Menn som jobber døgnet rundt, sitter oppe halve natta og spiser lite.....

[AnonymBruker]

Er det flere som har menn som jobber 12 timer eller mer hver dag, nesten ikke spiser i løpet av dagen, kommer sent hjem, blir sittende oppe til kl.2-3 på natta med enda mer jobb, for så å ha på vekkeklokka kl.5 og prøve å stå opp da?

Jeg forstår ikke hvordan han klarer å fungere? Hvordan klarer han å gjøre jobben sin? Hvorfor kollapser han ikke? Jeg begynner å lure på om han tar noe stoff som lar han holde på som dette.

Det skal sies at når han har sovet kun 2-3 timer, så er han "bevisstløs" når jeg prøver å vekke han. Dønn umulig å få liv i. Eneste jeg kan gjøre er å vente til han har fått litt mer søvn, så han klarer å ense ting og folk rundt seg. Men da ender det jo ofte opp med at han drar senere på jobb enn planlagt/avtalt (han er sjef, så han styrer tiden mye selv).

Vanskelig for meg å forholde meg til dette. På kvelden når jeg legger meg avtaler vi at jeg skal vekke han når jeg drar, la oss si kl.7. Men så legger han seg ikke før langt utpå natta, og så blir "avtalen" vår om at jeg skulle vekke han ikke så viktig likevel.

Jeg skulle så ønske han kunne ha en normal døgnrytme. Mest for sin egen del, men også for de andre som lever sammen med han.

Akkurat nå ligger han fortsatt og sover. Han la seg ca.02.20. Han skal på jobb, men da jeg spurte da han la seg når han skulle dra, hadde han ikke bestemt seg enda. Så da får han selv ta ansvar, tenkte jeg.

Jeg stod opp kl.8. Prøvde å høre med han når han skulle på jobb. Det eneste jeg fikk til svar var at han ikke trengte å være der til åpningstiden kl.10. Ok, men hva betyr det? Når bør han være der? Er nesten så jeg håper noen ringer og etterlyser han. For det nytter ikke at jeg blir irritert og maser.

Dette begynner å bli et problem for meg. Vi har problemer i ekteskapet fra før - som vi driver og får profesjonell hjelp til. Kanskje derfor han holder seg på jobb, og ikke vil legge seg med meg? Samtidig er det også litt rart, for han legger seg alltid og holder rundt meg når han kommer og legger seg.

Han har et problem med temperament (noe han selv vet og jobber med), og jeg sliter med å ta opp ting med han i frykt for en sint reaksjon. Så jeg tør jo ikke si at dette er et problem for meg. Han vil garantert ikke se hvorfor, for det er jo "hans liv", som han sier. Han er fæl til å bare tenke på seg selv. Hva vi andre føler, glemmer han å tenke på. Hans liv, hans jobb, hans kropp, hans helse. Egoistiske drittsekk!

Er det noen som har de samme erfaringene som har noen gode råd? Jeg vil helst slippe slike "dump han"- svar. "Du fortjener bedre" etc... Vi er gift og har barn. Det er ikke bare å signere et papir, og så er jeg kvitt problemet. Så jeg trenger fornuftige, voksne svar. Hvordan tar jeg dette riktig opp med han? Jeg har ikke problemer med all jobbingen. Har sagt det er greit i en periode nå. Men han må jo spise og sove og fungere med familien sin også. Det er jo ikke sånn at alle sjefer MÅ jobbe døgnet rundt, uten mat og søvn.

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[Gjest FuturePrimitive]

Er det flere som har menn som jobber 12 timer eller mer hver dag, nesten ikke spiser i løpet av dagen, kommer sent hjem, blir sittende oppe til kl.2-3 på natta med enda mer jobb, for så å ha på vekkeklokka kl.5 og prøve å stå opp da?

Jeg forstår ikke hvordan han klarer å fungere? Hvordan klarer han å gjøre jobben sin? Hvorfor kollapser han ikke? Jeg begynner å lure på om han tar noe stoff som lar han holde på som dette.

Det skal sies at når han har sovet kun 2-3 timer, så er han "bevisstløs" når jeg prøver å vekke han. Dønn umulig å få liv i. Eneste jeg kan gjøre er å vente til han har fått litt mer søvn, så han klarer å ense ting og folk rundt seg. Men da ender det jo ofte opp med at han drar senere på jobb enn planlagt/avtalt (han er sjef, så han styrer tiden mye selv).

Vanskelig for meg å forholde meg til dette. På kvelden når jeg legger meg avtaler vi at jeg skal vekke han når jeg drar, la oss si kl.7. Men så legger han seg ikke før langt utpå natta, og så blir "avtalen" vår om at jeg skulle vekke han ikke så viktig likevel.

Jeg skulle så ønske han kunne ha en normal døgnrytme. Mest for sin egen del, men også for de andre som lever sammen med han.

Akkurat nå ligger han fortsatt og sover. Han la seg ca.02.20. Han skal på jobb, men da jeg spurte da han la seg når han skulle dra, hadde han ikke bestemt seg enda. Så da får han selv ta ansvar, tenkte jeg.

Jeg stod opp kl.8. Prøvde å høre med han når han skulle på jobb. Det eneste jeg fikk til svar var at han ikke trengte å være der til åpningstiden kl.10. Ok, men hva betyr det? Når bør han være der? Er nesten så jeg håper noen ringer og etterlyser han. For det nytter ikke at jeg blir irritert og maser.

Dette begynner å bli et problem for meg. Vi har problemer i ekteskapet fra før - som vi driver og får profesjonell hjelp til. Kanskje derfor han holder seg på jobb, og ikke vil legge seg med meg? Samtidig er det også litt rart, for han legger seg alltid og holder rundt meg når han kommer og legger seg.

Han har et problem med temperament (noe han selv vet og jobber med), og jeg sliter med å ta opp ting med han i frykt for en sint reaksjon. Så jeg tør jo ikke si at dette er et problem for meg. Han vil garantert ikke se hvorfor, for det er jo "hans liv", som han sier. Han er fæl til å bare tenke på seg selv. Hva vi andre føler, glemmer han å tenke på. Hans liv, hans jobb, hans kropp, hans helse. Egoistiske drittsekk!

Er det noen som har de samme erfaringene som har noen gode råd? Jeg vil helst slippe slike "dump han"- svar. "Du fortjener bedre" etc... Vi er gift og har barn. Det er ikke bare å signere et papir, og så er jeg kvitt problemet. Så jeg trenger fornuftige, voksne svar. Hvordan tar jeg dette riktig opp med han? Jeg har ikke problemer med all jobbingen. Har sagt det er greit i en periode nå. Men han må jo spise og sove og fungere med familien sin også. Det er jo ikke sånn at alle sjefer MÅ jobbe døgnet rundt, uten mat og søvn.

Anonymous poster hash: dcf08...b66

Det vil ikke fungere på sikt. Han vil møte veggen. Garantert.

OK..litt mer utfyllende. Jeg holdt på slik i fire år. Jobbet kontinuerlig med ting jeg trodde jeg synes var gøy til og med. All fritid gikk med til at hjernen fortsatte å tenke på jobb selv når jeg gjorde andre ting. Jeg hadde kort lunte, var kronisk sliten og stappet kroppen full av stimuli (kaffe, nikotin og sikkert amfetamin om jeg hadde vært i et litt mer crazy miljø)

Så hva skjer? Jo..angstanfall og panikkanfall. Ett år seinere tjener jeg halvparten, gjør yoga og jogger i skogen UTEN pulsklokke. Det der du beskriver funker ikke. Han er en tikkende bombe. Vi mennesker i dag legger for mye press på oss, og han der presser det alt for langt. Du nevner noe om at han er agressiv og at du ikke tør ta opp ting pga represalier..vel..det er et tegn på at han er overstresset. Stresser man FOR mye, kombinert med for lite søvn så snakker vi klikk. Enten får han en reaksjon på samme måte som jeg fikk, eller så går det ut over noen andre.

Still krav før det er for seint. Å jobbe seg tilbake etter angstlidelser er ikke bare bare. Det krever I HVERT FALL mye arbeid.

Endret 31. januar 2015 av FuturePrimitive

[absinthia]

Jeg har ikke erfaring med akkurat dette, selv om jeg har erfaring med en mann som ofte spiser lite når ha er på jobb og gjerne står på 20 timer i strekk, men han er ikke på jobb hver dag og kan sove ut mellom slagene.

Det jeg derimot har erfaring med er at av å ha en slik livsstil som din mann, så kommer man til å kollapse før eller siden og en gjør det slett ikke bedre på jobb alle disse timene en bruker på jobben sin, om en ikke får nok mat og søvn. Har stått i noe lignende som han selv, jeg glemte til slutt omtrent å spise og ble undervektig, i tillegg til flere andre plager som dukket opp. Sov kanskje maks 4 timer hver natt, fordi jeg ikke fikk sove på grunn av en familietragedie jeg egentlig allerede hadde fått en depresjon av, selv om jeg ikke skjønte det selv da, siden jeg var så opptatt av å holde hodet over vannet.

Dette er mange år siden, men jeg sliter enda med hukommelsen, er mer vimsete enn før og tror at jeg har påført meg selv en langvarig skade, på grunn av denne livsførselen. Din manns sinne kan være en stressreaksjon.

Typiske tegn på utbrenthet er gjerne at man jobber mer og mer, er veldig opptatt av jobben og jobboppgaver, samtidig som en klarer oppgavene dårligere og er mer ineffektiv. Mannen din bør få seg en vekker før han ender opp med å havne i en langvarig sykemelding, eller å havne utenfor arbeidslivet i mange år.

Endret 31. januar 2015 av absinthia

[AnonymBruker]

Stakkars mann. Han kommer til å kræsje.

Anonymous poster hash: df406...757

[AnonymBruker]

Det virker som om det du er irritert for er at du må vekke ham. Ser ikke noen bekymring her for at han holder på å jobbe seg ihjel.

Anonymous poster hash: 65813...1b1

[AnonymBruker]

Det virker som om det du er irritert for er at du må vekke ham. Ser ikke noen bekymring her for at han holder på å jobbe seg ihjel.

Anonymous poster hash: 65813...1b1

Er det ikke noe å bekymre seg for? Spesielt!

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[AnonymBruker]

Jeg vekket han litt før kl.10. Han våknet, men var ikke stressa eller noe, så jeg tenkte at da var han ikke forsinket hvertfall. Han lurte imidlertid på hvorfor jeg ikke hadde vekket han. Sa at jeg selvsagt hadde prøvd. Plutselig ringte en kamerat som han visstnok skulle innom på vei til jobb. DET var han visst forsinket til.

Da spratt han opp og gikk på badet. Jeg sa ingenting, men stekte rundstykker og lagde kaffe.

Da han var ute av dusjen, spurte jeg om han skulle vært noe sted. Da ble han hissig i tonen, og sa "jeg skulle vært på jobb, hva er det for et dumt spørsmål?"

Da bare gikk jeg.

Etterpå prøvde jeg å forklare at når siste beskjed jeg får er at han ikke trengte å være på jobb til åpningstiden, så fikk han selv ta ansvar. Da ble han så klart sur og svarte "ja, og det gjør jeg". Hvorfor føles det da som han legger skylda på meg? Jeg gjør alt jeg kan for å hjelpe og legge til rette. Og får bare crap tilbake.

Av ulike årsaker kan jeg ikke prate med og få råd fra mine foreldre eller søsken om dette. Vil gjerne snakke med faren hans, og ytre min bekymring, men er redd det vil bli verre, pluss at han aldeles ikke hører på foreldrene sine.

Aner ikke hva jeg skal gjøre. Skal til parterapi igjen om to uker. Det er altfor lenge å gå uten å ta det opp. Men sliter med å ta det opp utenom disse timene, for han blir så sur, og så er hele dagen ødelagt, og stemningen dårlig i lang tid.

Rådvill TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[AnonymBruker]

Hva jobber han som? Hvor gamle er dere?

Anonymous poster hash: ce120...886

[AnonymBruker]

TS igjen...

Han ringte meg istad, og sa det ikke var meninga å bli så sur. Så han er jo bevisst på det. Han sier han ble stressa da han kom på at han hadde lovet å dra innom kameraten med noe. Han hadde glemt det, og da ble han dur og stressa.

Jeg bare jatta med, for jeg kan ikke ta opp slike ting over telefonen før han skal på jobb. Fikk i hvertfall sagt at jeg føler han legger skylda på meg, og blir sur på meg.

Ble ikke noe mer prat, jeg skiftet bare tema til noe annet praktisk som skulle gjøres.

Jeg har lyst til å dra vekk en stund. En pustepause. Men har ingen steder å dra bortsett fra foreldrene mine, og da må jeg jo forklare. Dessuten bor de 45 min unna. Og jeg kan ikke dra vårt felles barn ut av barnehagen der vi bor, enda jeg har andre alternativer for han/henne. Men det som holder meg mest igjen er mitt stebarn som snart er tenåring. H*n klarer seg jo alene en viss tid, men kan jo ikke være alene til 8-9 på kvelden hver dag. Det er jo ikke greit.

Vet det ikke er mitt ansvar, men moren til tenåringen bor på andre siden av landet, så mer samvær med mor går ikke.

Hadde det ikke vært for tenåringen, så hadde jeg kanskje dratt i dag, bare for en stund.

Vurderer vinterferien, for da skal h*n til moren. Men innen da har vi allerede vært til parterapi igjen og har mest sannsynlig tatt det opp.

Ikke enkelt, men han skjønner ikke alvoret. Og jeg føler han trenger en wake up call.

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[AnonymBruker]

Hva jobber han som? Hvor gamle er dere?

Anonymous poster hash: ce120...886

Han er avdelingsleder. Vi er i midten av 30-åra, så jeg føler det er på tide å bli voksen.

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[Gjest rådyr]

Han får jo sørge for å komme seg opp selv. Skjønner ikke at du gidder ta på deg ansvaret for det, særlig når han blir sur.

[AnonymBruker]

Akkurat den vekkingen kan jeg med glede la være. Problemet er i ukedagene hvis avtalen er at han skal kjøre den yngste (6 år) til barnehagen. Har aldri lyst til å dra fra dem før han er "ved bevissthet". Da blir det plutselig mitt problem.

Det andre er at jeg er redd han skal bli syk av dette. Jeg bekymrer meg veldig, men han bryr seg ikke. Men betyr det at jeg skal gi opp?

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[John Galt]

Jeg har vært slik hele livet,,, lite søvn, lite mat og energioverskudd inn i himmelen,,

Begynte å sykle med morgen aviser (6 dager i uka) når jeg var 13, opp kl. 4 og deretter på skolen, var sammen med gutta i gata til midnatt, og så på'n igjen noen timer senere.

Senere 2 morgenruter + kveldskole, i tilegg til på dagen + å henge med gutta til etter midnatt.

Nå er jeg over 60 ,og sover fremdeles 3-5 timer i snitt, lite spising og alltid aktiv, fremdeles med et uendelig overskudd av energi. Har aldri vært syk eller hatt en dårlig dag i mitt liv,,,,,,

Tror ikke du kan påtvinge ham en normal døgnrytme,,,,

Han virker på meg å være ambisiøs og legge listen høyt for seg selv. Så lenge han trives med å leve slik tror jeg du må velge mellom inrette deg etter ham eller finne en annen.

Det finnes mange slike mennesker,, mest menn, men også kvinner.

Gjennom mitt liv har jeg valgt å være sammen med vesentlig yngre og ambisiøse kvinner med et tilsvarende høyt energinivå, for å unngå for mye konflikter med døgnrytmen.

[AnonymBruker]

Jeg har vært slik hele livet,,, lite søvn, lite mat og energioverskudd inn i himmelen,,

Begynte å sykle med morgen aviser (6 dager i uka) når jeg var 13, opp kl. 4 og deretter på skolen, var sammen med gutta i gata til midnatt, og så på'n igjen noen timer senere.

Senere 2 morgenruter + kveldskole, i tilegg til på dagen + å henge med gutta til etter midnatt.

Nå er jeg over 60 ,og sover fremdeles 3-5 timer i snitt, lite spising og alltid aktiv, fremdeles med et uendelig overskudd av energi. Har aldri vært syk eller hatt en dårlig dag i mitt liv,,,,,,

Tror ikke du kan påtvinge ham en normal døgnrytme,,,,

Han virker på meg å være ambisiøs og legge listen høyt for seg selv. Så lenge han trives med å leve slik tror jeg du må velge mellom inrette deg etter ham eller finne en annen.

Det finnes mange slike mennesker,, mest menn, men også kvinner.

Gjennom mitt liv har jeg valgt å være sammen med vesentlig yngre og ambisiøse kvinner med et tilsvarende høyt energinivå, for å unngå for mye konflikter med døgnrytmen.

Fint med synspunkter fra en som har opplevd det som positivt med en slik livsstil.

Ja, han er veldig ambisiøs, målrettet og har en stor ansvarsfølelse overfor jobben sin. Men når han først har begynt slik som dette nå i høst og ikke har vært så ekstrem før, så reagerer jeg.

Jeg er kjempestolt av han sånn sett. Han gjør en super jobb, og kommer til å lykkes. Og jeg vil støtte han. Men han har to små barn og trenger å overleve 30-åra for å sette det på spissen. Jeg forstår ikke hvorfor han må jobbe og sitte oppe hele natta. Det er jo tydelig at han ikke tåler det. Og han kan umulig trives med det når han er så mye sur. Når det går utover de andre i familien, så er det ikke ok.

Det skal også sies at han har vært ofte syk det siste året. Noe han selvsagt ikke husker/er enig i. Han er syltynn (ca 65 kg, 182 cm høy), ringer rundt øynene, og for et par uker siden måtte jeg være med han til legen, fordi han hadde så sterk hodepine at han ikke var i stand til å kjøre selv.

Dette kan da ikke være ok.

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

[John Galt]

Ja, da forstår jeg at du er bekymret TS,,

Høres ikke helt bra ut,, synes litt synd på barna, og det han selv går glipp av i forhold til ett liv sammen med de i oppveksten. Men tror allikevel at du bør fosøke å gå videre sammen med han, ettersom dere har barn sammen. Det er mye god helse i det å lykkes i å oppnå sine mål, selv om man kan være syk underveis. Det er ikke sikkert du har noe å bekymre deg om i så måte.

It is the working man who is the happy man.

It is the idle man who is the miserable man.

--Benjamin Franklin--

Men 65 / 182 er nesten ekstremt for en mann.

Jeg har vært 70 / 174 fra 20 til dags dato.

Sitte oppe om natten var alltid min "fritid", for å lese, tenke, planlegge, filosofere, osv.

Og jeg ventet til jeg var "mett på livet",,, nesten 50, med å få barn. For å ha muligheten til oppleve det fullt ut,,, dette som er det største i livet, å få barn og å oppdra de,, smil

Endret 31. januar 2015 av John Galt

[AnonymBruker]

Fint med synspunkter fra en som har opplevd det som positivt med en slik livsstil.

Ja, han er veldig ambisiøs, målrettet og har en stor ansvarsfølelse overfor jobben sin. Men når han først har begynt slik som dette nå i høst og ikke har vært så ekstrem før, så reagerer jeg.

Jeg er kjempestolt av han sånn sett. Han gjør en super jobb, og kommer til å lykkes. Og jeg vil støtte han. Men han har to små barn og trenger å overleve 30-åra for å sette det på spissen. Jeg forstår ikke hvorfor han må jobbe og sitte oppe hele natta. Det er jo tydelig at han ikke tåler det. Og han kan umulig trives med det når han er så mye sur. Når det går utover de andre i familien, så er det ikke ok.

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

Det er da ikke farlig å jobbe såpass mye, dette er det mange som gjør vedvarende gjennom et langt liv. Det er også mange som ikke trenger mer enn 3-5 timers søvn pr natt. Således er det på ingen måte synd på ham.

Det som virkelig blir galt med et slikt liv, er imidlertid at han svikter på hjemmebane. Han har plikt til å ta seg av sin halvdel av alt arbeid i hjemmet, noe han neppe klarer slik ts beskriver hans hverdag. Han må ikke slippe unna sine forpliktelser hjemme selv om han har en del å gjøre på jobben. Det at ts må hjelpe ham opp ved å vekke ham, viser at han ikke tar tilstrekkelig ansvar for jobben heller. At hun ovenikjøpet lager i stand frokost til ham, tyder på at han på egoistisk vis utnytter ts som en tjenende ånd i hjemmet.

Han må forstå at forpliktelsene hjemme er like viktige som forpliktelsene på jobben. Så blir det hans ansvar å sørge for at han klarer å skjøtte begge deler tilstrekkelig. Menn er som regel egoister!!!

Anonymous poster hash: 6ebcc...fc6

[AnonymBruker]

Han er avdelingsleder. Vi er i midten av 30-åra, så jeg føler det er på tide å bli voksen.

TS

Anonymous poster hash: dcf08...b66

Høres ut som han må delegere mer... Kan ikke forestille meg at lønna er verdt det. Hadde han vært John Fredriksen derimot...

Anonymous poster hash: ce120...886

[AnonymBruker]

For meg høres det ut som om han er i ferd med å løpe rett inn i den berømmelige veggen: hodepine, sinne, dårlig døgnrytme, går ned i vekt... Alt sammen tegn på at ting ikke er som de skal. Spørsmålet er om han oppdager det selv før det er for sent?

Hilsen HR direktør

Anonymous poster hash: 0161b...22e

[AnonymBruker]

Han tror han er uerstattelig. Han tror ikke at jobben og kompisene kan nær sagt overleve uten han. Han tror han har et mye større ansvar enn han egentlig har. Han føler at det er jobben, din, kompisene, samfunnet og alle andres feil at han må ta så mye ansvar. Det er alle andres feil at han snart blir utbrent. Han kommer ikke til å forstå hva han driver med før han treffer veggen, eller det skjer noe annet dramatisk (f.eks. dødsfall eller skilsmisse). Han sliter psykisk. Er kanskje sint på deg fordi han opplever at du har høye forventninger til ham.

Hvis jeg var deg ville jeg bedt ham gå til psykolog ellers ville jeg flyttet ut. Sov på gjesterommet slik at han er nødt til å stå av seg selv. Du er ikke hans mor, du er hans partner. Hans likeverdige. Dere skal glede hverdandre hver dag.

Anonymous poster hash: 0287f...065