Gravid, og veldig redd!

[Phyllis42]

Jeg er ny her så vet ikke helt om jeg poster i riktig emne, men jeg prøver.. Er 32 år, har en samboer som jeg har vært sammen med i mange år.. Vi har vært glade i å leve livet, men mange eksotiske reiser hvert år, og gjort alt vi ville.. Så har jeg hatt en del problemer med hånden min, 4 store operasjoner gjennom de siste 3 år, som har gjort at babyplanlegging og jobb har stått på vent.. I oktober hadde jeg siste operasjon, og det ser nå ut som at dette skal gå bra.. Får aldri en vanlig arm igjen, men slipper hvertfall å hyle av smerte hver dag, så det er bra. Så vi bestemte oss for å slutte på pillen for noen måneder siden, da vi antok at dette ville ikke skje over natten.. Men det gjorde det!!! I dag er jeg ca 7 uker på vei.. Og jeg skulle ønske at jeg var kjempeglad, men jeg er ikke det! skal begynne å jobbe igjen i februar etter operasjonen i armen, og så er det ikke lenge før jeg må si det til min nye(ikke så sympatiske sjef, som allerede er lei av at jeg har hatt så mye trøbbel og fravær med armen)..hva gjør jeg? Er jeg unormal!? Jeg har jo lyst på barn, dette burde jo være fantastisk.. Men jeg kjenner ingenting, bare dårlig samvittighet over en jobb jeg ikke er spesielt glad i engang...føler meg så råtten ovenfor alle som ønsker seg barn , og som hadde blåst langt i hva sjefen da... Er det noen som har litt positiv input til meg her??😆

[Amarone]

Jeg hadde akkurat takket ja til en ny jobb da jeg fant ut at jeg var gravid, og gruet meg veldig for å si fra om graviditeten. Det tok nok litt av gleden vekk til å begynne med, så jeg skjønner godt at du tenker på jobbsituasjonen din. Samtidig er permisjonen ikke så lang tid for en bedrift, så dette ordner seg sikkert. Om sjefen din er normal vil jo vedkommende synes at dette er en langt hyggeligere fraværsgrunn enn sykdom!

Tror også det er helt normalt å oppleve en slags stress- og panikkfølelse av "hva har vi gjort - hvordan skal dette gå?" noen ganger i løpet av graviditeten. Vi er jo mennesker, så ingen har 100% konstant babylykke hele tiden...

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen!

Er 34 og ble gravid på første forsøk, hadde aldri trodd det skulle gå så fort og fikk panikk! Passer absolutt ikke sånn jobbmessig, er arbeidsledig/permittert og bekymrer meg veldig for hvordan det skal gå. Har også alltid trodd at jeg bare ville føle glede og tenke at det andre ordner seg, men sånn er det ikke foreløpig..

Anonymous poster hash: ac703...9c3

[AnonymBruker]

ikke glem at man er full av hormoner, som kan gjøre at man føler seg litt nedfor:) Det er helt normalt:)

Anonymous poster hash: e4926...ae4

[AnonymBruker]

Jeg og kjenner meg veldig igjen.

Vi fikk barn når vi var 30 etter 9 år sammen. Vi også hadde "levd livet", reist masse, vært mye sosiale osv, og selv om barnet i aller høyeste grad var planlagt så fikk jeg litt panikk når graviditetstesten lyste positivt etter bare en eneste halvhjertet prøveperiode.

For å toppe det hele hadde jeg akkurat fått ny jobb som jeg enda ikke hadde startet i når jeg ble gravid.

De første 13 ukene gikk med på å grue meg til å fortelle ny sjef at jeg var gravid (hun var heller ikke av den mest sympatiske sorten), kun avbrutt av enkelte panikkanfall for hva vi hadde begitt oss ut på

For min del løsnet det da jeg fikk fortalt sjefen min at jeg var gravid. Det var ikke hyggelig, men jeg fikk hull på byllen som forpestet hele graviditeten.

Anonymous poster hash: be812...8bd

[AnonymBruker]

Jeg våkner om natten og får panikkanfall "hva har vi gjort, kommer vi til å klare dette, ting blir aldri de samme". Og har ikke en sjef/jobb å fortelle det til engang, enda verre:) Gravid og arbeisledig 34-åring, det var ikke det jeg så for meg

Anonymous poster hash: ac703...9c3

[Phyllis42]

Tusen takk for svar.. Det er jo bra å høre at jeg ikke er aleine om å ha det slik! selv om jeg overhode ikke unner noen andre av dere å føle slik som jeg gjør nå.. Jeg våkner også av panikk og angst hver natt.. Blæ! Og så er jeg jo redd for at jeg skal bli så dårlig, og ikke skal rekke å jobbe 100% i 6 mnd, for da får man ettersom jeg har skjønt, ikke barselpenger!? Men ting ordner seg alltid til slutt, er det ikke det som de sier!?!

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar.. Det er jo bra å høre at jeg ikke er aleine om å ha det slik! selv om jeg overhode ikke unner noen andre av dere å føle slik som jeg gjør nå.. Jeg våkner også av panikk og angst hver natt.. Blæ! Og så er jeg jo redd for at jeg skal bli så dårlig, og ikke skal rekke å jobbe 100% i 6 mnd, for da får man ettersom jeg har skjønt, ikke barselpenger!? Men ting ordner seg alltid til slutt, er det ikke det som de sier!?!

Du må ha jobbet 6 av de 10 siste mnd. Men du må ikke jobbe 100%, selv om det er det beste utgangspunktet:) og blir man sykemeldt så gjelder også det som foreldrepengegrunnlag.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

[AnonymBruker]

og meg da, som arbeidsledig. Kommer ikke til å få en krone i foreldrepenger. Da er det grunn til panikk

Anonymous poster hash: ac703...9c3

[AnonymBruker]

Hvis du tenker på hvor mange år iløpet av et liv man faktisk er i arbeid, så syns jeg ikke det at man er borte et års tid pga graviditet osv er så mye. Prøv å se på det slik. Det gjorde jeg når jeg ble sykmeldt.

Anonymous poster hash: 71112...9bc

[AnonymBruker]

og meg da, som arbeidsledig. Kommer ikke til å få en krone i foreldrepenger. Da er det grunn til panikk Anonymous poster hash: ac703...9c3

Får du ikke arbeidsledighetspenger? Det teller også som foreldrepengegrunnlag.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

[AnonymBruker]

Får du ikke arbeidsledighetspenger? Det teller også som foreldrepengegrunnlag.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

nei, startet i jobb september 2013 og har for lavt beregningsgrunnlag

Anonymous poster hash: ac703...9c3

[AnonymBruker]

nei, startet i jobb september 2013 og har for lavt beregningsgrunnlag Anonymous poster hash: ac703...9c3

Det står ingenting om nedre grense på nav.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

[AnonymBruker]

Meg ovenfor. Fant det nå... Du får da i det minste engangsstønad.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

[Phyllis42]

Så man må ikke jobbe 100%? Så lenge man holder seg i jobb i 6 mnd? Å tusen takk, da er det kanskje håp for meg.. sant det at man er borte et års tid pga graviditet ikke er så ille, når man faktisk jobber så mye... Men skulle gjerne likt å ikke ha en ny sjef når jeg fortale dette, han kommer ikke til å bli happy..

[AnonymBruker]

synes det er synd at det er slik at man må grue seg til å si at man er gravid, føle seg til bry osv.

Selv om det ideelle er full jobb og ha jobbet et par år før man blir gravid, så er det ikke alltid det går slik. Livet går faktisk ikke an å planlegge ned til minste detalj, det er i alle fall min erfaring så langt

Anonymous poster hash: ac703...9c3

[Phyllis42]

Jeg har hatt denne jobben i 4 år, og om jeg skal si det selv så har jeg gjort en strålende jobb..☺️ Men knuste håndleddet for noen år siden, og fikk ny sjef i fjor, og har etter han begynte hatt 2 store operasjoner i år.. Skal begynne å jobbe for han igjen 6 januar, og jeg er helt enig.. Skulle ønske jeg kunne være stolt og glad når jeg fortalte det, men slik jeg kjenner han så kommer han til å "straffe" meg, det er jeg helt sikker på..😡

[AnonymBruker]

Så man må ikke jobbe 100%? Så lenge man holder seg i jobb i 6 mnd? Å tusen takk, da er det kanskje håp for meg.. sant det at man er borte et års tid pga graviditet ikke er så ille, når man faktisk jobber så mye... Men skulle gjerne likt å ikke ha en ny sjef når jeg fortale dette, han kommer ikke til å bli happy..

Ja, jobber man i 6 av de 10 siste mnd og tjener over 40 000 så får man permisjon. Og det gjelder som sagt også om man får sykepenger eller svangerskapspenger:)

Anonymous poster hash: c69bc...b8d

[AnonymBruker]

40 000 i året altså.

Anonymous poster hash: c69bc...b8d