Gå til innhold

Jeg blir ikke trodd


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Hei.

 

Beklager for langt og rotete innlegg, men jeg må få dette ut og har ingen jeg kan snakke med... Jeg har slitt med depresjon og ekstremt dårlig søvn i ti år, og angsten kom også som et slag i trynet for noen år siden. Humøret mitt er som en berg-og-dal-bane, humøret mitt er langt oppe, men ekstremt langt nede. Det går i perioder. Den siste tiden har jeg grått konstant, og jeg gråter ekstremt sjeldent.

 

Jeg har alltid hatt vanskelig for å fortelle hvordan jeg har det, enten det er familie, venner eller helsepersonell, så som oftest holder jeg kjeft. De gangene jeg faktisk har snakket om hvordan jeg egentlig har det, blir jeg ikke trodd.

 

Psykologen min mente at jeg egentlig ikke var deprimert, men ikke helt visste hvordan jeg skulle takle ting, og at dårlige dager bare var en reaksjon på barndomstraumer(?). Jeg skrev et brev til henne og sa hvordan jeg virkelig hadde det, men da fikk jeg bare tilbakemelding på at jeg var flink til å skrive. Jeg har også hatt to tidligere psykologer som sa rett ut de ikke kunne hjelpe meg (dette var når jeg var 15/16). 

 

Legene jeg har hatt virker heller ikke til å tro på meg. Jeg fikk prøve antidepressiva, men da det ikke virket fikk jeg beskjed om at jeg ikke trengte medisiner, for "det er jo klart at medisiner ikke virker dersom man bare har en lett depresjon". Søvnproblemene mine eksisterer visst ikke, jeg mangler bare rutine i livet (for det er helt normal å ikke få sove på fem dager i strekk og å våkne etter å ha sovet en time for så å ikke få sove igjen før neste dag). 

 

Det høres jo ut som jeg bare er ute etter medisiner, men det er virkelig ikke tilfellet. Jeg vil bare ha HJELP, og jeg er lei for å måtte kjempe så jævlig hardt for meg selv og kun bli skuffet hver eneste gang. Jeg har prøvd å bytte leger og behandlere, og skjønner ikke hva det er med meg som gjør at de ikke tar meg seriøst. Jeg vet at det ikke vises på meg at det går dårlig, men burde ikke ordene mine bety noe som helst?



Anonymous poster hash: f29a0...fd5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Hvilke utredning har blitt gjort?

Anonymous poster hash: 9b3ed...421

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei du!

Dette var trist lesning-må være forferdelig å ikke bli trodd eller forstått ,- det er jo en selv som kjenner seg selv best, å noen burde jo ta dette på alvor. Ingen skal gå rundt å ha det slikt.

Du nevner noe om at psykologen snakker om traumer i barndommen - er dette tilfelle?

Å når det gjelder medisin bruk kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg var alvorlig deprimert i fjor og fikk diagnosen ptsd. Jeg har prøvd mye medisiner, MYE, å av antidepressiva er det få som har fungert. Problemend blir ikke bare borte fordi man tar en pille eller to. Ja det kan dempe og i mitt tilfelle ble jeg "flat" og litt likegyldig.. jeg følte alt ble litt satt på vent fordi de var mer opptatt av å putte i meg medisiner, istedet for å faktisk gi meg annen behandling - heldigvis ble jeg fanget opp, og har nå fått mye god hjelp. Selv om det er tungt og tøft er det veien å gå. Jeg bestemtd meg også for å kutte ut medisinen, bortsett fra sovemedisin, da jeg trenger å slappe og koble av.

Husker ikke hva du skrev om fastlegen din - hva sier han/hun om situasjon? Har SPH/DPS vært inni bildet? Visst ting ikke blir bedre og du føler ingen lytter eller forstår, ta kontakt med ambulant team ☺

Anonymous poster hash: aa704...d67

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvilke utredning har blitt gjort?

Anonymous poster hash: 9b3ed...421

 

Det har ikke blitt gjort noen utredninger, bortsett fra at jeg ble sykmeldt på grunn av "depresjonsfølelse". Hos psykologen min på DPS sa hun at hun ikke brydde seg om diagnoser, men hun brukte en type traumeterapi på meg som blir brukt for de med PTSD.

 

 

Hei du!

Dette var trist lesning-må være forferdelig å ikke bli trodd eller forstått ,- det er jo en selv som kjenner seg selv best, å noen burde jo ta dette på alvor. Ingen skal gå rundt å ha det slikt.

Du nevner noe om at psykologen snakker om traumer i barndommen - er dette tilfelle?

Å når det gjelder medisin bruk kjenner jeg meg veldig igjen. Jeg var alvorlig deprimert i fjor og fikk diagnosen ptsd. Jeg har prøvd mye medisiner, MYE, å av antidepressiva er det få som har fungert. Problemend blir ikke bare borte fordi man tar en pille eller to. Ja det kan dempe og i mitt tilfelle ble jeg "flat" og litt likegyldig.. jeg følte alt ble litt satt på vent fordi de var mer opptatt av å putte i meg medisiner, istedet for å faktisk gi meg annen behandling - heldigvis ble jeg fanget opp, og har nå fått mye god hjelp. Selv om det er tungt og tøft er det veien å gå. Jeg bestemtd meg også for å kutte ut medisinen, bortsett fra sovemedisin, da jeg trenger å slappe og koble av.

Husker ikke hva du skrev om fastlegen din - hva sier han/hun om situasjon? Har SPH/DPS vært inni bildet? Visst ting ikke blir bedre og du føler ingen lytter eller forstår, ta kontakt med ambulant team ☺

Anonymous poster hash: aa704...d67

 

Hei, takk for svar. Ja, det stemmer at jeg har noen barndomstraumer, men dette er ting jeg føler jeg har kommet meg over og som i veldig liten grad går utover hverdagen jeg har idag, og depresjonen har ingenting med det å gjøre. 

 

Jeg er enig i at medisiner ikke er svaret, men jeg var villig til å prøve dette i en periode der jeg ikke følte at noe annet hjalp. Hadde jeg bare vært ute etter medisiner så hadde jeg spurt hver eneste gang jeg er hos legen, og det gjør jeg ikke.

 

Fastlegen min kaller det "depresjonsfølelse" eller "lett depresjon". DPS har vært inni bildet to ganger. Ambulant team har jeg fått beskjed om å kontakte, men jeg vet ikke hvordan de fungerer? Jeg har veldig vanskelig for å stole på personer å faktisk kunne prate med noen jeg ikke kjenner...

Anonymous poster hash: f29a0...fd5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke sette deg ned og kreve at andre gjør jobben for deg. Du må faktisk gjøre det selv. 

DPS og slikt er der som en støtte, ikke for å gjøre jobben for deg. Virker som at du klandrer andre, joda suger å ikke bli trodd. Men kanskje problemene dine ikke er så store som du selv ønsker? 

 

Virker som at du kun går rundt og venter på at noen skal tro på deg, og gjøre jobben for deg. 

Når en psykolog sier de ikke kan hjelpe deg, så er det med god grunn. Vet ikke hvordan du er, men eneste grunnen en psykolog gir opp, er når noen ikke ønsker å gjøre jobben selv, eller nekter å motta hjelp



Anonymous poster hash: 43e7f...20b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

 

Du kan ikke sette deg ned og kreve at andre gjør jobben for deg. Du må faktisk gjøre det selv. 

DPS og slikt er der som en støtte, ikke for å gjøre jobben for deg. Virker som at du klandrer andre, joda suger å ikke bli trodd. Men kanskje problemene dine ikke er så store som du selv ønsker? 

 

Virker som at du kun går rundt og venter på at noen skal tro på deg, og gjøre jobben for deg. 

Når en psykolog sier de ikke kan hjelpe deg, så er det med god grunn. Vet ikke hvordan du er, men eneste grunnen en psykolog gir opp, er når noen ikke ønsker å gjøre jobben selv, eller nekter å motta hjelp

Anonymous poster hash: 43e7f...20b

 

 

Jeg skjønner at du tenker dette, men det er ikke tilfellet. Jeg har jobba ræva av meg for å komme hit jeg er i dag. Jeg gjorde alt behandleren min mente jeg måtte gjøre for å få det bedre, og jeg har det på mange måter, men samtidig ikke. Jeg forventer ikke at NOEN skal gjøre jobben for meg - jeg forventer å bli trodd når jeg forteller at jeg ikke har det bra, og vet at jeg ikke klarer å få det bedre på egenhånd, ergo trenger jeg hjelp.

 

Du sier at kanskje problemene mine ikke er så store som jeg tror selv - er det små, uviktige, "teite" problemer når jeg ikke tør å gå ut døra, dra på butikken, kjøre? Når jeg unngår sosiale sammenkomster for alt i verden? Når jeg ikke har energi til å ta oppvasken, eller å dusje på en uke? Det er nok ikke for moroskyld.

Anonymous poster hash: f29a0...fd5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen fler med tips til meg? :(



Anonymous poster hash: f29a0...fd5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

Det har ikke blitt gjort noen utredninger, bortsett fra at jeg ble sykmeldt på grunn av "depresjonsfølelse". Hos psykologen min på DPS sa hun at hun ikke brydde seg om diagnoser, men hun brukte en type traumeterapi på meg som blir brukt for de med PTSD.

 

 

 

Hei, takk for svar. Ja, det stemmer at jeg har noen barndomstraumer, men dette er ting jeg føler jeg har kommet meg over og som i veldig liten grad går utover hverdagen jeg har idag, og depresjonen har ingenting med det å gjøre. 

 

Jeg er enig i at medisiner ikke er svaret, men jeg var villig til å prøve dette i en periode der jeg ikke følte at noe annet hjalp. Hadde jeg bare vært ute etter medisiner så hadde jeg spurt hver eneste gang jeg er hos legen, og det gjør jeg ikke.

 

Fastlegen min kaller det "depresjonsfølelse" eller "lett depresjon". DPS har vært inni bildet to ganger. Ambulant team har jeg fått beskjed om å kontakte, men jeg vet ikke hvordan de fungerer? Jeg har veldig vanskelig for å stole på personer å faktisk kunne prate med noen jeg ikke kjenner...

Anonymous poster hash: f29a0...fd5

 

Har du vært gjennom en utredning hos psykolog? Kan du evt prøve en privat psykolog? Mange har erfaring med å få bedre hjelp hos private psykologer

Anonymous poster hash: 0df37...ed6

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du burde gå til en psykiater eller psykolog du er fornøyd med. Jeg går til privat og synes det er veldig bra, synes jeg blir lyttet mer til.

Anonymous poster hash: 55061...c24

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres akkurat ut som hvordan jeg ble møtt de femten første årene jeg var syk. Fastlegen jeg hadde da sykemeldte meg stadig vekk med depresjonsfølelse, og jeg fikk manglende hjelp (en terpeut uten annen utdanning enn vgs) på DPS. Jeg hadde to psykologer som heller ikke så alvoret. Men kom heldigvis til noen med virkelig kompetanse (psykiatere og psykologspesialist) Senere, da jeg knakk sammen og ble stadig dårligere, så viste det seg at det var emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse OG annen alvorlig psykisk sykdom. Jeg måtte bytte fastlege for å få den hjelpen jeg trengte. De to legene var som natt og dag.

Mitt råd er å bytte fastlege og håpe du får en som kan noe om psykiske lidelser og tar deg alvorlig. I tillegg må du prøve å få en utredning enten hos en privatpraktiserende psykologspesialist eller psykiater (med refusjonsrett), eventuelt DPS (det er fritt sykehusvalg, så du kan be om et annet).

Grunnen til at de er "redd" for å sette annet enn lette diagnoser kan være både manglende utredning, men også at de kan utløse trygderettigheter senere. Men rett diagnose er kjempeviktig for å få rett behandling. Og noen fastleger ser alle pasienter som potensielle trygdesnyltere. Når man sliter så alvorlig som deg og over så lang tod, så er det sannsynlig at det ligger noe annet i bunn.

En profesjonell terpeut vil skjønne at noen mennesker skjuler smerten på innsiden, mens andre kan leses som en åpen bok. Noen har et stort sprik på hvordan de fremstår i forhold til smerten de skjuler på innsiden. Der er vi ulike. Jeg holdt også alt skjult, for jeg skammet meg. Det er så utrolig smertefullt og ha det sånn, og jeg unner deg så mye å få den hjelpen du tydeligvis så sårt trenger. Ikke gi opp, for det finnes hjelp der ute. Noen ganger må man kjempe, men jeg har selv opplevd at det nytter.

Anonymous poster hash: 90392...1ae

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Siden du skriver du ikke blir trodd, tenker du da hovedsakelig på søvnproblemene? Det er ingen qick-fix å få sovetbl. De fungerer kun en liten periode, før man blir psyk avhengig av de. 

 

Hva tenker du at ingen tror deg på? du virker jo veldig oppegående. Håper du får det bedre med tiden:) 



Anonymous poster hash: 4b5b9...c58
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar.

Det er ikke bare soveproblemene jeg ikke føler de tror på, men også depresjonen og angsten - som om det er en dårlig periode, bare.

Jeg har ikke vært til utredning, jeg var hos psykolog på DPS men hun brydde seg ikke om noe annet enn traumeterapi og kalte meg barnslig når jeg fortalte om depresjonen.

Jeg bor i en liten by så fritt sykehusvalg spiller ingen rolle da jeg må kjøre 1,5 time til et annet sykehus. Det er også veldig få private psykologer, og jeg klarte ikke finne ut om de har driftsavtale.

Anonymous poster hash: f29a0...fd5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Tusen takk for svar.

Det er ikke bare soveproblemene jeg ikke føler de tror på, men også depresjonen og angsten - som om det er en dårlig periode, bare.

Jeg har ikke vært til utredning, jeg var hos psykolog på DPS men hun brydde seg ikke om noe annet enn traumeterapi og kalte meg barnslig når jeg fortalte om depresjonen.

Jeg bor i en liten by så fritt sykehusvalg spiller ingen rolle da jeg må kjøre 1,5 time til et annet sykehus. Det er også veldig få private psykologer, og jeg klarte ikke finne ut om de har driftsavtale.Anonymous poster hash: f29a0...fd5

Psykologer på DPS er, i likhet med privatpraktiserende med refusjonsrett, forpliktet til å sette en diagnose for å behandle. Hadde jeg vært deg, hadde jeg bedt om kopi av journalen, der står det nok. Men nå kan man jo også spørre seg om hvilken verdi en diagnose satt av en psykolog som du opplevde bagatelliserte dine plager har.

Jeg skjønner godt at det er et problem å finne en god fagperson på et mindre sted. Håper likevel at det finnes en som ser deg og lytter på hva du har å si, i stedet for å bagatellisere det.

Anonymous poster hash: 90392...1ae

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...