Perfeksjonsjag - har det vorte meir slitsamt å vere kvinne?

[DMS]

Vekentleg les eg i aviser ulike oppslag i avisene om at det er eit krav blant kvinne om å vere "perfekt".

Ifylgje denne artikkelen skal ein som ungdomsjente vere tynn, ha gode karakterar og store puppa.

I denne ber småbarnsmødre om å senke skuldrane og stille mindre krav til seg sjølv, mao meiner artikkelforfattaren at det er (for) høge krav stillt til kvinne (om enn som poengtert, frå kvinna sjølv).

Eg er sjølv kvinne og småbarnsmamma, rett nok til 1 unge som enno ikkje har byrja i barnehage. Eg har ein 100 % jobb, som eg i ein månad til har uløna permisjon frå. Eg oppleve jobben min som enkel, sjølv om den objektivt sett kanskje ikkje er det. Det er derfor muleg at livet mitt er "for enkelt". For eg opplever ikkje sjølv at der er eit slikt press på å prestere perfekt til ei kvar tid (sann bortsett frå når eg les artiklar om dette, og eg byrjar å lure på om eg burde krevd meir av meg sjølv...)

Derfor lurer eg på, er det verkeleg så ille å vere kvinne i dagens samfunn? Kjenne de andre kvinne på dette presset som ein høre om?

[AnonymBruker]

Vorte? Utvekster?

Anonymous poster hash: a084a...d34

[AnonymBruker]

Vorte? Utvekster?

Anonymous poster hash: a084a...d34

Er du nynorskhater?

Anonymous poster hash: 11ad3...170

[AnonymBruker]

Dette ble for heavy for meg, ass (nynorsken)...

Anonymous poster hash: dcf55...02d

[Gjest Mrs. Random Nick]

Vorte? Utvekster?

Anonymous poster hash: a084a...d34

Vorte på nynorsk = blitt/blir.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Med tanke på utseende er det helt klart press fra de fleste kanter om hvordan man bør være. Her spiller også media en stor rolle.

Man må også prestere på jobb for å beholde jobben, men akkurat det tror jeg finner sted uavhengig av kjønn. Men kvinner nå til dags er vel generelt mer opptatt av å kunne være økonomisk uavhengig av mannen i langt større grad enn hva man tenkte for noen generasjoner siden. Derfor tror jeg også det er viktig for de fleste kvinner å kunne føle at man presterer bra på jobben. Noe av dette har jo med å gjøre at for noen generasjoner siden var det vel ikke så vanlig med skilsmisse som i dag. I dag jobber vel mange kvinner fulltid delvis for å kunne være økonomisk selvstendig i tilfelle skilsmisse, delvis for å sikre sin status i samfunnet. Også er mange blitt mer opptatt av å kunne spare til sin egen pensjon, og for det må man jo ha en jobb.

Om det er mer slitsomt å være kvinne i dag tror jeg nok ikke generelt sett. Vi har nok alle ting man blir slitne av, men jeg tror det er ulike faktorer som spiller inn på det i dag versus for noen generasjoner siden.

[Mafalda]

Jeg tenker at vi i høy grad kan velge hvordan vi forholder oss til dette "presset" selv.

Som TS leser jeg også påstander om at "Vi skal ha barn, full jobb, prikkfritt hus, trene masse, være sexy, ha et spennende sosialt liv, mange interesser"- men det er da ingen som står der og tvinger en til å gjøre verken det ene eller det andre?

Enhver står helt fritt til å prioritere de tingene som er viktig for en selv og som funker for ens egen familie. Press om trening og fasade på sosiale medier og utstrakt hobbydyrking midt i småbarnstiden forstår jeg ikke at noen lar seg stresse av hvis de ikke ønsker det selv. Noe av det samme gjelder for de stakkars tenåringene som er så superstressa- og så koker det ned til at det som egentlig er pliktene og det de MÅ gjrøe, er skole og en og annen ting i huset/ekstrajobb. Stress om pupper og likes på Facebook er det faktisk mulig å motstå hvis man ikke ønsker.

VI kan kanskje si at det er mange forventninger i samfunnet i dag, men det burde være rimelig logisk at ikke alle klarer alt, hele tiden. Tenåringer må kanskje lære det, men voksne burde vite bedre.

Og- så er vi kanskje litt mer sutrete enn før? Nordmenn har vel aldri hatt så mye fritid, reist så mye på ferie og hytteturer og hatt så enkel husholdning som i dag, så da finner vi noe nytt å klage på...?

[Ciara]

Jeg er enig med Mafalda.

Objektivt sett har det vel aldri vært enklere å være kvinne enn i Norge i 2015. Tilnærmet full likestilling og alle mulighetene det innebærer, gode levevilkår, plenty av velferdsgoder, de fleste har ok økonomi og et greit sted å bo.

Vi er over på det omfattende feltet I-landsproblematikk, med andre ord.

Og bevares, jeg føler også på det i blant. Men her må man innse hvilket ansvar man har selv i stedet for å skylde på ytre omstendigheter. Kroppsidealer har alltid eksistert, mote for klær og interiør også. Men man må jobbe med å ikke la det ta overhånd. Selv om vi har all verdens muligheter, betyr ikke det at vi har tid til å benytte oss av all verdens muligheter. Vi må velge selv hva som er viktig. Og det tror jeg ekstremt mange er ekstremt dårlige til.

For min egen del betyr det at jeg prioriterer familien min og jobben min. Et par ganger i uka trener jeg, en gang i blant går jeg ut og møter venner, huset rekker jeg å holde sånn passe i sjakk. Og det er det. Jeg rekker ikke spaferier med venninner eller å trene så mye at jeg kan delta i en fitnesskonkurranse (og takk og pris for det), jeg rekker ikke (og har heller ikke råd til) å kjøpe fantastiske klær, jeg bruker ikke mye tid på selvpleie utover fem minutters sminking om morgenen. Jeg ønsker meg ikke flere storbyferier i året, for det tar tid fra familien.

Jeg tror egentlig dette er veldig vanskelig og veldig enkelt på en gang:

1) Man må finne ut hva man blir lykkelig av og prioritere det.

2) Man må innse at å velge noe betyr å velge bort noe annet.

Og så må man selvfølgelig også forstå at andre mennesker har andre forutsetninger for valgene sine. Kanskje har de bedre råd, bruker vaskehjelp og får frigjort tid. Kanskje blir nabokona lykkelig av å trene og prioriterer det langt høyere enn husvask og ting du bruker tid på. Eller kanskje kusinen din faktisk elsker husarbeid, og det er derfor hun klarer å holde det så mye mer strøkent enn deg. Men de rekker ikke alt, de heller.

[Jade]

Jeg tenker at vi må slutte å ta disse sladrebladene sine "artikler" alvorlig. Slutte å ta "glansbilder" på facebook/instagram etc alvorlig.

Slutte å høre på mottoet; du kan klare alt du vil! Men heller innse sine begrensninger og innse at man faktisk er god nok, og prioritere det som er viktig for seg selv, sin familie og de man er glad i!

Og slutter man å kaste bort tiden på å føle seg utilstrekkelig, så får man plutselig enda mer tid til rådighet. Som man kan bruke til å sette seg ned og ta en pust i bakken, eller bygge lego med ungene. Eller hva man vil

[AnonymBruker]

Nynorsken din gjorde meg glad! Du må aldri aldri aldri slutte å skrive nynorsk.

Anonymous poster hash: 8d789...c31

[AnonymBruker]

Det eneste kravet man skal ha til seg selv, er å være en kjærlig far og mor. Da blir det bra.

Når man overfokuserer på hva andre gjør, så glemmer man ofte å gjøre ting på sin egen måte. Barn vil heller leve med en god far og mor med sitt eget særpreg, enn en copycat som prøver å være noe den ikke er. At man blir sliten hjelper ikke barnet akkuratt. Ingenting trenger å være perfekt! Man kan være god far og mor om man tar seg av de viktigste behovene barnet har.

Anonymous poster hash: 6b131...821

[AnonymBruker]

Å streve etter motto og krav gjør en bare sliten og utmattet.

Bruk heller tiden til å være med barnet. Gjøre ting som gjør deg selv glad. Da kommer energien skal du se

Anonymous poster hash: 6b131...821