Jeg gir opp kjærligheten

[EnKoppTe]

Slenger meg på jeg, Eivindur. Jeg er dame, men har litt samme erfaring som deg. Jeg er også dødsliten av dating og menn, og la det offiselt på hylla for en stund siden. Har ikke så mange gode råd å komme med, men for meg hjelper det å lese om andre som har det likedan.

Klem til deg og dere andre

[Eivindur1]

Dobbel

Endret 27. august 2014 av Eivindur1

[Eivindur1]

Trippel

Endret 27. august 2014 av Eivindur1

[Eivindur1]

Jeg "vet" jeg er en god catch.

Og som nevnt før så mener jeg ikke mine krav er høye, ei helt vanlig gjennomsnittlig jente er faktisk det jeg ser etter.

Det er ikke aktuelt å senke standarden heller, jeg må være med ei som jeg liker og noe annet vil være unfair mot både henne og meg.

[MS.MR]

Jeg skriver dette for å få ut litt damp og fordi jeg er lei.

Jeg gir offisielt opp kjærligheten. Hvorfor? Fordi hele mitt såkalte kjærlighetsliv (eller mangel på) kun er en historie om lengsel og sårede følelser. Og jeg er nå i voksen alder...

Joda, jeg har vært i to langvarige forhold (dvs ett og to år). Begge ble avsluttet av samme grunn: Hun flyttet fra byen jeg bor i.

Etter det forrige forholdet tok slutt (ca 1,5 år siden) så har jeg hatt en "playing period". Det var ikke mangel på jenter som jeg har kunnet hatt litt kortvarig glede med, og en stund var det kun det jeg ønsket også.

Men nå er jeg lei av det.. nå har jeg vært på søken etter ei jente jeg kan bygge noe stabilt med. Problemet er bare at hun ikke finnes. Enten liker hun meg ikke, ellers så liker ikke jeg henne. Story of my life.

Jeg mener selv jeg ikke har høye krav. De er som følger:

- Hun må ha litt omløp i hodet. Trenger ikke å være noe geni, men jeg ser ikke etter ei bimbo/trophy wife. Jeg må kunne ha meningsfulle samtaler med henne, og det har jeg med de fleste.

- Hun må være tiltrekkende. Hun trenger på langt nær være modell eller byens peneste. Faktisk syns jeg ei gjennomsnittlig norsk jente er pen nok, så det er nok for meg.

- Hun må være sosialt oppegående. Ikke miss popular, men hun må være ei som jeg kan introdusere til venner og familie og som kan komme overens med dem.

- Vi må dele et noenlunde likt verdisyn, men trenger ikke være enige i alt. Dette ekskluderer kun sterkt konservative jenter i grunn.

Etter min mening er de fleste norske jenter innenfor alle fire punkter.

Så hvorfor finner jeg henne ikke? Jeg mener selv jeg har mange gode kvaliteter: Jeg er snill og omsorgsfull og aldri den som havner i slåsskamper. Jeg behandler folk med respekt. Jeg har høy utdannelse og har en stabil godt betalt jobb. Jeg er ansvarsfull når det gjelder stort sett alt, enten det er pengebruk, jobb, rus osv. Jeg er slank og hører jeg ser bra ut, og velger å tro på det. Jeg har mange venner og ser på meg selv som en sosial og omgjengelig person.

LIkevel er historien alltid den samme; "jeg har ikke de følelsene," sier de. Hvis de i det hele tatt gir meg en forklaring da. Noen gidder ikke en gang å svare meg hvis jeg melder dem og spør om de vil ta en kaffe e.l.

Jeg mangler også arenaer der jeg kan møte nye jenter. På jobb er stort sett alle 20-30 år eldre enn meg. Byen har etter hvert blitt uaktuell. Joda, jeg har møtt jenter jeg har tatt med meg hjem eller blitt med hjem, og dagen etter så bytter vi telefonnummer og blir enige om å holde kontakten. Hva skjer? Jo, hun gidder ikke å svare når jeg spør om vi skal finne på noe. Hva er greia med det?

Tinder har jeg prøvd. Hun siste jeg prata med der meldte jeg litt frem og tilbake med. Så skrev hun "åja, jeg vet hvem du er!".

Den neste meldingen jeg sendte svarte hun aldri på, og dagen etter så hadde hun fjernet meg som "match". Oppløftende? Nei, ikke særlig.

Det er problemet med dagens SMS- og smartphone-samfunn; folk gidder ikke en gang å si at de ikke er interesserte. De bare ignorerer meg i stedet.

Jeg har god selvtillitt når det kommer til mange ting i livet, men har alltid vært usikker når det kommer til jenter. Men hva gjør jeg galt? Jeg skjønner det bare ikke. Overalt rundt meg ser jeg så mange lykkelige par. Jeg ser også gutter jeg mener er under min "standard" og som er sammen med flotte og smarte jenter. Jada, jeg vet det høres arrogant ut, men det er sånn det oppleves.

Og de fleste av mine gode jevnaldrende venner er i stabile forhold nå; enten samboer, gift og gjerne med småbarn. Jeg har aldri vært gift eller bodd med noen.

Jeg er lei av å jage etter jenter nå, og gir offisielt opp. Hvorfor er det slik at jeg alltid må ta initiativ? Og når jeg gjør det så møter jeg bare en kald skulder og et "jeg føler ikke slik"? Når jeg møter eller kommer i prat med nye jenter nå så tenker jeg "du kommer bare til å såre meg som alle andre". For slik har det vært til nå. Stort sett. Jeg gidder det ikke mer og erklærer kjærligheten som et tilbakelagt kapittel. Fra nå av er det jobb og karriere for alle penga.

Sånn, der var det ute. Takk til alle som orket å lese.

Godt skrevet bro, veldig godt skrevet, kjenner meg igjen i omtrent alt!

Kan love deg at vi er mange som sitter med de samme tankene og følelsene! :-)

[draug 75]

Det er ikke aktuelt å senke standarden heller, jeg må være med ei som jeg liker og noe annet vil være unfair mot både henne og meg.

Enig.

Det er vanskelig å se hvordan gjennomsnitt+ mann i dagens datevirkelighet skal kunne ende opp med ei gjennomsnittlig kvinne. Ære være nettdating og tinder, men de utgjør et problem like mye som en mulighet.

Det er egentlig sjekkestedet fra helvete. Helt ordinære jenter som vil ha spektakulære fyrer og vice versa. Bare det at kvinner blir oppsøkt 100 ganger oftere på nettet enn på sjekkestedet. De aller fleste greier ikke å telegrafere de rette tingene med en gang, etter å ha slettet alle meldingene som begynner med "hei," - noe slikt som 8 av 9, begynner hun å lese. Det hun ikke forstår, er at de meldingene hun leser og profilene hun går på, er profiler alle andre kvinner liker.

Men det er klart at det gjør noe med mentaliteten til kvinner når de kan avvise så mange flere menn fra sin egen sofa enn de før kunne fra bardisken.

Vi kommer nok til å bli flere menn som blir til overs. I dag forblir 1 av 4 av norske menn barnløse (mot 1 av 8 norske menn i 1990) samtidig som barnløse kvinner har ligget jamnt på i overkant av en av ti. (Tallene er fra SSB). Så det er nok flere menn som må innse det samme som Eyvindur her. Kvinnene ser ut til å være fornøyd med å dele på de beste 70-75 prosentene.

(For ordens skyld har jeg enda ikke gitt opp - men jeg innrømmer glatt at det ser svart ut)

[AnonymBruker]

Synd du ønsker deg ei helt vanlig og gjenomsnittelig kvinne, for jeg kunne ha tenkt meg en hyggelig mann.

Jeg klarer ikke å etablere et forhold av den grunn at all min utdannelse, gode jobb, alle mine penger, og alle mine fremstøt i media skremmer vannet av mannfolk. Og de sier det og: du blir for meget!

Noe er det :D hele tiden...vi er for kravstore, hele hurven

Anonymous poster hash: 49c9f...e21

[Devilheart]

Får slenge meg på bølgen, jeg og da. Fyller 30 nå til vinteren og prøver å gjøre det meste ut av mitt siste år som 20-åring, som litt større prosjekter enn vanlig, men feilet på meste av dem, inkludert kjærligheten. Jakten på kjærligheten er noe som foregår evig fra man kommer i puberteten og får sansen til det motsatte kjønn. Tidlig i 20-årene ble jeg ganske aktiv med dating og playing, fikk meg kjæreste som varte ett år. Etter det gikk det bare nedover. Plutselig var jeg ikke så attraktiv lenger, selv om jeg var i bra jobb, bra inntekt og klar til å slå meg i ro. Begynte å bruke nærkretsen til å finne potensielle jenter som kunne være interessert i det samme, men hjalp lite når de avviste en etter en. Senere ble jeg introdusert til en som kunne vært "the one", men på den tida slet jeg med kommunikasjon og tolking av signaler, så ødela hele greia etter noen måneder og endte med kald dusj igjen. Vært aktiv med nettdating de siste årene, men gitt opp der og når alle meldinger som sendes blir ignorert eller samtalen dør ut fra hennes side.

Tenker de fleste har fordommer mot multikulturelle, selv om jeg er født og oppvokst her med verdier fra begge sider. Er blitt oppdratt til å bli en god person, driver ikke med umodne og voldsrelaterte ting (selv om jeg har fortsatt barnet inn i meg da, man er ikke helt voksen før man kan innrømme å være litt barnslig iblant). Har på en måte akseptert tilværelsen min nå, da jeg har helt klart blitt påvirket av dette og endret personlighet (blitt mindre sosial og innadvendt), men åpner meg lett opp så lenge jeg omgås med riktige personer.

Men for å være litt realist da, så er det fakta at det fortsatt er naturlovene som gjelder: den sterkeste overlever. I dagens samfunn kan det tolkes til de som har høy samfunnsstatus, de som tør å stå fram og ta sjanser. På byen ser man ofte hannenes "kamper" om å kapre jenta. Hun velger klart den som gir best inntrykk og selvtillit ( i denne betydning som kan prate for seg, både muntlig og kroppslig). Jeg har blitt en såkalt Mr. Nice Guy og har selvsagt ikke nær sjangs å konkurrere med de andre "playerne".

Så ja, i korte trekk, har vi ikke gitt opp kjærligheten, vi har bare sluttet å jakte på de høyere nivåene. Alt handler om egenvilje og -innsats. Men til slutt blir man utmattet.

[AnonymBruker]

Jeg kan ikke slå meg til ro med noen jeg ikke liker. Det vil ikke være fair for verken meg eller henne.

Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal forbedre meg. Jeg kan ikke bli noen andre enn den jeg er, og jeg tror jeg er en ganske ålreit og streit fyr med en decent karriere. Jeg mener heller ikke jeg har høye krav - en helt gjennomsnittlig pen og smart norsk jente er faktisk det jeg ser etter.

Jeg tror du ser litt feil på dette.

Ingen skal slå seg til ro med noen de ikke liker. Faktum er uansett at du er ikke attraktiv nok for kvinnene du finner attraktive.

Du er den du er, og det er greit, men veldig mange mennesker er litt for stagnert i ideen om at du "ikke skal forandre deg for noen". Du skal ikke bli en annen person, men du kan alltid forbedre deg. Når man er ung forandrer man seg uansett, enten man er klar over det eller ikke, og poenget er selvsagt at man lar denne utviklingen bli positiv.

Er en person mindre "seg selv" dersom de får bedre hygiene, tar opp et nytt språk eller får en ny grad? Nei. De er en bedre versjon av seg selv. Veldig mange bruker svadautsagn som "jeg er meg selv, jeg" når de ikke har drivet, ambisjonene eller livslysten til å utvikle seg.

Jeg utvikler meg hele tiden. Jeg ser bedre ut enn jeg gjorde for to år siden, er sunnere, snakker ett språk til. Jeg er mer selvsikker i sosiale sammenhenger enn jeg var tidligere og jeg er blitt flinkere med nettverk. Jeg leser hele tiden, for nye perspektiv og ideer. Det er essensielt for meg at en mann er likedan. Livet er en reise og ikke noe jeg vil gå igjennom med en som godtar status quo hele tiden. Da ser jeg for meg et samliv der vi vil kjede oss med tiden og han etterhvert, som forelskelsen avtar, ikke vil tenne meg lenger.

Du virker som en "streit, ålreit fyr, ikke noe spesielt liksom, ta meg som jeg er". Det er ditt valg hvordan du lever ditt liv, men du virker på meg som en som ikke er opptatt av å få det meste ut av livet, og det kan virke avtennende på noen.

Dette er bare et perspektiv, du kjenner deg selv best, men det er verdt å ta til rette ettersom du akkurat nå er ganske clueless ift. hvorfor kvinner ikke vil ha deg.

Anonymous poster hash: 229de...91e

[Eivindur1]

Enig.

Det er vanskelig å se hvordan gjennomsnitt+ mann i dagens datevirkelighet skal kunne ende opp med ei gjennomsnittlig kvinne. Ære være nettdating og tinder, men de utgjør et problem like mye som en mulighet.

Det er egentlig sjekkestedet fra helvete. Helt ordinære jenter som vil ha spektakulære fyrer og vice versa. Bare det at kvinner blir oppsøkt 100 ganger oftere på nettet enn på sjekkestedet. De aller fleste greier ikke å telegrafere de rette tingene med en gang, etter å ha slettet alle meldingene som begynner med "hei," - noe slikt som 8 av 9, begynner hun å lese. Det hun ikke forstår, er at de meldingene hun leser og profilene hun går på, er profiler alle andre kvinner liker.

Men det er klart at det gjør noe med mentaliteten til kvinner når de kan avvise så mange flere menn fra sin egen sofa enn de før kunne fra bardisken.

Vi kommer nok til å bli flere menn som blir til overs. I dag forblir 1 av 4 av norske menn barnløse (mot 1 av 8 norske menn i 1990) samtidig som barnløse kvinner har ligget jamnt på i overkant av en av ti. (Tallene er fra SSB). Så det er nok flere menn som må innse det samme som Eyvindur her. Kvinnene ser ut til å være fornøyd med å dele på de beste 70-75 prosentene.

(For ordens skyld har jeg enda ikke gitt opp - men jeg innrømmer glatt at det ser svart ut)

Huff nå ble dette veldig depressivt.

Jeg tror absolutt det er håp for oss, men jeg deler mange av de tankene du nevner.

Tinder har gjort det "enklere" å sjekke på mange måter, men det gir nok først og fremst flere valgmuligheter for jenter enn for gutter og gir nok både jenter og gutter urealistiske forventninger om hvilke kjærester de kan få, noe som er dårlig nytt for både den gjennomsnittlige og den som måtte være gjennomsnittlig +

Det sagt - monogamiet står fortsatt sterkt i Norge og så lenge det gjør det så er det håp for alle single menn

[Gjest Minesveiper]

Så ja, i korte trekk, har vi ikke gitt opp kjærligheten, vi har bare sluttet å jakte på de høyere nivåene. Alt handler om egenvilje og -innsats. Men til slutt blir man utmattet.

Jeg kjenner meg igjen i dette. Føles av og til som en evig kamp og når man har kjempet lenge uten å få det man vil så blir man sliten. Kanskje det er da man burde ta et steg tilbake og bare fokusere på andre ting til man finner ny motivasjon?

Tror jeg begynner å få motivasjon igjen. Mannet meg opp og spurte jenten jeg er betatt av om hun ville finne på noe. Hun sa ja selv om jeg var ganske så stresset

Jeg er også ganske lei egentlig. Har hatt en del uflaks og det har blitt litt for mange ganger hvor det ikke har gått veien. Det er ikke så lett å holde humøret og psyken på topp når man føler det aldri går slik man ønsker det. Desverre så er det slik at damene ikke tar mye initativ noe som betyr at skal jeg ha noe sjangs må jeg være den pågående parten. Det er vanskelig å være den som er pågående når man er sliten og humøret ikke er på topp.

Endret 27. august 2014 av Minesveiper

[AnonymBruker]

Eivindur1 og Corinne - Hei! Litt oppløftende (på en trist måte) å lese dette - jeg er også der dere er. Godt å vite at det er andre, selv om man vet om det, men ingen snakker om det omtrent. Kudos Eivindur som startet og deg Corinne som tar ball videre Jeg er jente, 32, utdanna, god jobb, får høre jeg ser bra ut, hatt lange stabile forhold, men jeg vet ikke hvor det skorter.

Hold ut! (Så mange, oddsmessig må det jo gå veien for noen av dere som er i denne situasjonen!) En av dere må vise litt lys for fremtidige personer som kommer i slike situasjoner Jeg resignerer dessverre, for mye motgang - og legger alt mitt håp på dere!

Anonymous poster hash: f56ce...c95

[Ferny]

Hei. Gode spørsmål, men vet ikke om jeg har noen gode svar. Jeg hadde et godt forhold og følelser til begge (ikke samtidig!) en periode, og jeg ser ikke bort i fra at det kunne blitt mer med en eller begge. Men begge flyttet pga studiemuligheter et annet sted. Og dessverre var dette steder som var uaktuelle for meg å flytte til.

Hvor gamle er disse jentene du dater?

Jeg kunne sikkert vært en av disse mange jentene du har truffet de siste årene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dumpet en kjekk/bra gutt de siste årene - også etter ganske lang tids dating. Tenker bare bra ting om de, men har vel ikke vært forelsket mer enn én gang de siste fem årene, og da gidder jeg liksom ikke gå inn i noe seriøst heller.

Du skriver at de har flyttet pga. studier, og dermed har det blitt slutt. Jeg tenker vel at avstand i seg selv ikke er en god grunn til å bryte med en partner, og at det ikke er der problemet ligger (selv om jentene har sagt dette selv). Som ung og student, så er det deilig å ha frihet. For meg har det vært på grensen til et ork med menn som liksom skal komme inn i livet mitt og forvente tid og oppmerksomhet - selv om jeg da oppriktig har likt disse guttene. For meg har det nok vært snakk om timing. Jeg sier ikke at du aktivt skal holde deg unna studiner, men de er nok ofte ikke helt mentalt "der" i forhold til å søke partner og forelske seg. Sånn er det for meg i hvert fall.

Kanskje du heller skal utvide spekteret av personer du dater - eller, rettere sagt - snevre det inn til personer som har nådd en viss alder, er i jobb, og da kanskje i større grad er åpen for en mann i livet sitt.

Tror i grunnen dette med forelskelse handler mye om timing, og ikke bare det å treffe på rett person. Man må være mentalt klar for å treffe noen også. Og da hjelper det ikke at en prins står der med bra utseende, god jobb, gode samtaler og alt annet. Er de ikke klar for noe, så nytter det ikke.

Sier ikke at du utelukkende dater "feil" jenter. Men tipper det er mange damer der ute, som er mer klare for å slå seg til ro enn de jentene du da har vært sammen med. Synes ikke du skal gi opp kjæreligheten i hvert fall.

[Eivindur1]

Jeg kjenner meg igjen i dette. Føles av og til som en evig kamp og når man har kjempet lenge uten å få det man vil så blir man sliten. Kanskje det er da man burde ta et steg tilbake og bare fokusere på andre ting til man finner ny motivasjon?

Tror jeg begynner å få motivasjon igjen. Mannet meg opp og spurte jenten jeg er betatt av om hun ville finne på noe. Hun sa ja selv om jeg var ganske så stresset

Jeg er også ganske lei egentlig. Har hatt en del uflaks og det har blitt litt for mange ganger hvor det ikke har gått veien. Det er ikke så lett å holde humøret og psyken på topp når man føler det aldri går slik man ønsker det. Desverre så er det slik at damene ikke tar mye initativ noe som betyr at skal jeg ha noe sjangs må jeg være den pågående parten. Det er vanskelig å være den som er pågående når man er sliten og humøret ikke er på topp.

Det er slik jeg føler det selv ja. Må bare si et stort AMEN til siste avsnitt. Jeg har vært den "pågående" og initiativtakende parten de fleste gangene. Og når jeg da gang på gang enten ender med å bli avvist eller det etter en periode renner ut i sanden så blir jeg bare lei og frustrert. I tillegg tærer det på selvbildet, noe som igjen går utover humøret og energinivået. Da gidder man ikke lenger.

[Eivindur1]

Hvor gamle er disse jentene du dater?

Jeg kunne sikkert vært en av disse mange jentene du har truffet de siste årene. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dumpet en kjekk/bra gutt de siste årene - også etter ganske lang tids dating. Tenker bare bra ting om de, men har vel ikke vært forelsket mer enn én gang de siste fem årene, og da gidder jeg liksom ikke gå inn i noe seriøst heller.

Du skriver at de har flyttet pga. studier, og dermed har det blitt slutt. Jeg tenker vel at avstand i seg selv ikke er en god grunn til å bryte med en partner, og at det ikke er der problemet ligger (selv om jentene har sagt dette selv). Som ung og student, så er det deilig å ha frihet. For meg har det vært på grensen til et ork med menn som liksom skal komme inn i livet mitt og forvente tid og oppmerksomhet - selv om jeg da oppriktig har likt disse guttene. For meg har det nok vært snakk om timing. Jeg sier ikke at du aktivt skal holde deg unna studiner, men de er nok ofte ikke helt mentalt "der" i forhold til å søke partner og forelske seg. Sånn er det for meg i hvert fall.

Kanskje du heller skal utvide spekteret av personer du dater - eller, rettere sagt - snevre det inn til personer som har nådd en viss alder, er i jobb, og da kanskje i større grad er åpen for en mann i livet sitt.

Tror i grunnen dette med forelskelse handler mye om timing, og ikke bare det å treffe på rett person. Man må være mentalt klar for å treffe noen også. Og da hjelper det ikke at en prins står der med bra utseende, god jobb, gode samtaler og alt annet. Er de ikke klar for noe, så nytter det ikke.

Sier ikke at du utelukkende dater "feil" jenter. Men tipper det er mange damer der ute, som er mer klare for å slå seg til ro enn de jentene du da har vært sammen med. Synes ikke du skal gi opp kjæreligheten i hvert fall.

Hei, takk for et veldig bra og oppløftende innlegg

Jeg har tenkt i denne retningen selv - at jeg dater feil jenter, og ja, det har vært mange studenter de siste årene (noe som blir naturlig pga min og deres alder). Og ja, jeg vet at selv om jeg skulle bli avvist så er det ikke sikkert det er pga meg. Inntill nylig gav jeg blaffen i avvisninger også, men nå som det har gått en stund så har det dessverre begynt å tære på både selvbilde og moralen :\

Problemet mitt akkurat nå er bare at alle jevnaldrende jenter jeg kjenner, og som er i jobb, er ikke single. Flere i min omgangskrets hadde vært "perfekt" for meg (og det er jenter jeg også tror jeg har ok sjanse på i utgangspunktet), men er som sagt i forhold allerede. Det gjør det ikke enklere.

Akkurat nå kjenner jeg ingen jenter jeg liker, som er ca min alder, i jobb og ikke single.

Jada, jeg vet det går an å bli kjent med nye, og at det skjer når man minst venter det osv, men det blir en fattig trøst når jeg gang på gang virkelig har lett, og likevel bare ender med å bli såret hver gang :-\

Endret 27. august 2014 av Eivindur1

[Lillesiren]

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt motet til meg og spurt noen av disse tidligere datene nøyaktig hva det var som gjorde at de ikke ønsket mer kontakt. Kun for å få litt konstruktiv tilbakemelding på hva du gjør "feil".

Det er vanskelig for oss som ikke får noe som helst bilde av hvordan du er som person å pinpointe hvorfor du ikke finner drømmedama - for jeg kan nevne en hel venninnegjeng som alle sammen fyller opp de 4 kriteriene dine.

[Eivindur1]

Hadde jeg vært deg hadde jeg tatt motet til meg og spurt noen av disse tidligere datene nøyaktig hva det var som gjorde at de ikke ønsket mer kontakt. Kun for å få litt konstruktiv tilbakemelding på hva du gjør "feil".

Det er vanskelig for oss som ikke får noe som helst bilde av hvordan du er som person å pinpointe hvorfor du ikke finner drømmedama - for jeg kan nevne en hel venninnegjeng som alle sammen fyller opp de 4 kriteriene dine.

Jeg har spurt noen av dem.

Svaret pleier å være noe i retning: "Du er en kul, smart og fin fyr med masse bra kvaliteter, men jeg har bare ikke de følelsene"

Hun ene jeg datet i noen måneder ønsket ikke en gang å avslutte det, for hun likte meg egentlig veldig godt på alle måter (sa hun). Men følelsene var altså ikke der da....

Endret 27. august 2014 av Eivindur1

[Lillesiren]

Jeg har spurt noen av dem.

Svaret pleier å være noe i retning: "Du er en kul, smart og fin fyr med masse bra kvaliteter, men jeg har bare ikke de følelsene"

Hun ene jeg datet i noen måneder ønsket ikke en gang å avslutte det, for hun likte meg egentlig veldig godt på alle måter (sa hun). Men følelsene var altså ikke der da....

Kanskje du kunne snudd på spørsmålet: Hvilke kvaliteter har de du har falt for tidligere?

Det er jo som oftest en grunn til at følelsene ikke er der, de liker deg ikke godt nok.

Basert på hva du skriver:

"Jeg mener selv jeg har mange gode kvaliteter: Jeg er snill og omsorgsfull og aldri den som havner i slåsskamper. Jeg behandler folk med respekt. Jeg har høy utdannelse og har en stabil godt betalt jobb. Jeg er ansvarsfull når det gjelder stort sett alt, enten det er pengebruk, jobb, rus osv. Jeg er slank og hører jeg ser bra ut, og velger å tro på det. Jeg har mange venner og ser på meg selv som en sosial og omgjengelig person."

Hva med humor, sjarm? Får du de til å le? Ved et førsteinntrykk er det (hvertfall for min del) ofte slike ting som fenger interessen. Er ikke kjemien på plass, så hjelper det fint lite at du er så ordentlig og snill. Da er det lett å havne i vennesonen.

[Eivindur1]

Kanskje du kunne snudd på spørsmålet: Hvilke kvaliteter har de du har falt for tidligere?

Det er jo som oftest en grunn til at følelsene ikke er der, de liker deg ikke godt nok.

Basert på hva du skriver:

"Jeg mener selv jeg har mange gode kvaliteter: Jeg er snill og omsorgsfull og aldri den som havner i slåsskamper. Jeg behandler folk med respekt. Jeg har høy utdannelse og har en stabil godt betalt jobb. Jeg er ansvarsfull når det gjelder stort sett alt, enten det er pengebruk, jobb, rus osv. Jeg er slank og hører jeg ser bra ut, og velger å tro på det. Jeg har mange venner og ser på meg selv som en sosial og omgjengelig person."

Hva med humor, sjarm? Får du de til å le? Ved et førsteinntrykk er det (hvertfall for min del) ofte slike ting som fenger interessen. Er ikke kjemien på plass, så hjelper det fint lite at du er så ordentlig og snill. Da er det lett å havne i vennesonen.

Humoren og kjemien er jo selvsagt litt ulik fra person til person, men hun jeg refererte til fleipet jeg med og lo med hele tiden.

[MS.MR]

mye interessant god lesing her, tommelen opp folkens!! Kjenner meg veldig mye igjen i omtrent alle synspunkter. Det største problemet mitt er vel bare det at jeg stresser alt for mye. Jeg er bare 23 år gammel, men har allerede oppnådd mye. En god fast jobb, leilighet og ny bil.

Likevel treffer jeg aldri på "den rette" jenta. Håper likevel at dette kan endre seg en gang. Jeg har fremdeles litt tid på meg før det blir virkelig krise ser jeg!

Jeg er aldri ute på byen for å treffe jenter heller. Så skal jeg treffe noen må det nesten være igjennom andre felles interesser.

Jeg tror det at å prøve for mye og for hardt, er no good. Likevel havner jeg i samme situasjonen hver bidige gang.

Endret 27. august 2014 av MS.MR