Usynlig hos svigers.

[AnonymBruker]

Jeg har det slik jeg også. Er også av den stille og sjenerte typen.

De andre to svigerdøtrene er helt annerledes og de prater, er på besøk og er veldig nære.

Men jeg er bare ikke slik. Syns det er unaturlig for meg å skulle gå på besøk til de alene og prate om alt mulig med dem.

Og når jeg prøver å prate med dem så virker de uinteresserte og som om de vil avslutte samtalen så fort som mulig.

Blir holdt litt utenfor på grunn av det og det er ofte vi ikke blir invitert. Jeg husker jo for eksempel ikke deres bursdager og samboer er ekstremt dårlig på sånt, så da får vi ikke vite om sånt før etterpå.

Syns det er litt underlig at jeg skal huske på sånt egentlig, og de vet jo at samboer ikke gjør det. Men det er vel kanskje enklere å holde oss litt utenfor siden jeg ikke er av den skravlete typen.

På grunn av det så har jeg/vi aldri invitert de bort på noe, for det virker jo helt ærlig som at de heller vil tilbringe tid med de andre enn med oss.

Har spurt samboer om de misliker meg, og han sier at de ikke gjør det så det er vel bare det at jeg er tilbaketrukket som gjør det.

Anonymous poster hash: 74ba3...5f8

[Gjest Artistina]

Jeg har det slik jeg også. Er også av den stille og sjenerte typen.

De andre to svigerdøtrene er helt annerledes og de prater, er på besøk og er veldig nære.

Men jeg er bare ikke slik. Syns det er unaturlig for meg å skulle gå på besøk til de alene og prate om alt mulig med dem.

Og når jeg prøver å prate med dem så virker de uinteresserte og som om de vil avslutte samtalen så fort som mulig.

Blir holdt litt utenfor på grunn av det og det er ofte vi ikke blir invitert. Jeg husker jo for eksempel ikke deres bursdager og samboer er ekstremt dårlig på sånt, så da får vi ikke vite om sånt før etterpå.

Syns det er litt underlig at jeg skal huske på sånt egentlig, og de vet jo at samboer ikke gjør det. Men det er vel kanskje enklere å holde oss litt utenfor siden jeg ikke er av den skravlete typen.

På grunn av det så har jeg/vi aldri invitert de bort på noe, for det virker jo helt ærlig som at de heller vil tilbringe tid med de andre enn med oss.

Har spurt samboer om de misliker meg, og han sier at de ikke gjør det så det er vel bare det at jeg er tilbaketrukket som gjør det.

Anonymous poster hash: 74ba3...5f8

Jeg har vært gift i over 25 år og har i alle år husket på alle bursdager til familiene på begge sider. Er det virkelig så vanskelig å huske på fødselsdagene deres?

[AnonymBruker]

Jeg har vært gift i over 25 år og har i alle år husket på alle bursdager til familiene på begge sider. Er det virkelig så vanskelig å huske på fødselsdagene deres?

Jeg vet ikke, men jeg gjør det i hvert fall ikke. Samboer husker dem ikke, og tror han kun husker min av en eller annen grunn.

Uansett, så syns jeg ikke at det skal være opp til meg å huske dem.

De har aldri gjort noe stort nummer ut av det, så jeg trodde de ikke feiret dem. Helt til jeg fikk høre at de hadde feiring uten oss.

Jeg forventer ikke at de husker min, selv om det er hyggelig.

Anonymous poster hash: 74ba3...5f8

[ViljaH]

Høres utrivelig ut med sånn forskjellsbehandling av svigerdøtre.

Siste AB: Noen stiller ikke mange spm. De snakker om seg og sitt uten å bli spurt.. Og tenker ikke over at ikke alle er sånn. Bare si noe til dem som du har på hjertet i stedet for å vente på å bli spurt om noe. Da viser du at du vil involvere dem og.

Anonymous poster hash: 6ba0e...d3e

Jeg er mye sånn. Jeg begynner å snakke om noe, så tenker jeg at andre vil hoppe inn med sitt, eller dra samtalen mot noe de vil snakke om, eller skifte tema. Så tralter samtalen ivei. Jeg driver ikke utspørring, jeg lar andre få bestemme hva de vil dele. Spør kun om det er noe spesielt, eks om noe skulle noe og hvordan det gikk. Hater å snakke med stille folk hvor man må holde samtalen kunstig igang med masse spørsmål. Så jeg synes du skal bidra litt mer av deg selv i samtaler. Og litt mindre med stell og hjelp, hvis du føler ditt bidrag blir tatt som en selvfølge og ikke verdsatt. Hvis du da tar det bort en periode, vil det merkes når det kommer tilbake

Edit: jeg stiller oppfølgingsspørsmål i en samtale om noen begynner å fortelle noe, altså

Endret 27. august 2014 av ViljaH

[Anal Fabet]

Se der, ja. Alle de bortglemte melder seg. Jeg frydes over å vite at ingen er alene om dette.

Har selv vært i situasjonen før, men sånn er det bare. Det er ingens feil.

Mennesker er ganske distre og selvopptatte, med mindre de får feste sin fokus på de som tydelig viser at de ønsker oppmerksomhet. Det er jo en grunn til at vi ser på reality-TV (jeg gjør det ikke, men det er vel mange). Dramatypene vinner oppmerksomheten på bekostning av de som ikke tør (eller har behov) for å stikke seg frem, så blir de mer glemt enn de ønsker.

[AnonymBruker]

Jeg er mye sånn. Jeg begynner å snakke om noe, så tenker jeg at andre vil hoppe inn med sitt, eller dra samtalen mot noe de vil snakke om, eller skifte tema. Så tralter samtalen ivei. Jeg driver ikke utspørring, jeg lar andre få bestemme hva de vil dele. Spør kun om det er noe spesielt, eks om noe skulle noe og hvordan det gikk. Hater å snakke med stille folk hvor man må holde samtalen kunstig igang med masse spørsmål. Så jeg synes du skal bidra litt mer av deg selv i samtaler. Og litt mindre med stell og hjelp, hvis du føler ditt bidrag blir tatt som en selvfølge og ikke verdsatt. Hvis du da tar det bort en periode, vil det merkes når det kommer tilbake

Edit: jeg stiller oppfølgingsspørsmål i en samtale om noen begynner å fortelle noe, altså

Jeg er av det slaget som blir stille dersom de andre rundt meg er spesielt brautende og skravlete. Det handler ikke om at jeg ikke tør å si noe, men at jeg ikke gidder engasjere meg i overfladiske samtaler om ingenting. For slik er ofte samtalene med de mest skravlete folka. De har sjelden noe interessant å si, de bare elsker å høre sin egen stemme.

Jeg er overhodet ikke en man må trekke samtalen ut av. Den kommer av seg selv, når jeg er i et miljø som passer min stil. Og det er jo stort sett alltid. Man velger da sine venner. Svigerforeldre derimot, dem får man bare med på kjøpet.

Anonymous poster hash: 47793...f84

[AnonymBruker]

Høres litt ut sånn jeg har det i min egen familie. Hvem var du igjen?

Anonymous poster hash: cc1f8...7a8

[ViljaH]

Jeg er av det slaget som blir stille dersom de andre rundt meg er spesielt brautende og skravlete. Det handler ikke om at jeg ikke tør å si noe, men at jeg ikke gidder engasjere meg i overfladiske samtaler om ingenting. For slik er ofte samtalene med de mest skravlete folka. De har sjelden noe interessant å si, de bare elsker å høre sin egen stemme.

Jeg er overhodet ikke en man må trekke samtalen ut av. Den kommer av seg selv, når jeg er i et miljø som passer min stil. Og det er jo stort sett alltid. Man velger da sine venner. Svigerforeldre derimot, dem får man bare med på kjøpet.

Anonymous poster hash: 47793...f84

Jeg er ikke brautende og overfladisk Og det er plenty rom for andre å hoppe inn. Det jeg prøver å si, er at alle må gi et bidrag selv til samtalen, ikke kun delta veddirekte spørsmål. Da flyter samtalen så mye lettere, uansett hvor mye substans den har

[AnonymBruker]

Jeg er ikke brautende og overfladisk Og det er plenty rom for andre å hoppe inn. Det jeg prøver å si, er at alle må gi et bidrag selv til samtalen, ikke kun delta veddirekte spørsmål. Da flyter samtalen så mye lettere, uansett hvor mye substans den har

Jeg skjønner at du ikke forstår hva jeg skriver :-) Du er kanskje ikke så god til å lytte, forstå andres ståsted? Da blir det vanskelig å føre en diskusjon.

Anonymous poster hash: 47793...f84

[AnonymBruker]

Mine svigers gjør stor forskjell på både meg og sine andre svigerdøtre, og barnebarna. Jeg er bare luft for dem. Husker aldri bursdagen min, jeg får aldri noen bursdagsgave fra de, men de skryter om hva de har gitt de andre svigerdøtrene i bursdagsgave.

Og når vi er på besøk blir jeg fullstendig oversett. Svigers kan finne på å handle favorittvinene til de andre svigerdøtrene, mens jeg blir fullstendig glemt. De avtaler ferier og helgeturer mens vi hører på, men vi blir aldri invitert med.

Men det verste er at de gjør så forskjell på barnebarna. Våre barn får bursdagsgave og julegave, og ikke noe mer. De andre barnebarna som er på samme alder får stadig vekk bygaver, utstyr til fritidsaktiviteter, penger osv... Og svigers skryter til og med av det til meg. Mannen min er konfliktsky, så han tar aldri opp slike ting med foreldrene sine. Er nå blitt så ille at jeg gruer meg til hver bursdag og jul. For da vet jeg at jeg må besøke de, eller at de kommer på besøk.

Anonymous poster hash: 03729...44b

[Anal Fabet]

Jeg er ikke brautende og overfladisk Og det er plenty rom for andre å hoppe inn. Det jeg prøver å si, er at alle må gi et bidrag selv til samtalen, ikke kun delta veddirekte spørsmål. Da flyter samtalen så mye lettere, uansett hvor mye substans den har