Far med urealistiske forventninger til spedbarn/barn(langt innlegg)

[AnonymBruker]

Overskriften er litt misvisende,fordi dette handler om flere ting - men:

I mange år ønsket han(og jeg) oss barn, og etter mye samtaler om realiteter ved å ha barn sammen fikk vi et meget planlagt barn.

Første dagen ved positiv test begynte han å endre personlighet og atferd - han fikk store stressproblemer, og dette gikk kraftig utover meg og forholdet.

Han er slik at dersom noe stresser ham - så lar han det gå utover andre, blir ekstremt trassete, og skal "ta en kamp" på alt fremfor å tenke løsninger.

Han lovte å oppsøke psykolog - men har aldri gjort det.

Stress på jobb/familie og annet skåner han andre for(kolleger/foreldre etc) - han tar istedet alt utover meg(og nå etterhvert vil jo barnet og merke det).

Nå er barnet halvannet år, og fortsatt har han samme innstilling:

Verdens beste far når alt er problemfritt - men når barnet viser helt normal "babyatferd"(vanskelige leggesituasjoner/magevondt/gråt etc) så blir far vanskelig å kommunisere med.

Helt ærlig følte jeg han "ødela" litt av gleden jeg kunne hatt i barseltiden, og jeg gruet meg til han kom hjem - for da måtte jeg gå på tå rundt hans rutiner så han ikke skulle bli enda mer stresset. Jeg følte meg kontrollert ganske lenge på masse småting. Ikke hvor jeg befant meg - har er ikke av den sjalu typen, men kontroll på alt som skjer hjemme. Ikke lage en lyd når barnet sover, generelt ikke gjøre noe som kan stresse ham(og det gjaldt masse småting og detaljer). Han har skjelt meg ut for å bake på kveldstid, og fordi jeg dusjet og spiste frokost(det lagde nemlig lyder, og han ville slappe av).

Alle foreldre kan krangle når barn gråter i flere timer - men problemets kjerne for meg er at han er villig til å la meg og barn "lide" bare han slipper stress.

Han ser ikke i ettertid at dette er en dårlig reaksjon.

Eksempelvis: jeg var syk en lengre periode, han ble bekymret.

Istedetfor å si dette og snakke om det, så gir han meg masse negativt stress - og forverrer min situasjon med vilje på rent trass. Jeg ble syk rett før jobb, han skjeller meg ut fordi det stresser ham.

Eller, som når barnet har noen kvelder som er ekstra vanskelige - så sier han gang på gang at "nå får h*n bare ligge der og skrike" - og han mener det faktisk oppriktig.

Jeg har trodd det har blitt sagt i affekt, og har bedt ham lese om skrikekurer og hvor skadelig det er.

Vi går ikke inn hele tiden, vi går ikke inn når barnet sutrer - og vi følger alle anbefalinger.

Men likevel, siden barnet ble født - har han gjentatt dette. Han mener helt oppriktig - selv etter å ha lest om skrikekurer, at barnet skal ligge alene i 3 timer og gråte. Han vet det er skadelig for barn, men mener at "ingenting hjelper og jeg orker ikke mer"(dette er ikke etter månedsvis med problemer - han blir slik om barnet gråter i mer enn 10 minutter over 2 dager eksempelvis).

Alt er også en konkurranse for ham - det er viktig at han har det "verst" - og dette poengterer han hele tiden.

Jeg vet at både jeg selv og andre kan tenke de verste ting når det står på, og man kan si ting man ikke mener. Men mannen min ser ikke ut til å slutte med dette.

Jeg begynner å bli bekymret for hvordan dette skal gå når barnet kommer i trassalder.

Nå er h*n blid som ei sol hele dagen lang, og sjarmerer alle. Far blir helt fra seg av stress om ikke leggingen går perfekt, og setter seg på trass inn på soverommet og hysjer i sinne. Han nekter eksempelvis gå seg en tur mens jeg tar leggingen, og starter krangler inne på soverommet hos barnet - og nekter snakke om det ellers på døgnet.

Jeg vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal håndtere dette - fordi han fremstiller alt så enkelt og greit hos helsestasjon og lege. "Alt går kjempefint, han er ikke vanskelig med soving" - og hjemme truer han med å flytte ut(ja, han har sagt at dersom ikke barnet "skjerper" seg flytter han).

Han vil ikketa imot råd og hjelp om stressmestring, han nekter oppsøke noen å snakke med - og det går utover alle.

Ellers er han ekstremt engasjert i barnet, og de har det veldig fint sammen - spesielt i lekesituasjoner. Han kan leke i timesvis med barnet, og de koser masse sammen.

Har noen et godt råd til hvordan en kan få tatt tak i situasjonen?

Jeg er på et punkt hvor jeg avogtil ser for meg samlivsbrudd på sikt - og vet at jeg kommer til å gjennomføre det om det ikke endrer seg. Jeg er kjempeskuffet over at jeg har en partner som ikke vil lære seg å takle utfordringer og vanskelige livssituasjoner. Og spesielt skuffet over at han ikke vil akseptere at mennesker har andre sider enn "enkelt og perfekt".

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

[Harlekin]

I denne situasjonen, TS, ser jeg ikke noe annet valg enn at du stiller et ultimatum: Enten så tar han imot hjelp og forbedrer seg kraftig, eller så går du fra ham. Både for din egen og barnets skyld - dere skal ikke måtte gå på tå hev i eget hjem for å tekkes en trassig egoist (beklager, men slik fremstår han for meg).

Finnes det andre i familien eller omgangskretsen din som du kan rådføre deg med? Ev. som mannen din kanskje vil lytte mer til?

Endret 24. mars 2015 av Harlekin

[Mafalda]

Uff, dette hørtes tøft ut. Og jeg er enig med Harlekin.

Småbarnsperioden er tøff for veldig mange, og stress/søvnmangel kan bringe ut det verste i hvem som helst. Men dette synes jeg høres alvorlig ut, i og med at far virker fryktelig rigid og ikke ser ut til å ta innover seg at hans atferd (og ikke minst hans reaksjoner på barnets atferd) gjør livet vanskelig for alle.

Sjelden jeg sier dette, men jeg tror også det må et ultimatum til. Som du sier, TS, det kommer garantert til å komme perioder der barnet trasser, oppfører seg utfordrende, ikke følger "malen"- og hvis far blir like oppkavet i alle slike situasjoner tror jeg vanskelighetene bare vil eskalere, og på ett eller annet tidspunkt også gå kraftig ut over forholdet deres.

Se om du kan få noe input, hos familie eller en nær og god venninne- eller alene på helsestasjonen. For jeg synes ikke dette høres ut som de vanlige startvanskene, det virker som det stikker dypere enn som så.

Jeg hadde i alle fall hatt store problemer med å leve i et forhold til en mann som ikke taklet barnegråt i ti minutter uten å henfalle til teknikker som "Ingenting hjelper og jeg orker ikke mer". Det går an å bite tenna sammen en stund, ja, men det høres jo ut som om familielivet må sirkle rundt mannen for at han ikke skal bli forstyrret, oppleve stress eller andre ting som er en helt normal og påregnelig del av familielivet.

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om forholdet til stress og måten han reagerer på. Han bør utredes. Jeg fikk utredning i voksen alder, så nå skjønner jeg hva jeg må jobbe med og omgivelsene kan ta hensyn på riktig måte.

Anonymous poster hash: 8322d...099

[Mafalda]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om forholdet til stress og måten han reagerer på. Han bør utredes. Jeg fikk utredning i voksen alder, så nå skjønner jeg hva jeg må jobbe med og omgivelsene kan ta hensyn på riktig måte. Anonymous poster hash: 8322d...099

Ja, det kan jo finnes flere årsaker til at han reagerer som han gjør. Det kan være symptomer på underliggende årsaker og det trenger ikke være hans "skyld".

Men som du sier, bør han utredes, eller i hvert fall gå med på å ta tak i problemene på en eller annen måte. Håper TS får overbevist ham om det, for det kan bli veldig vanskelig framover ellers.

[AnonymBruker]

Jeg støtter innleggene over her. Han har en rigid og tvangspreget måte å forholde seg til barnet på. Det virker som at når livssituasjonen ble endret (og mer uforutsigbar) ved at dere fikk barn, så kom disse trekkene ved han kraftig frem. Kan han ha en mulig tvangspreget personlighetsforstyrrelse? Jeg mener ikke å sette diagnoser, for det er jeg ikke kompetent til, men jeg vet litt om psykiske lidelser.

Uansett hva det er, så må han være villig til å innse at han skader barnet ved å oppføre seg så uforutsigbart (leke og være hyggelig i det ene øyeblikket, hysjing og skrikekurer i det neste). Hvis han ikke er i stand eller har vilje til å innse at han har et problem, så må du beskytte barnet ved å skjerme det og helst avbryte samlivet. Det er i alle fall ikke barnet eller deg det er noe galt med her.

Anonymous poster hash: d7d8d...bf8

[AnonymBruker]

Høres kjent ut.

Send han til legen og be om en HbA1c og en 24h blodtrykksmåling.

Anonymous poster hash: c8673...a73

[Gjest Magdalene]

Høres kjent ut.

Send han til legen og be om en HbA1c og en 24h blodtrykksmåling.

Anonymous poster hash: c8673...a73

Hvorfor sjekke blodsukker og blodtrykk? Endret 24. mars 2015 av Magdalene

[Biloba]

Jeg får også følelsen av at det kan være en underliggende diagnose her, som han har taklet fint til denne stressituasjonen har vippet ham over i manglende mestring. Enig i at så stille krav til at han søker hjelp nå.

Endret 24. mars 2015 av Biloba

[Gjest Kaffelattn]

Er enig med alle de som sier at han ikke høres god ut og at en ikke kan leve et bra liv med en mann som oppfører seg slik.

Jeg reagerer svært når du også skriver du ikke kan dusje eller bake fordi det lager lyder "som forstyrrer ham": for meg er det SÅ uakseptabelt at en person man bor sammen med sier slikt eller/og viser det i form av kroppsspråk.

Da bør han bo alene...

Generelt synes jeg situasjonen høres for syk ut.

[Jade]

Hvis han skal bo sammen med folk, så må han få hjelp til problemene sine! Dette er ikke sunt for noen av dere!

[AnonymBruker]

Aspergersyndrom kanskje? I hverfall et han FOR lydsensitivv, og det kan han ikke være med småbarn i hus.

Anonymous poster hash: 7e386...22a

[AnonymBruker]

Minner meg om faren min. Etter 17 år med kjefting og å ta seg fullstendig ut på mamma og oss barna for hva andre gjorde, døde han av hjerteinfarkt. Han slet med høyt blodtrykk, var konstant stresset.

Vi måtte gå på tå hev for han , og vi måtte være musestille når han krevde det, hvis ikke så eksploderte han.

Dette var på 90-tallet. Hadde vi visst hva gluten og melkeprotein gjør med menneskets sinn, hadde vi løst dette da. Men idag vet vi bedre, så jeg vil anbefale deg å få han undersøkt for gluten og melkeprotein,

og å se om han ellers får i seg fett og protein og nok vitaminer og mineraler, og vann, gjennom kosten.

Ikke endre kostholdet før alle prøver er tatt.

Kjenner er fyr som holdt på sånn som deg, og til slutt ble han sendt på helsefarm et sted der de levde på et steinalderkosthold uten melkeprodukt og gluten, og de spiste mye vann, nøtter, frø, fisk, kjøtt, avokado, grønsaker og frukt.

Han endret personlighet helt, og blodtrykket sank, og han kom hjem og var rolig og harmonisk, men så begynte å han å spise "normal" kost, og ble gal i hodet av å spise gluten og melkeprodukt, og da var det igang med kjefting og beskylding og å ta seg ut på familien..

Dette endte med skilsmisse...

Det er mange mennesker som sliter med dette, og de forstår ikke at det er kostholdet som ødelegger.

Gluten og melkeprotein har skylden for veldig mye, også feilernæring der man spiser ensidig og ikke får i seg nok vann, fett, protein, vitaminer og mineraler gjennom kosteholdet.

Anonymous poster hash: 3afbb...eb7

[AnonymBruker]

Er helt enig med flere i denne tråden. Han må finne ut av hvorfor slike ting preger han mye mer enn det som er normalt. Det første han bør gjøre er å ta en tur til legen for å sjekke blodtrykk etc.

Kjenner igjen flere trekk her når det gjelder ulike diagnoser, tenker på adhd/add, ocd o.l. Hvor ting som er normalt for folk flest kan sette mennesker med slike diagnoser helt ute av spill.

Det er vanskelig når noen ikke vil motta hjelp selv. For mange menn er det å oppsøke psykolog o.l. et skikkelig tabu. Kanskje det er lettere for han å begynne med å ta noen prøver hos legen?

Anonymous poster hash: ceeef...073

[AnonymBruker]

Han gikk til lege for fysiske symptomer, etter en tur på legevakta.

Han har fått sånn døgnmonitorering der og hjemme, og han har noe høyt blodtrykk.

Han han fått tips av legen om ulike ting han kan gjøre, trenger ikke medisiner.

Jeg har gitt klar beskjed flere ganger og tatt det alvorlig opp med ham. Litt utfordringen er at det er ikke mulig å få plass hos psykolog her, og vi har ikke hatt økonomi til å prioritere privat(er veldig dyrt her). I tillegg har vi stort press på tid(er endel pendling med jobb etc).

Uansett så er heldigvis ikke situasjonen så ille nå som den var i permisjon, men jeg ser stadig tendenser komme sterkt tilbake.

Jeg har tenkt å bestille time på familievernkontor, men har foreløpig vært for utmattet selv til å ta ordentlig tak i det(vi har heller ikke hatt tilgang på barnepass for å delta på timer).

Årsaken til at jeg har utsatt det er litt fordi jeg ikke har klart å ta eventuelle negative konsekvenser; jeg kan ikke true med samlivsbrudd uten å være klar for å gjennomføre.

Og nå er økonomien og min helsesituasjon såpass usikker at jeg bare har gjort halvveis forsøk på "ultimatum".

Han blir lei seg når jeg forklarer ham hvordan jeg opplever situasjonen, og jeg ser han virkelig prøver selv å endre det.

Men jeg tror som mange her sier at det sitter for dypt til at han klarer det på egenhånd.

Rådene her bekrefter mye av det jeg tenker selv, jeg må bare være klar for å ta verste tenkelige utfall før jeg konkret gir et ultimatum. Jeg tenker at jeg starter med noen timer på familievernkontor, og så kan jeg være ærlig der om hva jeg tenker.

Det er utrolig vanskelig å ta så tunge samtaler på kveldstid når man har er barn som våkner konstant og man har null egentid og avlastning ellers.

Anonymous poster hash: 103b3...9e4

[Favole]

Det høres veldig lurt ut å starte på familievernkontoret og så ta ting derfra etter hvert som du føler deg klar for det. En slik prosess krever så enormt mye og man bør jo helst være klar for å takle verst tenkelig utfall. Det skader jo ikke å be om henvisning til psykolog selv om det nok må forventes en del ventetid, da er man i det minste litt i gang?

[Ciara]

Du har min dypeste medfølelse. Jeg har også stor respekt for måten du skriver om dette på, for dette er helt klart veldig vanskelig for deg, og likevel klarer du å beskrive mannen din på en klar og sympatisk måte. Det er tydelig at du mest av alt bare ønsker at familielivet skal fungere, og ikke er ute etter å skape mer problemer.

Til en viss grad tror jeg en del kan kjenne seg igjen i noen av problemene du beskriver. Her i huset er for eksempel jeg den mest tålmodige og den som hadde det mest realistiske synet på hvordan livet med små barn kan være. Jeg irriterte meg over mannen min sin irritasjon mange ganger. Han kunne si ting som: «Men babyen er jo åpenbart trøtt, hvorfor kan han ikke bare sove da?!» og være synlig frustrert over det. Mens jeg prøvde å forklare at det ikke er noen vits i å tenke så rasjonelt på det. Det er hva det er, og det er en unntaksfase. Ikke bruk tid på å tenke på hvordan det burde vært, men forhold deg til hvordan det faktisk er – og slapp av, det blir bedre.

Mannen din havner likevel i en annen kategori, virker det som. Et sånt stressnivå og et så urealistisk syn på familieliv gjør han har blitt en tyrann. Jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det, når han vil begrense dine aktiviteter og du føler at du ikke kan gjøre helt normale oppgaver i frykt for å stresse ham opp ytterligere. Du kan ikke ha det sånn, og som du er inne på, barnet kan heller ikke ha det sånn etter hvert. Det er fint at han er flink med barnet når alt er rolig, men det kommer til å gå opp og ned i årene framover, og det kan umulig være bra for barnet å vokse opp med en far som ikke tåler det når det er frustrert, sint eller lei seg.

På den ene siden kan derfor et brudd være en løsning. Kanskje hadde dere alle hatt godt av det på den måten at du hadde kunnet senke skuldrene i ditt eget hjem, barnet hadde sluppet å oppleve for mye sinne, stress og frustrasjon, og mannen din ville kanskje også satt pris på å få det roligere. Men så vet jeg ikke hvordan det går med kjærlighetslivet ellers – selv tror jeg den manglende respekten for ham som familiemann hadde gått utover tiltrekning og tillit, men dette vet jo du selvfølgelig best. Har dere sterke følelser for hverandre fortsatt kan det være verdt det å jobbe mer for familien. Og hvis mannen din uansett ville hatt delt omsorg for barnet har du jo en annen problemstilling, for da kan det kanskje føles skummelt å vite at barnet er 50% alene sammen med ham – med skrikekurer og alt annet det kan innebære.

Søker dere hjelp tenker jeg helsestasjonen er et greit sted å starte. Mye av problemet her er jo åpenbart at fyren ikke kan mye om barn, når dere har et helt vanlig barn og han blir så frustrert som han gjør. Jeg ser dere har vært hos helsestasjonen før, men kanskje ikke som en eget time for dere voksne om dette problemet? Det er veldig lurt å ringe og få snakke med helsesøster uten barnet til stede (så dere får ro på dere). Målet er at helsesøster får forklart ham hvordan barn er, og at han får forståelse for at deres barn ikke problemet – men ham.

Det andre mulige alternativet er å be familien deres om hjelp. Dette er tidspunktet hvor dere bør be om hjelp – om det er mulig – til barnepass (så dere får hodet over vannet og mulighet til å rydde opp) eller økonomisk (penger til privatpraktiserende psykolog).

Én ting er sikkert: Dette kan ikke skure og gå. Du må sette hardt mot hardt her. Han kan ikke nekte å søke å hjelp. Og han kan ikke fortsette å terrorisere familien slik han gjør – han klarer å skjerpe seg overfor kollegaer og øvrig familie når han er stresset, og da kan han også klare det overfor deg og barnet hvis han vil. Men han MÅ ville det. Vil han det ikke, hadde jeg tatt ham på ordet neste gang han sa han ville flytte ut.

Lykke til!

[Lou Salome]

Jeg tenker at han burde hatt en diagnose, problemet er jo ikke at han ikke vet, ikke forstår, noe dere kan snakke om på familievernkontor, lese seg opp på, lage avtaler om osv. Han takler ikke barn og vanlige lyder. Han vet barn skriker, han tåler det ikke. Dette er ikke noe som går vekk. Søk psykolog, og la ham gå til samtaler hos fastlegen i mellomtiden. Om det så tar år, er det bedre å søke nå enn senere, barnet blir ikke borte, du blir ikke borte ( vel, kanskje dere blir det?).

Han er oversensitiv for lyd. Han må skaffe seg spesialtilpassede ørepropper (slike musikere har). Les om Asperger og se om det kan passe, det er ihvertfall ett av symptomene.

[Jade]

Løsningen er ihvertfall ikke at dere skal være musestille og at barnet skal oppføre seg problemfritt resten av barndommen.

[Harlekin]

Det er i hvert fall positivt at han blir lei seg når du påpeker problemet og at du ser at han i alle fall gjør et forsøk. Han ønsker åpenbart ikke et samlivsbrudd. Derfor forstår jeg ikke helt at han ikke vil oppsøke hjelp? Han må tvinges til det. Men det kan nok være lurt å prøve familievernkontoret først der dere begge oppsøker hjelp og får fortelle sin versjon av problemet til en upartisk tredjepart.