40årskrise

[AnonymBruker]

Ja så var det min tur da. Fyller 40 om 14 dager og har hatt noia for dette siden jeg var 37 omtrent. Trodde det skulle gå bra nå. Men i dag så biter det gitt. Her er det nok dødsangst og "skulle ha kommet lenger" som er tingen, og ikke kroppslig forfall som gnager. I en bok leste jeg setningen : "Er du villig til å være dødelig ?" Jeg er ikke helt der ennå.

Er det noen der ute som kan fortelle litt om sine tanker rundt det å fylle 40 år ? Noen som ikke helt klarer holde på smilet, men også fra de som er ved godt mot. Det virker som det ikke er helt stuerent å si en sliter. En skal skal ta det med selvtillit og humor, eller i stillhet. Det til tross for at fenomenet er så vanlig at det er en klisjee.

Anonymous poster hash: 2c096...947

[Hoppetaujenta]

Hmm...hvis du aldri noen sinne hadde hørt om førtiårskrise, hadde du lidd av det da mon tro?

[AnonymBruker]

Ja. Fint noe heter det egentlig. Føler meg mindre alene.

Anonymous poster hash: 2c096...947

[asterix]

Jeg er blitt 45 og tiden etter at jeg ble 40 har så langt vært den beste perioden i mitt liv.

Det er helt fantastisk faktisk.

[AnonymBruker]

Takk for den

Anonymous poster hash: 2c096...947

[Cowboy Lotte]

Hehe er jo først når vi kvinner er over 40 at vi blir skikkelig sexy! Er selv 51 og er svært populær blant mannfolk, får mange blikk, og må innrømme at jeg får en varm følelse inne meg av det.

Synes mannfolk som bastant går etter yngre kvinner er umoralsk... Hvem vil liksom ha ei dum blondine på 20 uten noen ambisjoner??

Endret 30. januar 2015 av Cowboy Lotte

[AnonymBruker]

Synes mannfolk som bastant går etter yngre kvinner er umoralsk... Hvem vil liksom ha ei dum blondine på 20 uten noen ambisjoner??

Visdom kommer ofte med alderen, men noen ganger kommer tydeligvis alderen alene...

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

[Bbc_tromvik]

Visdom kommer ofte med alderen, men noen ganger kommer tydeligvis alderen alene...

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

Dagens! 😂😂😂

[AnonymBruker]

På offentlige skjema er du ikke lenger i rubrikken 30-40 men 40-50. Den stakk litt husker jeg.

Når jeg ble 40 tenkte jeg egentlig ikke så mye på det. Har vel med at jeg er der jeg føler jeg "burde" være.

Fått de barna jeg skal ha og de begynner å bli store, har en god jobb med bra lønn jeg trives i, stort og fint hus som dekker alle behov, gode venner, helsa er bra og gift men riktig dame.

Så føler tiden er brukt godt og jeg er i rute, om det gir noen mening.

Å bli 40 er mye bedre enn alternativet, tenkter på de jeg var russ sammen med som ikke er med oss lenger.

Anonymous poster hash: 1f80b...1a2

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40, men dødsangst har jeg hatt hele livet, faktisk. Den har hverken blitt bedre eller verre etter at jeg fylte 40. Det er i grunnen lite som endrer seg åndelig og personlighetsmessig med årene, bortsett fra at man blir litt klokere og mer erfaren. Men det er klart, jeg tenker innimellom på at jeg allerede har levd halve livet mitt. Når jeg har levd like lenge som jeg har levd til nå, så er det ikke usannsynlig at jeg befinner meg under torva. Grøss!

Anonymous poster hash: 94202...fca

[AnonymBruker]

Jeg har passert 40, men dødsangst har jeg hatt hele livet, faktisk. Den har hverken blitt bedre eller verre etter at jeg fylte 40. Det er i grunnen lite som endrer seg åndelig og personlighetsmessig med årene, bortsett fra at man blir litt klokere og mer erfaren. Men det er klart, jeg tenker innimellom på at jeg allerede har levd halve livet mitt. Når jeg har levd like lenge som jeg har levd til nå, så er det ikke usannsynlig at jeg befinner meg under torva. Grøss!

Anonymous poster hash: 94202...fca

Det er grusomt å tenke på Jeg er 36,men har alltid vært redd for å dø og årene går sinnssykt fort!!!

I mørke stunder trøster jeg meg med denne:

Anonymous poster hash: b1cac...af8

[AnonymBruker]

Hmm...hvis du aldri noen sinne hadde hørt om førtiårskrise, hadde du lidd av det da mon tro?

Uttrykket oppsto jo av en grunn, for å adressere en situasjon mange befant seg i.

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

[Gjest Blondie65]

Alternativet - å ikke bli 40 - er langt verre.

Men, jeg likte ikke jeg heller. Det er et nytt ti år, nye muligheter. Sett deg mål og jobb mot dem. Sørg for at det er mål du ikke er avhengig av andre for å oppnå.

Endret 1. februar 2015 av Blondie65

[fjærestein]

40-årene er ungdommens alderdom og alderdommens barndom.

Sitat meg. (ja selv om det er mer enn sjeldent en er forunt å tenke noe som helst originalt.)

Vet ikke om det hjelper noe. Jeg syntes bare det hørtes så stilig ut.

Fylte 40 sist uke faktisk. To år med noia. Nå ? Tja. Bedre.

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen, jeg hadde bare lyst til å grave meg ned rett før 40-årsdagen. Avlyste feiring med andre enn de jeg bor sammen med fordi jeg ikke orket en hel masse arbeid i forbindelse med forberedelsene og belønnet meg med å ikke gjøre noe annet enn å dra på restaurant med mann og barn og spise kake hjemme i ro og fred, uten stress.

Følte meg litt sær og vrang og har aldri hatt det slik før.

Anonymous poster hash: 0342d...1f7

[Gjest Mythic]

Jeg er 47, og synes det var helt greit å bli 40. Aldri noen krise her i gården. Det jeg derimot sliter litt med, er å innse hvor gammel jeg faktisk er, og jeg tar meg ofte i å lure på når det skjedde at jeg plutselig nærmer meg 50. Spesielt er det rart å ha en sønn på 27, når jeg ikke føler meg stort eldre selv.

Det er nok det grusomme med å være menneske - at man mentalt ikke blir gammel, men kroppen gjør det. Bestemoren min ble 87 år, og bodde på aldershjem, men trivdes ikke så godt, for det var så mange gamle folk der, sa hun. Hun sa også at det verste med å bli gammel, var at andre ser bare ei grå, gammel dame, men inni seg følte hun seg fortsatt som 25. Nå forstår jeg hva hun mente.

[AnonymBruker]

40 tenkte jeg ikke over engang, men det å være 49 var ikke så greit, det å vite at neste gang var man 50! Kom meg gjennom det og og er nå 53 og tenker veldig lite på det.

Anonymous poster hash: 5a30e...259

[AnonymBruker]

Jeg er 47, og synes det var helt greit å bli 40. Aldri noen krise her i gården. Det jeg derimot sliter litt med, er å innse hvor gammel jeg faktisk er, og jeg tar meg ofte i å lure på når det skjedde at jeg plutselig nærmer meg 50. Spesielt er det rart å ha en sønn på 27, når jeg ikke føler meg stort eldre selv.

Det er nok det grusomme med å være menneske - at man mentalt ikke blir gammel, men kroppen gjør det. Bestemoren min ble 87 år, og bodde på aldershjem, men trivdes ikke så godt, for det var så mange gamle folk der, sa hun. Hun sa også at det verste med å bli gammel, var at andre ser bare ei grå, gammel dame, men inni seg følte hun seg fortsatt som 25. Nå forstår jeg hva hun mente.

Det er viktig å huske på at man forandrer seg selv om man ikke merker det så mye selv. En på 80 kan si hun er 25 innvendig men hun har lite til felles med en 25-åring. Det det handler om er at man glemmer mye hvordan ting var, samt at man merker at tiden har gått fort, og det blir litt slik "hvor ble årene av". Det er nok sant at personligheten er mer satt etter et visst punkt men man har jo (forhåpentligvis) mye livserfaring som har endret ens perspektiver.

Ellers synes jeg ting forandrer seg litt, 40 i seg selv synes jeg ikke virker så fryktelig, spesielt når jeg ser hvor mange flotte kvinner på den alderen det finnes i disse dager. Jeg frykter heller 50, og på mange måter bli "irrelevant" - både profesjonelt (dersom man skulle stå uten arbeid er man ikke foretrukket) og rent seleksjonsmessig om man skulle bli skilt. Samfunnet er jo hardere mot kvinner som blir eldre enn menn. På en måte er overgangen verre for kvinner som er smellvakre som unge. Jeg har lest modeller uttale hvordan det var å fylle 40 eller 50 og nesten over natten bli "usynlige".

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

[Gjest Mythic]

Det er viktig å huske på at man forandrer seg selv om man ikke merker det så mye selv. En på 80 kan si hun er 25 innvendig men hun har lite til felles med en 25-åring. Det det handler om er at man glemmer mye hvordan ting var, samt at man merker at tiden har gått fort, og det blir litt slik "hvor ble årene av". Det er nok sant at personligheten er mer satt etter et visst punkt men man har jo (forhåpentligvis) mye livserfaring som har endret ens perspektiver.

Ellers synes jeg ting forandrer seg litt, 40 i seg selv synes jeg ikke virker så fryktelig, spesielt når jeg ser hvor mange flotte kvinner på den alderen det finnes i disse dager. Jeg frykter heller 50, og på mange måter bli "irrelevant" - både profesjonelt (dersom man skulle stå uten arbeid er man ikke foretrukket) og rent seleksjonsmessig om man skulle bli skilt. Samfunnet er jo hardere mot kvinner som blir eldre enn menn. På en måte er overgangen verre for kvinner som er smellvakre som unge. Jeg har lest modeller uttale hvordan det var å fylle 40 eller 50 og nesten over natten bli "usynlige".

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff

Jo, takk for den, du. Trengte det nå som jeg bare har tre år igjen til 50

Jeg tenker at det blir hva man gjør det til. Hvorfor skulle man bli "usynlig" når man blir 50? Den skjønner jeg ikke. Har man et yrke man kan stå i til man blir pensjonist, kan man fint fungere i arbeidslivet lenge. Man velger også selv hvilket innhold livet skal ha, i alle faser, og man må finne ut hva som er viktig for en selv for at livet skal føles rikt og meningsfullt.

[AnonymBruker]

Jo, takk for den, du. Trengte det nå som jeg bare har tre år igjen til 50

Jeg tenker at det blir hva man gjør det til. Hvorfor skulle man bli "usynlig" når man blir 50? Den skjønner jeg ikke. Har man et yrke man kan stå i til man blir pensjonist, kan man fint fungere i arbeidslivet lenge. Man velger også selv hvilket innhold livet skal ha, i alle faser, og man må finne ut hva som er viktig for en selv for at livet skal føles rikt og meningsfullt.

Selvsagt er man sjef over eget liv. Og hvis man er komfortabel med eget liv og egne valg ser jeg heller ikke hvorfor man skulle bli usikker av diskusjon rundt alder

Tråden var jo for å diskutere "frykt" rundt alder og evt. midtlivskriser. Og det som for mange er noe man tenker over, utover fysisk forfall, er hvordan man blir mindre fleksibel og mulighetene skrumper litt inn.

Dvs. det å bli dumpet når man er 25 og når man er 55 har ulike resultater. Det samme gjelder å miste jobben. Selvsagt skal man ta fatt og snu det til noe bra, men det er ikke en hemmelighet at det blir vanskeligere med alderen å finne en ny jobb, eller en livspartner (spesielt i lys av at menn jevnt over foretrekker yngre kvinner). Og dette er ganske sentralt i frykter for å bli eldre. Utfordringene på datingmarkedet er store for kvinner over en viss alder, og vi ser jo dette bl.a. på KG.

Anonymous poster hash: 5f32e...2ff