Barnefar takler ikke overgangen fra to til tre.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg og min mann har nettopp fått et nytt familiemedlem. Han har under hele svangerskap tenkt at dette skulle være lett som bare det og jeg kunne fortsette på bachelor mens han var i permisjon. Så lett var det ikke.

Barnet er snart 3 måneder, og jeg kjenner jeg blir trist av hele greia. Guttungen vår fikk kolikk, og det tærer veldig. På begge såklart men jeg holder ut etter beste evne. Mannen min? Han blir aggressiv verbalt og jeg kjenner faktisk bare den negative energien han sender. Jeg gruer meg til barnet begynner å gråte - på grunn av han. Han plukker heller aldri barnet opp, viser det omsorg. Når han skal mate henne støtter han flaska opp, går ut og fortsetter med sitt så kommer han inn igjen etter en 10' minutt når flaska er tom og tar den med seg. Jeg tar meg av henne, men jeg savner så inderlig at den farskjærligheten. For han hadde drømmen vært at barnet hadde vært stille hele dagene og ligget inne på et mørkt soverom.

Han er kjempeflink praktisk, holder orden i hus etc. Gud så flink han er der, skryt til han. Tanken at han har fødselsdepresjon har slått meg. Håpet dette skulle ta ende etter noen måneder, men det har ikke gjort det og det sliter meg psykisk ned. Jeg gråter hver eneste dag, når han ikke ser meg. Det er jeg som må være den sterke. For vi har et kjempebra forhold, når vi bare er to. Og det har jeg lyst å kjempe for

Så, hva kan jeg gjøre for kjære far i hus? Jeg har prøvd å fått han til lege, venner, sviger. Bare han vil snakke med noen. Prøver å ta babyen ut av hus så ofte jeg kan, da han kan få fred og ro. Men det er mye begrenset hvor mye luksus han kan få, da jeg blir helt tappet for energi av å trave hele dagene med en kolikkbaby i armene.

Anonymous poster hash: 89359...8b2

Anonymous poster hash: 89359...8b2

[LilleBallerina]

Jeg hadde tatt en telefon til helsesøster. Hun vet nok godt hva som kan gjøres.

Lykke til

[Gjest Ciegus]

Han trenger litt hjelp ja. Kan han ha fått en fødselsdepresjon? Viktig å huske at også fedre kan få det, og da er det ikke bare å "skjerpe seg".

[lillemeg90]

Off dette hørtes tungt ut for hele familien kan hlres ut som om han har fått seg en fødselsdepresjon ja. Jeg ville også ringt jordmor for å få råd i hvordan du bør gå fram lykke til!

[AnonymBruker]

Han trenger få hjelp av profesjonelle.

Det vil bli fryktelig tungt for han å se at han han bedrevet med verbal mishandling av deg og omsorgssvikt av barnet når dette en gang går over av seg selv, så dess fortere han kommer i samtaler dess bedre er det.

Ring helsestasjonen, tving ham med til fastlegen. Han trenger hjelp.

Har han noen forståelse av hvilke skader spedbarn og barn kan få av dette, og at han risikerer at du forlater ham?

Anonymous poster hash: 1092a...a75

[kaprifolen]

Stakkars barn, stakkars deg, stakkars far... Ta han med til helsesøster, ja!

[Pysa]

Gå til kiropraktor med babyen. Det kan fjerne kolikken. Funket etter to ganger på begge mine kolikkbabyer.

Dette går over. Pust med dagen og gjør det beste ut av det. Barn vokser til og hverdagene blir mer normale. Ikke nødvendigvis rolige, men likevel bedre.

[Tibbie]

Hva om far får et par dager til å samle seg selv og tankene? Det virker som om han kan trenge det.

Send han ut av byen med et par venner ei helg. Fotballtur, eller noe annet han har interesse for. Kanskje han har venner eller familie utenbys han ikke har sett på en stund?

Samme helga får du ei venninne til å bo hos deg, som kan hjelpe deg med babyen.

[Leanne]

Hvis det er fødselsdepresjon hjelper det lite å sende far bort, han må snakke med noen. Ta det opp med helsesøster.

Støtter også forslaget om kiropraktor, var hos Kiropraktor med datteren min da hun var 3-4 uker. Det ble bedre etter kun 2 behandlinger. Vet at ikke alle har effekt, hjelper jo kun hvis babyen har en låsning et sted... Men er kanskje verdt et forsøk?

[AnonymBruker]

Ikke meningen å være slem, men kanskje han angrer? At han syns det er vanskelig og slitsomt med barn? Men realiteten er at han nå er far og må bidra. Ser flere anbefaler helsestasjon, men hva med familievernkontoret eller evt en psykolog?

Anonymous poster hash: df1f7...9af

[AnonymBruker]

Da bør han komme seg til fastlegen og sykemeldes, for han er tydeligvis ikke skikket til å ta seg av babyen. Da overtar du permisjonen, mens han henter seg inn igjen. Han kan også få henvisning til psykolog eller psykiatrisk sykepleier.

Om jeg var deg så hadde jeg hvert fall driti totalt i den bacheloren, den kan du t neste år mens den nyfødte kan dø av shaken baby syndrome i natt på grunn av en avflatet og deprimert far!

Anonymous poster hash: f0c88...829

[AnonymBruker]

Jeg skjønte ikke helt den praktiske situasjonen. Er ikke du hjemme med barnet når det er 3 måneder, men far har permisjonen? Det er i tilfelle det første jeg ville forandret på.

Anonymous poster hash: b1499...8f4

[Veurs]

Han høres helt utslitt ut.Huff, synes synd på dere.

Men et råd ang babyen. Min venninne gikk til en fotsoneterapeut, og merkelig nok hjalp det med en behandling. Han hun gikk til hette Halvgeir, husker ikke etternavnet nå , men han bodde i Sandefjord og han har hjulpet veldig mange små barn med kolikk.

[AnonymBruker]

Takk for svar. Ser det kan mistolket litt men jeg er hjemme

med barnet. Han jobber offshore 2/4. Planen var at jeg skulle fortsette på bachelor mens han hadde perm. Det var kanskje mer en ønsketenking da jeg så med engang at far ikke taklet dette noe særlig. Jeg har bestilt time til manuellterapaut men var 2 uker ventetid.

Jeg er enig i at jeg tror han angrer som bare det, og det er veldig sårt for meg. Ting har ikke vært slik han forventet og jeg tror det er her det gikk veldig galt.

Han er ikke verbal mot meg, men skriker stygge ord til barnet når det gråter og så må jeg ta over. Han kommer aldri til å være voldelig mot barnet, men han er veldig temperamentsfull.

-ts

Anonymous poster hash: 89359...8b2

[AnonymBruker]

for noen kan det vel ta litt tid før foreldrekjærligheten kommer? ellers er jeg enig i rådene om å søke profesjonell hjelp. Det er ikke meningen at det skal være slik, verken for deg eller han

Anonymous poster hash: 68304...afb

[AnonymBruker]

For meg så høres det mer ut som om faren ikke har tolmodighet med barnet og at han ikke helt viste hva han gikk til.

Han jobber jo vekke to uker, og da får han jo "fred"..

Synes heller synd på deg som må ta deg av barnet alene og i tillegg tilrettelegge for han ved å være mye ute med barnet osv, bare for at han ikke skal bli irritert.. Høres mer slitsom å være sammen med han enn uten han :-/

Håper no det ordner deg for deg 😘

Anonymous poster hash: 62b82...c31

[AnonymBruker]

Vet du hva. Dette handler ikke om å gi ham tid.

Som mannen min sa da jeg fortalte ham innholdet i tråden, han visste det kom en baby, et annet menneske han skal ta vare på, MÅ ta vare på. GET OVER IT!

Anonymous poster hash: 1316c...444

[Gjest AllisHagtorn]

Takk for svar. Ser det kan mistolket litt men jeg er hjemme

med barnet. Han jobber offshore 2/4. Planen var at jeg skulle fortsette på bachelor mens han hadde perm. Det var kanskje mer en ønsketenking da jeg så med engang at far ikke taklet dette noe særlig. Jeg har bestilt time til manuellterapaut men var 2 uker ventetid.

Jeg er enig i at jeg tror han angrer som bare det, og det er veldig sårt for meg. Ting har ikke vært slik han forventet og jeg tror det er her det gikk veldig galt.

Han er ikke verbal mot meg, men skriker stygge ord til barnet når det gråter og så må jeg ta over. Han kommer aldri til å være voldelig mot barnet, men han er veldig temperamentsfull.

-ts

Anonymous poster hash: 89359...8b2

Ikke for å gjøre vondt verre for deg - men dette er å være voldelig mot barnet.

Jeg hadde kontaktet fastlege og helsestasjon for å få en hastetime - og vær ærlig om skrikingen hans. Så hadde jeg ringt foreldre/familie og bedt ham flytte ut for en periode, eventuelt at jeg flyttet til familie.

Jeg kan akseptere frustrasjon og sinne - også at det en ekstremt sjelden gang eksploderer foran barnet når man virkelig er gått på veggen den dagen. Sålenge det aldri skjer igjen og man viser umiddelbar anger og ellers er veldig kjærlig og omsorgsfull mot barnet. Men ikke skriking som respons, det kan faktisk gi permanente skader hos barnet.

Jeg forstår han har det veldig vanskelig - men det har faktisk du også. Og det finnes ingen unnskyldning u verden for å skrike til et spedbarn - det er mishandling.

Barnet blir utrygg og redd, og lærer seg å frykt istedetfor omsorg.

Du må forøvrig bare droppe totalt denne bacheloren nå, være hjemme på heltid - gjerne få all hjelp dere kan få fra familie og gi barnet den omsorgen h*n trenger.

Får fryktelig vondt av denne babyen altså

Jeg må og være helt ærlig og si at jeg ikke forstår hvordan du har kunne latt dette skje mer enn en enkelt gang(om det har det) uten å ta et seriøst og alvorlig grep.

Dette kan gå seg til, men om dette ikke bunner i en dyp fødselsdepresjon for hans del hadde jeg tenkt meg om to ganger før jeg fortsatte livet med ham. Dette blir ikke første eller siste gangen barnet vil gjøre ham frustrert.

Endret 21. september 2014 av AllisHagtorn

[Gjest Coolaid]

Du gjør for samboer det som han egentlig skulle gjort for deg når du akkurat har vært gjennom en fødsel. Tenker her at dere bør snakke sammen og finne ut hvor skoen trykker og hva som er problemet hans. Finn ut hva han sliter med i stedet for å prøve å tilrettelegge for at han skal ha det bedre. Tilrettelegge for at han skal ha det bedre kan dere finne en løsning på sammen etterpå. Ikke jobb i det skjulte med å involvere helsesøster, familie og venner uten at han vet det.

Du må være tøff nok til å si at han gjør kolikk situasjonen verre med sin oppførsel. Kall en spade for en spade. Sier du ting rett ut er det større sjanse for at det går opp for ham hva han driver med.

Er han ikke mottagelig for at dere prater sammen om det som er vanskelig, eller at dere står fast, så er vel helsesøster, hans eller din fastlege et sted å starte.

[AnonymBruker]

men skriker stygge ord til barnet når det gråter og så må jeg ta over. Han kommer aldri til å være voldelig mot barnet, men han er veldig temperamentsfull.

-ts

Anonymous poster hash: 89359...8b2

Vet du hva, dette er faktisk mishandling allerede. Barnet forbinder frykt og redsel med far, og hvis han har så mye aggresjon i seg at han faktisk klarer å skrike stygge ord til et spedbarn så tar det ikke lang tid før han en dag er altfor sliten og trøtt og lei til at han gjør noe enda verre. Jeg lover deg! Dette er ikke noe du kan ta lett på, du må faktisk stå opp for barnet ditt og beskytte fra far, for dette er allerede over grensen.

Anonymous poster hash: 1316c...444