Når sluttet folk flest å ha dårlig råd i Norge?

[AnonymBruker]

Skulle skrive fattig, men tror blakk/dårlig råd er bedre.

Jeg er selv 30 år gammel, og husker når vi var yngre. Var aldri noen selvfølge at folk dro til Syden når det var sommerferie. Var et par stykker i klassen på Barneskolen som dro årlig, men ellers ferierte de aller fleste innlands, eller bilferie i Sverige. Kunne gå en del år mellom sydenferiene, om det i det hele tatt ble noe.

Kabel-TV, Spillekonsoller, Datamaskiner, VHS/DVD, Vaskemaskin, osv.? Slikt var heller aldri noen selvfølge. Husker jeg spilte på en Nintendo NES til midten av 90-tallet, og måte stadig vekk låne VHS spiller på kiosken når en skulle se film.

Var aldri sløsing med mat, eller spising ute. Husmanskost 6-7 dager i uken.

Klærne ble veldig ofte lappet og reparert. Hårklippen ble oftest gjort hjemme.

(Nå skal det sies at jeg selv vokste opp i en mindre kystby, så kan godt hende folk hadde dårligere råd der )

Anonymous poster hash: 37edc...ee6

[Aule]

Jeg er selv 30 år gammel, og husker når vi var yngre.

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Vokste opp i en relativt nøktern barndom selv.

Velstanden har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, men har vært spesielt aggressiv de siste 10 årene pga vanvittig lønnsøkning i middelklassen og boligprisene som har skapt en egen bolighai-overklasse.

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp på vestkanten rett ved Oslo og det var et press på merker, status og velstand allerede da jeg vokste opp på 80/90-tallet. Jeg var ikke utenfor Skandinavia før jeg var 13, vi hadde ikke råd til noen fancy utenlandsturer i min familie. Var enten på hytta i Sverige eller besøkte familie i Norge. Husker det var stas når vi en sjelden gang tok Danskebåten

Var ofte vi ikke hadde råd til å kjøpe så mye mat, ofte ble det mye brødmat og jeg måtte lage mat selv fra kanskje 8-årsalderen siden foreldrene mine jobbet. Jeg var alene hjemme fra ung alder, dette er kanskej ikke så vanlig i dag.

Ikke hadde vi bil, skulle vi noe sted tok vi buss, syklet eller gikk. Merkeklær fikk jeg etter mye mas, vet at moren min ofret mye for at jeg skulle få Levi's-bukser, Diesel-gensere etc som var moderne på den tiden.

Men jeg kjenner at jeg har hatt godt av det, har lært at penger vokser ikke på trær og at det er trasig å ha dårlig råd. Hver gang jeg reiser rundt i Sør-Amerika er jeg stolt over at jeg har klart å spare til turen selv, og opplevelser teller mer for meg enn nye tv'er, biler etc.

Virker som folk i dag er meget materialistiske og ikke har så mye respekt for de som ikke kan være med i jaget etter status.

Anonymous poster hash: 3d3c5...758

[outkast]

Typisk for familier på den tiden var vel at moren var hjemmeværende og at familien bare hadde én inntekt. Dessuten var det ikke vanlig å reise til syden, derfor var det heller ikke mange som var inne på tanken. Teknologien har bare utviklet seg mer og mer de siste 20 årene, samtidig som velstanden har økt i takt med den. Vi er nå inne i den teknologiske revolusjon. Vi har også fått tilgang på flerkulturell mat som et resultat av økt eksport, og har også fått mange flere resturanter som bidrar til at flere spiser ute.

[outkast]

EDIT: Dobbeltpost.

Endret 18. september 2014 av outkast

[outkast]

EDIT: Dobbelpost.

EDIT: Enda en dobbelpost Skal ikke være lett

Endret 18. september 2014 av outkast

[AnonymBruker]

jeg er 28 og kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen din. Teknologisk utvikling har skjedd, men jeg r ikke noe rikere enn vi var som barn. Alle jeg vokste opp med dro til syden i hvertfall en gang i året og eide sin egen videospiller, dette var en selvfølge.

Jeg tror aldri jeg har hørt om noen som har dårlig råd før jeg engasjerte meg på KG....

Anonymous poster hash: 8caa3...4f3

[AnonymBruker]

De siste 10-15 årene vil jeg si? Kanskje før det og? De fra 40-60 har plutselig god råd, lønninger har økt, flere er vel også fast ansatte nå som man må ha årevis med erfaring bare for å betjene ei kasse, slik at de unge blir presset litt ut. De kan også å spare, sikkert fordi de vet at økonomien svinger og de "alltid" har gjort det. Deres foreldre igjen har begynt å bli syke og stryke med, og arv for ekstremt dyre eneboliger har blitt fordelt. Osv..

Jeg er født i 1990, og vi levde nøkternt. Når mamma kjøpte seg nybygd hus i 1999 og i tillegg tørketrommel trodde jeg jeg skulle svime av. Måtte alltid jobbe ekstra hjemme, eller vente til bursdag, om jeg ønsket meg noe spesielt. Mine foreldre sitter betraktelig bedre i det idag, men de kjøper ikke mer enn før. Da kan de spare, og bruke store summer når de først trenger noe. Som hus, bil, sportsutstyr eller dyre reiser. Tror høyere lønn, lavere utgifter og gode økonomiske vaner er nøkkelord.

Anonymous poster hash: 3b449...9d2

[Chizue]

Er født i slutten av 80 tallet jeg..
Flere av de jeg kjente hadde jo datamaskin og tvspill, jeg fikk playstation 1, men den ble som regel bare brukt 1 gang i uken
Mobil fikk jeg ikke før jeg var 16, hadde rett og slett ikke bruk for det, har egentlig ikke bruk for det idag heller...
Min mor var ikke fattig, ei heller min far, da han tjente godt over en halv mill i året på 90 tallet og har gått ekstremt mye opp i lønn siden da, men familien min har alltid vært sånn at man sløser ikke med pengene.
Man sparer til noe man virkelig vil ha.
Man MÅ ikke kjøpe ny veske,sko,sminke,klær flere ganger i måneden.
Jeg er stolt av å si at jeg eier bare 4 par sko, 2 vesker, 3 utejakker...Eier 1 mascara, 1 eyeliner, og litt annet diverse sminke, (såklart skifter det ut etter en stund..men jeg har ikke 10 forskjellige )
og slik er min mor også...
Sparer man, så tjener man på det senere

Og med det føler jeg at jo mindre du eier, jo lykkeligere er du ^^,

[AnonymBruker]

Slutten av 70 og beg av 80 tallet. Da var kvinnene i jobb, så det ble to inntekter. Det ble flere barnehager, selv om det var dyrt.

Du sier at det ikke var vanlig med vaskemaskin for 30 år siden, jo den ble vanlig tidligere. Du snakker om 84 her nå.

Til syden beg folk å dra på 70 tallet,men ikke vanlig til alle nei.

Midten av 80 tallet dro de fleste, men det var ikke så enkelt som nå. Da gikk flyene stort sett fra Oslo.

Folk var ikke fattig på 60-70 tallet heller, men de levde nøkternt. Husker alle hadde det stort sett likt hjemme. Ikke det store utvalget i møbler heller.

Nå flommer det over av butikker.

Anonymous poster hash: ac0cf...a8c

[AnonymBruker]

Dette mener jeg avhenger av hvor i landet man ble vokst opp. På sørvestlandet (rogaland) skjøt oljeproduksjonen til himmels, og det ble plutselig flere (og mer lønnsomme) jobber.

Jeg er 80-talls barn, og opplevde ferier rundt om i hele norge (med bil). vi dro til "syden" da jeg var 14-15.

internett fikk vi en gang på 90-tallet, og var temmelig likt ut som de fleste andre hvor jeg vokste opp. behovet for merkeklær kom først på ungdomsskolen, det samme med mobiler.

merket aldri noe til at vi bodde i et fattig norge. tvert om, så føler jeg heller at vi gjør det i dagens samfunn. i alle fall at fattigdommen er mer fremtredende enn før, og at det er større forskjell mellom arbeidergruppene.

Anonymous poster hash: c60d8...e7f

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp i en fattig familie. Jeg er nå 36 år. Men forskjellen var ikke så stor, ja jeg er oppvokst på gammelt brød og poteter da det var billig. Men det var ikke noe mine venner så. Tror den største forskjellen var at jeg hadde litt mindre klær enn de andre, men de hadde jo ikke mye mer enn meg, for det var jo ikke overflod da. Og vi hadde ikke videospiller. Så jeg følte meg ikke fattig.

Nå er jeg enslig mor til 2 barn. Har veldig lav inntekt. Og kjemper jo det jeg kan for at barna mine skal ha det samme som andre. Forskjellene er jo mye større nå. Har en tenåring, og de løper jo rundt med dyre merkeklær, dyre vesker, alle må ha nyeste iphone, macbook. Penger til lunsj i kantinen, penger til kino, bowling osv. De skryter av alle reisene rundt omkring i verden. Så skal de ha bra sykkel, ski og slalåmski.

Mitt barn får jo ikke alle disse tingene.

Anonymous poster hash: e59d7...5e5