Lei og sliten

[AnonymBruker]

Jeg er gift og vi har vært sammen i 11 år. Vi har barn.

Han er snill. Jeg er veldig glad i han. Men vi er forskjellige og har vært det fra starten av når det kommer til å uttrykke følelser. Jeg er mer av en følsom person, mens han er mer praktisk rettet. Rasjonell. Samtidig er han veldig menneskeklok. Jeg har mye godt å si om han. Flink far.

Men følelsene mine har endret seg det siste året. Jeg distanserer meg mer og mer. Orker ikke gå inn i diskusjoner. Her er kjernen til problemene. han blir så høylytt og aggressiv i stemmen. Har aldri slått. Jeg er ikke redd for at det noen gang skal skje. Men han skal ofte bestemme, føler jeg. I diskusjoner. Det blir så svart/hvitt, og ikke plass til mine refleksjoner. Dette er min versjon. Han har sikkert sin egen. Før gikk jeg hvertfall ikke. Nå bare kjenner jeg mer og mer forakt for hans måte å være på i slike situasjoner. Kjenner at jeg orker mindre og mindre av hans måte å bare avfeie meg på. Jeg resignerer. Og vet at det ikke er bra.

Jeg kjenner igjen meg selv. Har én gang tidligere vært i et langt forhold (10 år) der jeg til slutt gikk. Da var stemningen i meg den samme som nå. Men da hadde jeg ikke barn. Nå er situasjonen annerledes. Jeg kan ikke gå. Vil ikke påføre barna, familie og venner den smerten.

Samtidig kjenner jeg meg kvelt. Skal vi bare leve sånn? Vi har ikke sex lengre. Det kan gå 6-7 mnd mellom hver gang. Det er ingen av oss som tar initiativet. Dette kjenner jeg også igjen fra det tidligere bruddet med ex.

Vi gikk til familierådgivning ganske tidlig i forholdet pga. disse kommunikasjonsproblemene. Det gikk seg til. Men nå kjenner jeg at det har etablert seg et negativt mønster. Og jeg orker nesten ikke tanken på familieveiledning igjen. Har ikke motivasjon.

Hva nå?

Anonymous poster hash: 22b4e...55a

[Intiusjon]

Jeg er gift og vi har vært sammen i 11 år. Vi har barn.

Han er snill. Jeg er veldig glad i han. Men vi er forskjellige og har vært det fra starten av når det kommer til å uttrykke følelser. Jeg er mer av en følsom person, mens han er mer praktisk rettet. Rasjonell. Samtidig er han veldig menneskeklok. Jeg har mye godt å si om han. Flink far.

Men følelsene mine har endret seg det siste året. Jeg distanserer meg mer og mer. Orker ikke gå inn i diskusjoner. Her er kjernen til problemene. han blir så høylytt og aggressiv i stemmen. Har aldri slått. Jeg er ikke redd for at det noen gang skal skje. Men han skal ofte bestemme, føler jeg. I diskusjoner. Det blir så svart/hvitt, og ikke plass til mine refleksjoner. Dette er min versjon. Han har sikkert sin egen. Før gikk jeg hvertfall ikke. Nå bare kjenner jeg mer og mer forakt for hans måte å være på i slike situasjoner. Kjenner at jeg orker mindre og mindre av hans måte å bare avfeie meg på. Jeg resignerer. Og vet at det ikke er bra.

Jeg kjenner igjen meg selv. Har én gang tidligere vært i et langt forhold (10 år) der jeg til slutt gikk. Da var stemningen i meg den samme som nå. Men da hadde jeg ikke barn. Nå er situasjonen annerledes. Jeg kan ikke gå. Vil ikke påføre barna, familie og venner den smerten.

Samtidig kjenner jeg meg kvelt. Skal vi bare leve sånn? Vi har ikke sex lengre. Det kan gå 6-7 mnd mellom hver gang. Det er ingen av oss som tar initiativet. Dette kjenner jeg også igjen fra det tidligere bruddet med ex.

Vi gikk til familierådgivning ganske tidlig i forholdet pga. disse kommunikasjonsproblemene. Det gikk seg til. Men nå kjenner jeg at det har etablert seg et negativt mønster. Og jeg orker nesten ikke tanken på familieveiledning igjen. Har ikke motivasjon.

Hva nå?

Anonymous poster hash: 22b4e...55a

Oj,dette var nesten som å lese om meg selv.Er i lignende forhold men vi har ikke felles barn.Jeg trenger å høre at han er glad i meg og har tatt det opp flere ganger, siste gangen var nå nylig, og det blir siste gangen jeg tar det opp. Om ikke ting endrer seg litt er jeg redd jeg ikke orker mer av forholdet. Det med diskusjoner er og helt likt din mann. Min partner har ved noen anledninger gitt meg frysninger fordi han blir så kald,som en totalt annen person. Omtrent hver gang dreier og diskusjonen seg om meg og hva jeg gjør galt. Har du helt avskrevet å gå fra han? Du fortjener jo lykke selv om dere har barn. Tro meg,å vokse opp med foreldre som er ulykkelige sammen setter spor i et barn. Å skille lag er i noen tilfeller det aller beste. En dyktig psykolog jeg gikk hos sa at jeg må akseptere at partneren ikke er like følsom som meg og ikke viser kjærlighet på samme på som meg, eller så bør jeg vurdere om han er rett for meg. Det er sjeldent mennesker forandrer seg desverre. Send gjerne pm om du ville prate mer. Følte meg så igjen i alt du skriver.

[Intiusjon]

Jeg er gift og vi har vært sammen i 11 år. Vi har barn.

Han er snill. Jeg er veldig glad i han. Men vi er forskjellige og har vært det fra starten av når det kommer til å uttrykke følelser. Jeg er mer av en følsom person, mens han er mer praktisk rettet. Rasjonell. Samtidig er han veldig menneskeklok. Jeg har mye godt å si om han. Flink far.

Men følelsene mine har endret seg det siste året. Jeg distanserer meg mer og mer. Orker ikke gå inn i diskusjoner. Her er kjernen til problemene. han blir så høylytt og aggressiv i stemmen. Har aldri slått. Jeg er ikke redd for at det noen gang skal skje. Men han skal ofte bestemme, føler jeg. I diskusjoner. Det blir så svart/hvitt, og ikke plass til mine refleksjoner. Dette er min versjon. Han har sikkert sin egen. Før gikk jeg hvertfall ikke. Nå bare kjenner jeg mer og mer forakt for hans måte å være på i slike situasjoner. Kjenner at jeg orker mindre og mindre av hans måte å bare avfeie meg på. Jeg resignerer. Og vet at det ikke er bra.

Jeg kjenner igjen meg selv. Har én gang tidligere vært i et langt forhold (10 år) der jeg til slutt gikk. Da var stemningen i meg den samme som nå. Men da hadde jeg ikke barn. Nå er situasjonen annerledes. Jeg kan ikke gå. Vil ikke påføre barna, familie og venner den smerten.

Samtidig kjenner jeg meg kvelt. Skal vi bare leve sånn? Vi har ikke sex lengre. Det kan gå 6-7 mnd mellom hver gang. Det er ingen av oss som tar initiativet. Dette kjenner jeg også igjen fra det tidligere bruddet med ex.

Vi gikk til familierådgivning ganske tidlig i forholdet pga. disse kommunikasjonsproblemene. Det gikk seg til. Men nå kjenner jeg at det har etablert seg et negativt mønster. Og jeg orker nesten ikke tanken på familieveiledning igjen. Har ikke motivasjon.

Hva nå?

Anonymous poster hash: 22b4e...55a

Oj,dette var nesten som å lese om meg selv.Er i lignende forhold men vi har ikke felles barn.Jeg trenger å høre at han er glad i meg og har tatt det opp flere ganger, siste gangen var nå nylig, og det blir siste gangen jeg tar det opp. Om ikke ting endrer seg litt er jeg redd jeg ikke orker mer av forholdet. Det med diskusjoner er og helt likt din mann. Min partner har ved noen anledninger gitt meg frysninger fordi han blir så kald,som en totalt annen person. Omtrent hver gang dreier og diskusjonen seg om meg og hva jeg gjør galt. Har du helt avskrevet å gå fra han? Du fortjener jo lykke selv om dere har barn. Tro meg,å vokse opp med foreldre som er ulykkelige sammen setter spor i et barn. Å skille lag er i noen tilfeller det aller beste. En dyktig psykolog jeg gikk hos sa at jeg må akseptere at partneren ikke er like følsom som meg og ikke viser kjærlighet på samme på som meg, eller så bør jeg vurdere om han er rett for meg. Det er sjeldent mennesker forandrer seg desverre. Send gjerne pm om du ville prate mer. Følte meg så igjen i alt du skriver.