Skriv ned det du har lyst til å fortelle til noen.

[QueenOfTheSidewalk]

Jeg har lyst til å fortelle ei jeg kjenner hva jeg føler, men siden det er negativt og hun er langt nede, vil jeg ikke. Hun provoserer stadig med å sette spørsmål om vennskapet vårt, når jeg alltid har stilt opp, hun aldri har stilt opp for meg. Hjelpen hun har fått av meg, har hun aldri satt pris på, det viser hun også, men hvorfor er hun da så ivrig på at jeg skal hjelpe? Jeg skjønner ikke logikken, meningene mine betyr jo ingenting for henne, jeg er jo den fæle heksa som alltid ødelegger skjønner dere. Jeg har rett og slett ødelagt livet hennes ved foreksempel å foreslå at hun skal gå fra en voldelig kar. Jeg er ondskapen selv

[dillyduzit]

Kjære, Jeg er så mentalt ødelagt av eksen at jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil så gjerne stole 110% på deg, men når du er så mye bedre enn meg føler jeg at jeg havner utenfor. Du har ikke gjort noen ting galt og for hver dag som går blir jeg bare mer og mer forelsket i deg. Du har vist meg at livet slettes ikke er så ille og jeg kommer aldri til å kunne takke deg nok.

Og kjære mamma, jeg vet ikke om det er jeg som har blitt eldre og fått et nytt syn på livet, men faktumet at du åpnet deg for meg når det virker som livet ditt falt i grus gjorde noe med meg.

[AnonymBruker]

Jeg har så utrolig lyst til å fortelle han jeg er interessert i at jeg liker han. Han er så kjekk og morsom og empatisk og snill at jeg blir helt mo i knærne og litt ødelagt inni meg. Han er så bra, altfor bra. Han er way over my league! Jeg er så redd for avvisning at det gjør vondt. Nesten så jeg heller vil være uvitende enn å gå gjennom den vonde kjærlighetssorgen som kommer om jeg blir avvist. Men så kan jeg ikke leve sånn som jeg har det nå heller. Blir helt tullete i hodet, sover lite, mister av og til matlysten... Har aldri likt noen så godt før! Hadde han visst hvor interessert jeg er, hadde han sikkert blitt skremt og løpt til Kina.

Anonymous poster hash: c87b8...fe7

[AnonymBruker]

Kjære søster.

Jeg klarer ikke å beskrive hvor mye jeg angrer og er lei meg for at jeg kontaktet barnevernet. Naiv som jeg er, trodde jeg at de faktisk skulle hjelpe deg og barnet ditt. Ihvertfall deg.

Eneste grunnen til at jeg kontaktet dem var pga han. Han som du så mange ganger har sverget på å aldri gå tilbake til. Han som du har politianmeldt to ganger, han som har gitt deg så mye juling, han som tidligere har hatt problemer med samvær med sine tidligere barn.

Hadde jeg visst at det var deg de kom til å angripe, at de brukte det at du hadde sosial angst som 13 åring mot deg hadde jeg aldri gjort det.

Herregud hvor jeg angrer.

Jeg forstår ikke hva barnevernet tenker. Dette er siste gang, det kan jeg love deg.

Jeg gjorde det jeg var overbevist om at var til det beste for deg og mitt herlige tantebarn. Tanken på å la tantebarnet vokse opp i samme hjem som han skremmer meg. Men tanken på at det er en mulighet for at du mister barnet ditt pga meg, er mye, mye verre.

Unnskyld, unnskyld, unnskyld. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse dette. Kunne ønske jeg aldri hadde blandet meg.

Anonymous poster hash: 72cb4...5b4

[Gjest brutal_mann]

Jeg har lyst til å fortelle ei jeg kjenner hva jeg føler, men siden det er negativt og hun er langt nede, vil jeg ikke. Hun provoserer stadig med å sette spørsmål om vennskapet vårt, når jeg alltid har stilt opp, hun aldri har stilt opp for meg. Hjelpen hun har fått av meg, har hun aldri satt pris på, det viser hun også, men hvorfor er hun da så ivrig på at jeg skal hjelpe? Jeg skjønner ikke logikken, meningene mine betyr jo ingenting for henne, jeg er jo den fæle heksa som alltid ødelegger skjønner dere. Jeg har rett og slett ødelagt livet hennes ved foreksempel å foreslå at hun skal gå fra en voldelig kar. Jeg er ondskapen selv

Det er fordi hun vet du har rett, og at det gjør for vondt for henne å innrømme det.

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som plumper ut med de teiteste ting, uten at jeg tror hun prøver å være kjip.

I selskap, med mange andre, rolig prat og lett å høre hva andre sier: " Du xxxx, er du litt varm nå eller? Du glinser så i panna!"

Eller: "Jeg vet ikke hvordan det er, for jeg har ikke tykke lår, hvordan er det?" "Sliten i dag eller? Du ser litt herjet ut."

Osv. Det føles så dumt, sånn "se på xxxxx, hun er sånn og sånn, det er ikke jeg, jeg er fin!".

På gode dager bare ler jeg, på mindre gode dager blir jeg litt lei meg. Jeg ser ikke ut som en gresk gudinne, jeg er (i mine øyne) ganske så ordinær, men hun er heller ikke verdens 7. underverk.

Anonymous poster hash: 85485...954

[AnonymBruker]

Haha! Føles ut som om jeg er 10 år igjen eller noe Men ja, vi snapper jo sammen og snakker sammen hver dag liksom. Jobber med eksamen på skolen i forskjellige grupper og han pleier å komme innom gruppen min og jeg innom gruppen hans. Syntes det er så koselig. Spssielt når de jeg er på gruppe med går for å kjøpe noe så sitter han igjen og snakker masse

Anonymous poster hash: 0dfd3...6cc

Å, savner å ha den følelsen! Det er egentlig lenge siden jeg har kjent sommerfugler i magen. Krysser fingrene for dere! Oppdater gjerne om det skjer noe nytt.

Jeg er livredd for at utveksling kommer til å bli grusom. Kjenner ingen og føler at alle andre kommer godt overens. Er skikkelig outsider. Er min egen feil også, tar ikke initativ til kontakt. Hadde vanligvis gjort det, men er i en skikkelig vond fase for tiden.

Når en tar initativ til kontakt får en som regel god respons, men skjønner det er vanskelig når ikke alt er som det skal være, ikke glem at det er nettopp da en kanskje har mest behov for venner, venner som hjelper deg igjennom den vonde fasen.

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Bor forsatt hjemme i en alder av 21 år. Jente her. Føler ikke at jeg kommer meg noen vei. Jobber midlertidig på et sykehjem, og har jobbet der i over 1 år nå. Prøver å søke på relevante stillinger sånn at jeg får komme meg vekk, men jeg får bare ikke napp. Blæh.

Kommer til å gro hjemme til jeg er 50...

Anonymous poster hash: d225c...dc7

Du er ung, du er bare 21 år, det er mange som ikke vet hva de vil når de er i den alderen. Jeg tror alt kommer til å ordne seg. Har du noe du drømmer om? Gjør alt for å oppnå målene dine! Ikke gi opp med jobbsøkingen, og ta gjerne kontakt med bedrifter som ikke har lagt ut jobbannonser, det er mange stillinger som aldri blir utlyst!

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Er en gutt jeg liker, som nå har flyttet utenlands for å studere. Det er snart 2 måneder siden jeg så han sist, og jeg savner han noe fælt. Vi datet noen måneder før han dro, men skjønte jo forsåvidt at det ikke kunne bli noe mer med tanke på at han skulle flytte. Heldigvis er han tilbake om en måned. Hadde slik troa på oss to! Han klarerte først etter at han hadde dratt at følelsene kanskje ikke var tilstede likevel (fant ut det når vi hadde vært borte fra hverandre en stund) og han aldri hadde lyst på noe forhold. Dette gjorde veldig vondt fordi jeg tillot meg selv å falle for han, når jeg egentlig prøvde å holde meg unna før det ble noe mer. Føler meg som et prosjekt siden vi så og si var "ekslusive"

Er bare han jeg vil ha, men skjønner jeg må gi slipp på han. Likevel gir han håpet om "får se hva som skjer" når han kommer hjem. Vil ikke gå fem på, for har brent meg kraftig på den tidligere, men kan likevel ikke slutte å håpe... Godt å bare få det ut en plass, siden jeg ikke har pratet med noe om dette.

Anonymous poster hash: cd7ae...2f4

Du gjør nok lurt i å komme deg videre. Når han sier at han ikke har følelser for deg og at han ikke har lyst på noe forhold, er det best å gi slipp, selv om det helt klart er enklere sagt enn gjort. Hvem vet hva som skjer i fremtiden, men på nåværende tidspunkt ser det ikke som at det blir noe. Selv om det føles som at han var den rette, finnes det nok flere "rette" for deg.'

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Takk for at du gadd å svare meg. Ja, er nok det. Men øver meg på å bli bedre, men selv om jeg har blitt bedre på å drite i at jeg er utenfor, blir oversett osv er det tungt. Spesielt siden jeg prøver å være sosial og å hevde meg selv mer enn før. På jobben, med familien, med venner, hobbyene mine. Uansett hvor jeg er har jeg klump i magen. Ikke hele tiden, men som regel en eller flere ganger i løpet av tiden. Kan ta meg selv i å nesten ebgynne gråter flere ganger om dagen. Men får slutte å synes synd på meg selv, og gi enda mer f. Men kommer til å ende opp som en ensom ulv... Huff, blei sutrete detta, men deilig å få ut

Anonymous poster hash: 44c85...e24

At du øver deg på å bli bedre er veldig bra, det er en start. God selvtillit er viktig, å ha troen på seg selv og ikke bry seg om hva alle andre tenker og mener om hva du sier og hvordan du er som person. Vær inkluderende, smil og gi av deg selv, da er det mye enklere å bli kjent med nye mennesker - og mennesker som anvender hersketeknikker og overser deg, skal du ikke bry deg om. Jeg heier på deg!

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Anonymous poster hash: abc2f...e39

[AnonymBruker]

Han er penere enn meg, ikke min type, har sikkert ikke følelser for meg og vi kunne uansett ikke vært sammen... Men vi tilbrakte en uke sammen, satt sammen hver natt og snakket og jeg klarer ikke å slutte å tenke på ham.

Anonymous poster hash: 11653...d0c

Det er vondt å ha det sånn, når en faller for en person og ikke klarer å slutte å tenke på vedkommende, men samtidig vet at det er veldig liten sjanse for at det kommer til å skje, er veldig frustrerende. Jeg har det litt sånn jeg også, og dessverre er jeg altfor stolt til å ta kontakt.

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Jeg har lyst til å fortelle ei jeg kjenner hva jeg føler, men siden det er negativt og hun er langt nede, vil jeg ikke. Hun provoserer stadig med å sette spørsmål om vennskapet vårt, når jeg alltid har stilt opp, hun aldri har stilt opp for meg. Hjelpen hun har fått av meg, har hun aldri satt pris på, det viser hun også, men hvorfor er hun da så ivrig på at jeg skal hjelpe? Jeg skjønner ikke logikken, meningene mine betyr jo ingenting for henne, jeg er jo den fæle heksa som alltid ødelegger skjønner dere. Jeg har rett og slett ødelagt livet hennes ved foreksempel å foreslå at hun skal gå fra en voldelig kar. Jeg er ondskapen selv

Dersom hun er langt nede tror jeg ikke det er lurt å ta det opp med henne. En vil så gjerne hjelpe venner og en gir ikke opp med det første, men det virker ikke som at hun verdsetter vennskapet deres, så det er absolutt noe du må ta opp etterhvert. Eller så kan du slutte å ta kontakt og se hva som skjer.

Anonymous poster hash: 47687...991

[AnonymBruker]

Jeg vil, jeg må flytte! Helst nå!

Er uendelig lei av å bo her.

Anonymous poster hash: aabc8...82f

Hvor bor du nå?

Oslo?

Anonymous poster hash: a3207...d72

[AnonymBruker]

Jeg vil gjerne fortelle min mor at jeg er sint, jeg er sint for at hun ikke kan forstå at jeg trenger hjelp. Jeg spørr og spørr, men likevell er det sjeldent hjelp å få. Jeg er sint på megselv for at jeg har hjulpet henne med ALT når jeg får så lite tilbake. Jeg har oppdratt mine søsken når hun ikke har vært i stand til det selv and so on. Jeg er sliten å lei.

Jeg vil også si til min kjæreste (har allerede sagt det, men når ikke gjennom) at jeg sliter og er lei, jeg føler meg lite verdsatt. Jeg er lei av å få kjeft av å gjøre det som gjør meg lykkelig, jeg kan heller ikke snakke om mine interesser for det gjør han sint. Jeg er lei og sliter mye med meg selv, og føler meg misslykket pga jeg sluttet i jobben min som jeg elsket for å ta opp skolegang, og jeg får det ikke til. Skulle ønske at jeg fikk støtte og hjelp til å komme meg igjennom alt dette.

Men jeg er alene.

Anonymous poster hash: b1be7...4ce

[AnonymBruker]

Jeg er sint og såret, og vet ikke om jeg ignorerte varselbjellene eller om det var en selvoppfyllende profeti. Jeg trodde i alle fall at jeg kunne stole på at han var ferdig med narkotika, slik han sa da vi ble sammen. Så feil kunne jeg ta. Nå skal han straks sone, og jeg må leke budeie og snekker mens han er borte. Jeg visste at å pusse opp og bygge opp et småbruk ville bli tøft, jeg visste at det ville kreve mye av meg. Men dette var -ikke- del av avtalen, det vet han!

Men, det er halvannet år siden vi fikk besøk av onkel blå, og halvannet år siden jeg sa at jeg blir her likevel. Men at jeg ikke orket å gå gjennom dette flere ganger, så neste gang -er- det over og ut. Til slutt gav flere beskjed om at jeg måtte legge det bak meg, og siden har jeg holdt det inni meg i stedet. Så jeg kan ikke si at jeg ikke syns synd i ham, at dette aldri hadde skjedd hvis han hadde gjort som han sa. Jeg kan ikke si at jeg er sint fordi jeg syns han har vært jævlig egoistisk, at jeg ikke ville bli utsatt for konsekvensene av sånt. Jeg kan ikke lure på hva som vil skje når vi får barn en vakker dag, om dette vil føre til at jeg mister dem eller må flytte for å kunne ha eneomsorg. Jeg skal jo liksom være ferdig med det ...

Anonymous poster hash: 43d31...503

[Prestekragen]

Jeg har en venninne som plumper ut med de teiteste ting, uten at jeg tror hun prøver å være kjip.

I selskap, med mange andre, rolig prat og lett å høre hva andre sier: " Du xxxx, er du litt varm nå eller? Du glinser så i panna!"

Eller: "Jeg vet ikke hvordan det er, for jeg har ikke tykke lår, hvordan er det?" "Sliten i dag eller? Du ser litt herjet ut."

Osv. Det føles så dumt, sånn "se på xxxxx, hun er sånn og sånn, det er ikke jeg, jeg er fin!".

På gode dager bare ler jeg, på mindre gode dager blir jeg litt lei meg. Jeg ser ikke ut som en gresk gudinne, jeg er (i mine øyne) ganske så ordinær, men hun er heller ikke verdens 7. underverk.

Anonymous poster hash: 85485...954

Haha, herlighet for en dust! Mulig hun er usikker på seg selv og trenger å rakke ned på noen.

[AnonymBruker]

Kjenner meg presset inn i de mer standard livsvalgene,- gifte seg, kjøpe hus, få barn, jobbe og videreutdanne seg. Men det kjennes ikke rett for -meg- Jeg vil oppleve verden og hver dag, dyrke mine gleder uten å plage andre. Men å si noe sånt høyt gjør meg rar og annerledes..

Anonymous poster hash: bf29d...330

[AnonymBruker]

Kjenner jeg begynner å få angst for å flytte, som jeg skal innen kort tid. Trives veldig godt med meg selv og bosituasjonen min nå så er "tryggest" å bli her. Samtidig vet jeg at jeg vil nyte godt av å komme meg litt bort, pluss at jeg vet at jeg vil komme tilbake igjen senere.

I tillegg er jeg småforelsket i en i klassen, men siden jeg fremdeles er ganske overvektig (jobber med saken, men...) tør jeg ikke vise dette. Føler at jeg har veldig mye å tilby, men leser jo gang på gang om at menn ikke vil ha overvektige kvinner, noe jeg jo egentlig forstår godt.

Anonymous poster hash: c6aeb...2e4

[Gjest Gaea]

Kjenner meg presset inn i de mer standard livsvalgene,- gifte seg, kjøpe hus, få barn, jobbe og videreutdanne seg. Men det kjennes ikke rett for -meg- Jeg vil oppleve verden og hver dag, dyrke mine gleder uten å plage andre. Men å si noe sånt høyt gjør meg rar og annerledes..

Anonymous poster hash: bf29d...330

Nei da, det er det fryktelig mange som vil, ikke rart i det hele tatt. Men de fleste innser etterhvert at det viktigste å få fylt sine primærbehov (trygghet, mat, vann og tak over hodet); jobb, hus o.l. er gjerne veien å gå da