Er det depresjonen, eller noe helt annet?

[AnonymBruker]

Sliter med depresjon, har gjort det de siste 10 årene. Så klart, det går opp og ned, har lettere perioder og tyngre perioder. 

 

Det siste året har vært et mareritt, angst og depresjon er grunnen. 

 

De siste månedene har jeg hatt en pause fra behandling. For både fastlege og psykolog mente jeg var nære på å knekke fullstendig sammen, på grunn av at jeg var så sliten, både psykisk og fysisk. Og ekstremt mye press fra NAV, familie, lege og psykolog. Og ikke minst meg selv som presset meg selv for langt for fort. 

Ikke misforstå, jeg har ikke vært alene oppi det hele. De gangene det var ille så hadde jeg både fastlege og psykolog i bakhånd. 

 

Jeg klarer ikke å tenke eller føle. Når ting blir vanskelig så slår jeg av hodet. Jeg makter ikke å jobbe meg igjennom det, jeg makter ikke å føle på det vonde. Jeg er så sliten, det kan ikke beskrives en gang! Jeg jobber med det så klart! Men har ikke energi eller krefter til å gjøre der og da, gjør det før eller etter jeg bryter sammen. 

Når jeg er hjemme alene, da klarer jeg å ro meg litt ned. Men, helt utav det blå kan tårene begynne å trille, jeg føler at jeg faller lengre og lengre ned. Panikken slår inn og ting går til helvete. Jeg hyperventilerer, alle tankene raser over meg, mister full kontroll. Noen ganger i 10 minutter, noen ganger i en time. Like fort som det kom, så får jeg tilbake kontrollen og er "oppe" igjen. Jeg er ikke blid og glad og happy, men på et nivå hvor smerten er på avstand, jeg kan tenke rasjonelle tanker "det er depresjonen" om tanker om selvmord kommer inn, det er IKKE fare for liv og helse.

 

Men, er det depresjonen? Er det normalt å miste kontroll i korte perioder? 

Jeg er så sliten, vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg lengre. De få timene jeg klarer å fake et smil, klarer å koble ut og nyte ei god bok, de er dyrebare! Uten de få timene så hadde jeg ikke vært her. Jeg hadde vært så sliten at døden var den eneste utveien. 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Hører ut som angstanfall i tillegg til depresjon, da kan man føle at man mister kontroll. Sliter også med det samme og over mange år. Vet hvor slitsomt og vondt det er. Jeg har ikke så mange andre råd å gi enn å ikke presse deg selv for mye, men likevel få de gode opplevelsene der du opplever å koble av og få en pause. Om du vet hva som utløser anfallene (stress, tanker, bekymringer osv), kan du også finne ut om det er mulig å forebygge, om noe kan ryddes opp i.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som beskrev hvordan depresjonen tappet henne for krefter og gjorde at hun ikke orket eller var i stand til å føle noe.Det er vel en slags beskyttelsesmekanisme vil jeg tro.

 

Min eks var alvorlig deprimert i flere år.Han mistet kontrollen i perioder,uten å kunne peke på noen klare årsakssammenhenger.

 

 

Anonymous poster hash: f79b4...b41

[AnonymBruker]

 

Jeg har en venninne som beskrev hvordan depresjonen tappet henne for krefter og gjorde at hun ikke orket eller var i stand til å føle noe.Det er vel en slags beskyttelsesmekanisme vil jeg tro.

 

Min eks var alvorlig deprimert i flere år.Han mistet kontrollen i perioder,uten å kunne peke på noen klare årsakssammenhenger.

 

 

Anonymous poster hash: f79b4...b41

 

Som den siste. Slik føler jeg at det er. Det er som lyn fra klar himmel. Jeg kan sitte å se en skummel film (altså ikke noe rørende), også helt utav det blå kommer tårene og tankene, slår meg rett ned. Plutselig får jeg tilbake kontrollen og klarer å få presset det til side, og "glemmer" problemene igjen. 

 

Utrolig vanskelig å forklare. Men når det blir for mye, både angsten og depresjonen, så er det som om at kroppen og hodet slår seg av. Jeg går på autopilot. Det er som om at kroppen og hodet har fått nok, den takler ikke mer inntrykk, smerte og følelser. 

 

Jeg føler at jeg står ved kanten. Akkurat nå, de siste månedene, så er det som om at jeg står ved kanten og er på vei til å falle ned. Jeg.. er så sliten! Det er som om at de små utbruddene er hodet som ikke orker å holde fast i alt, at noe slipper igjennom i få minutter.

Utrolig vanskelig å forklare  

 

Før, da jeg brøt sammen psykisk og oppsøkte hjelp for et år siden. Da var alt kaos, da var det panikkangst flere ganger daglig, jeg klarte så vidt å forlate huset, jeg gråt 24/7, null matlyst, alt var svart og håpløst, null livskvalitet. Men så begynte jeg hos pyskolog, kom meg litt opp men ikke helt. Og nå så er jeg på en måte et sted mellom katastrofe og død.

Ikke det at jeg noen gang kommer til å ta mitt liv! Da hadde jo psykologen lagt meg inn på sekundet.

Det er det som gjør så ting så vanskelig også, for jeg er så sta og SKAL bli frisk en dag.

 

Ufattelig vanskelig og si det med ord, hvordan ting er inni meg akkurat nå. 

Usikker på om det er depresjonen, panikkangst.. vet ikke hvorfor det skjer, samtidig som at jeg på en måte vet og forstår. Har ikke en diagnose jeg kan "skylde på" annet enn at jeg er svak. 

 

Det er ikke noe spesifikk som trigger det. Det kan være hva som helst, hvem som helst og hvor som helst. 

 

ts

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Ja dette er depresjon og angst. Jeg kjenner meg veldig igjen.
Du må ta opp panikkanfallene dine med psykologen, og om de kommer hyppig så vil jeg anbefale deg medisiner. Men jeg ble værre av medisinene jeg fikk, så om de ikke kommer så hyppig så de knuser deg så dropp heller flere medisiner. Jo mere medikamenter man står på jo mindre er man "seg selv".
Det er helt vanlig å ikke kunne greie å forholde seg til følelser når man er deprimert, og antidepressiva gjør også at man blir veldig flat og koblet ut. Jeg greide ikke føle det minste sorg når bestemor døde og mamma stod å hylgråt foran meg når hun fortalte det, jeg måtte late som jeg følte noe ved å sette opp det skuespillet, helt idiotisk og fikk meg jo bare til å føle meg enda mere tragisk -. og heller ikke ringe til bestevenninda mi å gratulere med forlovelsen fordi det ville blitt så falskt og teit å si man var så glad på hennes vegne med lys lykkelig stemme når man overhodet ikke kjente noe følelser innvendig og lykkelig var det siste jeg var.  Man får også et ganske grøtete hode, noen deprimerte mister til og med evnen til å snakke, og bare stokker om ord osv fordi hjernen ikke tenker korrekt. Det er forjævlig - men det går over. Hold ut! <3

Anonymous poster hash: 1b685...764

[AnonymBruker]

Og du er IKKE svak ! Du er utrolig sterk! Tenk hvordan seier det er når du kommer deg ut av dette helvetet, wooow! At du er deprimert og har angstanfall har ingenting med å gjøre med DEG å gjøre, det er hjernen din som har blitt til en cocktail av feilkoblete kjemikalier og signaler og ikke noe som er din skyld!

Anonymous poster hash: 1b685...764

[AnonymBruker]

Hører ut som angstanfall i tillegg til depresjon, da kan man føle at man mister kontroll. Sliter også med det samme og over mange år. Vet hvor slitsomt og vondt det er. Jeg har ikke så mange andre råd å gi enn å ikke presse deg selv for mye, men likevel få de gode opplevelsene der du opplever å koble av og få en pause. Om du vet hva som utløser anfallene (stress, tanker, bekymringer osv), kan du også finne ut om det er mulig å forebygge, om noe kan ryddes opp i.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

Derfor de stoppet behandlingen. For jeg presset meg selv alt for langt. Akkurat nå så prøver jeg å finne en balanse. Det å utfordre angsten, men ikke så langt at jeg knekker sammen. Litt som 3 skritt frem og 2 tilbake, og når jeg presser meg selv alt for langt så blir det 3 skritt frem og 5 tilbake. 

 

Det er så mye på en gang i livet mitt nå. Jeg aner ikke hva som er roten til alt vondt. Har gjort store endringer i livet mitt det siste året. Jeg har gitt opp drømmestudiet, jeg har flyttet for meg selv, jeg har droppet venner jeg har kjent i hele mitt liv, men som dro meg ned. 

Jeg kan hente posten uten å få panikk, jeg kan kom meg opp og vaske selv om at depresjonen prøver å få meg til å forbli i sengen. ++++

Jeg har gjort mye, så det går fremover! 

 

ts

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Derfor de stoppet behandlingen. For jeg presset meg selv alt for langt. Akkurat nå så prøver jeg å finne en balanse. Det å utfordre angsten, men ikke så langt at jeg knekker sammen. Litt som 3 skritt frem og 2 tilbake, og når jeg presser meg selv alt for langt så blir det 3 skritt frem og 5 tilbake.  Det er så mye på en gang i livet mitt nå. Jeg aner ikke hva som er roten til alt vondt. Har gjort store endringer i livet mitt det siste året. Jeg har gitt opp drømmestudiet, jeg har flyttet for meg selv, jeg har droppet venner jeg har kjent i hele mitt liv, men som dro meg ned. Jeg kan hente posten uten å få panikk, jeg kan kom meg opp og vaske selv om at depresjonen prøver å få meg til å forbli i sengen. ++++Jeg har gjort mye, så det går fremover!  ts Anonymous poster hash: b2c25...d2a

Så bra du har fått til store endringer i livet ditt til tross for alt du sliter med, det sier jo litt! Men stoppet de behandlingen? Det må jo være vanskelig å ikke ha noe behandlingstilbud om du fremdeles sliter såpass mye med at du blir overveldet av følelser for så å koble ut (kan det være dissosiasjon? Føler du at du er utenfor deg selv når du kobler ut?). Hadde jeg vært deg, hadde jeg forsøkt å ha en god fastlege og/eller psykolog/psykiater å støtte seg til.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

[AnonymBruker]

 

Ja dette er depresjon og angst. Jeg kjenner meg veldig igjen.

Du må ta opp panikkanfallene dine med psykologen, og om de kommer hyppig så vil jeg anbefale deg medisiner. Men jeg ble værre av medisinene jeg fikk, så om de ikke kommer så hyppig så de knuser deg så dropp heller flere medisiner. Jo mere medikamenter man står på jo mindre er man "seg selv".

Det er helt vanlig å ikke kunne greie å forholde seg til følelser når man er deprimert, og antidepressiva gjør også at man blir veldig flat og koblet ut. Jeg greide ikke føle det minste sorg når bestemor døde og mamma stod å hylgråt foran meg når hun fortalte det, jeg måtte late som jeg følte noe ved å sette opp det skuespillet, helt idiotisk og fikk meg jo bare til å føle meg enda mere tragisk -. og heller ikke ringe til bestevenninda mi å gratulere med forlovelsen fordi det ville blitt så falskt og teit å si man var så glad på hennes vegne med lys lykkelig stemme når man overhodet ikke kjente noe følelser innvendig og lykkelig var det siste jeg var.  Man får også et ganske grøtete hode, noen deprimerte mister til og med evnen til å snakke, og bare stokker om ord osv fordi hjernen ikke tenker korrekt. Det er forjævlig - men det går over. Hold ut! <3

Anonymous poster hash: 1b685...764

 

Jeg gikk på medisiner i over et halvt år. Men som du skriver, du mister deg selv, du blir flat og likegyldig. Jeg sluttet da mamma hylgråt foran meg og sa "vi har mistet deg helt, du er ikke deg lengre, du finnes ikke lengre, og det skremmer meg". Da sluttet jeg på dagen. Depresjonen var der, men jeg klarte ikke å gråte, jeg klarte ikke å fake et smil eller hyle utav sinne. Jeg var.. flat! 

Det å prate var slitsomt, det tok ufattelig mye energi å sortere ordene i riktig rekkefølge. 

 

De siste 4 månedene som medisinfri så har jeg jobbet hardt med angsten. Jeg har kommet til det stadiet hvor jeg er ganske bevist på at "dette er angsten, det er angsten som styrer det jeg nå gjør og sier". Jeg er ganske bevist på hva som er meg og hva som er angsten. Det å få diagnosen sosial angst kom som et stort sjokk, jeg trodde det var meg, men så var det angsten! 

Så jeg skal nå starte på andre medisiner, og begynne hos psykolog igjen i starten av September. 

Har hatt oppfølgingstimer hos psykolog vi har sammen (vi to og fastlege) bestemt at det er på tide å starte opp igjen. 

 

Nå så er ikke angsten mitt største problem, men depresjonen. Det er det som holder meg tilbake, det som ødelegger hverdagen min. 

Jeg skal starte på medisiner for å få bedre kontroll over angsten, slik at jeg kan jobbe med depresjonen uten at angsten krever så mye oppmerksomhet.

Igjen, må finne en balanse mellom depresjon og angst, medisin og behandling. 

 

ts

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Så bra du har fått til store endringer i livet ditt til tross for alt du sliter med, det sier jo litt! Men stoppet de behandlingen? Det må jo være vanskelig å ikke ha noe behandlingstilbud om du fremdeles sliter såpass mye med at du blir overveldet av følelser for så å koble ut (kan det være dissosiasjon? Føler du at du er utenfor deg selv når du kobler ut?). Hadde jeg vært deg, hadde jeg forsøkt å ha en god fastlege og/eller psykolog/psykiater å støtte seg til.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

Jeg har hatt oppfølgingstimer hos psykolog. Dersom det var krise så var det en telefon, så satt jeg inne hos psykolog i fire timer. 

Har også gått fast til fastlegen en gang i uken siden behandlingen stoppet. 

 

For å ikke bli for personlig, men slik at du forstår;

Jeg bodde i et hjem som ikke gjorde ting bedre (rus, vold, familiedrama, sykdom osv). Jeg gikk skole og jobbet ved siden av. Oppi alt det kaoset så satt jeg med to diagnoser ingen viste noe som helst om. Når du er den eneste av 5 barn som er "frisk" og har potensialet til å få deg en jobb og en normal fremtid, så fører det til et umenneskelig press. Må nevne at foreldrene mine er fra en annen verden, de er fantastiske!, de viste IKKE at jeg slet og at jeg følte et enormt press. Om de viste det, så hadde ting vært annerledes. 

 

Etter mye kaos i flere år + en alvorlig bilulykke oppi alt rotet, så møtte jeg veggen. Jeg var så langt nede som du får det, og ingen viste noe som helst. Ikke venner, ikke familie, ikke lærer, kolleger, ingen. 

Jeg viste om depresjonen, men ikke angsten. Det kom som et sjokk. 

 

Jeg måtte endre på ting. 

Flyttet ut, fikk ting på avstand, droppet venner, droppet skole (drømmestudiet) og jobb. Fikk hjelp fra psykolog og fastlege. Gikk medisiner en periode. 

Jeg presset meg selv lengre enn langt, jeg ble sykere på grunn av presset. Hele livet mitt ble snudd opp ned på sekunder. Jeg måtte ha tid til å ro meg ned, tid til å puste. Alt stoppet opp. Livet stoppet opp.

 

Alene har jeg nå jobbet med angsten. Jeg har presset meg selv, jeg har falt sammen og kavet meg selv opp til overflaten igjen, gang på gang. Jeg har lært mye om meg selv, jeg har funnet en styrke jeg ikke viste fantes en gang. 

Samtidig så har jeg opplevd periode hvor ting faller sammen i få minutter - til en time (som beskrevet i hovedinnlegget). Det er der jeg er nå. 

Jeg er sterkere enn før, men langt i fra frisk. Jeg kjenner meg selv og sykdommen bedre, jeg vet når jeg kan presse litt hardere og jeg vet når jeg må gi opp og ta et skritt tilbake. Jeg kan nå gå på butikken og gjøre det som forventes av noen som bor alene. Jeg gjør det jeg må, jeg klarer å presse meg selv til å fullføre de avtalene jeg har med nav, fastlege, psykolog og familie. Det krever sitt, men jeg er nå sterk nok, og smart nok, til å klare å gjennomføre det uten å  knekke fullstendig sammen (bli innlagt).  

Så nå skal jeg tilbake til behandling og medisiner. 

 

Jeg har slitt med det å dissosiere i et par år, igjen, uten å vite noe som helst om hva det var som skjedde med meg. Når ting blir for mye så slår hodet seg av, i stedet for at jeg knekker sammen, som den dagen da jeg oppsøkte hjelp. Jeg går rundt med en knute i magen og klump i halsen.. men jeg har verken tid eller energi til å bryte sammen. Jeg MÅ holde det på avstand, jeg MÅ ha en viss kontroll hele tiden, hvis ikke så ender det opp med at jeg blir innlagt (enten ved tvang eller av fri vilje). 

På grunn av familie og venner, og livet generelt så har jeg ikke tid til å bryte sammen. selv om at jeg har fått familien på avstand, be kvitt venner som dro meg ned, så er det jo fortsatt noen ting som kreves av meg, slik som det er med alle sammen, frisk eller syk. 

 

Så det jeg ikke forstår er.. hvorfor mister jeg kontroll helt utav det blå? Hvorfor ender jeg opp i en ball på gulvet og hylgriner? Jeg tenker ikke på noe trist, ikke livet eller noe slikt. Det eneste som går rundt i hodet mitt når det skjer er "jeg er sliten, jeg makter ikke mer, jeg er så sliten" om å om igjen. Helt utav det blå får jeg kontrollen tilbake og jeg klarer å holde tårene borte og tankene blir "normale" (så normale som du får det når du har depresjon), men den klumpen, den følelsen av at "nå bryter jeg sammen snart", den henger over meg 24/7, samme om jeg har en god eller dårlig dag, så er den følelsen der.

Er DET en del av depresjonen? Eller er det noe annet galt med meg? 

 

ts

 

ts

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på akkurat hva det er, det du beskriver i det siste avsnittet i innlegg 10, føler ikke jeg har kompetanse til å svare konkret på det. Det kan jo være at du holder veldig mye på avstand som egentlig må deales med? Som påvirker deg selv om du ikke vil forholde deg til det? Man kan bli utrolig sliten av å kjempe med psykisk smerte i lang tid, det vet jeg i alle fall alt om. Selv blir jeg gjerne overveldet av smerte når jeg våkner (om jeg har vært så heldig å få sovne). Da føles det som en grusom smerte, nesten fysisk, så uutholdelig at jeg vurderer selvmord. Blir helt desperat av smerte. For min del er det en del av borderline. Men så bra du skal til psykolog igjen, ville absolutt spurt om akkurat det.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

[AnonymBruker]

Vanskelig å svare på akkurat hva det er, det du beskriver i det siste avsnittet i innlegg 10, føler ikke jeg har kompetanse til å svare konkret på det. Det kan jo være at du holder veldig mye på avstand som egentlig må deales med? Som påvirker deg selv om du ikke vil forholde deg til det? Man kan bli utrolig sliten av å kjempe med psykisk smerte i lang tid, det vet jeg i alle fall alt om. Selv blir jeg gjerne overveldet av smerte når jeg våkner (om jeg har vært så heldig å få sovne). Da føles det som en grusom smerte, nesten fysisk, så uutholdelig at jeg vurderer selvmord. Blir helt desperat av smerte. For min del er det en del av borderline. Men så bra du skal til psykolog igjen, ville absolutt spurt om akkurat det.

Anonymous poster hash: aecd8...93b

Det som er verst er den fysiske smerten som kommer fra det psykiske.

Du vet... den følelsen av å fysisk kveles av å gråte, av å ikke gråte. Den stikkende smerten i brystet og i halsen når du gråter til du ikke får puste. Den smerten i magen, den sterke hodepinen som fører til at du kaster opp flere ganger på rad, som da kommer fordi du er så anspent av angst, eller av å ha grått konstant i flere timer.  

Den fysiske smerten kjenner jeg på vær dag. Det varierer hva det er, og hvor sterk den er, men noe er det vær eneste dag, akkurat nå så har en stikkende smerte bakerst i halsen, den er svak, men den er der. Naken er stiv, skuldrene er varme og vonde på grunn av at jeg er anspent i hele kroppen. Jeg er små svimmel, jeg kjenner en sterk hodepine er på vei (har tatt to ibux så kan hende den ikke kommer i dag) Krevende uke så langt, og det er bare Onsdag. 

 

Det fysiske går ofte ikke over ved hjelp av smertestillende. Du må få kontroll over det psykiske for at kroppen skal begynne å heale seg selv og bli bedre. 

Søvnproblemer er et helt annet kapittel hos meg, og jeg vet det henger sammen med det psykiske. Har gått igjennom en lang liste med medisiner, jeg har fulgt alle rådene som finnes, men ingenting funker. 

 

Jeg har tenkt på å spørre, men frykten for å få enda en diagnose, enda et problem, den er der. Og hvordan skal jeg klare å beskrive det? Spesielt til en person som har fått all kunnskap fra bøker, og ikke egne opplevelser? Nå vet ikke jeg om min psykolog har slitt med depresjon en gang i livet selv. 

Men du skjønner hva jeg mener.

 

Når noen sier "jeg får fysiske smerter av angst og depresjon".. for de som aldri har slitt med det, forstår ikke hva du sier! De kommer da ofte med frasen "det er bare i hodet ditt, det er ikke ekte smerte". Hvordan skal jeg klare å beskrive det, slik at en slik person skal forstå hva jeg mener? Hva jeg går igjennom?

Jo bedre jeg forklarer det, jo lettere er det for psykologen eller legen og hjelpe meg. 

 

Du kan liksom ikke gå til legen og si "jeg har vondt". Og aldri si et ord til, hvordan skal legen da finne ut hva det er som gjør vondt, er det fysisk? Er det psykisk? Er det kronisk? er det svak smerte? sterk smerte?. +++

Hos meg så er det jo ganske så obvious, men det er så komplisert. Jeg forstår det jo ikke selv! Så hvordan skal jeg da klare å formidle det med ord, forklare og beskrive det som skjer i kroppen min?

Hvordan skal jeg beskrive det å miste kontroll, når jeg egentlig ikke har hatt kontroll på over et år! For hvis jeg hadde hatt kontroll over mine egne tanker og følelser, så hadde jeg jo ikke vært syk.

 

ts

 

 

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Det høres veldig vondt ut, og jeg skjønner hva du mener med at psykisk smerte kan føles veldig fysisk. Hos meg har det også gått over i ekstreme muskelspenninger og mageproblemer. Men det psykiske og fysiske påvirker hverandre, om man konstant spenner seg, vil det også påvirke resten av kroppen. Det er egentlig et kunstig skille mellom fysisk og psykisk, synes jeg.

Man vet aldri om psykologen har opplevd akkurat det man sliter med, men forhåpentligvis har de valgt den jobben fordi det er noe de vil og kan forstå. Jeg føler det på meg om jeg blir forstått av en terapeut eller ikke. Heldigvis blir jeg møtt på en god måte nå, og jeg håper det samme for deg i september!

Anonymous poster hash: aecd8...93b

[AnonymBruker]

Det høres veldig vondt ut, og jeg skjønner hva du mener med at psykisk smerte kan føles veldig fysisk. Hos meg har det også gått over i ekstreme muskelspenninger og mageproblemer. Men det psykiske og fysiske påvirker hverandre, om man konstant spenner seg, vil det også påvirke resten av kroppen. Det er egentlig et kunstig skille mellom fysisk og psykisk, synes jeg.

Man vet aldri om psykologen har opplevd akkurat det man sliter med, men forhåpentligvis har de valgt den jobben fordi det er noe de vil og kan forstå. Jeg føler det på meg om jeg blir forstått av en terapeut eller ikke. Heldigvis blir jeg møtt på en god måte nå, og jeg håper det samme for deg i september!

Anonymous poster hash: aecd8...93b

Den første psykologen jeg møtte var ikke en god match. "Ta deg sammen" var mottoet hennes. Han jeg har gått til nå skal pensjonere seg, så han jobber 50%, så han har tatt seg av meg i krisesituasjoner nå mens jeg ikke har vært under behandling. 

Men når jeg kommer tilbake i September så får jeg en ny, for jeg ønsker ikke å fortsette til hun gamle. Hørt at mange må igjennom en god del før de finner en god match, så jeg er forberedt på at det kan ta tid å finne noen man passer godt sammen med  

 

I dag har jeg hatt 3 slike "mini break downs", to med tårer, en jeg klarte å stoppe før det gikk for langt. Og en på grunn av mine egne tanker som kom alt for fort, som jeg klarte å kontrollere før det gikk for langt.

Jeg er utslitt, så sliten at jeg ikke har krefter til å gråte en gang, men hodet er på høygir så det å legge seg er nytteløst. Må få roet ned hodet før jeg tar sovetabletten, vente to timer slik at den får full effekt også prøve å sove. Kommer nok ikke til å sovne før 5-6 i morgen tidlig. Noen vil vell si "legg deg nå!", men det nytter ikke, da blir jeg liggende og vri meg i like mange timer allikevel, bedre å få gjort noe, om så bare å lese en bok eller gå en tur, ro ned hodet, SÅ prøv å sove i 3-4 timer og forhåpentligvis få 2-3 timer med søvn før jeg må igjennom alt på nytt i morgen. 

 

Vurderer å skrive ned når det skjer (bryter sammen). Kanskje jeg finner en felles ting for de dagene jeg sliter mest med det. Jeg vet det skjer oftere når jeg har mye på gang, slik som denne uken.

Jo mer jeg sliter, mindre tåler jeg. Jo sterkere depresjonen er, jo sterkere blir angsten og søvnproblemene. Igjen, jeg må finne en balanse.

Jeg kan ikke låse meg inne, gjemme meg fra omverdenen og ikke leve livet, jeg lever ikke akkurat, men jeg lager mat, rydder og vasker, jeg prater med familien flere ganger i uken, ja "lever livet".

Så jeg vet jeg må finne ut hvorfor det skjer, slik at jeg får jobbet meg igjennom det og en dag være fri fra mini meltdowns.

 

ts 

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Du ville ikke ha vurdert innleggelse et sted, da, om det er mulig, TS? Så hadde du fått litt ro rundt deg, og hatt folk rundt deg som kan ta vare på deg, og som har dette som fagfelt. Pluss du hadde fått kommet litt unna din vanlige hverdag. Det høres ut som du er veldig sliten og hadde trengt litt ro.

Anonymous poster hash: 2343b...7fe

[AnonymBruker]

Du ville ikke ha vurdert innleggelse et sted, da, om det er mulig, TS? Så hadde du fått litt ro rundt deg, og hatt folk rundt deg som kan ta vare på deg, og som har dette som fagfelt. Pluss du hadde fått kommet litt unna din vanlige hverdag. Det høres ut som du er veldig sliten og hadde trengt litt ro.

Anonymous poster hash: 2343b...7fe

Har vurdert det, og jeg VET at innleggelse hadde vært det beste. Men, jeg har holdt meg unna så lenge nå. Tanken på å bli innlagt... det er det eneste jeg har som får meg til å føle meg sterk! Det å aldri ha vært innlagt.

Om jeg blir innlagt, så vet jeg at jeg kommer til å føle meg svak og patetisk. Jeg sier ikke at de som blir innlagt er svake eller noe slikt, tru meg, jeg vet at mange trenger det og det ikke er noe å skamme seg over. 

Men det å faktisk klare å gå ut med søpla, hente posten, lage meg mat helt selv, det gjør at jeg føler meg.. normal, sterkere, det gir meg noe på en måte. Selv om at jeg er utslitt og kunne trengt en pause, så klarer jeg ikke å gi opp. Selv om at jeg er på randen til å knekke fullstendig sammen, så må jeg gjøre alt selv.

 

Bare det å spørre om profesjonell hjelp var ufattelig vanskelig. Det er ikke slik jeg er, jeg er ikke den som roper høyt om plager og vondter, den som søker hjelp for alt og ingenting. Det å gjøre ting selv, uten noen form for hjelp, det er bare slik jeg er. Samme hvor vanskelig det er, hvor mye krefter det tar, så må jeg gjøre det. Noe som er så enkelt som å ta en buss, de med sosial angst vet hvor vanskelig det å ta buss er. Jeg kunne lett ha ringt mamma og hun hadde vært her på sekundet, og kjørt meg til psykolog, lege eller hvor jeg nå skal. Men for meg så er det siste utvei, jeg presser meg igjennom det, fordi jeg må. 

 

Jeg vet jeg kunne ha trengt et par dager hvile. Et par dager hvor andre tok vare på meg, dager med null press og forventninger, dager hvor jeg ikke må tenke på dagligdagse ting, men jeg klarer det bare ikke. Får panikk av å tenke på det, og jeg vet at jeg kommer til å bli mer stresset av det. Kommer til å stresse med å bli litt bedre, slik at jeg kan dra hjem igjen. 

 

Familien vil at jeg skal legge meg inn, saksbehandleren hos NAV har sagt det flere ganger (og hun har ikke noe å gjøre med psyken en gang!), fastlege og to psykologer. Jeg VET det hadde vært det beste, men samtidig så vet jeg at jeg må være her jeg er nå, og gjøre det beste utav det. 

Det å gå rundt slik som jeg er, i over et år er ikke bra for kroppen og psyken. Men.. ja som jeg skrev, jeg har ikke noe annet valg. 

 

ts

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hva det er. Men jeg føler meg tom, jeg er utslitt, men samtidig så fortsetter det å bygge på seg. Ukens siste avtale er over, jeg har to dager før ting braker løs igjen. 

 

Klarer ikke helt å sette fingeren på det.. men det føles rart, nesten som om at kroppen vet at noe stort skal skje. Sist jeg følte det slik var 1 time før jeg var i en alvorlig bilulykke som snudde opp ned på livet mitt. Det er en ekkel følelse inni meg.. Klarer ikke helt å forklare hva det er. 

 

Jeg er så sliten, tårene har rent i ett sett i flere timer. Hodet verker, brystet svir og det smaker blod i munnen min. Føler jeg er så nære på å gå hodet først inne i en murvegg. 

Klarer ikke helt å gi slipp, redd for å miste kontrollen. Så tårene som kommer siver ut, samme hvor hardt jeg holder igjen. 

 

Har ikke ord for hvor sliten jeg er. Får nesten ikke puste av å tenke på det. Skal pakke i meg 4 sovetabletter og håpe jeg klarer å sove før telefonen ringer, og jeg må underholde familie og venner. Skulle ønske jeg kunne ta katten under armen og stikke av. Bo i ei hytte midt i skogen, ta med meg et par bøker og gi blanke faen i omverdenen. Være der i et år, ikke ofre en tanke til de andre som bor på denne jorden, bare meg og pus, alene. Kanskje jeg får ei normal natt søvn og klarer å puste for første gang på flere år! 

 

ts

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Håper du fikk sove, TS.

Vet du,selv om du sier du må klare dette selv,så håper jeg egentlig du allikevel ringer moren din og får henne til å kjøre deg til psykolog, eller at du ringer/melder behandleren din. Jeg tror det hadde gjort deg så godt,og du er ikke svak da - du er sterk,for da kan du kanskje begynne å bli ordentlig bedre etterhvert, og slippe å ha det så vondt som nå!

Klem til deg.

Anonymous poster hash: 2343b...7fe

[AnonymBruker]

Håper du fikk sove, TS.

Vet du,selv om du sier du må klare dette selv,så håper jeg egentlig du allikevel ringer moren din og får henne til å kjøre deg til psykolog, eller at du ringer/melder behandleren din. Jeg tror det hadde gjort deg så godt,og du er ikke svak da - du er sterk,for da kan du kanskje begynne å bli ordentlig bedre etterhvert, og slippe å ha det så vondt som nå!

Klem til deg.

Anonymous poster hash: 2343b...7fe

Telefonen ringt 7 ganger, på to timer! Hadde den på lydløs men vibreringen vekket meg. Har nå spist litt tomatsuppe, noe fort og enkelt, tatt to tabletter til og venter på at de skal funke. det er innsovningstabletter jeg bruker, ikke sovetabletter. 

Foreldrene mine er på ferie. Men jeg vet at jeg må bare holde ut, prøv å samle krefter de to dagene jeg har fri. Klarer meg alltid Samme hvor ille det er. 

 

Har ikke ord for hvor sliten jeg er. Hele kroppen verker, har vært konstant anspent i 5 dager nå. 

Håper tablettene funker snart, må prøv å sove et par timer til. 

 

ts

Anonymous poster hash: b2c25...d2a

[AnonymBruker]

Ok... jeg skrev at jeg hadde en ekkel følelse inni meg, at noe stort kom til å skje.

Og det gjorde det. Få timer etter at jeg skrev her så fikk jeg en telefon. Mamma lå på sykehuset.

Hun var i en alvorlig bilulykke. Hvordan hun overlevde, det vet ingen. Bilen er havarert, knuste begge beina, ribbein, punktert lunge... ja alt er knust og ødelagt.

 

Hun ligger fortsatt på sykehus, har vært hos henne vær dag.

Jeg er utslitt, trodde ikke jeg kunne bli mer utslitt, trodde ikke det var fysisk mulig en gang! Nå pendler jeg frem og tilbake, sykehuset, hjem til pappa for å ta vare på han og hjem til meg selv for å ta vare på hundene mine. + psykolog og fastlege.

 

Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, jeg er så sliten. Har ikke ord for hvor sliten jeg er.

Alle er i sjokk, broren min er ikke til noe hjelp, han drikker bort sorgene og nekter å besøke mamma. Vi var i en ulykke for noen år siden, og han klarer ikke å se henne slik. Ikke etter alt vi gikk igjennom sist med meg, han og pappa. Vi lå på sykehuset i over to uker, vi vet ikke hvor lenge mamma blir værende der. Akkurat nå så er hun stabil men ting kan fort snu.
Pappa klarer ikke å være der hele dagen, han klarer ikke å lage mat til seg selv en gang. Så jeg må da løpe rundt for å hjelpe der det trengs. 

Nettopp vært hjemme hos pappa og vasket hus og lagd middag til de, etter å ha vært 5 timer på sykehuset hos mamma og hjulpet hun med vasking, og bare være der for hun. 

Prøver å roe ned hodet slik at jeg får meg litt søvn, før jeg må til psykolog så hos mamma i morgen. 

Fatter ikke hvordan det er mulig! Ting gikk fra ille til enda verre. 

Psykologen gnåler om innleggelse, men det er uaktuelt akkurat nå. Jeg kan ikke bare forlate mamma og pappa! De har andre ting å tenke på, pappa klarer så vidt å ta vare på seg selv oppi alt kaoset. 

Mamma ligger der hjelpeløs og kan ikke en gang komme seg på toalettet selv en gang! 

 

Fatter ikke hvordan jeg klarer å stå oppreist en gang. Er så sliten, jeg har ikke ord! 

 

ts

 

Anonymous poster hash: b2c25...d2a