Du har blitt så tynn, greit å si?

[Gjest Blubberella]

Det er ikke attraktivt å være tynn. For de som sliter for å komme opp i vekt, er det mye vanskligere enn for de som vil slanke seg. Du kan altids la være å spise, du blir bare litt sulten. Men du kan ikke tvinge i deg mat når du ikke klarer å svelge mer.

Og du har selvsagt første hånds erfaring med begge deler?

[Nanami]

Og du har selvsagt første hånds erfaring med begge deler?

Sikkert ikke. Men jeg er likevel litt enig. Spiser man mer enn man klarer så kommer det opp igjen. Spiser man mindre blir man sulten. Men har likevel full forståelse for at å gå ned i vekt er vanskelig både fysisk og mentalt.

[Gjest Blubberella]

Sikkert ikke. Men jeg er likevel litt enig. Spiser man mer enn man klarer så kommer det opp igjen. Spiser man mindre blir man sulten. Men har likevel full forståelse for at å gå ned i vekt er vanskelig både fysisk og mentalt.

Jeg skjønner tanken men det er flere ting å tenke på her:

- Det er ikke alltid snakk om mengde mat. Man må ikke proppe seg spyferdig for å få i seg mer kalorier og næring.

- Man må ikke proppe i seg store mengder på en gang. Dersom man småspiser litt hele dagen kan man få i seg veldig mye uten å spise seg overmett.

Både for tynne og tykke gjelder det å endre fastgrodde vaner og tankesett, noe som ikke er alltid er like enkelt. Gammel vane er vond å vende osv... Jeg for eksempel er ikke tjukk fordi jeg propper i meg store mengder mat og er livredd for å kjenne sult. Jeg er tjukk fordi jeg er glad i sjokolade og er bedagelig anlagt. Jeg kan faktisk sulte store deler av dagen fordi jeg glemmer å spise, for så å få veldig lyst på sjokolade e.l. om kvelden. Jeg er sjokoholiker og har også et feil forhold til det å spise sjokolade som både trøst og belønning. Det kombinert med mye stillesitting gjør at jeg er veier mer enn jeg burde. Andre overvektige igjen spiser mye søppelmat eller overspiser og føler sterkt ubehag ved sultfølelse. Så kommer diverse psykiske problemer på toppen av det hele. Folk er forskjellige og ikke alle overvektige har samme problem. På samme måte vil jeg nok tro at ikke alle undervektige sliter med samme problemene når de ikke går opp i vekt. Kanskje noen mangler matlyst, noen lever et veldig aktivt liv og glemmer å spise og noen føler at de spiser evig nok fordi de har vent seg til å leve på lite.

Men klart; i valget mellom å spise meg stappmett og kvalm og å kjenne sult velger jeg glatt det siste. Det er bare det at vektproblemer og livsstil er litt mindre svart/hvitt enn som så

[AnonymBruker]

Jeg får slike kommentarer hele tiden. Synes det er skikkelig frustrerende, og det har fått meg til å slutte å gå med v-utrigning og singletter, fordi jeg viser beina på brystet og armene mine er tynne. Nå pakker jeg på meg, og passer på å spise om jeg skal være med dem som kommenterer det. Synes det er direkte ubehagelig, da jeg spiser som et normalt menneske.

Jeg ga klar beskjed til bestevenninnen min da. Jeg sa ifra hva jeg følte, og da ga hun seg. Kjæresten min er ikke bekymret, da jeg spiser med han hver eneste dag

Anonymous poster hash: febf9...da0

[Nanami]

Jeg skjønner tanken men det er flere ting å tenke på her:

- Det er ikke alltid snakk om mengde mat. Man må ikke proppe seg spyferdig for å få i seg mer kalorier og næring.

- Man må ikke proppe i seg store mengder på en gang. Dersom man småspiser litt hele dagen kan man få i seg veldig mye uten å spise seg overmett.

Både for tynne og tykke gjelder det å endre fastgrodde vaner og tankesett, noe som ikke er alltid er like enkelt. Gammel vane er vond å vende osv... Jeg for eksempel er ikke tjukk fordi jeg propper i meg store mengder mat og er livredd for å kjenne sult. Jeg er tjukk fordi jeg er glad i sjokolade og er bedagelig anlagt. Jeg kan faktisk sulte store deler av dagen fordi jeg glemmer å spise, for så å få veldig lyst på sjokolade e.l. om kvelden. Jeg er sjokoholiker og har også et feil forhold til det å spise sjokolade som både trøst og belønning. Det kombinert med mye stillesitting gjør at jeg er veier mer enn jeg burde. Andre overvektige igjen spiser mye søppelmat eller overspiser og føler sterkt ubehag ved sultfølelse. Så kommer diverse psykiske problemer på toppen av det hele. Folk er forskjellige og ikke alle overvektige har samme problem. På samme måte vil jeg nok tro at ikke alle undervektige sliter med samme problemene når de ikke går opp i vekt. Kanskje noen mangler matlyst, noen lever et veldig aktivt liv og glemmer å spise og noen føler at de spiser evig nok fordi de har vent seg til å leve på lite.

Men klart; i valget mellom å spise meg stappmett og kvalm og å kjenne sult velger jeg glatt det siste. Det er bare det at vektproblemer og livsstil er litt mindre svart/hvitt enn som så

Jeg og samboer spiser mer enn folk flest. Noe jeg vet siden jeg loggfører all mat vi spiser sammen (dvs lunsj på jobb og snacks komme utenom). Vi spiser begge to mer enn hva som strengt tatt er nødvendig. Vi er begge fra familier hvor alle er svært tynne. Likevel skal folk påpeke hvor tynne vi er, at vi umulig kan spise nok, at vi ikke vet hva vi spiser etc. Det er rimelig slitsomt. Mitt problem ligger ved mageproblemer, mye næring blir ikke tatt opp når jeg spiser. Men samboer har faktisk en usedvanlig høy forbrenning. Skulle han spist enda mer enn han allerede gjør så hadde han ikke gjort annet enn å spise. Han drikker til og med hel-melk som tørstedrikk. Derfor er det veldig sårende å høre kommentarer om st man er så tynn, for det er faktisk noe man konstant prøver å ikke tenke på.