Hvem burde jeg snakke med?

[AnonymBruker]

Jeg ble mor for tre uker siden og jeg sliter. Jeg er så utslitt! Energien har enda ikke kommet tilbake etter fødselen, jeg holder på å svime av når jeg reiser meg opp. Babyen våkner for mat hver tredje time, så mer enn to timer søvn i strekk har jeg ikke fått på evig tid. Ammingen er vanskelig også. Minien vil ikke ta puppen og vi gjerne "krangle" en halvtime for å få henne til å sitte fast. Jeg er så lei av dette... Jeg har prøvd å få hjelp på helsestasjonen og ammepoliklinikken, der ser de at hun sliter og det går litt bedre med hjelp. Men vi kaver fortsatt veldig. Gjengangeren er "men bare ikke gi opp, en dag får dere det til!". Men det er så slitsomt, det er ikke noe kos å amme i det hele tatt. Det er bare masse arbeid! Jeg føler det er en skam å gi opp, men samtidig hadde det vært så deilig å gitt flaske... Det hadde jo blitt mye mindre frustrasjon for begge to...

Men det største problemet er egentlig disse følelsene. Eller mangelen på disse hos meg. Jeg hadde gleda meg så mye til å bli mor, men nå skjønner jeg ikke hvorfor. Jeg har så lite følelser rundt babyen min. Nå er hun bare jobb for meg. Enten skal vi krangle en halvtime på puppen, eller så er det bleieskift, eller så klager hun (tror hun har vondt i magen, hun vil aldri rape når jeg holder henne opp..). Det er rett og slett null kos og bare jobb. Jeg er bare trøtt, sliten og følelsløs... Samboer hjelper lite til, men så er det jo ikke så mye han kan gjøre heller.. Hvis jeg prøver å si til han at jeg sliter litt får jeg bare høre at jeg overdriver sånn.

Anonymous poster hash: 03808...b6d

[Gjest Magdalene]

Du har akkurat blitt mamma. Det er supertøft!

At de spiser hver andre-tredje time her helt vanlig en god stund til, så det er det bare akseptere.

Har du prøvd ammeskjold?

Kan du ha seint utdriving, så en nesespray for å få fart på den kanskje kunne hjulpet?

At følelsene uteblir er også helt vanlig. Det er jo tross alt et fremmed barn, som du må bruke tid på å bli kjent med.

Pappaen kan gjøre alt, utenom å amme, så han MÅ mer på banen, slik at du får litt tid for deg selv (en lang dusj, tur uten baby, søvn). Det gjør underverker.

Og uansett, så blir det bedre!

Endret 21. oktober 2014 av Magdalene

[Gjest chisandra]

Mitt råd er å ikke krongle altfor lenge med den amminga.

Barnefar MÅ på banen. Det gjør underverker å få litt tid for seg selv - trenger ikke å være lenge av gangen, men det gjør så godt.

Lykke til, det blir bedre.

[CMHuser]

MAT! Spis, spis, spis Det var veldig surt å finne ut at mat er nøkkelen til alt, da jeg alltid har vært "jeg klarer meg uten mat", men det er det faktisk! Spis når du har muligheten 4 vanlige måltider om dagen, samt mellommåltid! Jeg spiser frukt og bær hele dagen lang, samt vanlig mat innimellom disse, og jeg klarer meg bra

[AnonymBruker]

du er ikke alene! Jeg har en baby på 4 uker. Vi kaver med amming og soppinfeksjon, i tillegg til magevondt og derav mye skriking. Syns det er fryktelig irriterende når andre sier at det blir bedre, for det er nå jeg trenger søvn og hjelp. Hvis du vil slutte å amme så gjør du det og forlang at far hjelper til!

Anonymous poster hash: 079ee...31e

[Gjest Magdalene]

Syns det er fryktelig irriterende når andre sier at det blir bedre, for det er nå jeg trenger søvn og hjelp.

Anonymous poster hash: 079ee...31e

Men for mange hjelper det å gjenta inni seg når det stormer som værst, "det blir bedre, det blir bedre ", og innfinne seg med at slik er det.

Da jeg faktisk bestemte meg for å ikke bli stresset, bli sint og irritere meg over våkentid på natten, men sette meg i mørket, i gyngestolen, matet, nynnet og trøstet, og tenkte at denne lille babyen blir trenger meg, og blir fort stor, så gikk det faktisk mye bedre.

Få fokuset bort fra hvor lite du har sovet.

[Frisørdama]

Hvis hun ikke vil ta puppen, gi flaske. Kanskje hun blir mer fornøyd og du får litt mer pauser til å hente deg inn

[AnonymBruker]

Hei, TS! Minien min er rundt 10 uker nå, så jeg husker godt at jeg hadde det likedan for ikke så lenge siden. Jeg kan bare love deg at det blir bedre og bedre, etterhvert, hold ut. Hver dag framover er nå endring, og hvis du har det ekstra tøft en dag, tenk at det er bare en fase, og det blir bedre neste dag.

Om kaving ved puppen. Det slet vi også mye med, jeg tror jeg kom fram til at jeg har rett og slett kraftig utdrivningsrefleks, og det kommer litt vel mye melk og fort til å begynne med. Interval amming hjalp oss - men det må gjentas, til nå har vi hatt 3 perioder med interval amming. Les om både kraftig utdrivningsrefleks og interval amming her - http://ammehjelpen.no/artikkel/69/brystspreng-mye-melk-og-overproduksjon

Om hvor ofte amme. Vi ammer fortsatt 11 ganger i snitt pr dag, noe som gir nærmest hver andre time. Men det er akkurat som om jeg har blitt vannt til det nå og det plager meg ikke så mye lengre. Les om ammingens hyppighet her - http://ammehjelpen.no/artikkel/15/Ammingens-hyppighet

Anonymous poster hash: ecad7...c58

[AnonymBruker]

Alle råd taes godt imot:) utdrivningen vet jeg ikke om er normal eller kraftig. Det lekker fra den andre puppen mens jeg ammer, men jeg trodde det var normalt? Det står en stråle eller to med melk hvis jeg klemmer på nippelen, og noen ganger når hun kobler av står fortsatt strålen. Ellers går det som regel greit når hun først har tatt puppen. Det vanskelige er å få henne til å gripe tak. Hun bare spytter ut, bommer på puppen eller legger opp tunga sånn at hun ikke får til å suge. Det med tunga har de kommentert mye på helsestasjonen, men tungebåndet så visst fint ut.

Anonymous poster hash: 03808...b6d

[AnonymBruker]

Hadde de samme tankene og følelsene som deg, sluttet å amme og da ble ting enklere og jeg fikk endelig morsfølelse.

Anonymous poster hash: 668cf...209

[AnonymBruker]

Alle råd taes godt imot:) utdrivningen vet jeg ikke om er normal eller kraftig. Det lekker fra den andre puppen mens jeg ammer, men jeg trodde det var normalt? Det står en stråle eller to med melk hvis jeg klemmer på nippelen, og noen ganger når hun kobler av står fortsatt strålen. Ellers går det som regel greit når hun først har tatt puppen. Det vanskelige er å få henne til å gripe tak. Hun bare spytter ut, bommer på puppen eller legger opp tunga sånn at hun ikke får til å suge. Det med tunga har de kommentert mye på helsestasjonen, men tungebåndet så visst fint ut. Anonymous poster hash: 03808...b6d

Den AB ovenfor din post.

Kan være tunga hennes også, men du kan prøve intervall amming allikevel, det vil ikke skade uansett, selm om det ikke hjelper. Men for meg høres det ut som du har kraftig utdrivning ja, jeg har det også sånn som du beskrev.

Det med følelser, vet ikke on det er litt tabu å snakke om, hører alle si at de ble kjempeforelsket med engang. For meg begynte forelskelsen å komme først etter 7 uker ca, og følelsene blir gradvis sterkere. Noen er vel bare sånn, altså jeg... Må ikke bety fødselsdepresjon med engang..

Svarer deg imellom amminger, bleieskift og tur med vogna, så derfor litt sånn av og på her..

Lykke til uansett forresten! Jeg bar troa på deg.

Men mamma, svigermor og samboer er mine anbefalinger for hvem du kan snakke med. Og barselgruppe da! Det hjelper jo å snakke ut, og snakke med de i samme situasjon.

Anonymous poster hash: ecad7...c58

[Arianna]

Nesten som om jeg skulle skrevet dette selv. Vil tro vi er ganske mange som har slitt med både ammingen og morsfølelsen!

Jeg fikk ammingen helt opp i halsen til slutt. Jeg klarte rett og slett ikke mer, vi fikk det bare ikke til. En jordmor anbefalte meg da å rett og slett ta en pause, pumpe meg og gi det på flaske. Gutten ble mye roligere, var mer fornøyd og alt ble litt lettere. Når han var vel 5 uker prøvde jeg på nytt, og da gikk det på første forsøk! Så det kan jo kanskje vurderes?

Ellers kan jeg også si at jeg hadde null morsfølelse frem til han var 7-8 uker gammel. Frem til det var han bare en hvilken som helst baby. Men etter at han begynte å gi mer respons tilbake, smile, og ble litt mer mammadalt, da kom følelsene snikende!

Og du er ganske sikkert ikke helt følelsesløs som du tror. Min mamma sa til meg "tenk om for eksempel barnevernet plutselig kom på døra og tok babyen. Hadde du ikke følt noe da?". Ja, jeg hadde blitt knust! Da lo hun, og sa "der ser du"

[AnonymBruker]

Få far på banen umiddelbart, du kan jo si til han at dette er hvordan fødselsdepresjon starter og blir du lagt inn for behandling må han ta over permisjonen og gjøre hele jobben på fulltid med flaskemat. Det er seriøst og ikke overdrevet, det er bare snakk om tid uten avlastning før man kan bli syk av det når du har de følelsene du har.

Jeg har en kompis i nær omgangskrets hvor det skjedde, hun klarte ikke mer, en ressurssterk jente med mastergrad og høyprofilert jobb ble syk av søvnmangel og andre utfordringer med baby og orket etterhvert ikke å se ungen engang. Hun ble lagt inn på psykiatrisk for så å flytte hjem igjen til foreldrene. Han ble alenepappa på fulltid, og er det enda, flere år senere. Hun har kun noe samvær. Spør hvordan mannen din hadde taklet det.

Her i huset har vi nå en på 6 uker og jeg kjenner veldig godt til dine følelser for jeg har slitt med mye av det samme. Ammingen var et slit og han våkner hele tiden. Heldigvis har mannen min skjønt alvoret i det og tar sin del om natten og ettermiddagen. Han skifter bleier om natten og jeg ammer. Når nettene har vært veldig slitsomme jobber han hjemme på morgenen så jeg får litt tid for meg selv så jeg orker å være sammen med baby hele dagen uten å bli gal. På ettermiddagen går han rundt og bærer og bysser når han er urolig.

Dere fikk barn sammen, nå må dere også takle det sammen!!

Anonymous poster hash: 9d9b7...fc2