Burde være lykkelig.

[AnonymBruker]

Har vært innom en del fysiske problemer med revmatiske slitasjeskader og mageproblemer siste årene, og gått ned 20 kg ifølge av totalt mangel på fysisk og psykisk matlyst. Veide jo litt med en str 44/46, så slikt sett var det greit, men det er jo ikke det... For jeg hadde endelig fått en glede over den kroppen jeg var genetisk arvet med, og jeg trente, var sosial, spiste sunn og variert mat og alt var fint. Så begynte armen, så magen, så hode etter en stund. Dvs jeg ble deppa av mangel på en brukanes arm, mangel på matlyst og gleden jeg hadde med å lage kreative måltider. Vært å tatt prøver opp i mente hos spesialister på ene og andre, men ingen ting er galt, eller så er utslag på prøvene så svak at det blir ikke gitt noen diagnose på noe. Nå er jeg inne i en bedre arm periode etter kortison sprøyter, men magen og hue er det samme, og nå er jeg trøtt, slapp, ute av form, usosial og får det får meg på de rareste tidspunkt at livet er fullt av idioti, og unødvendige gjøremål at jeg får følelsen av å ikke orke mer. Jeg må rett og slett innrømme det høyt ( dette er min form for høyt) ingen som kjenner meg ville tatt meg seriøst om jeg sa dette uansett, siden jeg er flink til å spille meg selv som jeg var. Stolt glad og sta. Og det er greit med ei kaklehøne som er glad, men det er slitsomt med ei som er negativt. Jeg har mange flere grunner til å være lykkelig enn ulykkelig, men jeg føler jeg blir spist opp innvendig av en mørk masse, og bestemt jeg skal ta dette skikkelig opp med legen min. Men undrer om noen har hatt noen lignende udiagnostiserte plager som har ført til depresjon? Og hva har evt "noen" gjort for å finne tilbake til seg selv igjen.

Anonymous poster hash: 639a7...77a