Jeg gir opp kjærligheten

[Eivindur1]

Jeg skriver dette for å få ut litt damp og fordi jeg er lei.

Jeg gir offisielt opp kjærligheten. Hvorfor? Fordi hele mitt såkalte kjærlighetsliv (eller mangel på) kun er en historie om lengsel og sårede følelser. Og jeg er nå i voksen alder...

Joda, jeg har vært i to langvarige forhold (dvs ett og to år). Begge ble avsluttet av samme grunn: Hun flyttet fra byen jeg bor i.

Etter det forrige forholdet tok slutt (ca 1,5 år siden) så har jeg hatt en "playing period". Det var ikke mangel på jenter som jeg har kunnet hatt litt kortvarig glede med, og en stund var det kun det jeg ønsket også.

Men nå er jeg lei av det.. nå har jeg vært på søken etter ei jente jeg kan bygge noe stabilt med. Problemet er bare at hun ikke finnes. Enten liker hun meg ikke, ellers så liker ikke jeg henne. Story of my life.

Jeg mener selv jeg ikke har høye krav. De er som følger:

- Hun må ha litt omløp i hodet. Trenger ikke å være noe geni, men jeg ser ikke etter ei bimbo/trophy wife. Jeg må kunne ha meningsfulle samtaler med henne, og det har jeg med de fleste.

- Hun må være tiltrekkende. Hun trenger på langt nær være modell eller byens peneste. Faktisk syns jeg ei gjennomsnittlig norsk jente er pen nok, så det er nok for meg.

- Hun må være sosialt oppegående. Ikke miss popular, men hun må være ei som jeg kan introdusere til venner og familie og som kan komme overens med dem.

- Vi må dele et noenlunde likt verdisyn, men trenger ikke være enige i alt. Dette ekskluderer kun sterkt konservative jenter i grunn.

Etter min mening er de fleste norske jenter innenfor alle fire punkter.

Så hvorfor finner jeg henne ikke? Jeg mener selv jeg har mange gode kvaliteter: Jeg er snill og omsorgsfull og aldri den som havner i slåsskamper. Jeg behandler folk med respekt. Jeg har høy utdannelse og har en stabil godt betalt jobb. Jeg er ansvarsfull når det gjelder stort sett alt, enten det er pengebruk, jobb, rus osv. Jeg er slank og hører jeg ser bra ut, og velger å tro på det. Jeg har mange venner og ser på meg selv som en sosial og omgjengelig person.

LIkevel er historien alltid den samme; "jeg har ikke de følelsene," sier de. Hvis de i det hele tatt gir meg en forklaring da. Noen gidder ikke en gang å svare meg hvis jeg melder dem og spør om de vil ta en kaffe e.l.

Jeg mangler også arenaer der jeg kan møte nye jenter. På jobb er stort sett alle 20-30 år eldre enn meg. Byen har etter hvert blitt uaktuell. Joda, jeg har møtt jenter jeg har tatt med meg hjem eller blitt med hjem, og dagen etter så bytter vi telefonnummer og blir enige om å holde kontakten. Hva skjer? Jo, hun gidder ikke å svare når jeg spør om vi skal finne på noe. Hva er greia med det?

Tinder har jeg prøvd. Hun siste jeg prata med der meldte jeg litt frem og tilbake med. Så skrev hun "åja, jeg vet hvem du er!".
Den neste meldingen jeg sendte svarte hun aldri på, og dagen etter så hadde hun fjernet meg som "match". Oppløftende? Nei, ikke særlig.
Det er problemet med dagens SMS- og smartphone-samfunn; folk gidder ikke en gang å si at de ikke er interesserte. De bare ignorerer meg i stedet.

Jeg har god selvtillitt når det kommer til mange ting i livet, men har alltid vært usikker når det kommer til jenter. Men hva gjør jeg galt? Jeg skjønner det bare ikke. Overalt rundt meg ser jeg så mange lykkelige par. Jeg ser også gutter jeg mener er under min "standard" og som er sammen med flotte og smarte jenter. Jada, jeg vet det høres arrogant ut, men det er sånn det oppleves.

Og de fleste av mine gode jevnaldrende venner er i stabile forhold nå; enten samboer, gift og gjerne med småbarn. Jeg har aldri vært gift eller bodd med noen.

Jeg er lei av å jage etter jenter nå, og gir offisielt opp. Hvorfor er det slik at jeg alltid må ta initiativ? Og når jeg gjør det så møter jeg bare en kald skulder og et "jeg føler ikke slik"? Når jeg møter eller kommer i prat med nye jenter nå så tenker jeg "du kommer bare til å såre meg som alle andre". For slik har det vært til nå. Stort sett. Jeg gidder det ikke mer og erklærer kjærligheten som et tilbakelagt kapittel. Fra nå av er det jobb og karriere for alle penga.

Sånn, der var det ute. Takk til alle som orket å lese.

Endret 26. august 2014 av Eivindur1

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Bor du hovedstaden eller en mindre by? Hvor lange var dine tidligere forhold på det lengste?

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Hvor gammel er du? Bor du hovedstaden eller en mindre by? Hvor lange var dine tidligere forhold på det lengste?

Anonymous poster hash: 229de...91e

30, mellomstor by, to år.

Joda, jeg vet 30 ikke er "veldig gammel", men når kjærlighetslivet har vært slik siden jenter i det hele tatt ble et tema, mens stort sett alle mine venner har vært av og på med samboere og ekteskap så føles det veldig demotiverende.

Endret 26. august 2014 av Eivindur1

[AnonymBruker]

30, mellomstor by, to år.

Joda, jeg vet 30 ikke er "veldig gammel", men når kjærlighetslivet har vært slik siden jenter i det hele tatt ble et tema, mens stort sett alle mine venner har vært av og på med samboere og ekteskap så føles det veldig demotiverende.

Var disse forholdene med jenter du ideellt sett ville blitt med og giftet deg med? Begge to?

Og var det slik at de dro under dekke av at de "måtte flytte" uten annen forklaring?

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Var disse forholdene med jenter du ideellt sett ville blitt med og giftet deg med? Begge to?

Og var det slik at de dro under dekke av at de "måtte flytte" uten annen forklaring?

Anonymous poster hash: 229de...91e

Hei. Gode spørsmål, men vet ikke om jeg har noen gode svar. Jeg hadde et godt forhold og følelser til begge (ikke samtidig!) en periode, og jeg ser ikke bort i fra at det kunne blitt mer med en eller begge. Men begge flyttet pga studiemuligheter et annet sted. Og dessverre var dette steder som var uaktuelle for meg å flytte til.

[AnonymBruker]

Hei. Gode spørsmål, men vet ikke om jeg har noen gode svar. Jeg hadde et godt forhold og følelser til begge (ikke samtidig!) en periode, og jeg ser ikke bort i fra at det kunne blitt mer med en eller begge. Men begge flyttet pga studiemuligheter et annet sted. Og dessverre var dette steder som var uaktuelle for meg å flytte til.

Vel disse kvinnene så deg ikke som mannen med stor M de ville tilbringe fremtiden med. Så enkelt er det. Hva som var årsaken er usikkert, men de trodde de kunne få noe bedre og prioriterte ikke forholdet.

Studier og jobb betyr noe, men sannheten er at de fleste er fleksible dersom de har funnet en de mener de vil tilbringe livet med. Kvinner mer enn menn er villige til å flytte på seg.

Kanskje er det vissheten om dette som demotiverer deg - selv om du ikke ville valgt en av disse kvinnene er det et lite slag mot egoet at de ikke ville ha deg. Da er det lett å forherlige forholdet.

Har du alltid villet ha et forhold? Dvs. at et monogamt, langvarig forhold er viktig for deg og at livet ikke er like spennende uten? Jeg får inntrykk av det når jeg leser det du skriver.

Det er klart at mange vil ha en partner men du skal kunne oppleve lykke uten. Tyveårene er også veldig viktige år - mesteparten av din profesjonelle og personlige utvikling forekommer i disse årene. Det er nettopp derfor de fleste attraktive menn ikke gifter seg med en jente de traff da de var 23. De prioriterer ikke forhold i denne fasen fordi det er nok med studier å jobbe å fokusere på, og de vet i tillegg at ti år frem i tid vil de kunne få en langt bedre kvinne enn de gjorde da - de er mer selvsikre, utviklet og erfarne.

Det er ingenting galt med å trives i forhold og nå når du er 30 er det normalt å ville ha det. Jeg bare lurer på hvorfor du allerede er demotivert og lar dette tynge deg ned når dette egentlig er noe som er naturlig å begynne å tenke på nå, ikke ha "slitt med" i flere år?

Synes du alt er på topp i livet ellers - sosialt og jobbmessig?

Anonymous poster hash: 229de...91e

[AnonymBruker]

^studier og jobb å fokusere på

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Vel disse kvinnene så deg ikke som mannen med stor M de ville tilbringe fremtiden med. Så enkelt er det. Hva som var årsaken er usikkert, men de trodde de kunne få noe bedre og prioriterte ikke forholdet.

Studier og jobb betyr noe, men sannheten er at de fleste er fleksible dersom de har funnet en de mener de vil tilbringe livet med. Kvinner mer enn menn er villige til å flytte på seg.

Kanskje er det vissheten om dette som demotiverer deg - selv om du ikke ville valgt en av disse kvinnene er det et lite slag mot egoet at de ikke ville ha deg. Da er det lett å forherlige forholdet.

Har du alltid villet ha et forhold? Dvs. at et monogamt, langvarig forhold er viktig for deg og at livet ikke er like spennende uten? Jeg får inntrykk av det når jeg leser det du skriver.

Det er klart at mange vil ha en partner men du skal kunne oppleve lykke uten. Tyveårene er også veldig viktige år - mesteparten av din profesjonelle og personlige utvikling forekommer i disse årene. Det er nettopp derfor de fleste attraktive menn ikke gifter seg med en jente de traff da de var 23. De prioriterer ikke forhold i denne fasen fordi det er nok med studier å jobbe å fokusere på, og de vet i tillegg at ti år frem i tid vil de kunne få en langt bedre kvinne enn de gjorde da - de er mer selvsikre, utviklet og erfarne.

Det er ingenting galt med å trives i forhold og nå når du er 30 er det normalt å ville ha det. Jeg bare lurer på hvorfor du allerede er demotivert og lar dette tynge deg ned når dette egentlig er noe som er naturlig å begynne å tenke på nå, ikke ha "slitt med" i flere år?

Synes du alt er på topp i livet ellers - sosialt og jobbmessig?

Anonymous poster hash: 229de...91e

Hei igjen.

Jeg vet ikke om jeg er enig i at dette er noe som er naturlig å begynne å tenke på nå - stort sett alle mine venner fra barndommen og ungdomstiden er godt etablerte nå, og jeg kan ikke la være å sammenligne meg med dem.

Ja, jeg vet jeg ikke er veldig gammel, men akkurat nå føler jeg bare at det ikke er noen der, og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal lete.

De to nevnte forholdene var på hell da de flyttet, så jeg deler dine tanker der.

Når det gjelder hva jeg har søkt etter så har jeg for det meste ønsket forhold, ja. Men i perioder har jeg vært fornøyd med å være singel.

Sosialt og jobbmessig er jeg mye mer komfortabel. Klart, ting kan alltids bli bedre, men her er jeg ikke usikker på samme måte.

Dvs sosialt sett sliter jeg jo med det at alle mine jevnaldrende venner er etablerte og ikke har tid til annet enn dame og barn...

Endret 26. august 2014 av Eivindur1

[AnonymBruker]

Hei igjen.

Jeg vet ikke om jeg er enig i at dette er noe som er naturlig å begynne å tenke på nå - stort sett alle mine venner fra barndommen og ungdomstiden er godt etablerte nå, og jeg kan ikke la være å sammenligne meg med dem.

Ja, jeg vet jeg ikke er veldig gammel, men akkurat nå føler jeg bare at det ikke er noen der, og jeg vet ikke en gang hvor jeg skal lete.

De to nevnte forholdene var på hell da de flyttet, så jeg deler dine tanker der.

Når det gjelder hva jeg har søkt etter så har jeg for det meste ønsket forhold, ja. Men i perioder har jeg vært fornøyd med å være singel.

Sosialt og jobbmessig er jeg mye mer komfortabel. Klart, ting kan alltids bli bedre, men her er jeg ikke usikker på samme måte.

Dvs sosialt sett sliter jeg jo med det at alle mine jevnaldrende venner er etablerte og ikke har tid til annet enn dame og barn...

Har du tatt med noen kvinner ut på date i det hele tatt? Det skal to til for å danse tango og på samme måte som at kvinner får rådet om at de skal la ting utspille seg innen de har sex, gjelder det også menn.

Hvis du tar med en jente hjem fra byen, er det jo i prinsippet en one night stand.

Det er ikke umulig å treffe folk på byen. Det er ikke som om alle intelligente, attraktive mennesker som vil ha et forhold sitter hjemme alene hver helg. De drar ut. Du må bare finne jentene som ser ok ut, ikke er stupfulle og du må dra ut steder der det er nok mennesker, men ikke nattklubbstemning.

Har du gått den tradisjonelle veien? Bedt om noens nummer og fulgt opp med en melding om hun vil ta en drink/middag neste uke?

Anonymous poster hash: 229de...91e

[AnonymBruker]

Ok, leste nettopp det du skrev om utelivet.

Det er to grunner til at en jente vil gi nummeret sitt og ikke svare ved en melding;

1. Hun oppfattet ham som innpåsliten og ga nummeret uten planer om mer kontakt for å få ham vekk

2. Hun er ung og umoden og liker bare bekreftelsen.

Be kun om nummeret til jenter du oppriktig er veldig interessert i, finner attraktive og du har en god tone med samt noe seksuell spenning. Ikke be om noe nummer inntil dette er etablert. Ikke si at dere skal "holde kontakten", bare ta nummeret hennes og send en sms og be henne ut noen dager senere.

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Har du tatt med noen kvinner ut på date i det hele tatt? Det skal to til for å danse tango og på samme måte som at kvinner får rådet om at de skal la ting utspille seg innen de har sex, gjelder det også menn.

Hvis du tar med en jente hjem fra byen, er det jo i prinsippet en one night stand.

Det er ikke umulig å treffe folk på byen. Det er ikke som om alle intelligente, attraktive mennesker som vil ha et forhold sitter hjemme alene hver helg. De drar ut. Du må bare finne jentene som ser ok ut, ikke er stupfulle og du må dra ut steder der det er nok mennesker, men ikke nattklubbstemning.

Har du gått den tradisjonelle veien? Bedt om noens nummer og fulgt opp med en melding om hun vil ta en drink/middag neste uke?

Anonymous poster hash: 229de...91e

Hei.

Svaret er ja - har vært på mange dates. Med flere forskjellige jenter det siste 1,5 året også. I tillegg til noen ONS.

Enten likte jeg ikke de eller så likte de ikke meg. Enten har jeg måttet såre eller så har jeg blitt såret selv.

Er egentlig ganske sliten av hele greia.

Endret 26. august 2014 av Eivindur1

[AnonymBruker]

Du høres ut som den mannlige versjonen av meg. Minus at jeg nok ikke har utseendet like mye med meg, men er ikke skrekkelig heller. Har lyst til å treffe en nokså gjennomsnittlig ålreit fyr som er passe kjekk og har omløp i hue. Men det klaffer visst aldri.

Anonymous poster hash: f6d6c...7ab

[AnonymBruker]

Hei.

Svaret er ja - har vært på mange dates. Med flere forskjellige jenter det siste 1,5 året også. I tillegg til noen ONS.

Enten likte jeg ikke de eller så likte de ikke meg. Enten har jeg måttet såre eller så har jeg blitt såret selv.

Er egentlig ganske sliten av hele greia.

Vel hvis det er en balanse ang. hvem som avviser hvem så er du i en normal situasjon. Alle vil ha den beste partneren de kan få.

Enten forbedrer du deg selv til du kan få kvinnene du vil ha, eller så slår du deg til ro med en av litt lavere attraktivitet. Det er likedan for kvinner og menn.

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Vel hvis det er en balanse ang. hvem som avviser hvem så er du i en normal situasjon. Alle vil ha den beste partneren de kan få.

Enten forbedrer du deg selv til du kan få kvinnene du vil ha, eller så slår du deg til ro med en av litt lavere attraktivitet. Det er likedan for kvinner og menn.

Anonymous poster hash: 229de...91e

Jeg kan ikke slå meg til ro med noen jeg ikke liker. Det vil ikke være fair for verken meg eller henne.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal forbedre meg. Jeg kan ikke bli noen andre enn den jeg er, og jeg tror jeg er en ganske ålreit og streit fyr med en decent karriere. Jeg mener heller ikke jeg har høye krav - en helt gjennomsnittlig pen og smart norsk jente er faktisk det jeg ser etter.

[Eivindur1]

Ok, leste nettopp det du skrev om utelivet.

Det er to grunner til at en jente vil gi nummeret sitt og ikke svare ved en melding;

1. Hun oppfattet ham som innpåsliten og ga nummeret uten planer om mer kontakt for å få ham vekk

2. Hun er ung og umoden og liker bare bekreftelsen.

Be kun om nummeret til jenter du oppriktig er veldig interessert i, finner attraktive og du har en god tone med samt noe seksuell spenning. Ikke be om noe nummer inntil dette er etablert. Ikke si at dere skal "holde kontakten", bare ta nummeret hennes og send en sms og be henne ut noen dager senere.

Anonymous poster hash: 229de...91e

Hei. Takk for god forklaring og godt tips.

Jeg er generelt bare veldig lei av å møte på den type jenter som du nevner i 1) og 2).

[Corinne]

Jeg skriver dette for å få ut litt damp og fordi jeg er lei.

Jeg gir offisielt opp kjærligheten. Hvorfor? Fordi hele mitt såkalte kjærlighetsliv (eller mangel på) kun er en historie om lengsel og sårede følelser. Og jeg er nå i voksen alder...

Joda, jeg har vært i to langvarige forhold (dvs ett og to år). Begge ble avsluttet av samme grunn: Hun flyttet fra byen jeg bor i.

Etter det forrige forholdet tok slutt (ca 1,5 år siden) så har jeg hatt en "playing period". Det var ikke mangel på jenter som jeg har kunnet hatt litt kortvarig glede med, og en stund var det kun det jeg ønsket også.

Men nå er jeg lei av det.. nå har jeg vært på søken etter ei jente jeg kan bygge noe stabilt med. Problemet er bare at hun ikke finnes. Enten liker hun meg ikke, ellers så liker ikke jeg henne. Story of my life.

Jeg mener selv jeg ikke har høye krav. De er som følger:

- Hun må ha litt omløp i hodet. Trenger ikke å være noe geni, men jeg ser ikke etter ei bimbo/trophy wife. Jeg må kunne ha meningsfulle samtaler med henne, og det har jeg med de fleste.

- Hun må være tiltrekkende. Hun trenger på langt nær være modell eller byens peneste. Faktisk syns jeg ei gjennomsnittlig norsk jente er pen nok, så det er nok for meg.

- Hun må være sosialt oppegående. Ikke miss popular, men hun må være ei som jeg kan introdusere til venner og familie og som kan komme overens med dem.

- Vi må dele et noenlunde likt verdisyn, men trenger ikke være enige i alt. Dette ekskluderer kun sterkt konservative jenter i grunn.

Etter min mening er de fleste norske jenter innenfor alle fire punkter.

Så hvorfor finner jeg henne ikke? Jeg mener selv jeg har mange gode kvaliteter: Jeg er snill og omsorgsfull og aldri den som havner i slåsskamper. Jeg behandler folk med respekt. Jeg har høy utdannelse og har en stabil godt betalt jobb. Jeg er ansvarsfull når det gjelder stort sett alt, enten det er pengebruk, jobb, rus osv. Jeg er slank og hører jeg ser bra ut, og velger å tro på det. Jeg har mange venner og ser på meg selv som en sosial og omgjengelig person.

LIkevel er historien alltid den samme; "jeg har ikke de følelsene," sier de. Hvis de i det hele tatt gir meg en forklaring da. Noen gidder ikke en gang å svare meg hvis jeg melder dem og spør om de vil ta en kaffe e.l.

Jeg mangler også arenaer der jeg kan møte nye jenter. På jobb er stort sett alle 20-30 år eldre enn meg. Byen har etter hvert blitt uaktuell. Joda, jeg har møtt jenter jeg har tatt med meg hjem eller blitt med hjem, og dagen etter så bytter vi telefonnummer og blir enige om å holde kontakten. Hva skjer? Jo, hun gidder ikke å svare når jeg spør om vi skal finne på noe. Hva er greia med det?

Tinder har jeg prøvd. Hun siste jeg prata med der meldte jeg litt frem og tilbake med. Så skrev hun "åja, jeg vet hvem du er!".

Den neste meldingen jeg sendte svarte hun aldri på, og dagen etter så hadde hun fjernet meg som "match". Oppløftende? Nei, ikke særlig.

Det er problemet med dagens SMS- og smartphone-samfunn; folk gidder ikke en gang å si at de ikke er interesserte. De bare ignorerer meg i stedet.

Jeg har god selvtillitt når det kommer til mange ting i livet, men har alltid vært usikker når det kommer til jenter. Men hva gjør jeg galt? Jeg skjønner det bare ikke. Overalt rundt meg ser jeg så mange lykkelige par. Jeg ser også gutter jeg mener er under min "standard" og som er sammen med flotte og smarte jenter. Jada, jeg vet det høres arrogant ut, men det er sånn det oppleves.

Og de fleste av mine gode jevnaldrende venner er i stabile forhold nå; enten samboer, gift og gjerne med småbarn. Jeg har aldri vært gift eller bodd med noen.

Jeg er lei av å jage etter jenter nå, og gir offisielt opp. Hvorfor er det slik at jeg alltid må ta initiativ? Og når jeg gjør det så møter jeg bare en kald skulder og et "jeg føler ikke slik"? Når jeg møter eller kommer i prat med nye jenter nå så tenker jeg "du kommer bare til å såre meg som alle andre". For slik har det vært til nå. Stort sett. Jeg gidder det ikke mer og erklærer kjærligheten som et tilbakelagt kapittel. Fra nå av er det jobb og karriere for alle penga.

Sånn, der var det ute. Takk til alle som orket å lese.

Sukk, Eivindur... Kunne skrevet det innlegget selv, bare at jeg er jente... Har også offisielt gitt opp! Sår erkjennelse, det at man ikke finner noen, selv om man vet selv at man er et ganske så bra catch

[Eivindur1]

Sukk, Eivindur... Kunne skrevet det innlegget selv, bare at jeg er jente... Har også offisielt gitt opp! Sår erkjennelse, det at man ikke finner noen, selv om man vet selv at man er et ganske så bra catch

På en måte godt å vite at vi er flere, selv om jeg ikke unner andre det samme. Verden er dessverre ikke fair :-/

[AnonymBruker]

Jeg tror at du ikke må stresse med å jakte. Når du møter hun du skal være sammen med, så vil du le av innlegget om at du "gir opp kjærligheten"

Forstår frustrasjonen. Men ikke stress, så skjer det når du minst venter det.

Anonymous poster hash: f651f...9a4

[Eivindur1]

Jeg tror at du ikke må stresse med å jakte. Når du møter hun du skal være sammen med, så vil du le av innlegget om at du "gir opp kjærligheten"

Forstår frustrasjonen. Men ikke stress, så skjer det når du minst venter det.

Anonymous poster hash: f651f...9a4

Joda, det kan godt være det. Men akkurat nå er det en dårlig trøst å vite at "det skjer når jeg minst venter det." Jeg blir liksom en dårlig trøst og jeg vet jo aldri når det skjer

Men takk for oppmuntrende ord likevel

[Gjest EnFyr]

Har det kanskje demret for dere snaer at dere kanskje ikke er en så god catch som dere tror? Og muligens har urealistiske krav. Jeg girr ikke opp jakten, jeg forandrer dem jeg går etter.