Gå til innhold

Samboere med barn


Gjest Gjest

Anbefalte innlegg

Vi er et par som bor sammen og har to barn, vi er ikke gift. Vi har kjøpt hus sammen, og deler alle felles utgifter på to. Han tjener mer enn meg, men allikevel vil han at vi skal betale det samme. Det betyr at han har mer å rutte med enn meg. Han kan bl.a. spare, noe ikke jeg har anledning til.

Han mener at jeg ikke skal vite hva han har på egne kontoer. jeg praktiserer full åpenhet. Jeg syns det er veldig sårende og smålig av han å ikke være mer åpen om økonomien hans. Og jeg syns det er sårende at han ønsker at vi skal dele likt på alle utgifter, når han vet at jeg graver ned til siste mynt på konto hver måned.

Jeg vil i tillegg legge til at jeg er raus av natur, det er veldig vondt å leve med en som er gjerrige/tenker så annerledes enn meg.

Jeg har en jobb der jeg kan være generøs gjennom ferier etc. Jeg nøler ikke med å spandere på den måten. Jeg fører aldri regnskap over disse reisene og krever ikke at han skal betale. Jeg liker å gi, men da må det være litt generøsitet og avslappethet tilbake. Når jeg merker hans måte å tenke på "seg og sin økonomi" dreper det mye av følelsene mine for han. Kjenner jeg blir provosert, lei meg og krenka. Føler at vi mister fellesskapet sammen...

Hadde vært fint å få noen synspunkter; syns dere jeg er urimelig? Hvordan praktiserer dere det?

Takk for råd/tips.

Fortvilet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg skjønner deg godt! Jeg er av de som mener man ikke trenger å ha full felles økonomi eller fullt innsyn i hverandres konti selv om man har barn, er gift osv (utover det man har krav på, dersom noe skulle skje er f eks gjerne ektefellen ansvarlig for endel ting den andre har "styrt selv"... skjedde i hvert fall da min bror ble enkemann), men jeg synes det er rimelig å dele utgifter etter evne og inntekt, ikke likt. I hvert fall når man har relativt store fellesutgifter og det blir slik at den som har lavest lønn ikke får spart.

Vi har praktisert litt annerledes fordi vi hadde veldig lav husleie og den som hadde lav inntekt i stor grad hadde valgt det selv og "nøt godt" av det (det var altså ikke for å få tidsklemme med barn etc til å gå opp).

Det er mange måter å ordne økonomien på, og noen er veldig bastante på at en "må" ha fellesøkonomi for eksempel, noe jeg er uenig i. Men det er veldig viktig at en ordner det på en måte begge føler er rettferdig (mulig han synes det er rettferdig nå, men det er vel egentlig følelsen av å gjøre en god handel som skaper komfortfølelse hos ham), og jeg synes det virker som de aller fleste som er såpass etablert og har mye utgifter deler etter evne (enten via fellesøkonomi eller prosentvis bidrag til fellesutgiftene) og ikke 50/50. Rett og slett fordi det for de fleste ikke er så koselig med et forhold hvor den ene ikke har råd til "noe" mens den andre unner seg både det ene og det andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skjønner jeg godt. Vi tok isteden og betalte inn 70% av inntekten vår til en felleskonto som går til mat etc. Da blir jo det den som tjener best som betaler mest. Alikevel har den som tjener mest litt mer å rutte med, men ikke fullt så mye som om det skulle være et likt antall beløp eller 50/50.Det syntes vi er en grei løsning og den som tjener mest sper jo på litt i vanskelige tider. Uansett er man to om å ha bolig sammen etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kunne ikke bodd med et sånt menneske. Er man sammen så er man sammen, og har man felles barn så er det på tide å løsne litt på tøylene her. Hva blir det neste? At ungene går siksakk mellom dere på ferie fordi dere skal kjøpe is til dem annenhver gang?

Nei, vi teller ikke krone og øre når det kommer til forbruket vårt, men en naturlig tanke om at "jeg betalte mat forrige uke, du betaler denne gangen" deler det som regel likt. Mitt inntrykk er faktisk at om man har en sånn avregningsliste som mange har, om at man ved slutten av måneden undersøker hvem som skylder hvem hva, så er det lite langsiktig planlegging i forholdet. Det virker mer som en kortsiktig løsning, hvor målet er å ikke sitte igjen "snytt" når forholdet tar slutt.

Hva skal han egentlig med den ekstra slanten penger han sparer opp da? Rømme avgårde med en gang han tar mot til seg? Hadde tatt det opp med ham, og ordnet med en %-vis avtale ihvertfall.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Hvis jeg kjøper tomat, så kjøper du agurk" bruker vi å si her i huset. Ikke om oss selv, men noen vi kjenner som har det sånn.

Jeg kunne aldri vært sammen med noen med en som så slik på det. Her tjener vi ganske likt, min kjære litt mer enn meg. Vi betaler inn en fast sum til faste kostnader, mat tar vi litt sånn som det passer seg, vil tro det går ca opp-i-opp. Spare har vi begge råd til.

Det er imidlertid min samboer som tar seg av alle bilutgifter, så det han har mer enn meg går nok bort der.

Vi er heldigvis stort sett enige om dette, og det har ikke skapt noen problemer så langt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei og takk for fine svar. Det er alltid godt å kunne lese om hvordan andre veldger å gjøre ting. det er ikke om å gjøre å ha det som andre, men å få til noe som fungerer for oss.

Etter at vi flyttet i nytt hus, har han vært mer med på å betale et mellomlegg når det trengs, til vår felles regningskonto. Det kan variere noe hver måned i forhold til regninger som kommer inn. Av og til bidrar han mye mer enn hva jeg klarer. Det har "reparert" endel av den vonde praksisen vi hadde før, der vi sparte på kvitteringer og regnet over hvem som hadde betalt mest og da skyldte den andre disse pengene (alt skulle være likt).

Diskusjonen som startet mellom oss idag, var et slag i magen, fordi jeg trodde han hadde sluttet å tenke sånn "mitt" og "ditt". Det kom frem da han mente at jeg ikke hadde noe med å vite saldo på hans kontoer og om han sparte og hvor mye. Jeg overreagerte kanskje litt, men ble veldig overrasket og lei meg over den tankegangen. Det er selvsagt privat hvor mye man har på konto i utgangspunktet, og jeg ønsker på ingen måte å kunne logge meg på for å titte på hans saldo. Det handler mer om å spille med åpne kort, for min del. Ikke behøve å ha slike hemmeligheter. Hvorfor skulle han det, liksom? Han mener jeg bruker mer penger, er mer sløsete med pengene når jeg handler mat, antakeligvis. Han er mye mer sparsommelig enn meg, men jeg vil på ingen ,åte si at jeg slenger rundt meg med penger på en ufornuftig måte. det er stort sett jeg som handler inn alt av mat og til barna (klær etc). Istedenfor å være glad for det, så utviser han nå en misnøye med at regningene kommer inn og at jeg ikke er flink nok med å bruke pengene våre. det er utrolig sårende og vondt, når jeg tross alt legger mye arbeid i det og føler at jeg bidrar såpass mye til fellesskapet som jeg gjør.

Dette ble mye å lese og hører kanskje like mye innunder "samlivs-forumet" som her inne. Er veldig takknemlig for at jeg kan lufte tanke elitt her, og eventuelt se ting litt klarere med deres innspill.

Hm..lei meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den som har penger, betaler ;)

Jeg har som regel betalt husleia for begge, mat, husholdningsartiker mm. Mens han har betalt forsikringene, strømregningen og diverse lån.

Så ja, vi har både fellesbarn og felles økonomi. Det er enklest slik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei!

Ikke lest alle svarene du har fått.

Vil likevel kommentere litt: det som er rettferdig i forhold med felles barn, er å yte etter evne, dvs dere bør betale en prosentsats av hva dere tjener inn på en felles husholdningskonto.

Eier dere bolig med like andeler hver? I så fall er det bra :) Hvis ikke, så er et alternativ å betale inn til husholdningskontoen etter eierandel i huset. F.eks du eier 30 og han 70%? Da betaler dere tilsv inn på regn.konto.

Dere er samboere? Da bør dere selvsagt ha en kontrakt, og gjensidig testamente, og livsforsikring som sikrer at du kan beholde huset og opprettholde levestandarden om han faller fra.

ER samboeren din skeptisk/kritisk til dette? Da bør du skaffe deg kunnskap, les samboerhåndboka på biblioteket, snakk med advokat (gratis advokatvakt på biblioteket), legg en "slagplan" for deg selv, få med deg samboeren til advokat og overlat til advokaten å forklare nødvendigheten av disse papirene.

Ikke gi opp. Hvis dere ikke får en ordning dere begge er fornøyd med, ender det sannsynligvis med at du forlater han (det er jo du som lider mest under dagens ordning). Når du går, så har du ihvertfall skaffet deg den kunnskapen som trengs for å ta økonomisk ansvar over eget liv.

Jeg har vært der du er nå, jeg klarte det, fikk en kjempebra avtale ved hjelp av advokat, og det beste ved det hele er at tilogmed samboer er fornøyd, selv om han nå betaler 3 ganger mer til felleskonto enn hva han gjorde tidligere (men det tok noen år, mange bøker/artikler om økonomi og 3 advokater. Hadde vi ikke hatt barn sammen, hadde jeg aldri orket).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Mann på 44
Vi er et par som bor sammen og har to barn, vi er ikke gift. Vi har kjøpt hus sammen, og deler alle felles utgifter på to. Han tjener mer enn meg, men allikevel vil han at vi skal betale det samme. Det betyr at han har mer å rutte med enn meg. Han kan bl.a. spare, noe ikke jeg har anledning til.

Han mener at jeg ikke skal vite hva han har på egne kontoer. jeg praktiserer full åpenhet. Jeg syns det er veldig sårende og smålig av han å ikke være mer åpen om økonomien hans. Og jeg syns det er sårende at han ønsker at vi skal dele likt på alle utgifter, når han vet at jeg graver ned til siste mynt på konto hver måned.

Jeg vil i tillegg legge til at jeg er raus av natur, det er veldig vondt å leve med en som er gjerrige/tenker så annerledes enn meg.

Jeg har en jobb der jeg kan være generøs gjennom ferier etc. Jeg nøler ikke med å spandere på den måten. Jeg fører aldri regnskap over disse reisene og krever ikke at han skal betale. Jeg liker å gi, men da må det være litt generøsitet og avslappethet tilbake. Når jeg merker hans måte å tenke på "seg og sin økonomi" dreper det mye av følelsene mine for han. Kjenner jeg blir provosert, lei meg og krenka. Føler at vi mister fellesskapet sammen...

Hadde vært fint å få noen synspunkter; syns dere jeg er urimelig? Hvordan praktiserer dere det?

Takk for råd/tips.

Fortvilet.

Er samboer og hun har et særkullsbarn.

Vi har kjøpt felles bolig som vi eier 50% hver på. Jeg tjener en god del mer enn henne men hun hadde litt mer egenkapital. Jeg betaler derfor litt mer i avdrag og renter enn henne men ellers praktiserer vi stort sett felles økonomi.

Vi har egne kontoer men om den ene nærmer seg bunn på lønnskontoen tar den andre å betaler resten av måneden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som virker vanskelig hos dere at at dere både har forskjellig innstilling til forbruk og at dere har ulik inntekt. Jeg kan skjønne at det er irriterende (for ham) dersom han synes du sløser, jeg har sett det selv hos min bror og hans ekskone, hvor han tjente mest og hun la opp til et nokså mye høyere forbruk enn ham (noe han forøvrig ikke protesterte på, før i ettertid, og da mener jeg ikke hun gjorde noe "galt" heller - en bør jo ta evt konflikt og uenighet, og tenke konsekvenser i forhold til brudd, underveis), og jeg er også mer forsiktig med penger enn samboeren min.

Men det går for eksempel an å ha en økonomi hvor hver av dere sitter igjen med noen egne penger, slik at han kan spare og du kan VELGE om du vil spare eller ikke. Hvis man yter prosentvis til felleskassa ha jo begge igjen litt på sin konto, og den som tjener mest vil vel både bidra og sitte igjen med en noe større sum. Jeg synes det høres ganske rettferdig ut. Dersom det er slik at den som har dårligst råd ikke sitter igjen med ei krone på slutten av måneden ville du kanskje valgt en billigere levestandard om du var aleine? Derfor synes jeg at i de tilfellene hvor man skal dele likt, bør den med lavest inntekt få bestemme utgiftsnivået.

Ellers ville jeg nok personlig sluttet å være generøs og brukt mer enn jeg måtte av egne penger, og ville sikkert handlet så billig jeg kunne av mat o.l når den andre er såpass gnien. Men skjønner at det er vanskelig i forhold til barna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest31
ubegrunnet sjalusi og gjerrighet er begynnelsen på slutten.

Helt enig.

Jeg har langt bedre inntekter en sambo. Vi har barn og hus. Her betales alle kostnader etter FELLES EVNE. Så prøver vi å sette felles mål, feks pusse opp bad til sommeren. Vi har en lommebok!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette høres veldig urettferdig ut, og ikke minst smålig av din samboer!

Vi har felles økonomi, og gjør det på denne måten:

Mannen tjener mer enn meg, men vi betaler alt likt. Vi setter av en gitt sum hver måned på vår felles regningskonto og så betaler vi regningene derfra. Vi betaler så klart individuelle ting hver for oss, som lån, om vi går på kino osv. Men om jeg begynner å få lite med penger så låner jeg kortet hans og omvendt. Vi har hver våre sparekontoer, men det er våre felles penger uansett, og så har vi hver vår lønnskonto. Eneste grunnen til at vi har hver vår er at det ikke går an å ha én konto som står i begges nav.

Vi synes iallfall det er en fin løsning.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Den som har penger, betaler ;)

Jeg har som regel betalt husleia for begge, mat, husholdningsartiker mm. Mens han har betalt forsikringene, strømregningen og diverse lån.

Så ja, vi har både fellesbarn og felles økonomi. Det er enklest slik.

Sånn gjør vi også det. Den som har penger betaler. Vi bruker hverandres kort hvis den ene er blakk. Spiller ingen rolle hvem som betaler, sålenge vi får betalt regninger. Vi har hus, to biler, scooter, henger og x-antall unger, hehe.

Samboeren min er en veldig raus person. Det setter jeg stor pris på :yvonne:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes ikke logikk i at man skal betale en prosentsats av lønna!

Noen nevner her "hva er det han sparer opp til da, å rømme vekk?" vel, hvis den parten som tjener minst ikke har tenkt å rømme selv, hva er h*n redd for?? Så lenge en ikke går blakk å må ta opp lån for å være med på spleiselaget ser jeg ikke problemet!

La oss ta et eksempel her:

Mann: Utbetalt 120.000,-

Dame: Utbetalt 23.000,-

Mener dere seriøst at mann skal betale inn 84.000, mens dama bare trenger å betale 16.000 av lønna si til en felleskonto??? Nei kyss meg bak, det er ran i sin rette forstand!

Felles_Utgifter/2 = beløpet den enkelte part skal betale, ferdig med den

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest SmallTalk
Felles_Utgifter/2 = beløpet den enkelte part skal betale, ferdig med den

Det forutsetter at man har utgifter som tar utgangspunkt i lønna til den som tjener minst. Hvis ikke så vil dette ende med en ekstrem skjeivfordeling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Det forutsetter at man har utgifter som tar utgangspunkt i lønna til den som tjener minst. Hvis ikke så vil dette ende med en ekstrem skjeivfordeling.

Vennligst utdyp...

Jeg ser jo den at hvis personen som tjener mest bestemmer seg for å kjøpe en bil for 1 million, så kan ikke h*n kreve at sin motpart skal tyne lønna si for å ta del i denne.

Men jeg tenker slik som huslån (har personen med dårligst råd ikke nok til en 50/50 fordeling må den som tjener mest bare eier mer), forsikring på hus, strøm, mat, renholdningsartikkler, kommunale avgifter etc... Det er noe begge bør dele 50/50 på

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest SmallTalk
Vennligst utdyp...

Men jeg tenker slik som huslån (har personen med dårligst råd ikke nok til en 50/50 fordeling må den som tjener mest bare eier mer), forsikring på hus, strøm, mat, renholdningsartikkler, kommunale avgifter etc... Det er noe begge bør dele 50/50 på

Det er denne typen utgifter jeg tenker på. Eierforhold på hus er en ting, det bør reguleres etter innskudd uansett.

Hvis man tar resten av utgiftene som mat, renhold, underholdning osv så vil det ikke være rettferdig med en 50-50 fordeling av utgiftene dersom disse er lagt opp etter lommeboken til personen med best råd. Har denne personen da lagt seg til dyrere vaner enn personen med dårligere råd har, så er det ikke sikkert at personen med dårligere råd har mulighet til å opprettholde samme livsstandard som vanlig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes ikke logikk i at man skal betale en prosentsats av lønna!

Noen nevner her "hva er det han sparer opp til da, å rømme vekk?" vel, hvis den parten som tjener minst ikke har tenkt å rømme selv, hva er h*n redd for?? Så lenge en ikke går blakk å må ta opp lån for å være med på spleiselaget ser jeg ikke problemet!

La oss ta et eksempel her:

Mann: Utbetalt 120.000,-

Dame: Utbetalt 23.000,-

Mener dere seriøst at mann skal betale inn 84.000, mens dama bare trenger å betale 16.000 av lønna si til en felleskonto??? Nei kyss meg bak, det er ran i sin rette forstand!

Felles_Utgifter/2 = beløpet den enkelte part skal betale, ferdig med den

Det du skisserer er at man har 100 000 i fellesutgifter hver måned, noe vel de færreste har, og som jeg tror de færreste med 23.000 i måneden ville lagt opp til alene. Derfor vil det ofte fungere greit at man bidrar prosentvis eller etter evne, men jeg er faktisk enig med deg i at dersom det er så store forskjeller og man ikke har en skikkelig luksuriøs livsstil og dertil hørende enorme utgifter, så kan vel den som tjener så mye beholde mer til sparepenger også. Uten at jeg vet nøyaktig så tror jeg at i noen av de tilfellene jeg kjenner hvor det er omtrent så store forskjeller som i eksempelet ditt, så går desto mer av overskuddet fra den største inntekten til felles forbruk/barn/boligstandard/bil... Ikke slik at den ene gasser seg i pengebingen med champagne og businessclass mens den andre må ta toget og spise på mcDonalds - hvor hyggelig har man det egentlig da?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...