Gå til innhold

Mor-datter forhold


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Er 26 år. Mamma og jeg bor 20 min (med bil) unna hverandre.

Før hadde vi veldig sparsom, sporadisk kontakt. Veldig vond og vanskelig ballast og mange "spøkelser", for å si det på en litt dramatisk måte. Etter at jeg ble kreftsyk har vi hatt mer regelmessig kontakt. Vi har også begynt å "stikke innom" hverandre på Facebook.

Nærheten vår er avhengig av god avstand, for å si det sånn. Det har alltid stått noe eller noen i mellom meg og henne; dødsfall, skilsmisse, mannevond (eller i dette tilfellet kvinne-og barneond) stefar, klengete venninner, fattigdom, barnevern, skilsmisse, skrikende særkulls-baby, psykiske lidelser, sykdom, flytting og skilsmisse så vi aldri har fått utvikle et mor/datter-forhold i fred. Altfor mye er usagt, og hun er temmelig labil følelsesmessig. Det er jo ganske destruktivt.

Pappa begynte å drikke tett etter at han og mamma ble skilt, så der var det ikke mye å hente, heller. Han er tørrlagt nå, men fortsatt et slit.

Nyheten om kreften ga mamma et skikkelig sjokk. Hun hjelper meg med å holde orden på legetimer og vil være med meg på Radiumhospitalet når jeg skal opereres. Det var uventet - jeg ble jo fratatt henne av barnevernet uten at hun brydde seg så veldig. Mamma mistet sin egen mor, altså mormor, da hun var like gammel som meg. Antagelig er det vonde minner på gang. Hun har tatt både meg og brødrene mine for gitt i mange år. Da mormor døde hadde pappa allerede en fot utenfor døra, og søsteren hennes, min tante, og mormor hadde aldri noe godt forhold. Så hun var alene om sorgen, og fire måneder senere alene om sorgen og to barn under ti år. Hun tålte ensomhet veldig dårlig, så hun ble sammen med en ny mann. Og selv da han viste seg å ikke være snill mot datteren hennes, altså meg, overså hun det. Alt var bedre enn å være alene.

Det valget fikk jeg betale dyrt for, og hun har aldri vedkjent det eller bedt om unnskyldning. Jeg vet at hun angrer, og det får holde. Det er hennes problem, og ikke mitt. Jeg har mer enn nok, for å si det sånn.

Jeg har opplevd å få spørrende blikk fra folk når jeg sier at jeg liker meg alene og ikke har noe ønske om egen familie og heller vil fokusere på kunst og skriving. Men ikke fra mamma. Hun både forstår og respekterer det valget. Og det jo ikke så rart.

Ellers har jeg gitt begge foreldrene mine veldig klar beskjed om at de aldri får lov til å si noe som helst om hvordan jeg lever mitt liv.

Endret av AmandaVI
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har veldig godt kontakt med min mor. Vi snakker sammen på tlf flere ganger i uken, sender melding daglig. Vi reiser på jentetur en gang i året og drar ofte på shopping osv sammen. Vi bor 15 min med bil unna hverandre. Jeg er 27.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant å lese svar.

Jeg har et godt forhold til mamma, og noe litt mer åpent enn jeg hadde. Tidligere har jeg stengt henne litt ute av flere grunner - at hun er negativ og noe depressiv og at det drar meg ned, samt at hun har veldig mange meninger om alt og alle.

Fortsatt har jeg mer et pliktforhold til henne. Jeg ser henne ikke akkurat som en ressurs. Akkurat dette plager meg litt - jeg vet det kommer en dag der foreldre ikke lenger tar seg av barna men barna tar seg av sine foreldre. Men jeg synes ikke den tiden er kommet enda, da jeg bare er 24. Moren min er veldig på å spille på samvittigheten, og det fungerer jo - jeg bryr meg om henne.

Det er ingen tvil om at hun vil ha mer kontakt med meg enn jeg med henne. Mye av meldinger/anrop oppfatter jeg som mas. Spesielt disse som er vage og bare lurer på hvordan det går, jeg mener - vi snakkes uansett i hvert fall annenhver dag om litt av hvert eller praktiske ting, jeg ser ikke hvorfor vi skal skravle så mye utover det.

Men usj...alle har vel sine ting med foreldre.



Anonymous poster hash: 37175...59b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 her, snakker med mamma hver eneste dag selv om jeg er gift med egen familie. Ser på mamma som en god venninne som jeg snakker med om alt,unntatt sexlivet mitt.

Anonymous poster hash: 4273b...939

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en jente på 23 år, og mamma er omtrent en av mine beste venninner :)

Hvor ofte har dere kontakt?

- Meg og mamma snakker sammen hver dag via snapchat. Bor en halvtime unna hverandre med bil, og vi møtes ca 1 gang i uken, til shopping, middag, kafe eller hva som helst.

Hvor ofte konfererer dere med mor ang. en problemstilling?

- Har jeg en problemstilling, snakker jeg nesten alltid med mamma om det. Hun klarer alltid å se andre vinkler på situasjonen enn hva jeg klarer å se selv.

Hvor stor del av dagen opptar bekymringer eller tanker rundt familier dere?

- Vi har sjeldent alvorlige bekymringer i familien, men snakker sammen om det er noe som har skjedd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor ofte har dere kontakt?

- Annenhver uke kanskje? Eller når jeg trenger hjelp til ting.
Hvor ofte ytrer dere, som mor, deres meninger om beslutninger datter skal ta?

- Hun pleier ikke si noe hvis jeg ikke spør om råd eller det er store valg, som utdanning osv.

Hvor ofte konfererer dere med mor ang. en problemstilling?

- Hver gang jeg trenger "husmorstips", en gang i mnd kanskje.

Hvor stor del av dagen opptar bekymringer eller tanker rundt familier dere?

- Sjeldent bekymringer. Men tenker på de hver dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Gjest_Lindiana

Slutten av 20-årene: Snakker med mamma, som regel på telefon, alt fra 0 til to ganger i måneden. Noen ganger går det flere måneder mellom hver gang. Som regel er det bare når hun ringer og vil noe, trenger hjelp til noe eller har konkrete spørsmål. Vi snakker aldri sammen bare for å høre hvordan det går osv.

Jeg tar aldri opp, eller spør om hjelp til, problemer, mine planer eller hennes synspunkter. Hun og pappa har aldri trodd på meg eller at jeg skal klare å ta noen "fornuftige og ordentlige" valg alene på noe som helst stadie i livet mitt. De fnyser og blir oppgitt som en 'default'-reaksjon på alt jeg velger å foreta meg. Deres ønsker, meninger og "gode" råd har jeg for lengst lært meg å ignorere. De gjør ikke annet ennå drepe all motivasjon og livslyst i meg om jeg skulle latt meg påvirke av dem.

Nå har det kommet til det punktet at jeg unngår å fortelle de noe som helst bare for å unngå alt stresset og maset. De har det mye bedre om de ikke vet noe. Lykkelig uvitende på alle måter. Det føles som de ikke kjenner meg i det hele tatt. Føler ikke noe særlig bånd til de annet enn at de "bare er der" og bor i det samme huset jeg vokste opp i. Familie generelt er ikke spesielt "hellig" eller viktig for meg.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er snart 21, flyttet hjemmefra 3 år siden.

Hvor ofte har dere kontakt? Minst annenhver dag, ofte hver dag. Snakker ikke nødvendigvis lenge av gangen, men ofte :)

Hvor ofte ytrer dere, som mor, deres meninger om beslutninger datter skal ta? Min mor har vell egentlig en mening om alt jeg foretar meg, og ytrer den. Men det er greit, for det er lov å ha forskjellige meninger, og siden jeg er et voksent selvstendig menneske gjør jeg som jeg vil uansett hva hun måtte mene. Men jeg liker å få "input" av henne :)

Hvor ofte konfererer dere med mor ang. en problemstilling? Snakker med henne om det meste egentlig, så det er ofte.

Hvor stor del av dagen opptar bekymringer eller tanker rundt familien dere? Vet ikke om jeg forstår spørsmålet helt egentlig... Altså, vi snakker mye om andre i familien, men det er ikke mye tid og bekymringer involvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...