Hva slags venn er du?

[AnonymBruker]

Jeg har mange venner, mange folk å finne på ting med.

Jeg har alltid vært en som har vært villig til å gjøre ganske mye for vennene mine. Hvis en skal flytte bort over lengre tid prøver jeg å organisere så vi kan møtes før h*n drar. Hvis h*n er på besøk langveisfra prøver jeg å få til å møtes. Hvis h*n har opplevd noe ille prøver jeg å ha mulighet til å være tilgjengelig til enhver tid sålenge det trengs. Om vi ikke ser hverandre på en stund prøver jeg å opprettholde kontakten ved å høre hvordan det går en gang i blant. Om jeg skjønner at h*n trenger meg, kunne det aldri falt meg inn å ignorere personen inntil det passer meg å håndtere problemet. Osv.

Jeg har det med å genuinely ville at vennene mine skal ha det bra, og pleie forholdene så ofte jeg kan, setter ofte dem først.

Jeg har nå endelig innsett at dette tydeligvis er tåpelig. Det er jo ingen av vennene mine som gjør dette for meg. Jeg kan aldri huske å ha blitt prioritert, selv når jeg har følt at jeg virkelig har trengt det. Nå skal jeg f.eks. flytte langt langt bort om halvannen uke, men ila den uken er det ingen som har tid til å møte meg.

Det skuffer meg å innse at alle rundt meg kun skal tenke på seg selv.

Har jeg for høye forventninger til et vennskap? Er det heller jeg som er egoistisk her? Hvordan skal et vennskap være?

Anonymous poster hash: d26f8...93b

[Gjest O.G.]

La meg si det sånn: Du vet ikke hvem dine venner er før du har vært ute i hardt vær og trenger hjelp selv. Av alle de du støtter og hjelper så kan du anse deg som heldig hvis du hører fra 1 ut av dem når du selv har det tøft, for problemet er at når den som støtter oppom alle faller, så er det ingen der til å hjelpe dem igjennom ting. Det har egentlig ingenting med at de andre er dårlige venner, det har noe med at de er ikke psykisk utrustet til å hjelpe folk når det skjer noe, de er vant med å være "barnet" i enhver relasjon, og får dermed ikke til å være den "voksne" og se til andres behov. 

 

Personlig så har jeg bare innfunnet meg at jeg er "omsorgsgiveren" i alle relasjoner jeg har og at når det skjer noe med meg så er det ingen der jeg kan støtte meg litt til, jeg kutter bare ut folk når de prøver å skrive om historien om hva som har foregått eller viser seg utakknemlig over den hjelp de har mottatt.

[Purple Diamond]

Jeg har alltid vært hun som sier ja til "alt", hjelper, støtter osv. De siste par årene har jeg jo begynt å innse at jeg ikke får noe særlig igjen for å være sånn. Jeg blir ofte sjokkert og oppgitt over hvor egoistiske mange er. Når en virkelig trenger det, er det ikke så mange igjen. Til syvende og sist er det faktisk bare en selv man kan stole 100% på. Brutalt, men sant. Nøkkelen er jo å innse dette, og å kunne leve med at slik er det

[FrøkenMånestråle]

La meg si det sånn: Du vet ikke hvem dine venner er før du har vært ute i hardt vær og trenger hjelp selv. Av alle de du støtter og hjelper så kan du anse deg som heldig hvis du hører fra 1 ut av dem når du selv har det tøft, for problemet er at når den som støtter oppom alle faller, så er det ingen der til å hjelpe dem igjennom ting. Det har egentlig ingenting med at de andre er dårlige venner, det har noe med at de er ikke psykisk utrustet til å hjelpe folk når det skjer noe, de er vant med å være "barnet" i enhver relasjon, og får dermed ikke til å være den "voksne" og se til andres behov. 

 

Personlig så har jeg bare innfunnet meg at jeg er "omsorgsgiveren" i alle relasjoner jeg har og at når det skjer noe med meg så er det ingen der jeg kan støtte meg litt til, jeg kutter bare ut folk når de prøver å skrive om historien om hva som har foregått eller viser seg utakknemlig over den hjelp de har mottatt.

Akkurat

[Blablaa]

Jeg er helt lik deg. Har det akkurat sånn nå, finner ut hvem som jeg egentlig gidder å ta vare på. Har mistet mange venninner disse to årene.. Det sårer, men allikevel greit å tenke på at de få jeg har igjen, ville gjort det samme for meg som jeg gjør for dem. 

Føler jeg gir for mye i et vennskap, blir for knyttet til personer. Men det er bare meg. 

[Gjest O.G.]

Jeg har alltid vært hun som sier ja til "alt", hjelper, støtter osv. De siste par årene har jeg jo begynt å innse at jeg ikke får noe særlig igjen for å være sånn. Jeg blir ofte sjokkert og oppgitt over hvor egoistiske mange er. Når en virkelig trenger det, er det ikke så mange igjen. Til syvende og sist er det faktisk bare en selv man kan stole 100% på. Brutalt, men sant. Nøkkelen er jo å innse dette, og å kunne leve med at slik er det

 

Saken er den at det er ingen vits i å bli sjokkert, sint eller bitter over at man ikke får det samme tilbake når det skjer noe, for det er ikke alle som har det psykiske overskuddet til å føre folk ut av skiten, slik som du og jeg har. Man må rett og slett bare innse at folk bare er sånn og ikke være redd for å sette grenser der det trengs hvis noen tar en som en selvfølge. 

[Purple Diamond]

Saken er den at det er ingen vits i å bli sjokkert, sint eller bitter over at man ikke får det samme tilbake når det skjer noe, for det er ikke alle som har det psykiske overskuddet til å føre folk ut av skiten, slik som du og jeg har. Man må rett og slett bare innse at folk bare er sånn og ikke være redd for å sette grenser der det trengs hvis noen tar en som en selvfølge.

Ja, det er helt sant. Jeg har jo etterhvert lært meg å ikke la det gå så mye innpå meg og heller ikke la meg styre. Heldigvis for det. Endret 1. august 2015 av Purple Diamond

[Angry Man]

La meg si det sånn: Du vet ikke hvem dine venner er før du har vært ute i hardt vær og trenger hjelp selv. Av alle de du støtter og hjelper så kan du anse deg som heldig hvis du hører fra 1 ut av dem når du selv har det tøft, for problemet er at når den som støtter oppom alle faller, så er det ingen der til å hjelpe dem igjennom ting. Det har egentlig ingenting med at de andre er dårlige venner, det har noe med at de er ikke psykisk utrustet til å hjelpe folk når det skjer noe, de er vant med å være "barnet" i enhver relasjon, og får dermed ikke til å være den "voksne" og se til andres behov. 

 

Personlig så har jeg bare innfunnet meg at jeg er "omsorgsgiveren" i alle relasjoner jeg har og at når det skjer noe med meg så er det ingen der jeg kan støtte meg litt til, jeg kutter bare ut folk når de prøver å skrive om historien om hva som har foregått eller viser seg utakknemlig over den hjelp de har mottatt.

 

Enig i mye av det du sier. men jeg vil ikke unnskylde folk som vil bli hjulpet men som ikke hjelper tilbake med at det er slik de er skrudd sammen, jeg synes simpelthen at en slik oppførsel gjør deg til noe av en egoistisk drittsekk.

 

Til TS jeg synes ikke at det er for mye å forlange, men innse at flesteparten av menneskheten ikke når opp til dine standarder, og velg dine venner med omhu.

[Gjest O.G.]

Enig i mye av det du sier. men jeg vil ikke unnskylde folk som vil bli hjulpet men som ikke hjelper tilbake med at det er slik de er skrudd sammen, jeg synes simpelthen at en slik oppførsel gjør deg til noe av en egoistisk drittsekk.

 

Til TS jeg synes ikke at det er for mye å forlange, men innse at flesteparten av menneskheten ikke når opp til dine standarder, og velg dine venner med omhu.

 

Jo, men mange er sånn at de får det ikke til. De vet ikke hva de skal gjøre, hva de skal si. Da blir det like greit at de holder seg unna en når man har det tøft. Ikke alltid sånn at de ikke bryr seg om en. 

[hjertesukka]

Har også vært en av dem som alltid har stilt opp for andre og aldri satt grenser for meg selv. Dette har sjølsagt ført til mye frustrasjon og bitterhet opp i gjennom årene. Etter hvert har jeg begynt å lene meg litt tilbake og har kuttet ut de verste energityvene av livet mitt.

Har beholdt noen få lojale venner og fått nye venner som både gir og tar. I et vennskap må det gå begge veier.

 

Kort fortalt har jeg endelig lært å sette grenser for meg selv, ikke være "søppelspann" for andre og sette mine egne behov foran andres. Det betyr ikke at jeg er blitt helt ego, men jeg kaller det egenkjærlighet. Og som min gamle bestemor alltid sa; "ikke forvent noe av andre".

[Gjest O.G.]

Når man blir bedre kjent med folk så vet man etterhvert hvem som "fortjener" hjelp og støtte og hvem man må være hardere med og vite med seg selv at det holdt med den ene gangen. Sånn er livet rett og slett. 

[Purple Diamond]

Har også vært en av dem som alltid har stilt opp for andre og aldri satt grenser for meg selv. Dette har sjølsagt ført til mye frustrasjon og bitterhet opp i gjennom årene. Etter hvert har jeg begynt å lene meg litt tilbake og har kuttet ut de verste energityvene av livet mitt.

Har beholdt noen få lojale venner og fått nye venner som både gir og tar. I et vennskap må det gå begge veier.

Kort fortalt har jeg endelig lært å sette grenser for meg selv, ikke være "søppelspann" for andre og sette mine egne behov foran andres. Det betyr ikke at jeg er blitt helt ego, men jeg kaller det egenkjærlighet. Og som min gamle bestemor alltid sa; "ikke forvent noe av andre".

Klok bestemor!

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært den som sliter med mitt, uten at noen vet noe. 

Er alltid den som inviterer andre, jeg tenker alltid på de om jeg skal noe. Om det bare er en liten gåtur eller kino, så spør jeg vennene mine. 

Jeg er den som satt oppe dag og natt, for å trøste venner med kjærlighetssorg eller da de mistet en av foreldrene sine. 

Huset mitt var alltid åpent for dem, samme om de kranglet med familien eller om de var mindreårig og drakk seg skitings, og kunne ikke dra hjem. Mitt hus var alltid åpent. Jeg var den som dro opp klokken 4 for å hente en dritafull venninne på byen. 

 

Det var helt til jeg trengte de. 

Jeg møtte veggen å var så nære på å hoppe ned fra ei bru. 

Ingen spurte hvordan jeg hadde det, ingen sa noe, gjorde noe. Forventet aldri at de skulle være mine personlige psykologer, men det å spørre om jeg ville bli med på kino, for å glemme det jeg slet med, det skjedde aldri. Jeg er ikke den som roper høyt og sier "JEG SLITER!", jeg har skjult mine problemer i over 10 år, jeg åpnet meg for første gang i mitt liv. Og ingen sa et ord, ingen brydde seg i det hele tatt. Ingen støtte å få. 

Jeg er ikke den som kun prater om mine problemer, selv om at de nå vet om det. 

Så hvorfor de snudde ryggen har ikke peiling på! Jeg er fortsatt den samme som før, selv om at de nå forstår hvorfor jeg spør om å heller komme innom dagen etter, for det ikke passer å gjøre ting der og da.

 

Snapchat kom, og jeg fikk se at de jeg trodde var mine nærmeste venner. Så mer på meg som en bekjent, en slave. De kunne fint snappe et random bilde av middagen sin og sendte det til meg. Men på mystory var det haugevis med mer innholdsrike bilder, bilder fra fester jeg aldri ble invitert til. 

Men så fort noe stort skjedde, så fort de trengte noen, så var det meg de ringte. De brukte meg til å lire av seg den ene dritten til den andre. Jeg fikk kun ta del i det negative, som de selv sa "jeg vil ikke bry andre med mine problemer og dra de ned i dritten sammen med meg". Men jeg var vist ikke så viktig, så det å dra meg ned, det gikk helt fint. 

 

Jeg har bodd for meg selv i et år. Noe som er stort for noen som sliter som meg. Det å flytte for meg selv var det tøffeste jeg gjort i hele mitt liv. 

En av mine "nærmeste" har ikke så mye som spurt om å komme på besøk. Når jeg har invitert hun så har hun vært for opptatt med å henge med sine ekte venner. Hun andre har kun vært her når hun ikke hadde noen steder å dra. Når alle ekte vennene lå og sov og familien var dritt mot hun. 

Det tok over et år før hun fortalte meg om kjæresten, det såret nå inni helvete! 

Det å dele negative ting gikk helt greit, men positive, nei det var ikke på tale! 

 

Venner er oppskrytt. Jeg er drita lei av å gi og gi, men får faen meg aldri noe tilbake. 

Jeg har mistet troen på mennesker. Jeg orker ikke mer. 

Jeg får ta vare på meg selv, og være min egen venn. Orker ikke å bli tråkket på og såret gang på gang. Nok er nok.

Har ikke snakket med mine to "venner" på snart 4 måneder. Ingen har tatt kontakt for å spørre hva skjer, eller hvordan det går. De gir blanke faen i meg og mitt. Folk er egoistiske, jeg hater mennesker. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

[Berit]

Saken er den at det er ingen vits i å bli sjokkert, sint eller bitter over at man ikke får det samme tilbake når det skjer noe, for det er ikke alle som har det psykiske overskuddet til å føre folk ut av skiten, slik som du og jeg har. Man må rett og slett bare innse at folk bare er sånn og ikke være redd for å sette grenser der det trengs hvis noen tar en som en selvfølge. 

Ja, det er veldig sant.

 

Så er det også mange som liksom ikke klarer å ta initiativ selv om de egentlig vil. Virker som noen tenker at de vil og skal gjøre det, men så går bare tiden. De tror visst at de har god tid, eller at det er lenge til osv. Det kan ha med selvsikkerhet å gjøre også.

[Gjest O.G.]

 

Jeg har alltid vært den som sliter med mitt, uten at noen vet noe. 

Er alltid den som inviterer andre, jeg tenker alltid på de om jeg skal noe. Om det bare er en liten gåtur eller kino, så spør jeg vennene mine. 

Jeg er den som satt oppe dag og natt, for å trøste venner med kjærlighetssorg eller da de mistet en av foreldrene sine. 

Huset mitt var alltid åpent for dem, samme om de kranglet med familien eller om de var mindreårig og drakk seg skitings, og kunne ikke dra hjem. Mitt hus var alltid åpent. Jeg var den som dro opp klokken 4 for å hente en dritafull venninne på byen. 

 

Det var helt til jeg trengte de. 

Jeg møtte veggen å var så nære på å hoppe ned fra ei bru. 

Ingen spurte hvordan jeg hadde det, ingen sa noe, gjorde noe. Forventet aldri at de skulle være mine personlige psykologer, men det å spørre om jeg ville bli med på kino, for å glemme det jeg slet med, det skjedde aldri. Jeg er ikke den som roper høyt og sier "JEG SLITER!", jeg har skjult mine problemer i over 10 år, jeg åpnet meg for første gang i mitt liv. Og ingen sa et ord, ingen brydde seg i det hele tatt. Ingen støtte å få. 

Jeg er ikke den som kun prater om mine problemer, selv om at de nå vet om det. 

Så hvorfor de snudde ryggen har ikke peiling på! Jeg er fortsatt den samme som før, selv om at de nå forstår hvorfor jeg spør om å heller komme innom dagen etter, for det ikke passer å gjøre ting der og da.

 

Snapchat kom, og jeg fikk se at de jeg trodde var mine nærmeste venner. Så mer på meg som en bekjent, en slave. De kunne fint snappe et random bilde av middagen sin og sendte det til meg. Men på mystory var det haugevis med mer innholdsrike bilder, bilder fra fester jeg aldri ble invitert til. 

Men så fort noe stort skjedde, så fort de trengte noen, så var det meg de ringte. De brukte meg til å lire av seg den ene dritten til den andre. Jeg fikk kun ta del i det negative, som de selv sa "jeg vil ikke bry andre med mine problemer og dra de ned i dritten sammen med meg". Men jeg var vist ikke så viktig, så det å dra meg ned, det gikk helt fint. 

 

Jeg har bodd for meg selv i et år. Noe som er stort for noen som sliter som meg. Det å flytte for meg selv var det tøffeste jeg gjort i hele mitt liv. 

En av mine "nærmeste" har ikke så mye som spurt om å komme på besøk. Når jeg har invitert hun så har hun vært for opptatt med å henge med sine ekte venner. Hun andre har kun vært her når hun ikke hadde noen steder å dra. Når alle ekte vennene lå og sov og familien var dritt mot hun. 

Det tok over et år før hun fortalte meg om kjæresten, det såret nå inni helvete! 

Det å dele negative ting gikk helt greit, men positive, nei det var ikke på tale! 

 

Venner er oppskrytt. Jeg er drita lei av å gi og gi, men får faen meg aldri noe tilbake. 

Jeg har mistet troen på mennesker. Jeg orker ikke mer. 

Jeg får ta vare på meg selv, og være min egen venn. Orker ikke å bli tråkket på og såret gang på gang. Nok er nok.

Har ikke snakket med mine to "venner" på snart 4 måneder. Ingen har tatt kontakt for å spørre hva skjer, eller hvordan det går. De gir blanke faen i meg og mitt. Folk er egoistiske, jeg hater mennesker. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

 

 

Jeg vil nødig kritisere deg siden jeg forstår at du har det tøft med dette, men du hadde sjansen til å sette personen på plass da. Du kunne sagt: "Men hva får deg til å tro at etter at du oversåg meg da jeg fortalte at jeg slet at jeg har noe som helst interesse over å være i dritten ilag med deg?"

 

Og tatt det derfra.

[Gjest O.G.]

Ja, det er veldig sant.

 

Så er det også mange som liksom ikke klarer å ta initiativ selv om de egentlig vil. Virker som noen tenker at de vil og skal gjøre det, men så går bare tiden. De tror visst at de har god tid, eller at det er lenge til osv. Det kan ha med selvsikkerhet å gjøre også.

 

Sant, og så lenge de ikke etter en slik hendelse tar det som en selvfølge at en skal hjelpe en etterpå og begynner å mase, så må man la det passere, synes jeg. 

[AnonymBruker]

Jeg vil nødig kritisere deg siden jeg forstår at du har det tøft med dette, men du hadde sjansen til å sette personen på plass da. Du kunne sagt: "Men hva får deg til å tro at etter at du oversåg meg da jeg fortalte at jeg slet at jeg har noe som helst interesse over å være i dritten ilag med deg?"

 

Og tatt det derfra.

Tru meg, jeg har prøvd. Jeg har forklart de at jeg ikke er interessert i å dra de ned. Jeg har sagt at alt jeg ønsker, er å ha en venn! En som kan komme å se en film med meg, dra på kino, konserter eller reise sammen. Ikke en personlig psykolog. 

Jeg har sagt i fra at de kan spørre om hva de vil, og jeg vil svare. Alt jeg trenger er forståelse for at jeg ikke alltid har det så bra. Så om jeg sier nei til noe, så er det med god grunn. 

 

To dager senere og alt er glemt. Jeg er glemt. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

[Gjest O.G.]

 

Tru meg, jeg har prøvd. Jeg har forklart de at jeg ikke er interessert i å dra de ned. Jeg har sagt at alt jeg ønsker, er å ha en venn! En som kan komme å se en film med meg, dra på kino, konserter eller reise sammen. Ikke en personlig psykolog. 

Jeg har sagt i fra at de kan spørre om hva de vil, og jeg vil svare. Alt jeg trenger er forståelse for at jeg ikke alltid har det så bra. Så om jeg sier nei til noe, så er det med god grunn. 

 

To dager senere og alt er glemt. Jeg er glemt. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

 

 

Du misforstod meg, du må gjøre det klart for dem at du ikke er interessert i å være ned i skiten med dem, som hun sa det. Gi blanke i å la dem bruke deg som emosjonel søppelbøtte. Du gjør det enkelt for dem når du ikke setter grenser etter at du har fortalt dem hvordan du har det og føler det. Neste gangen noen prøver seg på det så sier du bare at det der gidder du ikke fordi du har nok med deg selv for tiden og at vedkommende får ta skiten sin bortover til de som får bli med på kino, middag, fester og lignende. 

 

Du MÅ ta kampen, eneste måten du får stoppet det her på.

[AnonymBruker]

Du misforstod meg, du må gjøre det klart for dem at du ikke er interessert i å være ned i skiten med dem, som hun sa det. Gi blanke i å la dem bruke deg som emosjonel søppelbøtte. Du gjør det enkelt for dem når du ikke setter grenser etter at du har fortalt dem hvordan du har det og føler det. Neste gangen noen prøver seg på det så sier du bare at det der gidder du ikke fordi du har nok med deg selv for tiden og at vedkommende får ta skiten sin bortover til de som får bli med på kino, middag, fester og lignende. 

 

Du MÅ ta kampen, eneste måten du får stoppet det her på.

jeg har så klart forklart dem det også. Hvordan jeg føler det.

De kommer da med lovnader om ditten og datten, og bullshit fra alle kanter. Men som sagt, to dager senere og det er glemt, og de går tilbake til det gode gamle. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

[Gjest O.G.]

 

jeg har så klart forklart dem det også. Hvordan jeg føler det.

De kommer da med lovnader om ditten og datten, og bullshit fra alle kanter. Men som sagt, to dager senere og det er glemt, og de går tilbake til det gode gamle. 

Anonymous poster hash: 5a975...41c

 

 

Men når har du tenkt å slutte å hjelpe dem? La ting gå fra tanker og hjelpesløshet til å ta aksjon, som f.eks bare legge på røret etter å si: "Det her gidder jeg ikke, du skal få hjelpe deg selv fra nu av".