Gå til innhold

Mor-datter forhold


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Til dere som enten;

- er kvinner i tyveårene

- har en datter i tyveårene

Hvor ofte har dere kontakt?
Hvor ofte ytrer dere, som mor, deres meninger om beslutninger datter skal ta?

Hvor ofte konfererer dere med mor ang. en problemstilling?

Hvor stor del av dagen opptar bekymringer eller tanker rundt familier dere?

Lurer fordi jeg har en mor jeg selv oppfatter som overbekymret og litt invaderende. Er 24 år gammel og har et godt forhold til henne men sammenlikner med venninner og synes det er mye drama og mas ift. de jeg kjenner - men vet likevel ikke om vi eller de er unntaket.

Og til dere som har både gutter og jenter - har dere mere kontakt og mer personlig kontakt med jentene?

Mitt inntrykk er at det stilles litt andre krav til datter ift. kontakt etter man er flyttet hjemmefra og at det er litt mer "akseptert" at menn er selvstendige og forsvinner litt ut av livet.



Anonymous poster hash: 37175...59b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg snakker med mamma når en av oss har noe nytt å fortelle, hvis det er noe jeg er bekymret for, eller hvis jeg bare savner henne. Akkurat nå er det en liten stund siden siden vi snakket sammen, men hun kommer på besøk om ikke så lenge. Hun er med på mer eller mindre alle større valg i livet mitt, for hun har mange gode råd og kjenner meg godt nok til å tilpasse dem til meg. Hun er alltid ærlig hvis hun er uenig eller synes jeg gjør noe dumt, men hun lar meg likevel gjøre det. Vi har aldri kranglet og det har aldri vært noe drama mellom oss.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma ringer ofte flere ganger i uken før å høre hvordan det går (i perioder hvor hun er deprimert går det gjerne noen uker), og kommer ofte en gang i uken på besøk. Hadde vi bodd i samme by tror jeg hun hadde kommet oftere. Jeg og sønnen min drar som regel på helgebesøk annen hver helg til henne.

Vi har er veldig knyttet forhold, og forteller hverandre alt. Hun er den jeg går til når jeg er lei meg og trenger trøst, eller når når jeg har noe viktig å fortelle. Hun er også den jeg ringer for å spørre om råd.

Er veldig glad for at vi har kommet dit vi er i dag, for det var helt annerledes i barndommen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kranglet som fy med mamma i begynnelsen tenårene, nå er vi veldig gode venner. Vi reiser endel sammen, ringes 3 ganger i uken, prater 30-60 min... Jeg deler ikke intime ting med henne, men jeg ber henne ofte om råd.. Hun er veldig ordentlig ift å råde meg også, hun er ikke som bestevenninnen, enig i det meste, bare trøster ;) Hun har også bestandig hatt forventninger til meg, ift hva venner har til hverandre..

Jeg flyttet tidlig ut om det har noe å si.

Anonymous poster hash: 99282...30b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 23år, og har verdens beste forhold til min mor. Vi er bestevenniner. Hun blander seg ikke opp i noen av mine avgjørelser, og vi krangler aldri. Føler meg veldig heldig!



Anonymous poster hash: b8d6e...c7e
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i begynnelsen av 20-årene. Er ofte på besøk hos mamma og ringer ofte. Kan fint snakke med henne hver dag. Men det kan også gå ett par dager vi ikke snakker. Snakker med henne om det jeg trenger å snakke med noen om, bekymringer, noe nytt i livet og alt og ingenting rett og slett. Hun blander seg ikke inn i ting, med mindre jeg snakker om det. Vi har ett godt forhold :)



Anonymous poster hash: 8e327...ae7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg er 24. Har et godt forhold med moren min, har ikke hatt noen nevneverdige krangler. Jeg har bodd i utlandet siden jeg var 18 og reiser ikke hjem særlig ofte, men vi sender meldinger og bilder flere ganger i uken og har en lang skype-samtale et par ganger i måneden. Jeg tenker på foreldrene mine/familiesaker i alle fall et par ganger om dagen. Mamma pleier ikke blande seg opp i avgjørelsene jeg tar sånn sett, men jeg pleier å nevne for henne og faren min hva slags planer jeg har og hva som foregår i livet mitt, og dersom de kommer med råd/tanker rundt dette, hører jeg på det de har å si.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg og min mor noe godt forhold til å begynne med av mange årsaker, men hun hører jeg fra i en eller annen form så godt som hver dag. Og det er en forbedring, jeg kunne ha 18 ubesvarte anrop etter en halv dag med forelesning:P

Jeg tar egentlig ikke opp noen avgjørelser med min mor, oppveksten jeg hadde gjorde at jeg flyktet lengst mulig unna henne når noe var galt, og jeg gjorde avgjorde alt på egenhånd.
Men samtidig er det vanskelig å ikke bekymre meg for henne for hun sliter voldsomt med helsa, men jeg har mye å gjøre med 2 jobber + studier så det begrenser jo hvor mye tid jeg har til å bekymre meg:P



Anonymous poster hash: e9c75...264
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest HeiHade

Jeg er kvinne i tyveårene.

Sender kanskje en melding i uka eller noe. Av og til ringer hun meg. Jeg tar aldri kontakt først og er ikke alltid så flink til å svare med mindre det er direkte spørsmål.

Spør aldri min mor om hjelp, råd, osv. Har aldri vært åpen om problemer med henne.

Bekymringer/tanker rundt familie opptar ingen del av dagen min. Jeg tenker ikke på det.

Min mor har også bedre og mer kontakt med broren min.

Dette er riktig nok ikke særlig representativt, da jeg har et komplisert forhold til min mor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er i slutten av 20-årene og prater stort sett med min mor på telefonen hver dag. Ikke alltid så lenge, noen ganger bare for å si hei. Det hender selvfølgelig det går flere dager, uten at det er stress.

Har et veldig godt forhold til min mor, men skiller mellom hva jeg sier til henne og hva jeg sier til mine venninner. At vi har et godt forhold er ikke ensbetydende med at vi er bestevenner. Jeg vil i alle fall ikke vite alt om moren min og vil tro det er gjensidig..

Anonymous poster hash: 18e4a...1b3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er 22 og studerer ganske langt unna familien min. Snakker med mor på telefon ca hver dag-annenhver dag, noe sjeldnere i perioder. Vi snakker stort sett om alt og ingenting, utveksler nytt, klager over noe som går dritt på jobb/studie. Vil jeg ha råd merker hun det oftest på meg og da nærmest diskuterer vi oss frem til en løsning. Hun blander seg altså fint lite inn i mitt liv, men som mødre flest er hun fortsatt litt bekymret for meg og sier alltid at jeg må være forsiktig, ta taxi hjem, ring hvis jeg går hjem i mørket etter klokka ni osv. Men ettersom jeg har blitt eldre har dette bare blitt koselig og jeg er like "streng" med henne hvis hun er ute på noe! Haha :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest hockeyfrue

Jeg er 23 år, og har et kjempebra forhold til mamma. Vi snakker på telefon flere ganger i uken, og prøver å sees minst en gang i måneden. Vi drar også på tre jenteturer i året, og til helgen venter shoppingtur til Nice. Jeg setter enormt stor pris på mamma, og jeg forteller henne det meste. Hun respekterer mine avgjørelser og støtter meg uansett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i tyveårene.

Har ikke så godt forhold til mamma. Det var tydeligvis veldig hardt for henne da jeg flyttet ut som 17-åring, og da jeg senere fikk barn. Det var fryktelig vanskelig for henne å skjønne at det ikke lengre var hun, meg og søskenene mine-, men meg, barna og samboeren.

I høst kom det fram at hun synes jeg og hun har det dårligste mor-datter-forholdet av alle i søskenflokken. Fikk meg en på trynet egentlig. Trodde alt var fint.

Tar ingen avgjørelser sammen med henne, og prøver å rivløse meg enda litt mer.

Anonymous poster hash: 62783...cd5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Solstråla88

Er 27 år og har ikke noe annen kontakt med mamma annet enn hver Søndag når vi spiser middag sammen. Da er det eventuelt hvis det er noe man lurer på eller om det har skjedd noe. Jeg og mamma er veldig forskjellige, så jeg er nok mer venn med pappa, faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har så godt som daglig kontakt med min mor. Vi bor nærme hverandre og snakker om det meste. Men vår familie er nok litt over gjennomsnittet nære, så det er natulig å ha mye kontakt. Jeg har veldig mye kontakt med både besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn i tillegg til min egen familie. For meg er det veldig viktig, og siden vi er såpass nære så kan vi også si ifra dersom noen føler at de andre blander seg for mye, uten at det er noe stress :)

Anonymous poster hash: 93c88...546

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meg og mamma har et veldig godt forhold, litt slik som i 《Gilmore Girls》. I voksen alder er hun mer som en god venninne, og vi har kontakt flere ganger i uka. Om jeg ikke har sett henne på to-tre uker merker jeg at jeg savner henne veldig.

Anonymous poster hash: a62fd...8ea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Helt greit forhold til mamma når vi ikke trenger å bo sammen. Skyper et par ganger i uka i gjennomsnitt, sender mail hvis jeg finner noe jeg synes hun burde lese.. Vi er så forskjellige at over tid blir det bare bråk hvis vi bor sammen. Hun var meget fraværende da jeg vokste opp (jobb), så det har tatt noen år å bygge opp igjen noe forhold der. Men trives bedre i hennes selskap etterhvert, og for en helg i ny og ne går det som regel bra.

Jeg snakker med min mor om problemer hvis jeg vil ha hennes synspunkt på. Håndarbeid er hun god på, samme med huslige problemer, økonomi. Vi er ikke så veldig god på følelser, så det pleier jeg å unngå. Men hun er veldig god på sånne små hverdagslige ting.

Tanker og bekymringer omkring familie i hverdagen går mest på at jeg har for lite kontakt med besteforeldre, og at jeg kanskje burde fått barn snart. Bekymrer meg ikke nevneverdig over mamma, pappa eller søsteren min, som bor med dem, med mindre jeg vet det er noe som pågår. Vet også at jeg får en melding fra en av dem dersom noe skjer, og de har hverandre og flere andre rundt seg i hverdagen.



Anonymous poster hash: c6beb...e80
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er kvinne i tyveårene.

Sender kanskje en melding i uka eller noe. Av og til ringer hun meg. Jeg tar aldri kontakt først og er ikke alltid så flink til å svare med mindre det er direkte spørsmål.

Spør aldri min mor om hjelp, råd, osv. Har aldri vært åpen om problemer med henne.

Bekymringer/tanker rundt familie opptar ingen del av dagen min. Jeg tenker ikke på det.

Min mor har også bedre og mer kontakt med broren min.

Dette er riktig nok ikke særlig representativt, da jeg har et komplisert forhold til min mor.

Jeg er riktignok ti år eldre, men har også hatt et slikt forhold til mamma, og har hatt det i 25 år. Har det rett og slett bedre når jeg ikke har henne hengende oppi alt jeg driver med. Har mye mer kontakt med pappa.

Anonymous poster hash: 407b3...5c4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Til dere som enten;

- er kvinner i tyveårene

- har en datter i tyveårene

Hvor ofte har dere kontakt?

Hvor ofte ytrer dere, som mor, deres meninger om beslutninger datter skal ta?

Hvor ofte konfererer dere med mor ang. en problemstilling?

Hvor stor del av dagen opptar bekymringer eller tanker rundt familier dere?

Lurer fordi jeg har en mor jeg selv oppfatter som overbekymret og litt invaderende. Er 24 år gammel og har et godt forhold til henne men sammenlikner med venninner og synes det er mye drama og mas ift. de jeg kjenner - men vet likevel ikke om vi eller de er unntaket.

Og til dere som har både gutter og jenter - har dere mere kontakt og mer personlig kontakt med jentene?

Mitt inntrykk er at det stilles litt andre krav til datter ift. kontakt etter man er flyttet hjemmefra og at det er litt mer "akseptert" at menn er selvstendige og forsvinner litt ut av livet.

Anonymous poster hash: 37175...59b

jeg er selv i 20 årene. Vi ringes ca annenhver uke egentlig, mamma er ikke redd for å si sin mening ang. mine beslutninger og ofte hører jeg jo på dem. Vi er nok ganske like personlighetsmessig og verdimessig så vi er jo enige om mye. Er vi ikke enige så er vi ikke det, 0 stress. Jeg konfirerer nok mest med mammanår det er noe jeg vet er rett og så ønsker jeg bare henes bekreftelse på at det jeg tenker er rett :P Hvis jeg vet at hun kommer til å være uenig med meg så spør jeg ikke. Jeg er stort sett aldri bekymret for familien min...

Anonymous poster hash: 2f4a2...656

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...