Kan jeg redde forholdet?

[AnonymBruker]

Vi har gått ifra å være nyforelska og tålmodige med hverandre, til å krangle hver dag. (Samboere, vært sammen 7 måneder.)

Det har vært slik de siste to ukene. Kranglene begynner med en diskusjon rundt et utsagn fra enten meg eller ham, han sier jeg forklarer ting hundre ganger istedet for å "bare si det som det er" og jeg blir lei meg fordi jeg føler han misforstår meg og raser av gårde mot en feil tolkning av det jeg sa. Da prøver jeg å forklare hva jeg egentlig mente.

Så dras vi ned i en ond sirkel der problemet er at jeg sier ting som påvirker ham sterkt følelsesmessig, men så får jeg ikke forklart hva jeg egentlig mente (altså det kommer ut feil eller jeg ikke er klar over at han tar ting på den måten) og da har vi allerede vært igjennom en topp i krangelen og er emosjonelt utmattet.

Jeg opplever kommunikasjonen som fraværende og ALT blir til en stor greie. Det er noe som har skjedd veldig raskt og jeg er redd for at denne utviklingen ikke kan fortsette lenge før det går alvorlig utover forholdet og respekten.

Vi har gått ifra å være helt på nett og følt at vi var hverandres sjelevenner, til å bo på forskjellige planeter.

Noen som har vært igjennom en slik runde, og funnet nøkkelen?

Jeg vil bli gammel med denne mannen, og jeg vet han vil det samme med

meg. Er desperat etter en løsning....

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Gjest]

Dere har vært sammen i 7 måneder, og er samboere?

Hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Det kjennes ut som om dere har gått litt for fort fram, og nå sitter dere med regningen for det.

Om forholdet skal reddes må dere få ekstern hjelp til å få orden på kommunikasjonen.

Både hvordan man forholder seg som avsender og mottaker.

[AnonymBruker]

Vi flyttet sammen etter 3 måneder, jeg bodde mer eller mindre hos ham etter 2 uker...

Grunnen til at vi gikk så fort frem, var fordi vi klaffet på ALT. Og vi var begge enige om at dette føltes så totalt annerledes enn tidligere forhold. Jeg har aldri vært den som går så raskt frem, men i dette tilfellet var det ikke noe spørsmål eller tvil. Vi bare "visste" at vi skal være sammen resten av livet.

Vi er begge i 30 årene så vi er voksne og vet hva vi vil.

Det som utløste dette var sannsynligvis at han trakk seg inn i "hulen" sin og istedet for å stole på at han kommer ut igjen når han er klar, så ble jeg usikker på hvorfor jeg ikke fikk den store oppmerksomheten lenger. Vi klarte å komme oss fint igjennom de første kranglene, men så plutselig var det noe som knakk.

Han mener at jeg kommuniserer på en slik måte at han ikke føler seg god nok for meg i forholdet.

Jeg har et veldig stygt brudd bak med med eksen, der det var utroskap og psykisk mishandling, men føler ikke at dette bevisst tar rom i vårt forhold. Om jeg skal nevne noe, er det kanskje det at jeg kan være litt bastant og direkte når jeg sier ting og at det muligens er dette som sårer.?

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[AnonymBruker]

Vi har gått ifra å være nyforelska og tålmodige med hverandre, til å krangle hver dag. (Samboere, vært sammen 7 måneder.)

Det har vært slik de siste to ukene. Kranglene begynner med en diskusjon rundt et utsagn fra enten meg eller ham, han sier jeg forklarer ting hundre ganger istedet for å "bare si det som det er" og jeg blir lei meg fordi jeg føler han misforstår meg og raser av gårde mot en feil tolkning av det jeg sa. Da prøver jeg å forklare hva jeg egentlig mente.

Så dras vi ned i en ond sirkel der problemet er at jeg sier ting som påvirker ham sterkt følelsesmessig, men så får jeg ikke forklart hva jeg egentlig mente (altså det kommer ut feil eller jeg ikke er klar over at han tar ting på den måten) og da har vi allerede vært igjennom en topp i krangelen og er emosjonelt utmattet.

Jeg opplever kommunikasjonen som fraværende og ALT blir til en stor greie. Det er noe som har skjedd veldig raskt og jeg er redd for at denne utviklingen ikke kan fortsette lenge før det går alvorlig utover forholdet og respekten.

Vi har gått ifra å være helt på nett og følt at vi var hverandres sjelevenner, til å bo på forskjellige planeter.

Noen som har vært igjennom en slik runde, og funnet nøkkelen?

Jeg vil bli gammel med denne mannen, og jeg vet han vil det samme med

meg. Er desperat etter en løsning....

Anonymous poster hash: c63e7...b30

Dere har vært sammen i 7 måneder, og er samboere?

Hvor lenge var dere sammen før dere flyttet sammen?

Det kjennes ut som om dere har gått litt for fort fram, og nå sitter dere med regningen for det.

Om forholdet skal reddes må dere få ekstern hjelp til å få orden på kommunikasjonen.

Både hvordan man forholder seg som avsender og mottaker.

Themis har nok rett i at dere trenger litt hjelp, men selv har jeg det slik med min samboer, men ved å være bevist på at hun er slik har jeg i løpet av de årene vi har hatt sammen fått henne til å endre seg ganske mye. Er ikke helt i mål, men du trenger ikke nødvendigvis profesjonell hjelp

Anonymous poster hash: a8d3e...0b3

[AnonymBruker]

Themis har nok rett i at dere trenger litt hjelp, men selv har jeg det slik med min samboer, men ved å være bevist på at hun er slik har jeg i løpet av de årene vi har hatt sammen fått henne til å endre seg ganske mye. Er ikke helt i mål, men du trenger ikke nødvendigvis profesjonell hjelp

Anonymous poster hash: a8d3e...0b3

Takk for svar! Hva gjorde du konkret?

Jeg er litt skeptisk til å blande inn ekstern hjelp så tidlig, dessuten vet jeg at hvis vi klarer å snu skuta så KAN vi. Men må vite hva jeg kan gjøre for å endre dette mønsteret, uten å gå på akkord med meg selv og mine behov.

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Gjest]

Dere trenger å lære å snakke sammen på en tydelig måte, slik at det som avsenderen tror han sender ut som budskap blir oppfattet på samme måte av mottakeren.

Og dere må lære dere å snakke sammen uten å heve stemmen, avbryte, bortforklare, og så videre.

Det er et paradoks at dere er "godt voksne", i 30-årene, visste at dette var annerledes enn alt annet og at det var dere for alltid, og dermed var det naturlig å flytte sammen etter 3 måneder.

Men det er for tidlig å få hjelp?

La meg ta et eksempel fra en helt annen sammenheng.

En brann begynner stort sett alltid som noe lite. Hørte en gang at man kan slukke en hvilkensomhelst brann med et glass vann om man bare er tidlig nok ute. Men brannen vil eskalere, og jo mer den eskalerer jo større ressurser vil man trenge for å slukke den. Til sist er brannen så stor at det ikke finnes store nok eller effektive nok ressurser å sette inn, og alt brenner ned. Det som står igjen er kun ruiner og minner.

Overført til deres situasjon.

Dere hadde et lite problem i samlivet.

Det ble ikke håndtert rett, og har vokst seg større.

Å sette inn en ressurs i form av kommunikasjonsstragegier, samlivsterapi etc krever mer nå enn det gjorde da problemet oppsto.

Men om forløpet får fortsette å eskalere vil det kreve enda mer.

Og snart er forløpet så ute av kontroll at ingen ressurser vil nytte.

Du må selv vurdere hvor langt ut i dette forløpet dere befinner dere nå.

Som du selv sier, så er dere over 30, og syntes at dette var noe helt spesielt, noe å satse på selv etter kort tid.

Enkelte ganger stemmer det faktisk. Man bare vet at dette er han/hun som er den rette for meg.

Men andre ganger lurer man seg selv i forelskelsesrus. Dette må du også vurdere.

Poenget er at tiden går, og hvis dette er mannen for deg, og dere har problemer, så løs problemene.

Det er ikke sikkert at du greier å gjøre dette uten ekstern hjelp når det alt har blitt såpass mye.

Om dere begge forvrenger og overfortolker det den andre sier, så er det vanskelig å nå igjennom på en fornuftig måte.

[AnonymBruker]

Dere trenger å lære å snakke sammen på en tydelig måte, slik at det som avsenderen tror han sender ut som budskap blir oppfattet på samme måte av mottakeren.

Og dere må lære dere å snakke sammen uten å heve stemmen, avbryte, bortforklare, og så videre.

Det er et paradoks at dere er "godt voksne", i 30-årene, visste at dette var annerledes enn alt annet og at det var dere for alltid, og dermed var det naturlig å flytte sammen etter 3 måneder.

Men det er for tidlig å få hjelp?

La meg ta et eksempel fra en helt annen sammenheng.

En brann begynner stort sett alltid som noe lite. Hørte en gang at man kan slukke en hvilkensomhelst brann med et glass vann om man bare er tidlig nok ute. Men brannen vil eskalere, og jo mer den eskalerer jo større ressurser vil man trenge for å slukke den. Til sist er brannen så stor at det ikke finnes store nok eller effektive nok ressurser å sette inn, og alt brenner ned. Det som står igjen er kun ruiner og minner.

Overført til deres situasjon.

Dere hadde et lite problem i samlivet.

Det ble ikke håndtert rett, og har vokst seg større.

Å sette inn en ressurs i form av kommunikasjonsstragegier, samlivsterapi etc krever mer nå enn det gjorde da problemet oppsto.

Men om forløpet får fortsette å eskalere vil det kreve enda mer.

Og snart er forløpet så ute av kontroll at ingen ressurser vil nytte.

Du må selv vurdere hvor langt ut i dette forløpet dere befinner dere nå.

Som du selv sier, så er dere over 30, og syntes at dette var noe helt spesielt, noe å satse på selv etter kort tid.

Enkelte ganger stemmer det faktisk. Man bare vet at dette er han/hun som er den rette for meg.

Men andre ganger lurer man seg selv i forelskelsesrus. Dette må du også vurdere.

Poenget er at tiden går, og hvis dette er mannen for deg, og dere har problemer, så løs problemene.

Det er ikke sikkert at du greier å gjøre dette uten ekstern hjelp når det alt har blitt såpass mye.

Om dere begge forvrenger og overfortolker det den andre sier, så er det vanskelig å nå igjennom på en fornuftig måte.

Bildet av dette med en brann var kjempebra, jeg forstår hva du mener.

Jeg er så sikker som jeg noen gang har vært på at det er dette jeg vil og ham jeg vil ha.

I tidligere forhold har jeg alltid hatt en liten usikkerhet og visste vel innerst inne at det ikke var bygd for å vare. Det har jeg ikke nå - bortsett

Jeg er bare redd for hva det betyr å måtte søke hjelp så tidlig, men samtidig om det skulle være det eneste som kan hjelpe, så er det ikke noe tvil om at jeg gjør det med glede.

Tenker nå at jeg kan ordlegge meg annerledes; istedet for å si du gjør sånn, du sier slik... kan jeg heller begynne å si jeg føler.. jeg ønsker... osv.?

Hvilke kommunikasjonstips har dere å gi? Skal lufte for mannen at vi kan vurdere et kurs, men tror han ser det som absolutt siste utvei....

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Gjest]

Kan dere sette dere ned og prate?

Og så sier du:

For det første, vit at jeg elsker deg, og du er den jeg vil dele livet med.

Jeg ønsker at vi har et godt liv sammen.

I det siste så har ting gått litt tungt. Jeg har kanskje missforstått ting du sier, og jeg er redd du har missforstått ting jeg sier.

Siden du er den jeg vil ha, og jeg håper du vil ha meg, så må vi begge gjøre noe for at ting blir bedre.

Hva tenker du om dette?

Med dine egne ord, selvsagt.

Har hørt at noen bruker en ball eller noe sånt, og den som har ballen skal få snakke mens den andre hører på. Og så sender man den fram og tilbake.

Trikset er å velge et tidspunkt da ingen av dere er sinte, trøtte eller veldig negative.

Og så må dere virkelig lytte til den andre, og ikke ta alt i verste mening.

Noen ganger ordlegger man seg klønete.

[AnonymBruker]

"Det har jeg ikke nå - bortsett fra i etterkant av krangling"

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[AnonymBruker]

Kan dere sette dere ned og prate?

Og så sier du:

For det første, vit at jeg elsker deg, og du er den jeg vil dele livet med.

Jeg ønsker at vi har et godt liv sammen.

I det siste så har ting gått litt tungt. Jeg har kanskje missforstått ting du sier, og jeg er redd du har missforstått ting jeg sier.

Siden du er den jeg vil ha, og jeg håper du vil ha meg, så må vi begge gjøre noe for at ting blir bedre.

Hva tenker du om dette?

Med dine egne ord, selvsagt.

Har hørt at noen bruker en ball eller noe sånt, og den som har ballen skal få snakke mens den andre hører på. Og så sender man den fram og tilbake.

Trikset er å velge et tidspunkt da ingen av dere er sinte, trøtte eller veldig negative.

Og så må dere virkelig lytte til den andre, og ikke ta alt i verste mening.

Noen ganger ordlegger man seg klønete.

Jeg er villig til å prøve hva som helst.

Tror at vi hadde hatt noe symbolsk å holdt i kanskje kan være en ide... vi avbryter hverandre litt for mye.

Også dette med å velge tidspunkt vil være avgjørende for oss. At vi rett og slett blir enige om når vi kan prate sammen og når vi ikke gjør det av hensyn til form. At vi lager noen regler.

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Havbris]

Themis kommer med mange gode råd her, som handler om å skaffe seg mer kunnskap om kommunikasjon mellom en sender og en mottager, og at det i denne prosessen kan oppstå mange misforståelser fordi budskapet tolkes annerledes av mottager enn slik det var ment fra avsender. Det som kommuniseres språklig skal igjennom mange ledd, i tillegg kommer non-verbal kommunikasjon som ledsager budskapet. Altså en mer kompleks prosess en man skulle tro.

Mye av dette vil dere lære på et samlivskurs - og det er noe helt annet enn samlivsterapi. Et samlivskurs vil gi dere kommunikasjonsteknikker- og ferdigheter som dere kan benytte når dere snakker sammen hjemme. En teknikk er f. eks at den som snakker ber mottageren om å fortelle hva slags budskap h*n hørte, for så å se om det stemmer med det avsender ønsket å kommunisere. En annen teknikk går som Themis sier, på å alltid referere til egne følelser og opplevelser - det er det eneste du kan ta ansvar for. Å si at motparten "er slik eller sånn" kan lett oppfattes som angrep og kan gi en opplevelse av å ikke være bra nok.

Som du ser så er kommunikasjon en prosess som krever en bevisstgjøring - og når det fungerer bra så er det kilde til utvikling i forholdet, respekt og følelse av ansvar for eget forhold.

[AnonymBruker]

Takk for svar! Hva gjorde du konkret?

Jeg er litt skeptisk til å blande inn ekstern hjelp så tidlig, dessuten vet jeg at hvis vi klarer å snu skuta så KAN vi. Men må vite hva jeg kan gjøre for å endre dette mønsteret, uten å gå på akkord med meg selv og mine behov.

Anonymous poster hash: c63e7...b30

Jeg prøvde bare å prate med henne på forskjellige måter, til jeg fant en som fungerte litt bedre enn den forrige. Så fortsatte jeg der, og sakte men sikkert kunne vi prate sammen, og da kunne jeg forklare hva som foregikk uten eksplosjon og krangel, og nå kan jeg prate "normalt" til henne. Det blir litt gnisninger innimellom, men så roer vi oss ned og kan ta samme praten om igjen, men på en normal måte.

Anonymous poster hash: a8d3e...0b3

[AnonymBruker]

Takk for alle gode tips. Havbris, mye av det du sier stemmer. Jeg har prøvd å si tilbake hvordan jeg oppfatter hva han sier og hva han mener, men det har eskalert krangelen. Derfor tenker jeg at jeg må gjøre noe med måten jeg sier ting på, for selv om han kanskje er fintfølende overfor tonefall og ord, er det i stor grad mitt ansvar å sørge for at han forstår mest mulig riktig hva jeg sier?...

Det er noe som har forvirret meg, altså når jeg prøver å "si tilbake" det han sa også blir han utålmodig og frustrert fordi jeg ikke har forstått han riktig. Virkelig slik at jeg har tenkt de siste dagene at selv om vi snakke samme språk, så gjør vi ikke det...

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Havbris]

Helt gjenkjennelig det du skriver. Det å skaffe seg kommunikativ kompetanse handler ikke bare om å formidle seg tydelig, men også om å være en god lytter - som lytter med interesse uten å samtidig forberede neste innlegg i debatten. Samboeren må ta tak i sin egen utålmodighet når du ikke forstår hva han forsøker å kommunisere, uten å bli irritert osv.

Og - er du sterkere verbalt enn samboeren din, og en som bruker mange ord? Før jeg selv ble bevisst på mine egne bidrag i kommunikasjonen med mannen min, klarte jeg ikke å se at min ordflom førte til taushet hos han ettersom diskusjonen skred frem. Hans taushet førte til flere ord hos meg osv osv, og da var vi inne i rundkjøringen.

Det første dere må være dønn ærlig på - er at dere har store utfordringer, og at begge er villige til å gjøre en stor (og til tider vanskelig) innsats for at dette skal bli bedre. Akkurat det handler om å svelge stolthet og kvele behovet for "å ha rett" og det å fordele skyld. Alt dette må vike om dere skal finne en måte å kommunisere på som gjør dere gode, begge to og som samtidig ivaretar forskjellene mellom dere.

Om dette er vanskelig uten hjelp, så anbefaler jeg virkelig et samlivskurs. Det kan oppleves som "drastisk". Jeg kjenner mange par som går på samlivskurs for å forebygge problemer. Folk går på matlaginskurs, dansekurs, treningskurs osv, fordi de ønsker å bli bedre på noe. Å gå på et samlivskurs innebærer et ønske om å bli en bedre kommunikasjonspartner. Og jeg er rimelig sikker på at den kompetansen vil komme dere begge til nytte i kommunikasjon i andre sammenhenger - med venner, i jobb etc.

[AnonymBruker]

Helt gjenkjennelig det du skriver. Det å skaffe seg kommunikativ kompetanse handler ikke bare om å formidle seg tydelig, men også om å være en god lytter - som lytter med interesse uten å samtidig forberede neste innlegg i debatten. Samboeren må ta tak i sin egen utålmodighet når du ikke forstår hva han forsøker å kommunisere, uten å bli irritert osv.

Og - er du sterkere verbalt enn samboeren din, og en som bruker mange ord? Før jeg selv ble bevisst på mine egne bidrag i kommunikasjonen med mannen min, klarte jeg ikke å se at min ordflom førte til taushet hos han ettersom diskusjonen skred frem. Hans taushet førte til flere ord hos meg osv osv, og da var vi inne i rundkjøringen.

Det første dere må være dønn ærlig på - er at dere har store utfordringer, og at begge er villige til å gjøre en stor (og til tider vanskelig) innsats for at dette skal bli bedre. Akkurat det handler om å svelge stolthet og kvele behovet for "å ha rett" og det å fordele skyld. Alt dette må vike om dere skal finne en måte å kommunisere på som gjør dere gode, begge to og som samtidig ivaretar forskjellene mellom dere.

Om dette er vanskelig uten hjelp, så anbefaler jeg virkelig et samlivskurs. Det kan oppleves som "drastisk". Jeg kjenner mange par som går på samlivskurs for å forebygge problemer. Folk går på matlaginskurs, dansekurs, treningskurs osv, fordi de ønsker å bli bedre på noe. Å gå på et samlivskurs innebærer et ønske om å bli en bedre kommunikasjonspartner. Og jeg er rimelig sikker på at den kompetansen vil komme dere begge til nytte i kommunikasjon i andre sammenhenger - med venner, i jobb etc.

Det kan nok være at det er noe med at jeg bruker flere ord enn ham. Han er ikke den tause typen, syns tvert i mot at han er flink til å snakke om følelser, men han snakker på en annen måte enn meg.

Han er ganske konkret når han legger frem sin side, mens han ofte oppfatter meg som at jeg "gjentar ting gjerne 3-4 ganger", noe som irriterer ham og gjør at han mener jeg går rundt grøten. Jeg på min side forsøker å understreke hva jeg mener for å unngå misforståelser og da sier jeg det gjerne mange ganger for å være sikker på at han skjønner hva jeg mener. Men så blir effekten det motsatte. Og da havner vi i en rundkjøring som du sier.

Et alternativ kan jo være at jeg starter med en samlivsbok/eller et kurs og prøver å implementere det fra min side, dersom han skulle merke at noe har endret seg til det positive kan jeg foreslå at vi begge tar kurset sammen...

Anonymous poster hash: c63e7...b30

[Havbris]

Jedg tror samlivskurs er for par - det er praktiske øvelser som en skal gjøre sammen med sin partner i den dynamikken dere har, ellers så blir det litt meningsløst. Selvsagt kan du lese deg til en del og prøve det ut - og kanskje endrer det noe hos din partner?

[AnonymBruker]

Jedg tror samlivskurs er for par - det er praktiske øvelser som en skal gjøre sammen med sin partner i den dynamikken dere har, ellers så blir det litt meningsløst. Selvsagt kan du lese deg til en del og prøve det ut - og kanskje endrer det noe hos din partner?

vi har fått pratet sammen og vi vil begge at denne kranglingen uten mål og mening tar slutt.

Vi er bare nødt til å kutte ut - enkelt og greit.

Samtidig kommer jeg til å gjøre mitt på sidelinjen med å gjerne lese litt og prøve ut.

Skulle det bli for gale, blir det samlivskurs.

Anonymous poster hash: c63e7...b30