Venninne som ikke vet sitt eget beste akkurat nå.

[AnonymBruker]

Jeg og ei venninne jeg ikke har kjent så lenge, men fort ble kjent med og bryr meg masse om skal møtes til lunsj i morgen.

Tidligere har hun ikke spurt om råd, bare trengt noen å snakke med. Men nå har hun sagt at hun vil ha råd/hjelp angående eksen.

Det ble slutt i november. Men de var mye sammen, til hun flyttet dit hvor jeg bor for å jobbe i et vikariat i februar.

Jeg synes han virker som en manipulerende rass, som vet nøyaktig hvordan han skal tvinne henne rundt lillefingeren og ikke gi slipp på henne.

Men det vil jeg ikke si direkte til henne. Har blitt sint på han av å høre når hun forteller, men viser det ikke.

Jeg må si hva jeg synes, uten å snakke dritt om fyren.

Han var utro mot henne. Først en gang, ble tilgitt. Og så skjedde det jaggu igjen.. Vet ikke detaljene rundt det. Men kan ikke begripe at hun ikke dropper han helt.

Hun har samvittighet fra en annen verden. Så når han ringer henne, så svarer hun, selv om hun ikke har lyst. Han sier at han savner henne, at ting kan bli bra igjen, han får henne til å drømme om hva som kan bli bra, at han er klar for å stifte familie med henne osv, han får henne til å føle at noen trenger henne (han ringer f.eks. og lurer på hva hun syntes han burde ha på seg på jobbintervju og andre sånne småting som han egentlig burde få til selv).

Han ringer henne ofte. Gir henne masse oppmerksomhet. Lytter når hun trenger noen å snakke med. Synes det blir litt som å slå noen satans hardt i trynet, for så å si "næhmen, stakkar deg.." og så stryke kinnet til vedkommende. Jeg gremmes..

Hun har et veldig lite nettverk. Dette utnytter han. Jeg synes han utnytter så mye...

En stund virket det som at hun klarte seg bra. Og så spurte han om han kunne komme på besøk. Hun sa at hun var usikker.. Så dukket han jammen opp på døra hennes. Hun ville ikke si at han ikke var velkommen, så han ble der i fem dager. De hadde det visst hyggelig da, og hun gikk noen skritt tilbake i forhold til å fri seg fra han. Han prøvde å sjarmere henne og få henne tilbake.

Noen ganger føler hun seg sterk, og at hun kan klare seg selv og få det bedre uten han. Andre ganger virker hun redd for å ikke finne en annen (å få familie med, hun er 32 og vil ha barn om ikke altfor lenge). Redd for å være alene. Mange av vennene var opprinnelig hans, og vil fortsette å være hans, men ikke hennes. De pleide også å jobbe sammen, de bodde sammen...

Klart det er komfortabelt på et vis å gå tilbake til det dårlige, istedet for å fortsette på den nye usikre veien. Men hvordan kan jeg vise henne at jeg er der for henne, og at flere etter hvert også vil være der for henne.. At det helt sikkert dukker opp en god mann for henne. En som behandler henne som den flotte personen hun er?

Hun er så snill. Altfor snill mot enkelte. Tenker mer på andre enn seg selv.. Kunne sikkert latt noen sove i senga si, og selv ligget på gulvet. Eller gitt noen pengehjelp, så hun selv måtte spikket og spart en stund.

Hun kan jo ikke gå tilbake til han tufsen selv om han vil ha henne tilbake. Fordi hun synes synd på han, fordi han viser anger (men hvor lenge vil det vare, om det blir de to igjen?)

Hun må jo forstå det selv. Jeg kan ikke prøve å overbevise henne. Men virkelige venner skal jo gi en liten dytt når det trengs også.

Har sjelden møtt noen med så lite selvfølelse/respekt på dette området, og vet ikke helt hva jeg skal si til henne egentlig....

Viktig at hun ikke føler seg dømt av meg også.

Anonymous poster hash: 65362...e36

[AnonymBruker]

Jeg har vært hun venninnen din, nesten akkurat som du beskriver... Og hun vet sannsynligvis alt dette selv, innerst inne. Hun ville sannsynligvis gitt deg akkurat samme råd som du gir henne hvis situasjonen var motsatt, og hun vet det.

Når jeg tenker tilbake på hvordan det var så tror jeg ingen kunne "overtalt" meg til å dumpe drittsekken. Ja han var utro, ja han lurte meg trill rundt og løy om "venninner" som slett ikke bare var venninner osv.

Men når mannen du elsker over alt på jord "trenger deg", gråter, trygler og ber... Og hvis han er som min mann (eks) stiller opp for deg på alle mulige områder ellers, ja så unnskylder man utroskap og løgner, man blir besatt av å bortforklare alt det shady som foregår. Jeg "gjennombruddet" mitt kom da jeg satte meg ned og skrev ned alt det han hadde gjort mot meg. Alle meldinger han hadde sendt som jeg hadde lest, damene han åpenbart hadde møtt bak min rygg, løgnene jeg hadde avslørt og en egen liste med ting jeg mistenkte, historier han hadde kommet opp med som ikke rimte. Deretter skrev jeg ned alt det gode. At han alltid stilte opp på kort varsel hvis jeg trengte ham. At han gjorde praktiske ting for meg med glede. At han ukentlig fulgte sønnen min på fotballtrening og åpenbart brydde seg om han. At han sa han elsket meg og knakk sammen i gråt hvis jeg hadde sagt at jeg ville gå fra ham.

Jeg leste dette, igjen og igjen over noen uker. Og den vonde listen fylte meg med så mye sinne som bare vokste for hver gang jeg så det svart på hvitt, så mye at alt det gode han gjorde bleknet mer og mer og ikke betydde all verden lenger.

Jeg har ikke noen gode forslag til hva du skal si til henne. Jeg hadde en ærlig venninne oppe i det hele, hun kom med noen forsiktige "han fortjener deg ikke", men hun sa ingenting når jeg var euforisk etter et nesten-brudd og kom ikke med formaninger når jeg gråt fordi han nok en gang hadde møtt noen bak min rygg. Hun var bare en venninne som jeg alltid kunne betro meg til, og som støttet meg uansett. Hun fikk meg aldri til å føle meg dum når jeg betrodde meg.. Hadde hun lagt ut om hva slags dritt han var og at jeg måtte gå fra ham på flekken hadde jeg sannsynligvis valgt å ikke betro meg til henne neste gang.

Det er så vanskelig å forklare de som ikke har opplevd et sånt forhold. Jeg har ikke dårlig selvtillit, jeg har aldri latt meg tråkke på før eller siden, men denne mannen hadde et sånt grep rundt meg som var helt forferdelig.

Huff, dårlig med råd, men jeg håper virkelig det ordner seg for henne. Vær venninne først og fremst, også hvis hun tar ham tilbake for en periode.

Anonymous poster hash: b2601...bfc

[AnonymBruker]

Hadde hun lagt ut om hva slags dritt han var og at jeg måtte gå fra ham på flekken hadde jeg sannsynligvis valgt å ikke betro meg til henne neste gang.

Ikke sant. Er ganske redd for å tråkke feil..

Godt du fikk deg en åpenbaring på egen hånd! Det er jo det beste.. Og eneste mulighet igrunn, for min venninne også. At hun ser ting selv. Men nå ber hun om råd da... Og mitt råd er jo i hovedsak å droppe den drittsekken først som sist. Men det vil jeg ikke si rett ut.

Anonymous poster hash: 65362...e36

[AnonymBruker]

Kanskje du kan be henne gjøre det jeg gjorde. Skrive ned alt det dårlige han har gjort/sagt, lese det, tenke over om hun har lyst til å leve med en sånn mann. Hver gang han kontakter henne kan hun jo lese den og deretter bestemme seg for om hun vil ha ham i hus. For hukommelsen er sannsynligvis elendig når det kommer til ting han har gjort mot henne. Fordi hun har unnskyldt og bortforklart det så mange ganger i sitt eget hode.

Råd henne gjerne til å ikke involvere seg på nytt med ham, men gjør det klart at du støtter henne uansett, at du ikke synes hun er dum som evt tilgir og tar ham tilbake.

Jeg leste mange forum da jeg var i tvil og kommentarer som "fy faen, hva lurer du på, fyren har vært utro, dump ham" - det preller av som vann på gåsa. Det gjør vondt verre når alle sier at du er dum som blir hos den fyren, for ja...hvis jeg faktisk er så dum, hvem andre vil ha meg da?

Anonymous poster hash: b2601...bfc

[AnonymBruker]

Ville aldri kalt henne dum. Og synes ikke hun er dum. For etter flere år med en mann, uten så mye annet nettverk, så er det forståelig at man ikke bare vil forlate og aldri se seg tilbake.

Men når han oppfører seg som han gjør nå, blir jeg nesten kvalm. At han får seg til å ville utsette henne for seg selv igjen...

Jeg tror at hun vet hva som er best. Det er bare den "konstante" kontakten med han som føkker opp ting. Hver gang hun får litt tid til å tenke klart, så kan man banne på at han ringer og får tankene hennes over på han/det bra de hadde igjen. Det krever ikke gedigen innsats fra han å vise seg fra sin beste side nå, men jeg tror hun føler seg litt smigret dessverre.

Husker at jeg etter brudd med typer, som regel husket mest av det positive. Og lurte litt på om bruddet var lurt. Men siden jeg sjelden har fortsatt kontakten med dem, har det dabbet av og jeg husker mer og mer hvor håpløse forholdene var.

En gang var det faktisk fint å beholde kontakten, for jeg ble minnet på hva som ikke fungerte mellom oss.

Det virker det som at det gjør med venninnen min og. Hun sa at hun ikke er forelsket i han lenger, at hun ikke vil bli sammen med han igjen osv. Men så blir hun manipulert, som jeg nevnte.. Og han gir henne ikke valg, han presser seg på. Tenk å troppe opp hos henne da, etter en ganske lang reise.. Gjør det ikke lett å si "Vettu hva, du er ikke invitert. Reis hjem igjen!" Han må høre i stemmen hennes at hun er lei av at han ringer så ofte og.. Sukk..

Ser for meg at negativ-lista ville blitt kort sånn som ting er nå.. Og å si til noen at en de har kontakt med er manipulerende... får jeg meg ikke til å gjøre... For det er også en ting man bare må se selv. Samtidig som at når man får opp øynene, skulle man ønske at noen sa "Våkne opp!!" tidligere..

Anonymous poster hash: 65362...e36

[AnonymBruker]

Det er mye hun gjør, som hun ikke har lyst til. Få henne til å se mer på egne behov, la henne vite at det er ok å ikke please folk rundt seg hele tida. Spesielt når det går på bekostning av henne selv. Man er sin egen lykkes smed.

Anonymous poster hash: 67ff2...954