Når hunden spiser

[Gjest Helen Parr]

Inspirert av en annen tråd, lurer jeg på følgende:

Synes dere det er viktig å lære hunden at den skal kunne bli fratatt maten? Og hvordan lærer dere den dette?

Bakgrunnen min: Vi har tre små barn og to hunder. Da vi fikk den første hunden, en boxervalp, var eldstemann 15 måneder og jeg var gravid med nummer to. Vårt mål og filosofi med hundeholdet var at vi skulle være en familie som fungerte sammen med hunden. Dette skulle vi klare ved å være konsekvente i forhold til lederskap overfor hunden, og særlig dette med spisesituasjoner så jeg på som en viktig del. For oss er det ekstremt viktig at vi har hunder som takler å omgås småbarn, selvom vi er ytterst nøye på å oppdra barna slik at de skal omgås hundene på en korrekt måte.

Etter råd fra oppdretter og litteratur på området fjernet vi maten jevnlig mens boxeren var valp, med det resultat at den aldri utviser aggresiv atferd dersom den spiser idag.

Ellers har vi vært nøye på lederskapsmarkeringen (aldri fysisk avstraffelse!) helt fra valpestadiet, og resultatet er to trygge hunder som aldri viser tegn til å ville klatre i hierarkiet. Samtidig er de tøffe, "harde i hodet", skremmes og skvetter sjelden og er veldig lojale og kjærlige. Boxeren er ekstremt tillitsfull overfor andre mennesker, og er utrolig sosial. Pointeren er ikke så sosial - men det er helt tydelig hans personlighet.

Dette ble litt langt, men jeg lurer på hva deres tanker er rundt dette temaet lederskap og særlig det med hunder som spiser.

Endret 12. april 2008 av Helen Parr

[Ce'Nedra]

Jeg lærte dette for mange år siden. Vi har gjort det med hunden vår. Både "rotet" i maten med hendene og tok skåla litt bort og tilbake. I etterkant har jeg hørt at dette ikke er riktig å gjøre, men det har nå i alle fall gjort at det ikke er et problem at vi er rundt henne når hun spiser, og at hun ikke stresser hvis det kommer noen under måltidet. Tenker også at dette er viktig om det skulle komme barn her.

Men jeg vet altså ikke lenger hva som faktisk er korrekt å gjøre.

Uansett synes jeg det er viktig at hunden kjenner sin rang hos oss. Svigers passer henne innimellom, og da grensene er mer utflytende hos dem, ser jeg at dette gjør henne mer usikker enn hun er hos oss, i tillegg til at hun fort tar seg "friheter".

[mysan]

Jeg har nylig lest at man skal lære hunden hvem som er sjef, og at den skal kunne tåle at man tar fra den maten uten å bli aggresiv, og at dette kan gjøres ved at man tar fra den maten, legger noen ekstra biter i skålen mens den spiser, og gjerne lar barna også gjøre dette, slik at hender ikke blir en trusel i forhold til mat, som jo er livsviktig for hunden.

[Frey]

Mataggressjon er jo faktisk fullstendig akseptert i dyreverdenen - det er lov å forsvare maten sin. Å få bukt med mataggressjon kan like gjerne gjøres ved at man setter seg ned og tilfører mat heller enn å ta den bort.

Man kan faktisk stimulere mataggressjon ved å fjerne maten fra hunden. Dere kan jo tenke dere selv hvordan dere hadde reagert om noen til stadighet hadde kommet og tatt maten deres mens dere spiste? Da hadde vel også dere blitt på vakt etterhvert og ønsket å passe bedre på maten.

Hva angår barn og hund så må de lære med en gang at hunden ikke skal forstyrres mens den spiser (eller sover). Hvis man ikke klarer å få barna til å la hunden være i fred så får man kjøpe kompostbinger på Biltema og fysisk fjerne muligheten til at barnet kan gjøre det.

Selv kan jeg gjøre akkurat hva jeg ønsker med maten til bikkjene uten at de protesterer - men jeg ser ingen grunn til å trene på at jeg skal kunne ta fra dem maten. Skulle jeg av en eller annen årsak være nødt til å fjerne maten mens de spiser får de noe annet i bytte. Og nei, ingen av dem er i tvil om hvem som er sjefen i huset av den grunn.

[Gjest Helen Parr]

Interessant å lese hva du skriver, Frey. Vi har jo to hunder, og den ene er selvsagt under den andre i rang. Jeg opplever ofte at den dominante tar/forsøker å ta maten fra den andre, og den minste aksepterer dette. Jeg antar at dette er et uttrykk for at han er underdanig/ den andre dominant.

Vi har som sagt benyttet metoden som jeg beskrev overfor, og har fått hunder som overhode ikke er aggresive i spisesituasjoner. Noe må da ha vært vellykket med det?

Ellers er jeg veldig glad for innspill i alternative metoder enn det vi har brukt.

[FoxyFish]

Jeg har også tro på trening for å motvirke aggresjon rundt maten.

Jeg mener også at det er viktig at hunden ikke bare vender seg til å bli fratatt maten, men rett og slett assosierer noe positivt med at mennesker "roter" i maten dens. Å legge i noen ekstra gode godbiter mens hunden spiser er en god metode for dette.

[Frey]

Begge hundene her kan spise av hverandres mat uten at "eieren" av matskålen protesterer i det hele tatt. Den eneste gangen jeg har opplevd protest var en gang lillehunden var inne i munnen på gamlemor for å hente en godbit. Ellers så tar de hverandres tyggebein uten at noen ser ut til å bry seg - de kan jo bare hente et annet.

[Gjest Wolfmoon]

Nå har jo vi en hund som ikke akkurat er så interessert i mat, og derfor er heller ikke mataggresjon et stort problem. Det vi imidlertid alltid har hatt stort fokus på er at det er vi som skal bestemme når han får lov til å spise, ta godbiter etc. Dette har ført til en hund som alltid ser på oss, før han prøver å spise noe som helst. Dermed avverger vi i stor grad situasjoner der man må ta fra hunden maten/ting den har funnet langs veien.

I tillegg til dette er det jo hos oss vanlig å ta fra hunden maten, fordi han får "godbiter" på maten sin for at vi i det hele tatt skal få han til å spise. Derfor assosierer han kanskje det med å gi fra seg mat med at han får noe ekstra godt, og gjør dette uten problemer!

[Gjest Helen Parr]

@Frey: Vi fikk den yngste hunden som voksen (eller iallefall to år gammel) da den andre var seks og et halvt. Det er hannhunder begge to, og etter at vi hadde hatt den nye en stund ble det litt krøll mellom dem. Det virker som "sjefing" under foring er den situasjonen den eldste best markerer sin rang på. Det er iallefall min teori, og jeg tror det hadde vært annerledes dersom de hadde vokst opp sammen.

[Frey]

Det er jo uansett flere veier til Rom, og man har jo helt klart en annen kontroll når man kjøper valp. Jeg har likevel mere tro på å tilføre heller enn å ta fra siden det fører til en positiv opplevelse

[Gjest Helen Parr]

Jeg skal prøve det også, selv om jeg føler det blir litt å slå inn åpen dører. Hundene våre er såpass trygge i denne situasjonen at jeg sjelden tar fra dem maten. Det er bare hvis jeg må flytte noe, eller er borti dem av andre grunner jeg registerer at det er fullstendig uproblematisk.

[Medulla]

i en ulveflokk er det ikke natrulig at alle medlemmer i flokken får spise samtidig.

en ulv som ligger lavt på rangstigen vil finnes eg i at en som er høyt på rangstigen tar fra den maten dens.

slik skal en familiehund også takle at lederen av flokken ( eieren-mennesket) tar fra den maten mens den spiser.

det er du som er sjefen. du som har skaffet mat, og hunden er avhengig av deg for god tilgang på mat. .. du står fritt til å ta den vekk for så å gi den tilbake.

@Frey: hvor har du lest/ lært at å ta fra maten kan utløse frustrasjonsbetinget adferdsmønstre som kan føre til aggressivitet?

hvis jeg tar fra mine hundermaten setter de seg, forsøker å prøve ut adferder som ejg er villige til å belønne og dette gjør de til de får maten igjen....det fungerer dermed på samme måte som en godbit fungerer som en positiv forsterker....

jeg syns man skal lære en hund at sjefen eier maten og ved å ta maten vekk skal hunden takle både den eventuelle "frustrasjon" det er at maten blir tatt fra den og det faktum at menneskehender avbryter spising.

[Frey]

Hvor jeg har lært det? Mange steder egentlig, jeg leser både her og der, ser videoer mm så det er vanskelig å komme med en kilde sånn på stående fot. Hvis det er veldig viktig for deg kan jeg sikkert grave opp en dog, men det får vente til jeg har tid til å lete det fram.

Jeg mener det er rimelig logisk også jeg da. Man beskytter noe man er redd for å miste.

Men tåle det skal de selvfølgelig, og hvis jeg av en eller annen mystisk årsak skal finne det nødvendig å ta maten fra hundene mine så kan jeg det uten problem da de ikke er mataggressive i det hele tatt. Spiser de noe de ikke skal kan jeg uten problem åpne munnen deres og ta det ut.

Men å vise makten sin som leder ved å ta fra dem maten deres anser ikke jeg som godt lederskap.

[Gjest Gjest]

Det å ta fra hunden mat kan fungere kjempebra, men det kan også ha den "bivirkningen" at hunden begynner med forsvar av maten. Det å gi hunden noe har ofte samme effekt, men innebærer mindre risiko.

Dette har fungert bra her i huset:

Mens hunden spiser vanlig mat tar du fram noe den synes er enda bedre. Hold deg på "trygg avstand" slik at den ikke føler seg truet, og prøv å vifte med godbiten og lage lyder som gjør hunden oppmerksom på deg. Gi hunden godbiten når den ser på deg. Hvis det er vanskelig å få noen reaksjon kaster du godbiten bort til skålen. Fortsett med dette og gå gradvis nærmere i løpet av flere måltider. Målet er å kunne gå helt bort til skålen og legge godbiter i den. Gjør det til en vane å gjøre dette innimellom hele hundens liv. Hvis den har mange positive erfaringer (og ingen negative) med at noen kommer bort mens den spiser, vil det være mye mindre sannsynlig at den forsvarer seg den dagen du i et uoppmerksomt øyeblikk ikke ser at ettåringen krabber bort for å smake på hundematen.

For de aller fleste hunder vil det gå bra å gå mye raskere fram enn dette, men problemet er at du ikke vet hvilke hunder dette gjelder før du har prøvd. Det koster veldig lite å bruke noen minutter ekstra de første dagene. Hvis hunden derimot "misforstår" deg før den har skjønt poenget og tror du tar fra den maten tar det mye lengre tid å overbevise den om at du ikke er en trussel etterpå.

[Gjest Helen Parr]

Fin beskrivelse, gjest. Jeg regner med at du gjør dette på voksne hunder der man er usikre på reaksjonen.

Eller benytter du samme metode når man driver valpetrening også? Hos oss har vi som sagt rotet i maten fra den var helt liten, og han/de er vant til at vi er ved maten hans.

[Tabris]

Jeg leste også dette med at man skal ta fra hunden maten når den er liten, når jeg fikk min hund. Jeg pleide å rote litt i maten med fingrene mens hun spiste når hun var liten. Hun reagerte aldri, og etterhvert sluttet jeg med det. Det vil ikke være noe problem å ta fra henne maten nå skulle jeg ha behov for det.

I ettertid har jeg lest det Frey sier. Noen mener rett og slett at det ikke er nødvendig å gjøre noe som helst med dette, fordi hvis man en gang skulle ha et virkelig behov for å ta fra hunden maten (noe som vil være ytterst sjelden) så vil hunden bli så overrasket over at det skjer at den ikke får tid til å reagere.

[Gjest Helen Parr]

I ettertid har jeg lest det Frey sier. Noen mener rett og slett at det ikke er nødvendig å gjøre noe som helst med dette, fordi hvis man en gang skulle ha et virkelig behov for å ta fra hunden maten (noe som vil være ytterst sjelden) så vil hunden bli så overrasket over at det skjer at den ikke får tid til å reagere.

Det er ikke min erfaring. Mannens familie hadde en hund som helt tydelig ikke hadde fått fast nok oppdragelse/plassering i familiesystemet, og dette ble etterhvert veldig problematisk. Det førte til at man ikke kunne gå i nærheten av hunden når den spiste, at man ikke kunne gå forbi kurven når den lå der og den forandre nærmest personlighet når den fikk bein. Resultatet var også at den bet et familiemedlem i en slik situasjon.

Dette hadde jeg aldri kunnet leve med. Hunden viste så mange tegn til usikkerhet rundt egen plassering i rangsystemet. Dette var selvsagt ikke hundens feil, men et tydelig eksempel på at lederskap ikke var en del av valpelæringen overhodet.

[Tabris]

Ditt eksempel blir litt annerledes, Helen Parr. Da er det ikke maten i seg selv som er problemet, men grunnleggende ting i hele hundeholdet. Jeg var kanskje litt unøyaktig, men det var implisitt i mitt innlegg at hundeholdet man har er trygt på forhånd.

[Tabris]

Dobbelpost.

Endret 13. april 2008 av Tabris

[The Kitten]

Inspirert av en annen tråd, lurer jeg på følgende:

Synes dere det er viktig å lære hunden at den skal kunne bli fratatt maten? Og hvordan lærer dere den dette?

Bakgrunnen min: Vi har tre små barn og to hunder. Da vi fikk den første hunden, en boxervalp, var eldstemann 15 måneder og jeg var gravid med nummer to. Vårt mål og filosofi med hundeholdet var at vi skulle være en familie som fungerte sammen med hunden. Dette skulle vi klare ved å være konsekvente i forhold til lederskap overfor hunden, og særlig dette med spisesituasjoner så jeg på som en viktig del. For oss er det ekstremt viktig at vi har hunder som takler å omgås småbarn, selvom vi er ytterst nøye på å oppdra barna slik at de skal omgås hundene på en korrekt måte.

Etter råd fra oppdretter og litteratur på området fjernet vi maten jevnlig mens boxeren var valp, med det resultat at den aldri utviser aggresiv atferd dersom den spiser idag.

Ellers har vi vært nøye på lederskapsmarkeringen (aldri fysisk avstraffelse!) helt fra valpestadiet, og resultatet er to trygge hunder som aldri viser tegn til å ville klatre i hierarkiet. Samtidig er de tøffe, "harde i hodet", skremmes og skvetter sjelden og er veldig lojale og kjærlige. Boxeren er ekstremt tillitsfull overfor andre mennesker, og er utrolig sosial. Pointeren er ikke så sosial - men det er helt tydelig hans personlighet.

Dette ble litt langt, men jeg lurer på hva deres tanker er rundt dette temaet lederskap og særlig det med hunder som spiser.

Hva skal poenget med det være?