Hva forteller dere barna?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Hei!

Jeg lurer på en ting: dere som ikke tror på Gud og Jesus hva forteller dere barna deres når de spør om slektninger som er døde.

Her hos oss ble det naturlige valget å fortelle at farfar er hos Jesus og Gud i himmelen, og at han blir passet på.

Lurer bare på av ren nysgjerrighet hva dere sier?

[Gjest Helen Parr]

Vi sier at når man dør blir man rett og slett borte.

Samtidig forklarer jeg at mange tror at man har evig liv og kommer til himmelen. Ungene synes så langt dette har vært en grei forklaring.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Synes ikke barna at det høres veldig leit ut at man rett og slett bare blir borte?

[Gjest Helen Parr]

Synes ikke barna at det høres veldig leit ut at man rett og slett bare blir borte?

Nei. For oss er det dette som er realiteten.

[Chiquita]

Nå har ikke jeg så gamle barn at det har kommet slike spørsmål enda, men vi forteller om de døde som sitter på stjernene og kikker ned på oss og passer på oss.

Vet også at noen forteller om at de døde sitter på månen.

Jeg liker at barna får høre om konkrete steder de døde er, for da tror jeg det er lettere å forestille seg ting.

Og man kan kikke opp mot stjernene/månen og vinke til mormor, osv...

[Gjest Gjest_gjest_*]

Men de får jo en hvis trøst i det at du sier at noen tror på det evige liv, og himmelen?

[Gjest Gjest_gjest_*]

Helt enig med deg Chiquita . Min lille datter på 3,5 år kom med spørsmålet om hvor farfar bodde da vi skulle avgårde å legge krans på graven hans til jul. Og da fortalte vi at han ar død, og var hos Jesus og Gud. Og at de passet på ham. Hun vet litt om Jesus og gud da, siden vi gikk i åpen menighetsbarnehage før.

[Gjest Helen Parr]

Men de får jo en hvis trøst i det at du sier at noen tror på det evige liv, og himmelen?

Hvis denne var ment til meg, så er svaret ja.

Det er slik vi håndterer stort sett alt som har med religion å gjøre. Også i forbindelse med julen. Jeg er veldig påpasselig med å ikke tre mitt syn ned over ungene. Derfor understreker jeg at mange tror på evig liv og at man kommer til himmelen. De forholder seg også til det.

Samtidig finner jeg det veldig unaturlig å fortelle dette som en sannhet, når det ikke er slik vi tror på selv. Selvom enkelte ting er brutale.

[Gjest Helen Parr]

Helt enig med deg Chiquita . Min lille datter på 3,5 år kom med spørsmålet om hvor farfar bodde da vi skulle avgårde å legge krans på graven hans til jul. Og da fortalte vi at han ar død, og var hos Jesus og Gud. Og at de passet på ham. Hun vet litt om Jesus og gud da, siden vi gikk i åpen menighetsbarnehage før.

Dette forutsetter på en måte at man tror på det selv, synes jeg.

[Mamba]

Jeg har ikke barn..

Men når den tid kommer skal jeg sørge for og fortelle henne at når man dør, så reiser man til ett annet sted, til ett annet liv.

Og at vi vil se dem igjen...

At tiden der ikke er som vår tid her på jorden..

At ett helt liv her på jorden er som en dag eller to der..

At hun/han ikke skal være redd for og dø tidlig, for hun/han vil se mamma og pappa igjen neste dag, og vi vil være sammen for alltid, med våre kjente og kjære..

At her i denne sfæren vi lever på jorden er bare begynnelsen....

Jeg er ikke kristen, og jeg tror ikke på gud. Men jeg trur på det jeg skriver her av hele mitt hjerte. Jeg tror på gjenfødelse og på karma.

Jeg kan ikke bevise at det er sant, og altfor mange vil si jeg lever på en annen planet som tror på noe slikt.

Men jeg skader ingen, eller jeg er ikke gal, som tror at dette livet er bare begynnelsen, at alt slit her i livet vil jeg få igjen for senere med evig lykke.

Det er godt og tro på det, for både kropp og sjel....

Og ikke minst mitt sinn...

-Jente 23år-

NaMaSte

[mari]

Vi sier at når man er dø så er man borte... har ikke vært noen problemstilling for meg i oppveksten (jeg fikk heller aldri servert noen illusjon om at det er noe mer). Og barna har heller ikke hatt noe problem med at når man dør så blir man til jord. Ser ikke helt problemstillingen... Jeg hadde en periode i ungdommen hvor jeg mistet mange venner, og da valgte jeg selv å tenke at de var stjerner, og det var en trøst for meg da, men det var ikke noe jeg ble fortalt, men en måte for meg å takle en vankelig tid. Men jeg kommer ikke til å fortelle barna mine noe jeg ikke tror på, da måtte jeg i tilfelle presentert alle forskjellige variasjoner som gis i forskejllige religioner.

[mysan]

Jeg husker ikke om mine barn spurte om sånt... det må de ha gjort, for faren deres døde da de var små, men jeg husker ikke hva jeg svarte. Antakelig at han var et annet sted hvor han fremdeles kunne følge med og se hva de drev med...

og sånn tror jeg igrunnen det er fremdeles. Ikke som i Bibelen, og jeg tror ikke Jesus nødvendigvis var en gudesønn, men at det finnes noe større enn oss, og at det ikke er over når vi dør, er jeg ikke i tvil om. Det finnes for mye som tilsier at det er noe etterpå.

[Gjest Eir]

Jeg har ikke barn, men dersom jeg får det kommer jeg til å svare at kroppen blir borte/går opp i kretsløpet når man dør, og at ingen vet helt sikkert hva som skjer med sjelen etterpå, også fortalt litt om de vanligste troene rundt dette, som himmelen, reinkarnasjon, nirvana, det store altet, valhall, spøkelser eller at den bare blir borte. Også ville jeg nevnt hva jeg selv, og faren deres tror mest på.

Barn har heller ikke nødvendigvis så store problemer med at den bare blir borte, har hørt andre foreldre som har valgt tilnærmingen med å legge frem flere alternativer, og ganske ofte har ungene da sagt at de tror mest på at vi forsvinner helt.

Endret 30. desember 2007 av Eir

[Gjest Valiant]

jeg forklare dem nøyaktig hvordan kroppen brytes ned til den minste detalje