folk krever at man sørger på den "rette måten"

[AnonymBruker]

folk har liksom ikke tid eller tålmodighet for sorg, man skal helst holde den for seg selv og ikke plage andre med den. Og den skal liksom ikke påvirke andre områder i livet, som jobb eller forhold..Det er jo rett og slett ikke mulig for min del

Anonymous poster hash: c7779...530

[AnonymBruker]

Hvem er det som krever det?

Anonymous poster hash: 3d233...b3e

[AnonymBruker]

veldig mange i min omgangskrets, samt kolleager, sjef osv

Anonymous poster hash: 9a398...efb

[AnonymBruker]

Er du sikker på at det ikke bare er noe du føler?

Hvor lenge siden er det sorgen oppstod?

Anonymous poster hash: 3d233...b3e

[AnonymBruker]

man merker det på forventningene, at man jo må komme seg videre, komme inn i hverdagen igjen, det er liksom en selvfølge at man skal tilbake til jobb,man skal trene, ha sosialt liv etc

Anonymous poster hash: 9a398...efb

[AnonymBruker]

Hvor lenge er det siden årsaken til sorgen skjedde?

Anonymous poster hash: 83007...28b

[AnonymBruker]

Må si at jeg vet hvordan du har det ts!

Vi hadde en krise i familien for et par år siden, med flere dødsfall i samme husholdning (barn først, far like etterpå), og alt presset fra sjef, enkelte kollegaer, samboer og enkelte i omgangskretsen gjorde at alt ble "fortrengt" veldig fort. Jobber i tilleg i en IA bedrift og fikk ikke levere sykemeldingen siden den var for kort, og ble "presset" inn i tilrettelagte/reduserte arbeidsdager i en kort periode før det ble forventet at jeg skulle fungere normalt igjen. 3 år etter går jeg fortsatt med kul i brystet og rynke i pannen. Takkler stress svært dårlig, og venter egentlig bare på å møte veggen. Jeg vet at folk har gått gjennom lignende i århundrer og fungert på jobb og hjemme, så det er vell ingen grunn til at jeg ikke skal klare det.

Ts, kom deg til legen. Be om henvisning til psykolog, med mindre du har en veldig ok lege og føler du kan prate med han. Undertrykt sorg er ikke bra for kroppen!

Anonymous poster hash: ef750...dec

[AnonymBruker]

glad jeg alltid har vært oppfordret til å snakke om både sorger og gleder der jeg kommer fra. på jobben jeg har nå er det også sånn at de bryr seg faktisk. da bestefaren min døde kom alle og skulle gi meg en klem fordi de hadde fått høre hva som hadde skjedd. jeg gikk på ene kontoret flere ganger for å la tårene trille i løpet av dagen (dette var dagen etter).

i begravelsen satt de fleste i familien og gråt, jeg hulket så mye så jeg nesten måtte gå ut en tur.

nei uff takke seg til å ha mennesker som bryr seg om sånt sier jeg bare. kan ikke skjønne folk som henger med mennesker som mener at sorger er noe man skal stenge inne. kanskje derfor jeg ikek har noen av dem i livet mitt også.

Anonymous poster hash: 59667...95d

[AnonymBruker]

Folk bryr seg i ett par dager. Kanskje tillogmed en uke, maks to. Så er det forventet at man skal fungere normalt igjen.

Anonymous poster hash: ef750...dec

[AnonymBruker]

det er veldig synd det er sånn. Sorg passer liksom ikke inn i dagens travle instagram-hverdag.

Det er fem år siden dødsfallet men jeg fikk ingen tid til å sørge, ble bare presset inn i hverdagen og normalen igjen, så nå virker det som om sorgen kommer igjen med full styrke

Anonymous poster hash: 9a398...efb

[Duckie]

Jeg synes folk har vært veldig forståelsesfulle i etterkant av slike hendelser. Den verste tiden for meg var ganske lenge etterpå, spesielt når det hadde gått et år. Da opplevde jeg det samme som deg, men jeg skjønner jo at det kan være vanskelig å forstå for noen som ikke har vært igjennom noe slikt. Man forventer vel at sorgen er en prosess man gradvis kommer seg ut av, men for meg fungerte det ihvertfall ikke helt slik.

Nå vet jeg ikke hvor lenge det er siden dette skjedde med deg, men i det store og det hele er det som regel greit å komme seg tilbake til jobb eller hva man nå enn driver med i hverdagen. Det er ikke sunt å bli oppslukt av sorgen for lenge, og hodet og kropp har godt av å ha noe å drive på med, som får tankene vekk. Men er greit å gjøre kollegaer/sjefer klar over at man fortsatt er i en sorgprosess, og at man derfor kanskje kan være litt fjern eller ikke 100% effektiv.

[Gjest Artistina]

Jeg har ikke den opplevelsen fra min jobb. Hos meg har det faktisk vært det motsatte. Alle viser utrolig forståelse for det å være i sorg. Så utrolig mange flere enn jeg hadde forventet viser stor medfølelse og oppriktig interesse. Den ene gangen ble jeg til og med oppfordret av min nærmeste leder til å bruke ekstra tid hjemme og ikke tenke på jobben i det hele tatt. Når den ekstra hjemme-perioden var over så var det faktisk en befrielse å komme på jobb.

[Gjest Uhumskheter]

Syns mange mennesker har en oppfatning om hva sorg er og hvordan det skal gjøres, og hvordan de gjør det, er som regel den rette måten. Og det er det jo i og for seg, men kun for dem. Dette er gjerne også folk som vet hvordan man skal bli frisk fra angst, depresjon og ME osv osv, fordi de ikke har det.

Da en i nærmeste slekten min døde gikk jeg ikke inn i et mørkt hull i meg selv. Offentlig fortsatte jeg som før, dro på jobb, hadde det kjekt, smilte. Og så nå jeg kom hjem lot jeg sorgen få utløp sammen med de jeg er glad i. Det var måten som fungerte best for meg, akkurat da.

Og da fikk jeg kommentarer på at jeg tok for lett på hva som hadde skjedd, eller at jeg var i sjokk, eller at jeg puttet på en maske. Det var ikke tilfellet.

[AnonymBruker]

Sånn følte jeg også det. Etter begravelsen forventet liksom folk at jeg skulle "være ferdig med det". Da jeg prøvde og snakke med folk om at jeg syns det var tøft og være på jobb igjen, var eneste svaret jeg fikk at jeg hadde gått av og komme tilbake til hverdagen. Ikke en eneste person var interessert i og høre på hva jeg hadde og si. Dette var uka etter begravelsen så var ikke sånn at jeg hadde vært borte i lang tid heller. I tillegg jobber jeg i butikk og det og skulle være glad og utadvendt når jeg bare ville sette meg ned og gråte var veldig tøft.

Så det ble til at jeg stengte inne alt, er snart et år siden og jeg føler fortsatt at jeg ikke har fått sørget ordentlig.

Anonymous poster hash: 5ee19...a36

[Apehjerne]

Finnes ingen rett måte å sørge på. Da pappa døde sørget jeg og mine søstre helt forskjellig

[AnonymBruker]

nei, det finnes ingen fasit på sorgprosessen.Men det er jammen mange som tror det

Anonymous poster hash: 9a398...efb