23 prosent av bv barn oppfyller kriterier for asperger syndrom

[AnonymBruker]

Har nettopp lest rapport om bv barn som ikke får adekvat hjelp. Det som virkelig bekymrer med er andel av bv barn med asperger syndrom med adferdsproblemer.

Er selv mor til et barn med as syndrom, og vi har klart oss. Vi har ikke klart oss fordi vi fikk støtte på veien, tvert i mot var det en lang kamp, så og si ingen støtte.

I dag har jeg en tenåring som er velfungerende, så hva gjorde vi riktig? Leste meg opp og fikk kunnskap om as syndrom, kjøpte inn bøker, lagde sosiale historier, det er mye mer her..

MEN det bekymrer meg når det er så mye inkopetanse på området, siden mange plasseres under bv omsorg må da dette være et stort samfunnsproblem?

Når jeg leser om videre "adferdsvansker" tenker jeg at dette er barn som ikke har blitt sett, hørt eller fått adekvate tiltak ut fra behov… og det skremmer meg.

Ut fra det jeg har sett og hørt så blir disse barna stemplet som urokråker eller problembarn i tidlig alder, noe som intarnaliseres-når de i tillegg ikke forstår hva som forventes av dem er det IKKE rart de utvikler videre adferdsproblemer.

Hva med familiene? hva med mammen og pappaen til disse barna, blir dere sett og hørt?

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

Adferds problemer er som blir relatert til en diagnose resulterer som regel ikke til resultatet av den person i bli frisk.

Muligens fordi det er mer penger i å selge kokain lingende lege middler fra store utenlandske pharamcy organisasjoner(I min mening burde ingen under 18 ha lov til å ta ritalin).

Fra hva jeg forstår; mer kompliserte diagnoser som psykoser osv så er det medisin som kan hjelpe.

Men adhd, asperger eller add som jeg har sett meg selv og andre blitt diagnosert med.

Er diagnoser som ofte har mer med psykology å gjøre, Persjonens fortid, traumer osv. Persjonlighets type(Introverter blir ofte diagnosert med asperger, rar tilfeldighet).

Anonymous poster hash: 0f635...a49

[AnonymBruker]

Adferds problemer er som blir relatert til en diagnose resulterer som regel ikke til resultatet av den person i bli frisk.

Muligens fordi det er mer penger i å selge kokain lingende lege middler fra store utenlandske pharamcy organisasjoner(I min mening burde ingen under 18 ha lov til å ta ritalin).

Fra hva jeg forstår; mer kompliserte diagnoser som psykoser osv så er det medisin som kan hjelpe.

Men adhd, asperger eller add som jeg har sett meg selv og andre blitt diagnosert med.

Er diagnoser som ofte har mer med psykology å gjøre, Persjonens fortid, traumer osv. Persjonlighets type(Introverter blir ofte diagnosert med asperger, rar tilfeldighet).

Anonymous poster hash: 0f635...a49

Når en har prøvd ALT uten medisin forstår jeg godt at man vil forsøke å hjelpe der en kan.

Så jeg forstår de som velger å prøve medisin, har sett gode resultater av det.

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[minister-mio]

Link?

[AnonymBruker]

Link?

VG

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

VG

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

"Sjokkerende bv rapport"

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

Når en har prøvd ALT uten medisin forstår jeg godt at man vil forsøke å hjelpe der en kan.

Så jeg forstår de som velger å prøve medisin, har sett gode resultater av det.

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

Jeg har også hørt "suksess" historier om ritalin som de er kronisk avhengig av(Medisinen er amfetamin basert)

https://www.youtube.com/watch?v=BvnSa4DBSWI

I denne videon (i senere avsnitt) Snakker dr. brian om trening kurerer ADD som han mener er en opfunnet sykdom.

Anonymous poster hash: 0f635...a49

[ops2]

tHei, jeg har en sønn med ADD (ADHD uten hyperaktivitet) men han skal også utredes for Asperger.

Det har vært tøffe år. Læreren var den som først tenkte på Asperger etter to år. Vi ble enige i at vi trengte hjelp siden han hadde voldsomme sinneutbrudd på skolen. Det tok 1 år før utredning startet, for først måtte vi foreldre granskes. Så to år med utredning. Så vente på medisinering. Så en lang innkjøringsfase med bytte av medisiner på grunn av bieffekter.

Det har alt vært verd det når han som ikke kunne svare på mer enn tre spørsmål på de Nasjonale prøvene fordi han mistet konsentrasjonen, er nå blant de tre beste i klassen i engelsk, norsk og matematikk. Ikke så merkelig at han ble fortvilet når han hadde et ordforråd som en fjerdeklassing når han begynte på skolen og ikke klarte å vise frem hva han kunne på grunn av konsentrasjonsvansker. I tillegg syntes de andre barna han vær sær fordi han kunne så mye om enkelte emner. Slike diagnoser bringer gjerne med seg en del vansker i sosialt samspill. Han var ikke som de andre i interesser og språk.

Vi har spurt om kursing og støttekontakt.Til sammenligning har fosterforeldre vi ble kjent med gjennom ADHD Norge fått støttekontakt, avlastningshjem i helgene og foreldreveiledningskurs, men vi som bare er biologiske foreldre har ikke fått noe. Nå venter vi på svar om vi får PMTO kurs (Parent Management Training Oregon). Andre gang vi ber om det. Før har vi bedt om "De Urolige Årene" kurs, men nå faller han mellom to stoler... for gammel til å passe inn i program for barn, for ung for å passe inn i ungdomskategorien. Vi blir nødt til å samarbeide med BFT som har mistenkeliggjort oss og motarbeidet oss på alle mulige måter, for de tildeler støtteordninger. Det kommer en tid da barna blir store nok til at vi ikke trenger frykte barnevernet... da kan vi stå fram.

Til tider har Barnevernet kjørt oss ned i knestående, men vi har heldigvis klart å slåss tilbake. Barnevernslederen her i byen jeg bor, uttalte på et møte at det er for mange barn som får diagnoser, for da ble det vanskeligere å ta omsorgen fra foreldrene. For mange barnevernspedagoger mener alle "bokstavsykdommer" er oppdiktet og at alt skyldes tilknytningsforstyrrelser. http://www.adhdnorge.no/novus/upload/file/barnevern%20%20når%20kommunen%20svikter%20(2).pdf

Noen barn har vansker med sosial kontakt. Kanskje responderer de ikke slik som andre, eller viser redusert engasjement og gjensidighet. Noen har problemer med å sette seg inn i andres situasjon, og sliter med å danne vennskap med jevnaldrende. Denne oppgaven vil vise at dette er trekk som er typiske for barn med autismespekterforstyrrelse (ASF), men også for barn med tilknytningsforstyrrelse. Tilknytningsforstyrrelse kommer som følge av omsorgssvikt, mens autisme er en medfødt utviklingsforstyrrelse som følge av en underliggende nevrobiologisk dysfunksjon (Stokke, 2011). Likhetene i atferd, til tross for meget ulike årsaksforklaringer, kan skape utfordringer for tjenesteapparatet. https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/40577/Raaum-Christensen---Master.pdf?sequence=1

Hadde det ikke vært for støtten vi har fått fra andre etater.... Jeg blir helt matt når jeg ser hvordan enkelte helt ukritisk foreslår å involvere barnevernet uansett hva sakene gjelder. Barnevernet framstiller seg i et rosenrødt skjær, mens barnevernsbarn blir ofte flyttet fra institusjon til fosterforeldre, så blir det for vanskelig for fosterforeldrene og de må på institusjon igjen. Det er en skrikende mangel på psykologisk hjelp i Norge, og de foreldre som selv søker hjelp blir like gjerne mistenkeliggjort. http://www.adhdnorge.no/index.asp?id=85343

Endret 23. mars 2015 av ops2

[ops2]

Og 32 % av barna i denne undersøkelsen har ADHD. Så kan en spørre seg om de får det bedre på institusjon, uten fagmessig behandling. Hvor mange år går det før det blir satt en diagnose, og er foreldrene da så utslitte og oppgitte at de frivillig gir fra seg omsorgen? Eller de taper mot BV i Fylkesnemda?

http://forskning.no/forebyggende-helse-helsepolitikk-sykdommer/2014/03/adhd-familier-slites-i-alle-retninger

Foreldre opplever at andre mener de ikke setter grenser for barna sine og at de er dårlige foreldre.

En far setter ord på dette slik:

«De trodde nok at vi var litt dårlige foreldre for å si det slik, at vi ikke satte grenser, du leste det mellom linjene da de pratet!»

Studien viser at foreldrene synes at samarbeidet med profesjonelle er tungrodd, og det er avgjørende for familiefunksjonen å få god veiledning med åpenhet, støtte og tillit fra profesjonelle i kommunehelsetjenesten.

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn jeg mistenker har Aspergers, han husker alt! Han bare fotograferer det han leser. Jeg fikk vondt i hodet og måtte stoppe ham da han ramsa opp 30-40 desimaler i pi...

Mannen jobber i barnevernet og det jeg har skjønt på ham er at en ADHD diagnose er for foreldrene, for at de skal kunne si at mitt barn har en diagnose og er ikke uoppdragent.

Og jeg tenker at det må være grusomt for slitne foreldre å få den beskjeden.

Anonymous poster hash: 05178...f81

[AnonymBruker]

Fikk også høre at det skyltes manglende grenser, de var i tillegg veldig fordømmende mot meg som mor.

De letet etter feil med meg i alle arkiver, men fant ingen. ( Har høyere utdannelse og ingen "bakgrunn" )

Synes det er skremmende med så manglende kompetanse på bokstavdiagnoser. Dette skyldes genetikk og ikke dårlige foreldre. Får de hjelp tidlig kan MYE forebygges, vi slipper de 32 prosentene i bv!

Hvordan forebygge og gi rom for utvikling ved bokstavdiagnoser?

- Alle er ulike, så dette må kartlegges-men på generell ba

sis har en del sanseforstyrrelser, dvs

de kan ha problemer med å sortere inntrykk

- De kan ha problemer med å ta andres perspektiv ( finn ulike måter og håndtere dette)

- Bruk sosiale historier som verktøy

- Trengs det medisin så ikke vær redd for det, en del fungerer faktisk mye bedre

-Stabilitet, faste rutiner og GODE VOKSNE ROLLEMODELLER som setter GRENSER og ikke rikker.

-Fysisk aktivitet ( veldig viktig ) gode opplevelser, masse kjærlighet, fokus på mestring og hva de

faktisk kan

Det er mye mye mer her, men dette er noe av det.

-Hjelpemidler i skolen / datamamskin

HÅPER VIRKELIG AT VERDEN GÅR VIDERE OG AT ALLE FORSTÅR AT BOKSTAVDIAGNOSER SKYLDES GENETIKK OG IKKE DÅRLIGE FORELDRE!

DA slipper vi kanske de 32 prosentene med ytterlige adferdsproblemer i BV!

Håper virkelig verden går videre, at de forstår at bokstavdiagnoser skyldes genetikk og ikke dårlige foreldre! At de setter inn tiltak tildlig for å hjelpe slike barn og foreldre dersom det trengs!

Og skylde på foreldre, gjør det værre for barn, en del av dem blir også stigmatisert og ikke forstått, da ser man de 32 prosentene i bv!

Håper virkelig verden går videre, at de forstår at bokstavdiagnoser skyldes genetikk og ikke dårlige foreldre! At de setter inn tiltak tildlig for å hjelpe slike barn og foreldre dersom det trengs!

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

Og 32 % av barna i denne undersøkelsen har ADHD. Så kan en spørre seg om de får det bedre på institusjon, uten fagmessig behandling. Hvor mange år går det før det blir satt en diagnose, og er foreldrene da så utslitte og oppgitte at de frivillig gir fra seg omsorgen? Eller de taper mot BV i Fylkesnemda?

http://forskning.no/forebyggende-helse-helsepolitikk-sykdommer/2014/03/adhd-familier-slites-i-alle-retninger

Foreldre opplever at andre mener de ikke setter grenser for barna sine og at de er dårlige foreldre.

En far setter ord på dette slik:

«De trodde nok at vi var litt dårlige foreldre for å si det slik, at vi ikke satte grenser, du leste det mellom linjene da de pratet!»

Studien viser at foreldrene synes at samarbeidet med profesjonelle er tungrodd, og det er avgjørende for familiefunksjonen å få god veiledning med åpenhet, støtte og tillit fra profesjonelle i kommunehelsetjenesten.

Jeg skal gjøre en undersøkelse på dette, er for GALE at slikt skjer.

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnevernet og det er utrolig viktig at man henviser til BUP i tilfeller der det kan være diagnoser eller man er usikker. Problemet er ofte at foreldrene ikke ønsker å bli henvist og da sliter man litt - dvs. barnet må fortsette å slite.

Jeg henviser så ofte jeg kan til BUP. De sitter på langt mer kunnskap enn jeg gjør. Det er viktig å innse sine begrensninger og bruke annet fagpersonell. Samarbeid mellom instansene er noe jeg ønsker meg mer av i min jobb. Formålet med samarbeidet er da å gjøre en best mulig jobb for barna og foreldrene.

Anonymous poster hash: 7b826...4e2

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnevernet og det er utrolig viktig at man henviser til BUP i tilfeller der det kan være diagnoser eller man er usikker. Problemet er ofte at foreldrene ikke ønsker å bli henvist og da sliter man litt - dvs. barnet må fortsette å slite.

Jeg henviser så ofte jeg kan til BUP. De sitter på langt mer kunnskap enn jeg gjør. Det er viktig å innse sine begrensninger og bruke annet fagpersonell. Samarbeid mellom instansene er noe jeg ønsker meg mer av i min jobb. Formålet med samarbeidet er da å gjøre en best mulig jobb for barna og foreldrene.

Anonymous poster hash: 7b826...4e2

Dette er kjempeflott!

Hvis foreldre ikke ønsker å bli henvist når barnet sliter tenker jeg det er fornuftig med

REALITETSORIENTERING. Det skal handle om barnets beste, ikke foreldre.

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

[AnonymBruker]

Jeg jobber i barnevernet og det er utrolig viktig at man henviser til BUP i tilfeller der det kan være diagnoser eller man er usikker. Problemet er ofte at foreldrene ikke ønsker å bli henvist og da sliter man litt - dvs. barnet må fortsette å slite.Jeg henviser så ofte jeg kan til BUP. De sitter på langt mer kunnskap enn jeg gjør. Det er viktig å innse sine begrensninger og bruke annet fagpersonell. Samarbeid mellom instansene er noe jeg ønsker meg mer av i min jobb. Formålet med samarbeidet er da å gjøre en best mulig jobb for barna og foreldrene. Anonymous poster hash: 7b826...4e2

Det er flott at du jobber i et barnevern som ønsker å utrede. Min venninne har mistet omsorgen til barnevernet for sin sønn. Adferden hans tyder på asbergerger. Hun ønsker utredelse for sønnen, men bv. vil ikke. Dette forundrer meg veldig.

Anonymous poster hash: 74b13...374

[minister-mio]

VG Anonymous poster hash: ed6ba...dec

virkelig?

[AnonymBruker]

virkelig?

VG refererer en forskningsrapport laget av NTNU. Rapporten kan du se på her:

https://www.ntnu.no/trykk/publikasjoner/Barnevernrapport_RKBU/#

Ellers kan du lese denne PhD- avhandlingen om hvordan barn opplever møtet med barnevernet og fosterforeldre:

http://ntnu.diva-portal.org/smash/get/diva2:287444/FULLTEXT01

I guttenes og jentenes framstilling av sine livshistorier gikk det fram at

barneverntjenesten ble opplevd som å kunne trenge seg på barna og deres familier, og

iverksette omfattende tiltak, mot både barnas og deres foreldres vilje.

Mens de guttene og jentene som opplevde å ikke ha noen dialog med barnvernet, at de

manglet denne støtten, kan føle seg forlatt og overlatt til tilfeldighetene, noe som

kan ha likhetstrekk med omsorgssvikt. Dette kan svekke deres selvoppfatning.

Barna anser i liten grad fosterforeldrene som sine signifikante andre.

Deler av denne belastningen kommer fra den skamleggingen av foreldre som finner sted når samfunnet ikke finner

dem gode nok til å ta hånd om barna sine. Denne skamleggingen hefter ved barna mens de bor i fosterhjem, samt etter at foreldrene blir restituert i form av at barna flytter hjem igjen (Goffman, 1963). Det er barnet selv som blir problemet, og barnets skam blir en del av barnets selvoppfatning som det gjerne skjuler (H. Leira, 1990). I vår kultur blir barna bærere av samfunnets forakt for dem som ikke mestrer omsorgen for egne barn, noe vi har sett i kapitlene foran.

Barna har ikke ideelt utgangspunkt, og så blir de revet vekk fra alt som er kjent og til en situasjon de oppfatter som verre enn den de var i tidligere. Det er ikke rart de får problemer.

Anonymous poster hash: 11823...e7e

[AnonymBruker]

Det er viktig å huske at denne rapporten gjelder barn som er i barnevernsinstitusjoner, ikke barn som bor i fosterhjem eller får hjelp i hjemmet.

Anonymous poster hash: 70f28...5fc

[AnonymBruker]

MEN det bekymrer meg når det er så mye inkopetanse på området, siden mange plasseres under bv omsorg må da dette være et stort samfunnsproblem?

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

Det er rundt 12.000 barn som har et plasseringsvedtak.

Ca 7 av 10 av disse bor i fosterhjem, noe som tilsvarer under ca 1% av alle barn under myndighetsalder.

Andre bor i barnevernsinstitusjoner eller i behandlingsinstitusjoner.

Så noe samfunnsproblem er det ikke.

Når barn og ungdom plasseres i institusjon, skyldes det som regel mangel på et riktig fosterhjem, at barnet har for omfattende utfordringer ( rus, psykiatri, kriminalitet, osv. ) til å kunne bo i et fosterhjem, eller at barnet trenger en omfattende behandling og oppfølging.

Når det kommer frem at 3 av 4 barn og ungdommer i barnevernsinstitusjoner har psykiske lidelser,

så burde ikke det være noen særlig overraskelse. Ettersom at de er på institusjon fordi barnevernet ikke har klart å finne et fosterhjem som er godt nok rustet til å ta de i mot.

Når jeg leser om videre "adferdsvansker" tenker jeg at dette er barn som ikke har blitt sett, hørt eller fått adekvate tiltak ut fra behov… og det skremmer meg.

Anonymous poster hash: ed6ba...dec

Atferdsvansker er et veldig vidt begrep

• Det kan være jenta på 5 år som ikke får til samspill med de andre barna, som klyper, biter, spytter og slår andre barn i barnehagen

• Det kan handle om barnet på 9 år som er urolig i timen fordi han kjeder seg og er understimulert

• Det kan handle om jenta på 11 år som selger oralsex til eldre menn i bytte mot Mc Donalds mat og sigaretter

• Det kan handle om gutten på 14 år som banker moren sin til blods, stjeler biler og som går til fysisk angrep på saksbehandleren sin i barnevernet

• Det kan være jenta på 16 år som har droppet ut av skolen, som sloss med andre jenter, som ruser seg og som prøver å ha sex med alle mannlige ansatte i institusjonen, med fosterfar, fosterbror, stefar/kjærester til biologisk mor og som kan lyve om vold, voldtekt og seksuelle overgrep

Når man diskuterer barnevernet i Norge så virker det nesten som at folk tror at barna er helt upåvirket av sin egen fortid. Som om de alle er sunne, friske, har det bra og fungerer godt, helt til det store stygge barnevernet kommer og tar de.

Anonymous poster hash: 9710d...19e

[AnonymBruker]

Det er ikke barnevernspedagoger eller ansatte i barnevernet som stiller diagnoser.

Det er det psokologer, psykologspesialister og leger som gjør.

Det er som regel lettere for barnet selv eller barnets foreldre å leve med en ADHD-diagnose, enn hva det det er å leve med en tilknytningsforstyrrelse, personlighetsforstyrrelse eller en annen form for psykisk lidelse.

Det som kan være medfødt kan være enklere å "leve med" enn det som kan være en konsekvens av mangelfull omsorg.

Anonymous poster hash: 9710d...19e