Mannen min forstår ikke hva det innebærer å ha baby.

[AnonymBruker]

For et halvt års tid siden fikk vi en vidunderlig datter, hun er det beste som har skjedd meg og jeg elsker å være mamma. Allerede på føden merket jeg at jenta vår er en "krevende baby". Hun gråter mye, sover lite og vil helst bli båret eller holdt hele tiden. I perioden 0-3 mnd sov hun max 7 timer i døgnet fordelt på 2 timersetapper. Nå som hun er litt eldre sover hun heldigvis mer om natten, men jeg er fortsatt oppe med henne minimum 3-4 ganger pr natt, også i helgene, pluss at hun i liten grad kan ligge alene i babygymmen, jeg øver dog på at hun skal klare å leke litt alene, så jeg i allefall kan få meg en dusj i løpet av dagen.

Mannen min har en krevende jobb, og han er dessverre dessuten perfeksjonist virker det som. Når han kommer hjem fra jobb lager han ofte middag til oss (ca et kvarters tid - rydder ikke opp) og da virker det som om han føler at han har gjort sitt den dagen. Han sitter et par timer foran tven før han går på kontoret å jobber videre, ofte fram til kl 23. Av og til når jeg går inn til han på kontoret på kveldstid gjør han andre ting enn å jobbe. Jeg gjør ikke dette for å kontrollere at han faktisk jobber, mer for at jeg er sulteforet på voksenkontakt, og spesielt med ham. Han er jo mannen min.

Han har aldri vært oppe med babyen på natten i løpet av hennes 6 måneders lange liv. Han kan ikke koke flasker, vaske babyklær (om han finner ut at han skal sette på en maskin, går alt - ull, gulpekluter, finvask på 40 grader). Han har nærmest nulltoleranse for skrikingen hennes, hvis han holder henne blir han irritabel om hun skriker og kan finne på å rope til henne, da gråter hun selvsagt enda mer… Jeg er stort sett alene med babyen døgnet rundt. Det er utrolig krevende, og jeg er så trøtt og sliten. Han sier at han synes synd på meg, men det virker ikke som om han skjønner hvor mye den lille krever av meg, særlig når han hjelper så lite til. Dessuten opplever jeg at samlivet vårt skranter en del for tiden, antagelig delvis fordi vi nesten ikke har sex. Må innrømme at det ikke står øverst på prioriteringslista, når jeg føler meg mest som en tynnslitt skurefille.

Har jeg urealistiske forventninger til hva mannen min bør bidra med? Hvordan kan jeg eventuelt få han til å gjøre mer? Jeg har prøvd å forklare ham hvordan jeg har det, men det virker ikke som om han forstår hvor mye jobb det kreves å ta seg av den lille skatten vår...

Anonymous poster hash: 862a1...7c2

[AnonymBruker]

Når skal han ha pappaperm?

Da får du passe på å ikke være for hjelpsom i forhold til husarbeidet og nattevåken. Mange fedre som har lært MYE i perm

Anonymous poster hash: bc764...999

[AnonymBruker]

Når skal han ha pappaperm?

Da får du passe på å ikke være for hjelpsom i forhold til husarbeidet og nattevåken. Mange fedre som har lært MYE i perm

Anonymous poster hash: bc764...999

haha er med på denne!

Anonymous poster hash: 1f2c6...453

[AnonymBruker]

Opplever litt av det samme her, dessverre. Vi har en sønn på 7 måneder. Han har vært veldig enkel å ha med å gjøre, og har stort sett vært rolig og harmonisk. Mannen min leker med han, og gleder seg til å komme hjem fra jobb hver dag. Men... Etter 10 minutter med latter og moro, sier han: "hvor skal jeg legge han nå?" Eller: "jeg tenkte egentlig at jeg skulle ...". Jeg kan telle på en hånd hvor mange bleier han har skiftet på han. Han har aldri stått opp om natten, aldri om morgenen og aldri gått opp og trøstet på kvelden hvis han våkner. Han har gitt han mat noen få ganger når jeg ber om det, men da er det alltid noe annet han egentlig skulle ha gjort. I tillegg MÅ jeg lage maten, for han vet ikke ditt og vet ikke datt.

Han har permisjon om ett par måneder, så vi får se hvordan det går da 😝 Nå kommer han stadig med kommentarer som: "du er jo bare hjemme hele dagen.", "du er trøtt? Jeg våkner jo om natten når han gråter, jeg også. Og jeg er på jobb i tillegg.", "du har sånt koseår, du. Tenk når du begynner å jobbe igjen, da kan du ikke sove hele dagen."

Er nok mulig at noen av disse mannfolka ikke helt forstår hva det innebærer å ha en baby, nei. 24 timer i døgnet uten pauser eller noe særlig mulighet til å finne på helt egne ting. Pappaperm blir veeeldig spennende!

Anonymous poster hash: 2627d...492

[AnonymBruker]

Da er det på tide å sette ned foten. Han kjenner ikke datteren sin, og jo lengre dette varer jo vanskeligere blir det for han å få kontakt med henne. Jeg føler jeg ser og hører om dette så ofte, faren har ikke peiling og jo lengre tid det går jo større blir distansen mellom far og barn. Han orker ikke å engasjere seg fordi han ikke kan noe om barnet, og heller ikke kjenner det, og jo lengre tid det går jo vanskeligere blir det faktisk å svelge den kamelen og innse at man faktisk ikke forstår sitt eget barn.

Det er ikke noe annet å gjøre enn å vise han hvor skapet skal stå. Skriv konkrete lister og IKKE hjelp han når han skal ha babytid. Da blir det bare rot. Gjør deg utilgjengelig med trening, venninner osv.

Anonymous poster hash: 2820e...b09

[Aomame]

Du har ikke urealistiske forventninger. Babyen min er ganske lik, og her tar pappaen mye ansvar. Jeg tar alt om natten siden jeg ammer, men han står opp med henne hver eneste dag, så jeg kan få sove uforstyrret et par timer. Samme om hun våkner kl. 5 eller senere. Han er også svært delaktig når han kommer hjem fra jobb, skifter bleier, skifter klær, mater, bader og underholder. Jeg gjorde det helt klart lenge før vi fikk barn at jeg forventet intet mindre.

[AnonymBruker]

Tiden er vel overmoden for en tur på familievernkontor? Dette er jo langt forbi uakseptabelt, respektløst og trist.

Hva synes han selv om egen oppførsel? Han svikter jo både deg og barnet.

Anonymous poster hash: 9853f...1fd

[AnonymBruker]

Jeg hadde blitt GAL! Dette er jo faktisk ikke greit? Snakket dere ikke om dette på forhånd? Jeg skjønner at det nok er vanskelig hvis ting har grodd inn i rutiner, men jeg er sjokkert over hva du ts, og noen andre her i tråden, skriver om hvor lite far bidrar. Prøv å sette foten ned, ta en skikkelig samtale, dette går jo ikke an?

Anonymous poster hash: e6144...75d

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg ikke vil ha barn... Vil ikke at jeg skal sitte fast her, mens menn kan gjøre hva faen de vil. Å ha barn er jo en lek for de fleste menn, mens dama får jobben.

Anonymous poster hash: bca8f...616

[AnonymBruker]

Hæ! Her må du sette ned foten. Jeg har ikke barn selv, men min storebror er pappa til to. Han gjør alt som mor gjør. Han mater, han skifter bleier, han står opp om natten, og når mor er sliten tar han med seg barna ut så hun får kvile.

Jeg har aldri tenkt at "wow han er en superpappa" fordi slik var min far til oss. Jeg har alltid tenkt at det var et selvfølge.

Det er IKKE mors jobb å passe på babyen alene, krevende jobb eller ikke. Dette er 2015, hva med litt likestilling?

Anonymous poster hash: 8ec99...0e7

[AnonymBruker]

Du må KREVE, kvinne!! Og ikke heng over skuldra hans for å fortelle ham alt han gjør feil. Han kan ingen av rutinene hennes, han kjenner henne overhodet ikke. Når han har laget middag så sier du "NÅ skal du bli kjent med datteren din!!" også setter du deg i bilen og kjører og blir borte en times tid. HVER ettermiddag!! Man blir gal i hodet av å dille hjemme isolert og sulteforet på voksenkontakt. Da får mannen tid til å bli kjent med jenta si uten at hønemor forteller om alt han gjør galt. Bare pass på at ungen er mett og har ny bleie/er utsovet når du drar. For han kjenner henne jo ikke.

Anonymous poster hash: aaf40...b5d

[KvinneguidenBruker]

Jeg er glad for at jeg gikk tilbake på jobb når Mini var 6 måneder gammel, og mannen hadde resten av permisjonen... Han fikk sitt livs sjokk når han hadde hele 6,5 timer alene med henne hver dag (Jeg hadde ammefri, hun tok ikke flaske). Men allerede før den tid gikk jeg ut opptil to timer, så lenge det var forsvarlig, på kafé, på trening osv. Menn må få prøve seg alene med barn for å få relasjon og ansvarsfølelse.

Endret 27. mars 2015 av KvinneguidenBruker

[AnonymBruker]

Så mannen skal dra inn pengene og gjøre alt barnearbeid?

Anonymous poster hash: 4a2df...19d

[AnonymBruker]

Ts her. Mannen skal ha pappakvoten sin når mini er 10 mnd, på grunn av et beinhardt svangerskap og mye plager etter fødselen måtte jeg ta mesteparten av permisjonen for å komme meg, rett og slett.

Kjære anonymbruker, jeg tjener tilnærmet like mye som mannen min, og får utbetalt foreldrepenger. Er overhodet ikke økonomisk avhengig av mannen. Av og til har jeg faktisk tenkt at det hadde vært enkelere å gå fra ham, jeg gjør jo alt selv uansett… Er så utrolig lei av å spørre ham om hjelp. For det er jo hans barn, han burde jo kunne ta litt ansvar, uten at jeg må spørre. Og jeg opplever at han synes det er et ork.

Anonymous poster hash: 862a1...7c2

[Hectine]

Så mannen skal dra inn pengene og gjøre alt barnearbeid?

Anonymous poster hash: 4a2df...19d

Du er klar over at damer i PERMISJON faktis får lønn???

[Biloba]

Gi ham ansvaret for henne i 24 timer sammenhengende en helg. Da skjønner han at det er litt jobb med en baby.

[AnonymBruker]

For et halvt års tid siden fikk vi en vidunderlig datter, hun er det beste som har skjedd meg og jeg elsker å være mamma. Allerede på føden merket jeg at jenta vår er en "krevende baby". Hun gråter mye, sover lite og vil helst bli båret eller holdt hele tiden. I perioden 0-3 mnd sov hun max 7 timer i døgnet fordelt på 2 timersetapper. Nå som hun er litt eldre sover hun heldigvis mer om natten, men jeg er fortsatt oppe med henne minimum 3-4 ganger pr natt, også i helgene, pluss at hun i liten grad kan ligge alene i babygymmen, jeg øver dog på at hun skal klare å leke litt alene, så jeg i allefall kan få meg en dusj i løpet av dagen. Mannen min har en krevende jobb, og han er dessverre dessuten perfeksjonist virker det som. Når han kommer hjem fra jobb lager han ofte middag til oss (ca et kvarters tid - rydder ikke opp) og da virker det som om han føler at han har gjort sitt den dagen. Han sitter et par timer foran tven før han går på kontoret å jobber videre, ofte fram til kl 23. Av og til når jeg går inn til han på kontoret på kveldstid gjør han andre ting enn å jobbe. Jeg gjør ikke dette for å kontrollere at han faktisk jobber, mer for at jeg er sulteforet på voksenkontakt, og spesielt med ham. Han er jo mannen min. Han har aldri vært oppe med babyen på natten i løpet av hennes 6 måneders lange liv. Han kan ikke koke flasker, vaske babyklær (om han finner ut at han skal sette på en maskin, går alt - ull, gulpekluter, finvask på 40 grader). Han har nærmest nulltoleranse for skrikingen hennes, hvis han holder henne blir han irritabel om hun skriker og kan finne på å rope til henne, da gråter hun selvsagt enda mer… Jeg er stort sett alene med babyen døgnet rundt. Det er utrolig krevende, og jeg er så trøtt og sliten. Han sier at han synes synd på meg, men det virker ikke som om han skjønner hvor mye den lille krever av meg, særlig når han hjelper så lite til. Dessuten opplever jeg at samlivet vårt skranter en del for tiden, antagelig delvis fordi vi nesten ikke har sex. Må innrømme at det ikke står øverst på prioriteringslista, når jeg føler meg mest som en tynnslitt skurefille. Har jeg urealistiske forventninger til hva mannen min bør bidra med? Hvordan kan jeg eventuelt få han til å gjøre mer? Jeg har prøvd å forklare ham hvordan jeg har det, men det virker ikke som om han forstår hvor mye jobb det kreves å ta seg av den lille skatten vår... Anonymous poster hash: 862a1...7c2

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, men ikke et sted har du nevnt noe om at du har forsøkt å snakke saklig med han om dette.

Kommunikasjon er viktig!!!

Du sier at han ikke forstår, men har du forklart ham?

Det er ikke sikkert at han automatisk ser og føler det samme som ham.

Anonymous poster hash: 3bbb7...df0

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, men ikke et sted har du nevnt noe om at du har forsøkt å snakke saklig med han om dette.

Kommunikasjon er viktig!!!

Du sier at han ikke forstår, men har du forklart ham?

Det er ikke sikkert at han automatisk ser og føler det samme som ham.Anonymous poster hash: 3bbb7...df0

-ser og føler det samme som deg! Skulle det stå...

Anonymous poster hash: 3bbb7...df0

[AnonymBruker]

Nå har jeg lest innlegget ditt flere ganger, men ikke et sted har du nevnt noe om at du har forsøkt å snakke saklig med han om dette.

Kommunikasjon er viktig!!!

Du sier at han ikke forstår, men har du forklart ham?

Det er ikke sikkert at han automatisk ser og føler det samme som ham.

Anonymous poster hash: 3bbb7...df0

Som jeg skrev i innlegg #14 så har jeg snakket med ham om dette mange ganger, og jeg føler at jeg må spørre og mase for at han skal gjøre noe som helst. Det synes jeg er trist, og ofte opplever jeg at han stønner og klager hvis jeg for eksempel ber ham om å gi ham mat.

Jeg har sagt flere ganger at jeg synes det er utrolig tøft å ha det sånn som vi har det. For tre uker siden hadde jeg en skikkelig utblåsning, i forbindelse med at vi skulle ha familiebesøk. Jeg vasket hele huset, handlet inn og lagde mat til alle, samt tok meg av en meget grinete baby som sliter med tenner, mens hans bidrag var å sette på kaffetrakteren…

Da sa jeg at jeg ikke kunne ha det sånn som vi har det nå, og at hvis det skal fortsette slik så kan vi ikke være en familie. Han virket overrasket og sa at han skulle skjerpe seg, men ingenting har skjedd.

Anonymous poster hash: 862a1...7c2

[Gjest Gjest_Idja]

Det der hadde ikke jeg tolerert.

Støtter forslaget om å dra ut en time hver dag. Det må jo være en rolig start for han? I tillegg må du kreve voksentid for dere to, sammen. Kanskje dere kan spise middag sammen når jenta sover, litt ut på kvelden? Begynn i det små.

Eventuelt ta en skikkelig oppvask og diskuter dette skikkelig. Det hadde jeg gjort for lenge siden.