Gå til innhold

Til dere som har født


Merenwen

Anbefalte innlegg

Hvordan var fødselen i forhold til forventningene?

Er det noe du ville ha gjort annerledes i forkant mtp. forbredelser?

Skrev dere et fødebrev/ønskebrev til jordmor? Var det nyttig i tilfelle?

Har fortsatt 18 uker igjen til fødselen. Jeg og mannen snakker mye om fødselen og ser på Jordmødrene osv. Han er mer nervøs enn meg. Jeg er forberedt på at det skal gjøre utrolig vondt og være en av de største utfordringene jeg går gjennom, men med den fineste premien i verden <3

Endret av Merenwen
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg gledet meg til fødsel i 9 måneder, og leste mye om hva konkret kroppen gjorde da smertene oppsto i de ulike fasene. Hadde ikke vært på kurs, jeg hadde kun en grundig anatomisk gjennomgang. Tenkte at dersom jeg visste årsaken til smertene, så ville jeg takle de bedre.

Det var 1000 ganger verre enn jeg kunne forestilt meg. Smerten kan ikke beskrives, og jeg ville helt ærlig dø. Noe jeg en god stund trodde jeg skulle. Styrtfødsel og stormrier med tak i mage og rygg, var fælt. Annet hvert minutt fikk jeg 10-15 sekund smertepause, og da fikk jeg såvidt puste. Lange rier, høye topper. Pressingen var heldigvis grei. Kjentes ut som en tøff treningsøkt og jeg var dødssliten, men smertene var null i forhold, så jeg var bare glad til.

Kunne ønske jeg forberedte meg på at det kunne skje. Mistet totalt kontroll på kroppen, og det krevde alt å holde med. Mannen var en drøm da han husket pusteøvelsene vi hadde avtalt, og tvang meg til å gjøre slik vi planla.

1 time og 20 minutt har aldri følts lengre, og jordmor og legen var heldigvis enig i at det var en tøff fødsel, selv om den var kjapp. Sydde to sting, på bena med en gang og ingen plager etter fødsel. For meg ble det en traumatisk opplevelse, og selv 10 måneder etterpå kan jeg kjenne på den forferdelige redselen jeg hadde mens det stod på. Vet ikke om jeg gjør det igjen.

Hehe, dette ble langt! Og detaljert! Men jeg elsker tulla mi, og ville gjort det igjen for henne!

Anonymous poster hash: f4d05...1e2

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å være helt ærlig. Jeg synes det er verre å være matforgiftet, enn å føde!

Jeg hadde ingen forventninger til fødsel, men regnet med at det skulle gå greit.

Gikk tolv timer fra første antydning til en rie, til barnet var ute. Selvfølgelig var det vondt, men langt fra uoverkommelig. Var ikke redd under fødsel.

Anonymous poster hash: 3f198...ec6

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg prøvde å ikke tenke så mye på fødselen, egentlig. Har i utgangspunktet lav smerteterskel, og tenkte vel som så at fødselen må jeg igjennom for å få det etterlengtede barnet.

Var på fødselsforberedende kurs et par mnd før termin, og etter det føltes det veldig greit. Var fast bestemt på at min aller viktigste oppgave var å fokusere på å gjøre som jordmor sa, og at jeg skulle stole på at hun som profesjonell ville ta godt vare på oss.

Jeg hadde ingen tanker om noe spesielt i forbindelse med fødselen, annet enn at jeg ville ha minst mulig "styr"- ikke bad, ikke spesiell musikk, ikke en bestemt måte å ligge/sitte på, og så få mennesker i rommet som mulig. Var også bestemt på at jeg skulle se an mht smertelindring.

Fødselen startet overraskende nok tre uker før termin, og fødselen gikk veldig greit. Jeg reiste inn til sykehuset et par timer før babyen kom- litt seint i følge mannen, men helt passe for meg- var livredd for å bli sendt hjem igjen, så reiste først når jeg ikke kunne skille riene fra hverandre. Hadde 7cm åpning da jeg kom til sykehuset. Babyen kom nøyaktig to timer senere.

Hadde nok rier i ca 15 timer, vannavgang ca 24 timer før babyen kom. Smertene lignet veldig menstruasjonsplager, bare mye kraftigere, selvfølgelig. Smertene føltes kjente på et vis, og jeg var hele tiden forberedt på at det kom til å bli verre. Rett etter fødselen tenkte jeg at det aldri ble fullt så ille som jeg hadde frykta.

I ettertid et det ingenting jeg ville gjort annerledes bortsett fra å pakke bagen litt før- nå pakket jeg siste rest rett før vi dro, og mannen var rimelig stressa.

Er gravid igjen nå, og er redd jeg ikke vil få en like fin opplevelse denne gangen.

Endret av Lærerinna
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gledet meg litt til første fødsel, selv om jeg selvf visste at det kom til å gjøre vondt. Det ble hundre ganger verre enn jeg hadde trodd, og hvis noen hadde tilbudt seg å kappe av meg hodet for å få ungen raskere ut, hadde jeg gladelig takket ja 😄! Det hele var forsåvidt udramatisk, men bare så utrolig vondt. Men var raskt på beina etterpå og hadde ingen plager da. Og så fikk vi jo verdens fineste jente! Andre fødsel var jeg forsåvidt mer forberedt på, men alle sa den kom til å bli lettere. Den fikk forsåvidt raskere, men var minst like vond, så jeg tenkte aldri mer. Nå er jeg gravid igjen og gruer meg til å føde, men skal be om samtale på sykehuset og kommer bl.a til å si at jeg ønsker epidural om det blir som de to første gangene (fikk det da også), og de kan bare glemme å forsøke å prate meg bort fra det (opplevde det første gang).

Anonymous poster hash: f57cd...4ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg takket Gud og høyere makter for epidural. Trodde jeg var forberedt på fødsel, men når riene kom var jeg helt borte og bare ba på mine knær om smertestillende ;) så det er mitt beste tips, si fra når du kommer at du vil ha epidural :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Bedre enn forventet. En helt fantastisk opplevelse som jeg ikke ville vært foruten. Slet en god stund med smerter i etterkant på grunn av at jeg ble sydd så det var ganske slitsomt når man skulle ta seg av en nyfødt samtidig. Ville ikke gjort noe annerledes og forberedte meg ikke på noen måte. Skrev ikke ønskebrev eller slik, men sa jeg helst ville slippe epidural.

Anonymous poster hash: d94f7...000

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde jeg kom til å føde enkelt og greit som med de to forrige, men endte med styrtfødsel og epidural. Mistet fullstendig kontrollen over meg selv og fikk totalt panikkangst. Hadde verdens beste jordmor, heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så rart hvordan noen tror de skal dø og aldri vil føde igjen mens andre syns det var ok.

Anonymous poster hash: 8a1a7...a32

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg kom på sykehuset og til ungen var ute gikk det 50 min, så er ikke den verste smerten jeg har kjent. Ventet lenge hjemme på at det skulle bli verre, men det ble aldri verre, så tok altfor lang tid før jeg skjønte at det var rier.

Anonymous poster hash: 73955...c41

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde forberedt meg på en lang fødsel siden jeg var førstegangsfødende, men var i aktiv fødsel i bare 2,5 time før gutten var ute. Ble litt tatt på sengen av at det gikk så raskt og fikk litt panikk, så skulle jeg gjort noe annerledes måtte det vært å innstille meg på at man ikke har peiling eller kontroll på hva som skjer:) hadde ikke skrevet brev, men sa litt til jordmor i starten av fødselen og opplevde at det var nyttig:)

Edit: en ting til, jeg hadde gledet meg mye til den følelsen jeg skulle få når jeg fikk han på brystet for første gang. Men jeg husker det ikke en gang, og jeg hadde visst sagt at jeg ikke fikk den nyforelska følelsen og visst veldig lei meg for det. Nå er heldigvis følelsen der og jeg har aldri vært mer forelsket:) Ingenting blir slik man tenker:)

Endret av lillemeg90
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forberedte meg svært lite på første fødsel, tenkte at "det kan jo ikke være SÅ ille"...

DÉT var det.... Da riene begynte å komme som verst ble jeg helt apatisk, lå bare på siden og klarte ikke å snakke, tenke, puste eller gjøre noe som helst. Jeg prøvde å kjempe i mot smertene, holde pusten mens riene kom. Jeg husker enda hvor "blurry" alt så ut, som om jeg var i en tunell med kun tåke i enden. Fikk pepet ut at jeg ville ha epidural, og etter det var jeg lykkeligere enn lykkeligst for at smertene var borte. Fødselen endte opp med at riene stoppet og sønnen måtte bli dratt ut med sugekopp og tang. Det gikk med han, men det var dramatisk da det stod på.

Jeg lærte en del av det .Da jeg skulle ha nr to forberedte jeg meg på at dette kom til å bli helt jævlig. Da riene kom, lot jeg dem komme, "omfavnet" dem på en måte, prøvde å få dem (smertene) til å "ta meg" (haha litt dårlig forklart). Det hjalp overraskende mye og jeg kom meg gjennom det med glans!

Alle fødsler er individuelle, og man må finne det som passer for seg. Men et råd kan jeg i det minste gi;

Vondt vil det bli uansett, la smertene komme, ikke kjemp imot! Og pust!

Masse lykke til med resten av graviditeten, fødsel og den fine/slitsomme babytiden! Slitsomt når det står på, men plutselig er det over og da får du det ikke igjen! Nyt det!



Anonymous poster hash: d4f44...045
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er så rart hvordan noen tror de skal dø og aldri vil føde igjen mens andre syns det var ok.

Anonymous poster hash: 8a1a7...a32

Mennesker er ulike. Rart noen er blonde, mens andre er mørke. Fødsler kan være like ulike som sol og sjokolade

Anonymous poster hash: f4d05...1e2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Mennesker er ulike. Rart noen er blonde, mens andre er mørke. Fødsler kan være like ulike som sol og sjokolade

Anonymous poster hash: f4d05...1e2

Kommer også ann på hvordan babyen ligger, hvor lang tid fødselen tar osv. Og selvfølgelig smerteterskel. Alle er forskjellige :)

Anonymous poster hash: b497b...2a3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer også ann på hvordan babyen ligger, hvor lang tid fødselen tar osv. Og selvfølgelig smerteterskel. Alle er forskjellige :)

Anonymous poster hash: b497b...2a3

Det kommer an på alt. Alle er ulike derav ulike fødsler. Men rart er det ikke. Det er helt naturlig

Anonymous poster hash: f4d05...1e2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var forberedt på at det kom til å bli veldig vondt, men at det skulle ta 26 timer var jeg ikke forberedt på. Smertene var heldigvis ikke like intense i allle disse timene, at jeg ikke sa ja takk til smertelindring kan jeg skylde meg selv for. Hadde nok valgt annerledes skulle jeg gjort det igjen.



Anonymous poster hash: 2b0ab...b51
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Peis på med smertestillende og alt som hører til. Lystgass så man ser grønne prikker. Lykke til.

Anonymous poster hash: a511b...bb8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt veldig lite forventninger, bortsett fra at det kom til å være vondt og en real arbeidssjau.

Fødsel nr en endte likevel ikke helt som forventet da den endte med hastekeisersnitt etter 60 timer med rier, hvorav ca 12 i aktiv fødsel, som ikke fikk noen fremgang, til tross for både drypp for å få sterkere rier osv. Det var ingenting galt med meg som skulle tilsi at jeg måtte ha keisersnitt senere. Var helt utslitt og sov minst et døgn neddopet på morfin og orket såvidt å ta en titt på barnet mitt, noe jeg fortsatt synes er sårt å tenke på.

De andre fire fødslene har gått veldig greit, nr 3 var litt voldsom og rask etter mitt syn, siden jeg ikke fikk pustet ut mellom riene, men det gikk greit.

En fin ting å huske på, er at jo vondere det blir, jo nærmere er du slutten. De siste åpningsriene har fått meg til å vurdere om jeg gadd å være med på opplegget i det hele tatt og jeg har i mitt stille sinn vurdert å forlate fødestua for å slippe, før jeg kom på at det kanskje var en noe irrasjonell tanke. ;) Når du har kommet så langt er det sannsynligvis bare snakk om kort tid før barnet er ute. Pressriene har kjentes som en befrielse og da har alltid barnet vært ute på 10-20 minutter. Et par ganger har jeg fått hjelp av riestimulerende drypp på slutten.

Har alltid vært svært sprek rett etter og har fått kommentarer på det. Det er mulig jeg føler meg så bra,fordi det har vært himmelvid forskjell på hvordan det var etter første barn og de vanlige fødslene.

PS. Lystgass er forresten flott! Får deg til å gi litt mer f... og hjelper også på den måten at man får noe å konsentrere seg om.

Endret av absinthia
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde veldig god nytte av gravidyoga hvor jeg lærte å jobbe med smertene gjennom pust og avslappningsteknikker, samt noen teknikker på hvordan komme gjennom riene.

Men mest av alt er det lurt på forberede seg på at alt kan skje og at man kanskje ikke takler smerten på samme måte som man planla. Jeg sutra og grein om at jeg ikke klarte mer opptil flere ganger, noe jeg følte litt skam over etterpå. Helt tullete, og helt klart knyttet til tankene jeg hadde på forhånd om hvordan jeg skulke takle fødselen.

Anonymous poster hash: 527ec...a37

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gruet meg skikkelig mot slutten. Hadde forventet meg at det skulle være det jævligste jeg noensinne har opplevd. Forbredet meg nesten ikke i det hele tatt. Var på et fødselsforbredende kurs og på omvisning på sykehuset. Det hjalp litt, men lærte ikke så mye. Hadde sett for meg en kjap fødsel uten epidural. Epidural klarte jeg meg uten, men fødselen varte jo i flere døgn. Takk gud for lystgass!

Hadde ikke gjort noe annerledes. Kanskje bekymret meg mindre?. Fødselen var jo jævlig, men det er noe jeg hadde klart å gjøre på nytt. Håper bare at fødselen ikke drar seg like langt ut neste gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...