Kjærlighetsorg som har blitt depresjon

[AnonymBruker]

Jeg er en 35-åring på mitt sjette år med kjærlighetsorg etter den første dama jeg var skikkelig sammen med. Vi var bare sammen i to år, og jeg var hele veien veldig usikker på hva jeg følte at jeg trakk meg til slutt - og angret selvfølgelig. Siden har jeg hatet meg selv for at jeg bragte henne til tårer så mange ganger og kastet bort tiden hennes.

Etter seks år er det vel strengt tatt ikke kjærlighetsorg, men en depresjon hvor jeg dyrker sorgen for det den er verdt. Jeg gråter ofte, og åtte av ti minutter går med til å tenke på denne "situasjonen". Jeg har alltid vært litt folkesky av meg, og føler derfor det tapper meg for energi å sosialisere - som liksom er den universale løsningen på kjærlighetsorg. Er jeg ute blant folk kan det være greit nok det, men jeg kan liksom ikke vente med å komme meg hjem - selv om jeg vet at ting slettes ikke blir bedre der. Men der kan jeg dyrke sorgen i fred.

Jeg har ikke troen på at jeg kan bli glad i livet inntil jeg finner noen, men tror kun ei ny dame kan bringe tankene vekk fra eksen. Skulle gjerne sett at det var mulig, men har innerst inne ikke tro på det.

Har vært innom tre psykologer uten at det egentlig har hjulpet meg. De kan jo ikke skaffe meg ei dame, men hadde jeg nå bare kunne fått tankene bort fra eksen og det vi hadde sammen så hadde livet blitt så mye lettere...

Det hjelper jo ikke at jeg aldri har vært flink med damer og synes det er veldig vanskelig å ta kontakt med dem. Stiller seg så laglig til for hugg liksom. Dessuten er det jo ikke enkelt å fremstå blid overfor folk når jeg innerst inne er gråten nær og ikke har troen på det jeg gjør.

Skulle jeg på snedig vis snuble over ei ny dame tror jeg ting løser seg selv, men inntil da - er det noen som har noen tips som kan gjøre tilværelsen enklere?

Anonymous poster hash: 9f7e6...ffd

[AnonymBruker]

Reis til Paris.

Anonymous poster hash: 969fb...50e

[Meline37]

Jeg er en 35-åring på mitt sjette år med kjærlighetsorg etter den første dama jeg var skikkelig sammen med. Vi var bare sammen i to år, og jeg var hele veien veldig usikker på hva jeg følte at jeg trakk meg til slutt - og angret selvfølgelig. Siden har jeg hatet meg selv for at jeg bragte henne til tårer så mange ganger og kastet bort tiden hennes.

Etter seks år er det vel strengt tatt ikke kjærlighetsorg, men en depresjon hvor jeg dyrker sorgen for det den er verdt. Jeg gråter ofte, og åtte av ti minutter går med til å tenke på denne "situasjonen". Jeg har alltid vært litt folkesky av meg, og føler derfor det tapper meg for energi å sosialisere - som liksom er den universale løsningen på kjærlighetsorg. Er jeg ute blant folk kan det være greit nok det, men jeg kan liksom ikke vente med å komme meg hjem - selv om jeg vet at ting slettes ikke blir bedre der. Men der kan jeg dyrke sorgen i fred.

Jeg har ikke troen på at jeg kan bli glad i livet inntil jeg finner noen, men tror kun ei ny dame kan bringe tankene vekk fra eksen. Skulle gjerne sett at det var mulig, men har innerst inne ikke tro på det.

Har vært innom tre psykologer uten at det egentlig har hjulpet meg. De kan jo ikke skaffe meg ei dame, men hadde jeg nå bare kunne fått tankene bort fra eksen og det vi hadde sammen så hadde livet blitt så mye lettere...

Det hjelper jo ikke at jeg aldri har vært flink med damer og synes det er veldig vanskelig å ta kontakt med dem. Stiller seg så laglig til for hugg liksom. Dessuten er det jo ikke enkelt å fremstå blid overfor folk når jeg innerst inne er gråten nær og ikke har troen på det jeg gjør.

Skulle jeg på snedig vis snuble over ei ny dame tror jeg ting løser seg selv, men inntil da - er det noen som har noen tips som kan gjøre tilværelsen enklere?

Anonymous poster hash: 9f7e6...ffd

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jeg har det ganske likt. Ekssamboeren min gikk i fra meg etter 16 års samboerskap,og familieliv. Jeg synes det fortsatt stikker meg dypt i måten han gjorde dette på. Men jeg prøver å se og tenke meg videre. Vet at det kan være en mann der ute som kan gi meg de føelsene eksen min ikke ga meg. Men det gjelder bare å møte han

[AnonymBruker]

Jeg er en 35-åring på mitt sjette år med kjærlighetsorg etter den første dama jeg var skikkelig sammen med. Vi var bare sammen i to år, og jeg var hele veien veldig usikker på hva jeg følte at jeg trakk meg til slutt - og angret selvfølgelig. Siden har jeg hatet meg selv for at jeg bragte henne til tårer så mange ganger og kastet bort tiden hennes.

Etter seks år er det vel strengt tatt ikke kjærlighetsorg, men en depresjon hvor jeg dyrker sorgen for det den er verdt. Jeg gråter ofte, og åtte av ti minutter går med til å tenke på denne "situasjonen". Jeg har alltid vært litt folkesky av meg, og føler derfor det tapper meg for energi å sosialisere - som liksom er den universale løsningen på kjærlighetsorg. Er jeg ute blant folk kan det være greit nok det, men jeg kan liksom ikke vente med å komme meg hjem - selv om jeg vet at ting slettes ikke blir bedre der. Men der kan jeg dyrke sorgen i fred.

Jeg har ikke troen på at jeg kan bli glad i livet inntil jeg finner noen, men tror kun ei ny dame kan bringe tankene vekk fra eksen. Skulle gjerne sett at det var mulig, men har innerst inne ikke tro på det.

Har vært innom tre psykologer uten at det egentlig har hjulpet meg. De kan jo ikke skaffe meg ei dame, men hadde jeg nå bare kunne fått tankene bort fra eksen og det vi hadde sammen så hadde livet blitt så mye lettere...

Det hjelper jo ikke at jeg aldri har vært flink med damer og synes det er veldig vanskelig å ta kontakt med dem. Stiller seg så laglig til for hugg liksom. Dessuten er det jo ikke enkelt å fremstå blid overfor folk når jeg innerst inne er gråten nær og ikke har troen på det jeg gjør.

Skulle jeg på snedig vis snuble over ei ny dame tror jeg ting løser seg selv, men inntil da - er det noen som har noen tips som kan gjøre tilværelsen enklere?

Anonymous poster hash: 9f7e6...ffd

Personlig syntes jeg at du må ta ansvar for din egen lykke, etter min mening er det først da du virkelig kan ha et meningsfylt forhold til en annen person. Syntes du ikke at det er et litt stort ansvar å pålegge en annen person at de skal gjøre en 35 år gammel mann lykkelig så han skal kunne komme over eksen sin?

Vet jeg høres veldig dømmende ut, men jeg syntes du bør ta en vurdering av egen adfred.

Anonymous poster hash: 82b0b...fd2