hadde jeg ikke vært det så hadde jeg blitt ødelagt av å holde kontakten. Likevel hopper hjertet litt ekstra hver gang han blir tagget rundt om kring, lurer på om han dater eller finner noen ny snart. Hver gang han prater til meg på facebook så kiler det i magen. Det er skikkelig forvirrende, og selv om jeg er ferdig med han så er det slik.

Ikke torturer deg selv, og ikke la han leke med følelsene dine

Anonymous poster hash: 7f0c4...277

[AnonymBruker]

gå videre uten han du

Anonymous poster hash: 59c2a...bee

[Linneah2013]

For 2 mnd siden ble det slutt mellom meg og min samboer.

Vi hadde da vært sammen i nesten to år, og bodd sammen i nesten 1.

Vi har en hund sammen og har egentlig begge to vært enig om at de årene vi har hatt sammen har vært utrolig bra og at vi er kjempe glad i hverandre.

Det kom som et stort sjokk på meg når han plutselig fortalte meg en dag at han ikke hadde følelser for meg lenger. Ettersom han alltid har vært den som har ropt følelsene sine høyest. Altid gjort det klart at han vil gifte seg med meg, og har i ettertid avslørt at han hadde planlagt frieri siden før jul.

Men når alt kommer til alt så føler han seg visst nok ikke moden nok. er 25 og jeg er 27.

Jeg har aldri presset på med at vi skal gifte oss, men han har vært veldig på, på dette området og vi har snakket en del om det.

Men så da etter en litt kjip mnd hvor jeg er en del frustrert fordi han virker som han trekker seg unna, så konfronterer jeg han med det, hvor han får øynene opp for det selv sier han. OG han kommer fram til at han rett og slett ikke føler det lille ekstra for meg lenger.

Han kunne fint fått barn med meg og er kjempe glad i meg. Men han føler ikke han klarer å være i et forhold om han ikke har like sterke følelser for meg.

han er redd for å gjøre noe dumt, og har ingen tro på at han kan få tilbake følelsene sine.

Om han gjør det, så kommer de tilbake av seg selv sier han. Og da kommer han krypende.

Jeg elsker ham fortsatt, sånt forsvinner ikke så lett for meg. Han er min første kjærlighet, og jeg kommer nok alltid til å være veldig glad i ham.

Nå som vi er slutt så viser han helt andre sider av seg selv. Den delen av ham som var umoden da vi var sammen har triplet seg, det er omtrent det eneste jeg ser.

Den søte fine gutten jeg ble kjent med, han ser jeg omtrendt ikke.

Han sier han vil ha meg i livet sitt, og håper vi kan være venner. Han har vært veldig klar på dette. Han er fortsatt kjempe glad i meg, og synes jeg er morsom å være rundt.

Men det er dette jeg sliter litt med å godta.

han sier han vil ha meg som venn, men han gjør ikke noe for å beholde vennskapet.

Det er alltid jeg som spør om vi skal finne på noe, det er alltid jeg som tar initiativ. Med mindre det er å trene sammen, for det synes han jeg duger til.

Men å dra på kino med meg for å se en film han har lyst til å se som han vet jeg og vil se, det gidder han ikke. Der tenker han ikke på meg.

Det gjør han heller med de andre vennene sine.

Det er så utrolig sårende og jobbe så hardt fra min side for å fortsette å beholde ham som venn, og ikke oppleve at han forsøker tilbake.

alt blir bare tomme ord.

Jeg har det vondt, og jeg jobber utrolig mye med meg selv for å komme meg videre.

Jeg ser nå at sånn som han er pdd så passer vi ikke sammen, og han fortjener meg virkelig ikke. Men det er fortsatt vondt å føle at jeg ikke en gang er god nok til å være vennen hans. At han faktisk ikke egentlig vil ha et forhold til meg at all.

Vet ikke hvorfor jeg følte jeg måtte dele det her, men jeg føler ikke jeg kan si i fra til ham heller. For da føler jeg han synes jeg bare lager drama, og at jeg må stole på det han sier. Om han vil være vennen min så vil han det, og at jeg ikke skal overtolke etc etc.

Vet bare ikke om dette er godt nok for meg.

Jeg vil ikke miste ham, og jeg føler vi er på vei til å finne et forhold som kanskje kan fungere etterhvert. Men jeg føler det er jeg som gjør all jobben.

føles som at han ikke kunne brydd seg mindre...

Hilsen lei seg.

Anonymous poster hash: 6bf87...758

Du må innse at det er slutt mellom dere, du prøver å tviholde på ham og bruker vennskap som unnskyldning for å¨fortsatt ha han i livet ditt...? Mulig han sier dere skal være venner fordi han ikke vil såre deg? Han viser ingen interesse..Ja du har det vondt nå, men for din egen del må du kutte kontakten med han for ei periode, ellers klarer du ikke å gå videre.