Klarer dere å være dere selv på date / i et forhold?

[AnonymBruker]

... Eller er det bedre å være singel?

Jeg tror jeg har for lett for å tilpasse med andre - er det noen flere som sliter med dette, eller får dere frem dere selv veldig autentisk på date?

Noen som har vært i forhold der de følte de mistet seg selv, ble for lite selvhevdende, eller kanskje styrte skuta i for stor grad?

Synes det er lettere å være singel

Anonymous poster hash: a78b2...f1d

[AnonymBruker]

I starten, nei. Da viser jeg meg fra min beste side og anstrenger meg endel for å fremstå best mulig. Etter et par år i et forhold, er jeg mitt sanne jeg😂

Anonymous poster hash: 35b11...6ca

[AnonymBruker]

Jeg også tilpasser meg andre, veldig.. men får fremdeles sider ved meg selv frem, og da gjerne de litt mindre heldige sidene :S haha.. Ellers føler jeg alt jeg sier og gjør blir UTROLIG klønete! Tenker over ansiktsuttrykket mitt, hvordan jeg ordlegger meg, hvordan kroppsspråket er osv.. slitsomt. :/

Anonymous poster hash: c58d3...22d

[Jus sanguinis]

Jeg tror jeg har for lett for å tilpasse med andre - er det noen flere som sliter med dette, eller får dere frem dere selv veldig autentisk på date?

Anonymous poster hash: a78b2...f1d

Jeg tror det først og fremst er et kvinneproblem. Hvis ikke ville jo menn hatt et seriøst kvinneproblem.

[Gjest Lille-pus]

Hvem i alle dager skulle man være om man ikke var seg selv?

Og så er det nå slik at man over tid påvirker hverandre, uansett, akkurat som vann over tid kan lage dype groper i stein.

- og det gjelder for begge parter, intet menneske er statisk formet og vil aldri påvirkes og slipes av samspill med andre.

[Gjest Faerunpedia]

Da jeg var yngre tilpasset jeg meg andre, men nå er jeg egentlig mer eller mindre meg selv fra første date.

[Rosewood]

Jeg har alltid vært meg selv, helt fra starten på forholdet til kjæresten min. Men vi begynte med å være gode venner da, da har man ikke det behovet for å gjøre seg til, er redd for å vise sine dårlige sider, blir mindre høytidelig

[Gjest Honeyblossom]

I starten prøver jeg så godt jeg kan å bare vise meg fra min beste side, men etterhvert som vi blir bedre kjent er jeg ikke så nøye på det lenger.

[Ok2k]

Ja.

[AnonymBruker]

Jeg er meg selv, og overdriver med å vise frem mine verste sider.

Om de da ikke blir skremt bort, ramler muren etterhvert ned, og jeg åpner meg mer.

Anonymous poster hash: db9d8...fbf

[Gjest AnonGangerTo]

Mitt svar er ja.

[Anglofil]

Selvfølgelig, ellers ser jeg ikke helt poenget med å være i et forhold. Å gå rundt og late som virker bare uendelig slitsomt og ganske meningsløst. Hvis han ikke kan ta meg for den jeg er så vil jeg heller være singel.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg prøver såklart å vise meg fra min beste side, uten at jeg blir en uekte versjon av meg selv. "Glansbildet" rakner jo litt etterhvert, men det har jeg erfaring med skjer med gutten også, så vi er likestilt.

Anonymous poster hash: 94e80...5e4

[Gjest mainbitch]

I starten, nei. Da viser jeg meg fra min beste side og anstrenger meg endel for å fremstå best mulig. Etter et par år i et forhold, er jeg mitt sanne jeg

Anonymous poster hash: 35b11...6ca

Stiller meg bak den )

[Okapi]

Er vel nettopp derfor jeg er singel.

[pompdelux]

Jeg er nok meg selv, på godt og vondt..

Det er jo MEG de er på date med/treffer og da er det meg jeg må vise og

[Cata]

Jeg er ganske motsatt av de fleste, tror jeg. Jeg starter ut som "mitt sanne jeg" og så opplever jeg at jeg "tilpasser" meg gradvis i forholdet, med det som resultat at jeg til slutt er i ferd med å miste meg selv.

Jeg vet jeg er ganske så bestemt, og dermed prøver jeg som best jeg kan å la den andre få slippe til også. (Litt rettferdighet skal det være. ) Det ender gjerne med at jeg overkompenserer og begynner å gå i retning "dørmatte", rett og slett fordi jeg ikke vil overstyre.

[AnonymBruker]

Husker jeg møtte en fyr på date som snakket i en intens ene-monolog om seg selv. Det var virkelig umulig å komme til. Da følte jeg ikke at jeg var meg selv nei

Anonymous poster hash: a78b2...f1d