Religion

[Difficile3]

Hvorfor tror/tror du ikke på Gud (eller guder). Hvilke grunner bruker du når du skal forklare noen hvorfor du tror/ikke tror?

Syns det er veldig interessant å høre folks synspunkt på dette

Endret 24. juli 2015 av Difficile3

[Nefarian]

Jeg tror ikke på en eller flere guder, og har vel aldri følt at jeg trenger å begrunne dette for noen. Det blir litt som å måtte begrunne at man ikke tror på påskeharen. Nå sammenligner jeg selvfølgelig ikke det å ha en religiøs tro med det å tro på en lekefigur, men for en som ikke tror blir begrunnelsene for å ikke tro på disse tingene ganske like.

 

Det finnes troende som mener at ateisme er en slags tro, det er det definitivt ikke. Ateisme er fravær av å tro på en gud.

[AnonymBruker]

Mye det samme som Nefarian her. At jeg ikke tror kommer av at jeg ikke finner et eneste lite fnugg av bevis for noen religion, og da har jeg heller ingen grunn til å tro på noe. Jeg har gått på en kristen skole, jeg har lest både Bibelen og Koranen og jeg har studert flere religioner ganske inngående, og fortsatt har jeg til gode å se noe som indikerer at noen religion har rett. Derfor har jeg ingen gudstro. Jeg kan aldri si med 100 % sikkerhet at en enkelt religion bommer, men tvilen er egentlig bare teoretisk. Det finnes også tusenvis av religioner i verden, og også de som bekjenner seg til en religion mangler med andre ord tro på langt over 99.9 % av alle religioner som finnes. Jeg mangler troen på like mange - pluss én.

 

Russell's teapot, for de som kjenner til den, er ganske treffende for min "religiøse status". Hvis du påstår at det går en tekanne i bane et sted mellom oss og Mars, da kan jeg ikke motbevise det. Selv hvis jeg undersøker området kan jeg ha gått glipp av den. Det er en teoretisk mulighet for at det stemmer, og om du beviser det skal jeg gladelig lytte. Samtidig er den sannsynligheten så teoretisk og oppkonstruert at jeg ikke forholder meg til den i hverdagen. Det ville vært helt meningsløst. Bevisbyrden ligger på religioner, på de som hevder det udokumenterte og overnaturlige, og etter årevis med religion (for min del særlig kristendom og tildels islam) på alle kanter finner jeg ingenting som er i nærheten av å være etterprøvbare beviser. Da har jeg ingen gudstro.

Så det er bare fravær av tro. Jeg har ingen grunn til å tro på noen gud. Det er ikke hat eller skråsikkerhet, det er kun en erkjennelse av at jeg ikke har sett noe som helst som gir meg grunn til å tro.

Anonymous poster hash: 47da8...305

[LuxLucet]

Jeg tror på Jesus fordi jeg synes det er mer logisk at vi er skapt i Guds bilde, istedenfor at vi er en overutviklet ape.

Jeg ble matet av den vanlige evolusjonslære på skolen, og senere i livet fikk jeg vite den andre teorien(bibelske) og bevisene for det, og slik ble troen enda mer styrket.

[Mann 42]

Jeg er ateist, ganske enkelt fordi det ikke ser ut til at troen på guder har noen begrunnelse, og fordi det ikke finnes noen beviser for guddommelig eksistens.

Hvis noen kan komme med et udiskutabelt mirakel, dvs et klart brudd på naturlovene, så skal jeg ta dette opp til revurdering, men inntil videre mener jeg at alle religionens gudsbeviser er enten logiske feilslutninger eller ren og skjær løgn.

Som Kristus's likklede og blodet til St Gennarus. Dikt og forbandet løgn. Religioner som er avhengige av slike eventyr kan man ikke stole på.

Endret 26. juli 2015 av Mann 42

[Cambria]

Jeg er agnostiker, og det er fordi jeg ikke ser meg selv som troende, men ikke avfeier at det finnes noe uforklarlig. Jeg ønsker ikke å avfeie en Gud, da det verken kan bevises eller motbevises at det finnes en/noe som kalles Gud. Jeg tror vi mennesker ikke kan fatte alt i verden, og det er kanskje dette som gjør at noen tror på en Gud også. Synes ihvertfall religion er veldig spennende. 

[Gjest Castielz]

Tror ikke på noen religion av samme grunn som at jeg ikke tror på julenissen.

[Gjest Mocchhaa]

Fordi det er idiotisk og finnes ikke bevis. 

[PaperFlower]

Dette blir et langt innlegg, da jeg er svært interessert i dette.

 

Jeg tror ikke på gud. Sluttet å tro på alt innen kristendommen (noe som jeg "vokste" opp med, da jeg er født og oppvokst i Norge) da jeg var 10 år kanskje, litt usikker.

 

Først og fremst ser jeg ikke poenget i at det "må" finnes en gud. Naturen/verden/universet/livet er så fantastisk at det trengs ingen magisk skapning som har laget det. Det klarer det nemlig selv. The Big Bang er forøvrig et interessant og sannsynlig svar i mine øyne. Samme med evolusjonen. Alt kan forklares med naturen, og om det ikke kan forklares nå, er jeg så og si 100% sikker på at det en dag kan forklares.

 

For det andre har jeg absolutt aldri sett bevis på at det finnes en gud. Tryner i ristet brød? Pareidolia. Brennende busker? Desperate mennesker som vil bli et midtpunkt, eventuelt psykisk lidelse med hallusinasjoner. Sistnevnte årsaker kan foresten brukes på det meste innen religion.

 

Kan også nevne at det er ypperlig for en hvilkensomhelst stat, da kanskje gjerne tilbake til "Jesus' tid", å komme opp med en grunn til at folk må oppføre seg. "Oppfør deg, eller så kommer du til et sted hvor du brenner for evig tid!" Ingen vil jo det. Og staten har alltid rett. Så da hører vi på de.

 

Det er også veldig interessant hvor mange som ikke er troende før de blir gamle og vet deres tid snart er omme, eller holder på å dø av sykdom eller i en ulykke. For da er man desperat. Og da tenker man heller ikke klart. Om man må tenke uklart, være redd og forvirret for å klare å tro på en gud, da er det noe som ikke stemmer.

 

En annen ting jeg aldri kommer til å klare å forstå, eller godta - og nå tar jeg utgangspunkt i den kristne religionen - er at Gud skapte alt. For å ta et veldig kjent sitat, som jeg er så hjertens enig i:

 

Is God willing to prevent evil, but not able? Then he is not omnipotent. 

Is he able, but not willing? Then he is malevolent. 

Is he both able and willing? Then whence cometh evil? 

Is he neither able nor willing? Then why call him God?

 

Det oppsummerer kanskje alt jeg føler om en eventuell gud. Fordi om jeg finner ut at han finnes når jeg dør, (nok en gang; den kristne guden), marsjerer jeg personlig til Helvete for å støtte Satan sin kamp mot Gud. En som villig lager og støtter dyremishandlere, barnemishandlere, voldteksmenn/-kvinner, mordere, og alt annet faenskap, skal jeg personlig kjempe mot, enten han er på størrelse med et fjell eller et helt univers.

[Difficile3]

 

Dette blir et langt innlegg, da jeg er svært interessert i dette.

 

Jeg tror ikke på gud. Sluttet å tro på alt innen kristendommen (noe som jeg "vokste" opp med, da jeg er født og oppvokst i Norge) da jeg var 10 år kanskje, litt usikker.

 

Først og fremst ser jeg ikke poenget i at det "må" finnes en gud. Naturen/verden/universet/livet er så fantastisk at det trengs ingen magisk skapning som har laget det. Det klarer det nemlig selv. The Big Bang er forøvrig et interessant og sannsynlig svar i mine øyne. Samme med evolusjonen. Alt kan forklares med naturen, og om det ikke kan forklares nå, er jeg så og si 100% sikker på at det en dag kan forklares.

 

For det andre har jeg absolutt aldri sett bevis på at det finnes en gud. Tryner i ristet brød? Pareidolia. Brennende busker? Desperate mennesker som vil bli et midtpunkt, eventuelt psykisk lidelse med hallusinasjoner. Sistnevnte årsaker kan foresten brukes på det meste innen religion.

 

Kan også nevne at det er ypperlig for en hvilkensomhelst stat, da kanskje gjerne tilbake til "Jesus' tid", å komme opp med en grunn til at folk må oppføre seg. "Oppfør deg, eller så kommer du til et sted hvor du brenner for evig tid!" Ingen vil jo det. Og staten har alltid rett. Så da hører vi på de.

 

Det er også veldig interessant hvor mange som ikke er troende før de blir gamle og vet deres tid snart er omme, eller holder på å dø av sykdom eller i en ulykke. For da er man desperat. Og da tenker man heller ikke klart. Om man må tenke uklart, være redd og forvirret for å klare å tro på en gud, da er det noe som ikke stemmer.

 

En annen ting jeg aldri kommer til å klare å forstå, eller godta - og nå tar jeg utgangspunkt i den kristne religionen - er at Gud skapte alt. For å ta et veldig kjent sitat, som jeg er så hjertens enig i:

 

Is God willing to prevent evil, but not able? Then he is not omnipotent. 

Is he able, but not willing? Then he is malevolent. 

Is he both able and willing? Then whence cometh evil? 

Is he neither able nor willing? Then why call him God?

 

Det oppsummerer kanskje alt jeg føler om en eventuell gud. Fordi om jeg finner ut at han finnes når jeg dør, (nok en gang; den kristne guden), marsjerer jeg personlig til Helvete for å støtte Satan sin kamp mot Gud. En som villig lager og støtter dyremishandlere, barnemishandlere, voldteksmenn/-kvinner, mordere, og alt annet faenskap, skal jeg personlig kjempe mot, enten han er på størrelse med et fjell eller et helt univers.

 

Takk for interessant svar. Er veldig gøy å høre hva dere alle mener og hvilke grunner dere har for hvorfor/hvorfor ikke dere tror på noe. Studerer selv religion og syns det er veldig interessant å høre deres mening. Takk  

[ivorion]

Om det finnes en høyere makt, vel, jeg føler ikke at dette er noe jeg trenger å ta stilling til. Er man et godt menneske trenger man ikke et guddommelig klapp på skulderen for å rettferdiggjøre dette.